Blogg

Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg.

Og ja, jeg har skrevet en del om dem, men jeg kunne ha skrevet så mye mye mer, for hver eneste dag her nede med dem, er en berikelse. Jeg lærer noe nytt hver dag, jeg får en ny historie hver eneste dag.

I går skrev jeg om Alex (som egentlig har et navn som er komplett umulig å uttale for nordiske tunger, en haug med konsonanter som uttales helt annerledes enn det skrives..., så han kaller seg Alex), som forsørger 11 familiemedlemmer hjemme i Senegal. Det har jeg tenkt mye på. Alex kom på besøk igjen i dag, og vi hadde en lang prat og jeg ble to duker rikere.

Siste dag, og alle gutta visste det. Derfor ble det ti timer på stranden i dag, minst halvparten av de, med vennene mine. Malick, vår eldste og beste venn her nede, tilbragte en time til, og en time fra jobb/hjem, og face timet med Smula fra min mobil. Jeg var lykkelig tilskuer, det varmer meg langt inn i hjertet å se og oppleve det genuine vennskapet de to har. Til slutt måtte Malick dra. 'Dont cry my friend, Nina please dont cry, this is not good bye, but au revoir'. Tårene silte og jeg kunne kjenne skuldre som skalv da jeg klemte ham. Malick har enda seks måneder med 12 timers arbeidsdager på strendene, før han kan se familien sin igjen. Kanskje, hvis han selger nok til å dekke flybilletten.

Antonio, som elsker gjensyn like mye som jeg gjør. Som hater avskjeder like mye som jeg gjør... Fra å 'surre' rundt meg hele dagen og sørge for ditt og datt og påfyll av friskt vann, var han i dag fraværende. Han gikk buer utenom min solseng og spant forbi med et 'hola Nina', så kjapt at jeg knapt rakk å 'hola' tilbake...Ti timer på stranden, det er rekord selv for meg, og Antonio var ikke i nærheten, det har aldri før skjedd. Så da arbeidsdagen hans var over 21:00, etter 15 timer på jobb, går jeg bort til ham. Med armene rundt hverandre var det ingen vits i å prate, vi bare holdt rundt hverandre og ja, jeg gråt og han trøstet. Og omvendt.

Så kom Karim, Mustafa, Marco, Raphael. Jeg grein og kom meg omsider hjem for å pakke. Med balkongøyne.

Jeg er så utrolig dårlig på avskjeder. Jeg går litt inn i meg selv, lukker meg. Beskytter meg.

Men disse gutta...jeg vet det kan sies til det kjedsommelige, men for meg, kan det ikke sies ofte nok. Dæven, for en respekt jeg har. Dæven, for en kjærlighet jeg føler, nestekjærlighet. Dæven, for en enorm beundring. For hva de gjør, for hva de gir.

Kunne jeg bare gi en tiendel tilbake.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

I give you a 10'er!

Postet av i Blogg

Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller bortenfor. Han ser på oss, unnskylder seg litt og hiver den gedigne sekken sin på ryggen. Alex har litt for store sko på føttene. Allikevel stikker tærne ut gjennom den sorte stoffet på de for lengst utgåtte joggeskoene. Jeg har sett det her vi sitter, to tær på venstre fot og tre på høyre, og åpningene er fylt med sand. 'Sand mellom tærne' får plutselig en helt annen betydning.

Alex er også fra Senegal. Han har tre barn, og når jeg ber ham om å fortelle, stråler øynene hans. To sønner og en datter...'and they all go to school'. Stolt. 

Nå er han borte ved bordet som har vinket ham til seg, åpner sekken og legger de lekreste duker og håndklær frem. Blar gjennom mens de ved bordet vifter bort det de ikke gidder å se på. Så kommer duken, den lekre med elefantbroderiene som jeg kjøpte to av, til 'latterlige' 60 euro stykk. Jeg følger spent med, og tenker at denne, denne må jo damen like, den vil hun ikke vifte bort. Han løfter duken stolt opp, den skinner i ettermiddagssolen i all sin prakt. 

