Blogg

Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtrengende. Her har jeg et slags alibi for å være, uten at hun skal føle seg overvåket eller at jeg følger for mye med. Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt, langt og inderlig. Slippe opp i kjeven og la hendene hvile rolig i fanget. For dette er et av mine vanskeligste øyeblikk.

Jeg ser ned på hendene mine, strekker ut fingrene og studerer håndflatene. Hører nynningen fra rommet hennes, og studerer hendene mine, som alltid har vært der for henne. Skal de slippe grepet nå? Igjen?

Hun synger. Jeg sitter urørlig og lytter. Redd for at hvis jeg rører meg, så vil sangen hennes stilne. Jeg nynner inne i meg, den samme sangen som hun legger strofer til, og akkurat da, kjenner jeg at vi er samstemte som to i samme sang. Ed Sheeran's 'Perfect' siver vakkert ut av høyttalerne, og jeg synger med, lavt i brystet mens jeg nyter å høre henne gå helt opp og ut i falsettene. Så vakkert. 

Sangen stilner, går over i nynning. Jeg sitter fortsatt der, i sofaen utenfor og nynner stille med, inne i meg. Hun pakker, romsterer, tømmer skap og skuffer.. Hun synger fortsatt, men mer stille nå. Jeg sitter helt ytterst på sofaen, klar til å sprette opp og kaste meg over noe veldig viktig hvis døren hennes går opp. Hun skal ikke se at jeg sitter her og venter. Allikevel vet hun, det er jeg sikker på. 'mamma,da'. 

Endelig er hun ferdig, ferdig pakket. Døren går opp og hun fyker inn på badet sitt før hun ser at jeg sitter der, utenfor...'Trenger du hjelp?'. 'Neida, mamma, det går bra'. Føler meg så tatt på fersken. Jeg har faktisk andre ting å tenke på, enn at du flytter hjemmefra. Not. 

Vi kjører inn til byen, med flyttelasset. Jeg er optimistisk. Lett i hjertet. Så glad på hennes vegne. Lykkelig. Prøver.

Tilbake i huset. Helt tomt. Hun er ikke her, rommet hennes er stort og hult, huset er plutselig altfor stort og stille. Hun er borte. 

Jeg ser ned på hendene mine, igjen. De har strøket, trøstet og gitt et hav av ubetinget kjærlighet. Fingrene mine har tvunnet hvert hårstrå på begge jentene mine, jeg har talt hver 'nuppetasser' med kjærlighet, hver eneste kveld.

Nå er hun for seg selv. Men aldri alene.

Mamma <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keisersnitt eller vaginal fødsel. Jeg skulle gjerne ha presset ungene mine ut så blod og tårer sprutet, men slik ble det ikke.

Da jeg var fire måneder på vei med min første, våknet jeg midt på natten, det var klissvått i sengen; 'jeg har tisset på meg'...lyset på og jeg lå i en liten dam av blod. Hui og hast til sykehus, blødende og livredd måtte jeg vente to timer i en korridor, da det 'dessverre er midt i vaktskifte, du burde ha kommet litt tidligere'. Nådeløs jordmor. Som ut på morgenkvisten sendte meg hjem med 'her er alt i orden, dra hjem og sov'. Jeg sov ikke.

To uker senere, sitter jeg på jobb og kjenner den bittelille gravidemagen spenne seg til en stram og hard 'ballong', den fine lille 'såvidtdetsynes' -magen, står plutselig rett ut i kramper. Jeg ringer legen min, og beskjeden er klar; kom deg til sykehus.

Jeg skal gjøre et langt og ganske dramatisk forløp kort; Jeg fikk veer i 4. måned, babyen ville ut sannsynligvis fordi en tvilling ble spontanabortert. Og jeg fikk klar beskjed, skal dette barnet overleve, så må du ligge helt stille så lenge det er nødvendig. Det skulle vise seg å være nødvendig i nesten fire måneder. Og på så sterke riedempende medisiner at jeg hadde hvilepuls på 120 i tre uker før det stabiliserte seg. Jeg fikk stå opp én gang i døgnet, og da måtte jeg krabbe sakte på alle fire inn i dusjen. All mat ble servert (takk D) og spist i sengen. Og jeg ble helt RÅ på å løse kryssord.

Hun (skulle det vise seg), lå i seteleie. Som jeg gjorde da jeg kom til verden på vaginalt vis og banet vei for min tvillingbror som skled ut med hodet først, etter meg. Men min førstefødte hadde ikke samme planer. Hun lå trygt og godt med stussen plantet ned i bekkenet mitt og til tross for en (idiotisk, hvorfor protesterte jeg ikke!) jordmor som knadde og dro i magen min som hadde ligget i vater i fire måneder, i et forsøk på å snu henne...takk for at den farlige handlingen ikke utføres i dag. Så kom den kloke og ansvarsfulle legen. Her blir det keisersnitt, planlagt dato satt 29. juni, BASTA! Da ble hun født, med keisersnitt.

Det er ingen easy-peasy eller quick-fix, men det oppleves forskjellig, slik vaginal fødsel gjør. Da jeg ble trillet inn for 25 år siden, åpnet jeg med å spy på anestesilegen. Og ja, man ligger bak et grønt forheng og ser ingen ting, men gamle Riksen hadde blankpolerte operasjonslamper i taket...så jeg fikk med meg det meste av buksnitt og blod og gørr, og rakk å spy en gang til før det hele endte i en total lykkefølelse.

Første keisersnitt var OK. Jeg følte meg ikke snytt, det var nødvendig og legenes beslutning. Beslutningen ble tatt av helsepersonell som kan dette, som jeg stoler på, og jeg var i en sårbar situasjon. Jeg kunne ikke ha født seteleie etter å ha ligget pal i fire måneder.

Da hun kom til verden, så perfekt og nydelig man kan ønske seg, bestemte jeg meg for at hun ikke skulle få søsken. Ihvertfall ikke fra min livmor. Men årene gikk, såre opplevelser ble leget. Og jeg ønsket meg en til, minst!

Gravid igjen, jippi! Og har du hatt et trøblete svangerskap tidligere, så blir du fulgt opp på alle bauger og kanter og føler deg så trygg som det går an. Ihvertfall ble jeg det, enda jeg da hadde flyttet til en annen kommune=nytt team. 

Men nå gikk alt helt superdupert. Jeg trente aktivt til to uker før termin og gledet meg vilt til endelig!...å få presset denne babyen ut fødselskanalen. Jeg ville ha rier, blod, svette og tårer. Revne fra hull til hull og kanskje måtte sitte på en badering i tre måneder etterpå, who cares! Jeg ville bare kjenne hvordan det virkelig er å sette et barn til verden. Jeg ville føde, 'slik kvinner har gjort i årtusen før oss'...

Men hun ville det ikke slik, baby nr to valgte også seteleie. Som sin mamma og storesøster. Og ikke hadde hun særlig hastverk heller. Godt plantet med stussen ned i bekkenet mitt, brukte hun, som sin storesøster, ventetiden med å bokse meg hardt i magen. Døgnet rundt. Mye energi og sterk vilje i jentene mine.

Men var det så enkelt? Nei. Nesten to uker over termin og jeg er så sliten og pissredd for babyen som ligger 'feil vei', jeg vil ikke føde seteleie. Men overlegen nekter, og sier at 'her på XX så tillater vi ikke keisersnitt hvis det ikke er livsfare for mor eller barn'. Jeg blir, og nekter å dra før jeg har fått time for operasjon.

Som jeg fikk. Men det er ingen enkel avgjørelse, og jeg ble 'snytt' for den fødselen jeg tross alt ønsket meg. Jeg fikk igjen føde med keisersnitt, og hvis noen skulle lure så er det en fantastisk fødsel og helt sikkert på lik linje med vaginalt, bare anderledes. Og jeg ville ikke ha hatt det anderledes, det ble slik mine to kom til verden.