Og det gjør hun, hun liker den. Hun slenger en tier på bordet og sier, 'I give you a 10'er'. 

Jeg er på vei opp fra stolen for å gi henne en skikkelig verbal gjennomgang, men tar meg i siste liten i det. Ikke for henne, ikke for meg. Men for Alex. Vil ikke sette ham i forlegenhet. Han har sin stolthet. 

Det holder hardt å sitte rolig å se på, jeg innrømmer det. Og jeg har sagt i fra før. Men det er jo ikke min business. 

Alex trenger pengene, til å forsørge sine. Han sier forsiktig, 'no please madam, 20 it's OK'. 20!!!! tenker jeg, og er igjen i full alert. Damen kniper øynene sammen og sier 'Ten or nothing!'. Der og da føler jeg en disgust mot et menneske jeg ikke kjenner, en stor avsky. 

Tilbake ved bordet vårt, det ble ingen salg i dag. Alex har ikke vært hjemme på snart tre år. Han klager ikke, og er ikke bitter eller synes synd på seg selv. Den eneste grunnen til at jeg vet, er fordi jeg spør og graver, stiller ham tusen spørsmål. Hele tiden spør jeg, hva hvorfor og hvordan. Og Alex svarer.

Han har som sagt kone og tre barn. Han har et hus i Senegal, og der bor også konas fem(!) søstre og svigermor. En av søstrene er gift, de andre er foreløpig single. Ingen jobber. Alle søstrene, inkludert den enes ektemann, bruker tiden på nada og ingenting. Ingen søker jobb, men alle er på nett. Alex betaler mobilregningene til hele hurven.

Jeg sier, men Alex, du forsørger 11 mennesker, hva får du tilbake? Han ser lenge på meg, smiler litt sjenert og sier 'I'll get my kids to school'. Og senere i samtalen; 'If I'm lucky, I'll go back for Christmas'.

Alex (som egentlig heter noe annet), er bare én av mine gode venner her nede i Spania. Noen har jeg kjent i 12 år, andre har jeg blitt kjent med de siste 3-4 årene, men de er alle mine kjæreste venner. Kanskje er jeg en av de få som tilbringer 3-4 timer av dagen med å prate med dem, de såkalte strandselgerne. Jeg vet ikke. Jeg har sett nok av turister og ferierende som vifter dem bort...og ja, det er forståelig når man helst vil være helt i fred på ferie. Men jeg har til gode å oppleve å få freden ødelagt og intimsfæren invadert av disse vennene. 

Gutta vet utmerket godt når jeg trenger tid for meg selv, og når jeg er åpen for en prat. Og som oftest blir det det siste, med en Fanta med is.

Jeg reiser snart hjem. Om fire dager sover jeg i min egen seng. Alex og alle mine venner fra Senegal og Kenya, vil dele et lite rom med sine venner. Men de vil lage en fantastisk middag, hver eneste kveld. 'Oh yes, Nina, to night we will make fried rice with beef'.

Jeg er ikke så bekymret. Jeg har jo kjent de fleste av disse gutta i så mange år. De er en del av mitt liv.

Men de som kødder med vennene mine, får et lite helvete med meg.

 

Emneord i: Venner
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

The ebony man

Postet av i Blogg

Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyter lyden av bølgene som dovent ruller inn over stranden. Jeg vil være i fred, bare nyte det å være alene.

'Hello, hey ma'am, how you do, yeah, nice day today, yeah?' Jeg glipper med øynene og ser rett inn i to kølsvarte stilker av noen ben. Disse har jeg ikke sett før, så jeg reiser meg forsiktig opp på albuene og myser opp mot et enda mer kølsvart ansikt. Og der han står med solen i ryggen, ser jeg bare et stort glis med kritthvite tenner. 'You good today, ey?'