Det hører med til historien at jeg ble smittet på barsel (siste fødsel), og det så inn i granskauen. Jeg spydde hvert femte minutt og ditto kom andre veien. I to døgn. Og man kan jo tenke (eller kanskje helst la være) seg hvordan det er å sitte på do med bøtte foran seg med nyoperert buk som kramper seg og prøver på harde livet å amme uten å smitte babyen... Og da hjelper det fint lite at jordmor 'trøster' med at hele barselavdelingen har det samme.

Enda godt jeg hadde eget rom og bad. Og det gikk bra, men det var noen tøffe døgn.

Men jeg hadde tross alt født. Ingen 'snarveier' eller enkle løsninger. Og ingen i hele verden kan påstå noe annet. Historien og opplevelsen er min, og bare min. Det burde din også være, og helt uten innblanding av såkalte bedrevitere.

<3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Det står en gammel benk i hagen...

Postet av i Blogg

...så full av minner, på godt og vondt.

Da vi flyttet inn i det litt rare og 'skjeve' huset ved Halsbukta på øya, var det den store og frodige hagen som jeg gledet meg mest til. Og det å dele den og huset, med venner og familie. For vi har jo gjort det, delt og likt, og min største glede ved å eie et aldri så lite paradis på en øy, handlet for meg, om nettopp det.

Nederst i hagen under øyas kanskje flottest jasminhekk, står det en benk. Men ikke hvilkensomhelst benk.

I tre, kanskje fire år, hadde jeg det gledelige selskap av en eldre herre, som hvilte bena på min benk hver eneste formiddag. Jeg følte det når han var der, og spankulerte sånn litt tilfeldig ned i hagen, bare for å hilse og si hei...Han sa ikke stort, men løftet på hatten og smilte. Så jeg trakk meg tilbake med et smil, det tror jeg han satte pris på.

Bråket fra tenåringsguttene som finner det for godt å slå seg ned på benken...på vei til fest. herligheten så godt å vite at de er der. Trygge. Neste gang er jeg sikker på at de også tar med seg ølboksene. Hvis de glemmer det igjen, er det også OK, jeg panter til røde kors, som vanlig.

Kjæresteparene som har sittet her, holdt hender og enda mer. Forelskede par som har tuslet ned fra teltet når de andre har danset på bordene, bokstavelig talt. 

Venninner har sittet der i timesvis, noen har delt en opplevelse der og da. Andre har delt mye latter. Og noen tårer.

Jeg lytter ikke, jeg disponerer ikke andres tid. Allikevel er det akkurat det jeg gjør, når og hvis jeg trengs. 

Jeg lytter hvis du vil. Jeg er her hvis du trenger meg.

Benken min er din. Alltid. Husk det.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Som vanlig er jeg sent ute med ting som haster. Spesielt ting som innebærer et uforutsett innhugg i budsjettet.

I oktober var bilen min, den jeg kaller BLUE, på den alltid så irriterende EU-kontrollen. Jeg synes de blir hyppigere og hyppigere for hvert år (kontrollen, altså), men i flg kalenderen så skjer det 'kun' annethvert år, og jeg VET jo det, da, men alikevel... Vi, dvs BLUE, har gått klar i alle de 17 årene jeg har hatt henne. Så plutselig er det en sur mekaniker med en dritdårlig dag som sikkert har kranglet med kona og levert sippesure unger i barnehagen og har glemt frokosten og attpåtil har skikkelig vondt i magen...hva vet jeg? Men han underkjente BLUE!!! Ikke godkjent!

Jeg var målløs og måtte snakke med verksmester, for dette kunne da umulig være mulig? Oh, yes.

Dette var jo i slutten av oktober. Jeg fikk verkstedtime i november, og da kom snøen. Og den ble liggende. BLUE har bare sommersko på, så for å gjøre en lang historie kort (noe jeg sjeldent gjør), så var damene hos Statens Vegvesen så utrolig skjønne at de ikke bare ringte, men også skrev mail, om at BLUE fikk innvilget hele åtte måneder utsettelse for godkjenning.