Han heter Mustafa, skal det vise seg. Mustafa er ny, og han har sikkert tyve solhatter stablet oppå det svarte hodet sitt. De tynne armene er tynget av strandhåndklær i alle farger, og på ryggen har han en ryggsekk som minner om den mine venner viser frem når de går Jotunheimen eller hvor det nå enn er, på kryss og tvers. Den sekken som sikkert er drittung å bære de 4-6 timene turen tar og som jeg har tenkt 'dæven, så sprekt', og imponert. Mustafa har to tynne pipestilker av noen ben, sekken rekker ham fra nakken til lårene og ser ut til å stå nesten en meter ut fra den spinkle ryggen. Mustafa skal bære den i 14 timer, minst. 

Antonio, min gode venn, har avslørt en hemmelighet i dag. Vel, kanskje ikke en hemmelighet, men en ørliten betroelse. Antonio har vært min 'klippe' her nede, ihvertfall den som ønsker meg velkommen hver eneste morgen med gode klemmer og kyss på begge kinn. 'Nina, my friend, I have missed you'. (må snart lære meg spansk)...Min herlige start på stranddagen, han jeg kan sende sms til fra Gardermoen, 'I'm on my way', han jeg gleder meg til å bli tatt vel i mot av. Antonio jobber 15 timer hver dag, 14 hvis det er en rolig dag. Han er på bena fra tidlig morgen til solnedgang, ordner absolutt alt på stranden og bærer vann, øl og drinker til oss som ligger langflate under parasollen og kanskje 'depper' litt for at vi sov litt dårlig siste natt...Antonio fortalte meg i dag, 'hemmeligheten', han er ferdig utdannet politi. Politi! 'Strandgutten' Antonio? 'Yes, Nina, I go home from work at eight and study all night', for four years now'. Så ler han forlegent, bøyer hodet litt og gir meg en god klem. Takker meg for anerkjennelsen jeg gir ham....jeg føler meg liten, da. Men stor, for at han annekjenner meg som hans venn. 

'It's been 12 years now'. Det er Malick. Min og min familie's venn. Smula's beste venn. De to skapte sitt eget spesielle bånd for mange år siden, sittende i timesvis med hodene tett sammen og skravlet i vei på fransk og engelsk. En symbiose, det skjønte jeg fra første året vi møttes, tross aldersforskjell og hvor i livet de er.  Malick er strandselger, han tråkker strendene 12-14 timer hver dag, og er en av dem vi vifter bort, som en irriterrende flue. Malick har kone og tre barn, i sitt afrikanske hjemland, en familie han forsørger ved å gå mil etter mil, hver eneste dag. Men Malick er en stolt mann. Han snakker fire språk helt flytende. Han har sendt sin eldste sønn til søsteren 200 mil hjemmefra, så han kan få utdannelse og oppfylle drømmen om å bli lege. Malick tråkker strendene fra morgen til kveld, for at drømmen skal gå i oppfyllelse.

Jeg er for lengst oppe fra stranden. Jeg har dusjet strandsanden og saltvannet av kroppen. Det er lørdag kveld og kanskje burde jeg vært ute i den spanske sommerkvelden, men ikke i kveld.

Mustafa er fortsatt på jobb, Antonio og Malick likeså. Men de er kanskje heldige, tross alt. Selvom arbeidsdagen ikke slutter før solen står opp.

Og jeg igjen kan nyte dagen. 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtrengende. Her har jeg et slags alibi for å være, uten at hun skal føle seg overvåket eller at jeg følger for mye med. Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt, langt og inderlig. Slippe opp i kjeven og la hendene hvile rolig i fanget. For dette er et av mine vanskeligste øyeblikk.

Jeg ser ned på hendene mine, strekker ut fingrene og studerer håndflatene. Hører nynningen fra rommet hennes, og studerer hendene mine, som alltid har vært der for henne. Skal de slippe grepet nå? Igjen?

Hun synger. Jeg sitter urørlig og lytter. Redd for at hvis jeg rører meg, så vil sangen hennes stilne. Jeg nynner inne i meg, den samme sangen som hun legger strofer til, og akkurat da, kjenner jeg at vi er samstemte som to i samme sang. Ed Sheeran's 'Perfect' siver vakkert ut av høyttalerne, og jeg synger med, lavt i brystet mens jeg nyter å høre henne gå helt opp og ut i falsettene. Så vakkert. 

Sangen stilner, går over i nynning. Jeg sitter fortsatt der, i sofaen utenfor og nynner stille med, inne i meg. Hun pakker, romsterer, tømmer skap og skuffer.. Hun synger fortsatt, men mer stille nå. Jeg sitter helt ytterst på sofaen, klar til å sprette opp og kaste meg over noe veldig viktig hvis døren hennes går opp. Hun skal ikke se at jeg sitter her og venter. Allikevel vet hun, det er jeg sikker på. 'mamma,da'. 

Endelig er hun ferdig, ferdig pakket. Døren går opp og hun fyker inn på badet sitt før hun ser at jeg sitter der, utenfor...'Trenger du hjelp?'. 'Neida, mamma, det går bra'. Føler meg så tatt på fersken. Jeg har faktisk andre ting å tenke på, enn at du flytter hjemmefra. Not. 

Vi kjører inn til byen, med flyttelasset. Jeg er optimistisk. Lett i hjertet. Så glad på hennes vegne. Lykkelig. Prøver.

Tilbake i huset. Helt tomt. Hun er ikke her, rommet hennes er stort og hult, huset er plutselig altfor stort og stille. Hun er borte. 

Jeg ser ned på hendene mine, igjen. De har strøket, trøstet og gitt et hav av ubetinget kjærlighet. Fingrene mine har tvunnet hvert hårstrå på begge jentene mine, jeg har talt hver 'nuppetasser' med kjærlighet, hver eneste kveld.

Nå er hun for seg selv. Men aldri alene.

Mamma <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keisersnitt eller vaginal fødsel. Jeg skulle gjerne ha presset ungene mine ut så blod og tårer sprutet, men slik ble det ikke.

Da jeg var fire måneder på vei med min første, våknet jeg midt på natten, det var klissvått i sengen; 'jeg har tisset på meg'...lyset på og jeg lå i en liten dam av blod. Hui og hast til sykehus, blødende og livredd måtte jeg vente to timer i en korridor, da det 'dessverre er midt i vaktskifte, du burde ha kommet litt tidligere'. Nådeløs jordmor. Som ut på morgenkvisten sendte meg hjem med 'her er alt i orden, dra hjem og sov'. Jeg sov ikke.

To uker senere, sitter jeg på jobb og kjenner den bittelille gravidemagen spenne seg til en stram og hard 'ballong', den fine lille 'såvidtdetsynes' -magen, står plutselig rett ut i kramper. Jeg ringer legen min, og beskjeden er klar; kom deg til sykehus.

Jeg skal gjøre et langt og ganske dramatisk forløp kort; Jeg fikk veer i 4. måned, babyen ville ut sannsynligvis fordi en tvilling ble spontanabortert. Og jeg fikk klar beskjed, skal dette barnet overleve, så må du ligge helt stille så lenge det er nødvendig. Det skulle vise seg å være nødvendig i nesten fire måneder. Og på så sterke riedempende medisiner at jeg hadde hvilepuls på 120 i tre uker før det stabiliserte seg. Jeg fikk stå opp én gang i døgnet, og da måtte jeg krabbe sakte på alle fire inn i dusjen. All mat ble servert (takk D) og spist i sengen. Og jeg ble helt RÅ på å løse kryssord.

Hun (skulle det vise seg), lå i seteleie. Som jeg gjorde da jeg kom til verden på vaginalt vis og banet vei for min tvillingbror som skled ut med hodet først, etter meg. Men min førstefødte hadde ikke samme planer. Hun lå trygt og godt med stussen plantet ned i bekkenet mitt og til tross for en (idiotisk, hvorfor protesterte jeg ikke!) jordmor som knadde og dro i magen min som hadde ligget i vater i fire måneder, i et forsøk på å snu henne...takk for at den farlige handlingen ikke utføres i dag. Så kom den kloke og ansvarsfulle legen. Her blir det keisersnitt, planlagt dato satt 29. juni, BASTA! Da ble hun født, med keisersnitt.

Det er ingen easy-peasy eller quick-fix, men det oppleves forskjellig, slik vaginal fødsel gjør. Da jeg ble trillet inn for 25 år siden, åpnet jeg med å spy på anestesilegen. Og ja, man ligger bak et grønt forheng og ser ingen ting, men gamle Riksen hadde blankpolerte operasjonslamper i taket...så jeg fikk med meg det meste av buksnitt og blod og gørr, og rakk å spy en gang til før det hele endte i en total lykkefølelse.

Første keisersnitt var OK. Jeg følte meg ikke snytt, det var nødvendig og legenes beslutning. Beslutningen ble tatt av helsepersonell som kan dette, som jeg stoler på, og jeg var i en sårbar situasjon. Jeg kunne ikke ha født seteleie etter å ha ligget pal i fire måneder.

Da hun kom til verden, så perfekt og nydelig man kan ønske seg, bestemte jeg meg for at hun ikke skulle få søsken. Ihvertfall ikke fra min livmor. Men årene gikk, såre opplevelser ble leget. Og jeg ønsket meg en til, minst!

Gravid igjen, jippi! Og har du hatt et trøblete svangerskap tidligere, så blir du fulgt opp på alle bauger og kanter og føler deg så trygg som det går an. Ihvertfall ble jeg det, enda jeg da hadde flyttet til en annen kommune=nytt team. 

Men nå gikk alt helt superdupert. Jeg trente aktivt til to uker før termin og gledet meg vilt til endelig!...å få presset denne babyen ut fødselskanalen. Jeg ville ha rier, blod, svette og tårer. Revne fra hull til hull og kanskje måtte sitte på en badering i tre måneder etterpå, who cares! Jeg ville bare kjenne hvordan det virkelig er å sette et barn til verden. Jeg ville føde, 'slik kvinner har gjort i årtusen før oss'...

Men hun ville det ikke slik, baby nr to valgte også seteleie. Som sin mamma og storesøster. Og ikke hadde hun særlig hastverk heller. Godt plantet med stussen ned i bekkenet mitt, brukte hun, som sin storesøster, ventetiden med å bokse meg hardt i magen. Døgnet rundt. Mye energi og sterk vilje i jentene mine.

Men var det så enkelt? Nei. Nesten to uker over termin og jeg er så sliten og pissredd for babyen som ligger 'feil vei', jeg vil ikke føde seteleie. Men overlegen nekter, og sier at 'her på XX så tillater vi ikke keisersnitt hvis det ikke er livsfare for mor eller barn'. Jeg blir, og nekter å dra før jeg har fått time for operasjon.

Som jeg fikk. Men det er ingen enkel avgjørelse, og jeg ble 'snytt' for den fødselen jeg tross alt ønsket meg. Jeg fikk igjen føde med keisersnitt, og hvis noen skulle lure så er det en fantastisk fødsel og helt sikkert på lik linje med vaginalt, bare anderledes. Og jeg ville ikke ha hatt det anderledes, det ble slik mine to kom til verden.

Det hører med til historien at jeg ble smittet på barsel (siste fødsel), og det så inn i granskauen. Jeg spydde hvert femte minutt og ditto kom andre veien. I to døgn. Og man kan jo tenke (eller kanskje helst la være) seg hvordan det er å sitte på do med bøtte foran seg med nyoperert buk som kramper seg og prøver på harde livet å amme uten å smitte babyen... Og da hjelper det fint lite at jordmor 'trøster' med at hele barselavdelingen har det samme.

Enda godt jeg hadde eget rom og bad. Og det gikk bra, men det var noen tøffe døgn.

Men jeg hadde tross alt født. Ingen 'snarveier' eller enkle løsninger. Og ingen i hele verden kan påstå noe annet. Historien og opplevelsen er min, og bare min. Det burde din også være, og helt uten innblanding av såkalte bedrevitere.

<3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

...jeg griner når jeg kommer, og jeg strigråter når jeg drar...
Blogg
Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg. Og ja, jeg har sk...
Les mer...
I give you a 10'er!
Blogg
Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller borten...
Les mer...
The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...
Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt...konsentrere meg for det som må komme.
Blogg
Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtr...
Les mer...
Jeg har ikke presset 2x4 kilo ut gjennom vagina, men jeg har allikevel født.
Blogg
Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keise...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

Hovedrett hverdagsmiddag raskt og lekkert Be happy likør Thank You Italia Hummer sort/hvitt godt nytt år maroccan oil russetid Søndagsdigg feel good døtre shopping aubergine spinat grønnsakssuppe Enkelt småretter ruccola sykehus bake secondhand avocado forretter Familiemiddag foto Rosévin Noodler oliven chili Det gode liv Frukt sushi snacks nærdødenopplevelse salat girlpower Katrine Feriemat kjærleik chevre Ziconda røkelaks Overgangsalder Poteter Pizza Lunsj Førjulsmat venninner julegaver mozarella botox behappy barnevennlig middag coctails rynkefri Pakistansk mat død Thai kake superdigg restitusjonsmat Spania broccoli desserter møkkamenn frappé verdens beste reker i hvitløk eplekake Soldager Øl&Aquavit Nattmat reker Sjømat selvpleie insekter Styrkeøkt Tzatziki Omtanke pestoboller creepy Feriemodus Steinbit helse fashion superenkelt Skalldyr sauser restitusjonsmat rosépepper meal Svettetokter kjærlighet Laks kropp gjørdetenkelt Il Buongustaio kjøttboller aubergine/tomat/parmesan ettertanke Middelhavet rakfisk kosemat vårslepp kamskjell smakfullt tilbehør Juledigg spareribs supersaft parmesanchips Sommermat Kjøtt Serrano Moules frites Må ha Strandliv chèviche kylling taco/wraps/tortillas krabber love images plommer myk hud rettferdighet syltet frukt Vær deg selv Indrefilét scampi restemat egg misunnelse hjemmelaget ost dirty slank deg sunn eggerøre hot suppe vennemat familie bra nok Lev godt russebarn influensa Sandwich Bacon paprika Leve livet fresh iskaffe kreft litt fest i hverdagen døttre ferie Personlig trener Iberico cocktail Kald drikke spoiled pen omelett Frokost vegetar halloween Dagenderpåmat Canary Island Grønnsaker loveyoutopieces unntakstilstand Nyttårsforsett Pynt tomatsaus hold deg frisk boller Eid parmesan friskt drinker Styrke sommerkveld gjærbakst neger vårløk voldtekt Høstsnadder på egne ben søndagsmiddag Naprapat ostemat superdigg healthy pitabrød mammahjerte alene pommes frites lørdagsdigg Congratulations bilder tapas healty Grill drit i å bry deg Sunn mat! Venninnemat enklere-blir-det-ikke Feel good about your self solskinnsboller Kyllingburger hjemløs Hverdagshygge olivenolje Fisk Venner Blåskjell verdens beste kjøttboller Svinekjøtt pasta kjøttkaker ensomhet savn top 10 jeg er her torsk pretty fetaost suppe barn Tomater Spicy Kylling Trening drittsekk maki Mett av en rett jul kakefest elsker deg Fylla Nestkjærlighet fiskesuppe kvinnefest Hamburger

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)