Så må jeg bare erkjenne, litt småflau, at jeg har latt 'problemet' ligge...Hun går jo som en hoppe i brunst med sine 300 hestekrefter, det er jo ingenting galt med henne...ehhh, bilen! 

Whops, det er tirsdag morgen, jeg ser at 1. juni nærmer seg og jeg ringer mitt faste verksted. Legger hele min sjarme  og sjel (eller det som er igjen av den, tydeligvis ikke nok), og trygler om en liten verkstedtime 'dere-kan-ta-det-innimellom-jeg-er-flex'. Det er alle de andre også, tydeligvis. 'Sorry, vi har jo bare sportsbiler, så her koker det, dessverre'. Hjelper lite å være snill og blond, her. Men gutta har alltid gitt meg super service, og også nå, da de skjønner dilemmaet mitt. Så jeg får en anbefaling, og ringer SnapDrive (visste nesten ikke at de fantes):

-hei, det er Nina Cappelen som ringer (alltid viktig å presentere seg, husk det) 

-du snakker med Steinar, hva kan jeg hjelpe deg med?

-vel, jeg har en skikkelig utfordring til deg...

-wow, kjør på, jeg elsker utfordringer! 

-du skjønner, jeg har en skikkelig gammel bil...en 18 år gammel mercedes...og den (blir avbrutt av Steinar)

-dævven, du har en 430!!!

-eh, ja, det har jeg, hvordan...? (blir avbrutt igjen)

-jeg ser jo det her! Du har en CLK 430!

-oj, kunne du se det?, vi har jo bare snakket sammen i ti sekunder, eller noe? Men greia er, at den har da altså vært til denne forhatte ( til nå) kontrollen og blitt pålagt en rekke utbedringer som kun er til nytte på vinterføre og ja, jeg skjønner at det må fikses...Problemet er bare at det må gjøres innen 1. juni.

-du har en 430! (entusiasmen er til å føle og ta på gjennom telefonen), -jeg visste ikke at de fantes i Norge!

-så vidt jeg vet, er det bare solgt to solgt...? (føler meg litt beskjemmet)

-TO!!! Jeg er overrasket over at det er solgt noen! Jeg leide en maken i USA, og for en glede og opplevelse å kjøre, skikkelig trist at den ikke er å få tak i her hjemme. For et motorrom!

-ja, du har sett det, helt vanvittig herlig (og så herlig å connecte med en som skjønner!)

Vi er enige om nytelsen det er å åpne panseret...og prater entusiastisk videre om bil.

-så, du kan kanskje hjelpe meg? Jeg har (litt flau) bare en uke på meg...

-vet du hva? Vi tar den inn på ...dag. Og en annen ting, vi spanderer EU-etterkontrollen!

-Oi, så utrolig sympatisk og hvorfor, egentlig?

-fordi vi får inn bilen din. Vi gleder oss.

-men Nina (ja, man blir ikke bare dus med dem man connecter med, men også på fornavn); låvva meg ein ting da; du sell aldri den bilen, låvvar du det?

Selvsagt.

You made my day <3

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Det er kanskje noe av det vanskeligste og kjipeste med merkedager, det å være alene. Om det er fødselsdager, jul, påske, pinse osv, så er kanskje den aller kjipest dagen å være alene, 17. mai.

Jeg har aldri i mitt liv vært alene med å feire nasjonaldagen, så dette blir min første. I 53 år har jeg hatt alle rundt meg og det er nesten litt sprøtt at jeg velger å feire min 54. alene. Som de aller fleste av dere, så har det vært fantastiske 17maidager med sekkeløp (som jeg alltid vant), poteskjeløp (som jeg også alltid vant) og blinkskudd med luftgevær(som jeg ihvertfall alltid vant! Datter av superjeger).  Mine minner fra barndommens 17.maifeiringer er utelukkende solfylte og deilige, forspist på pølser og is....jeg har hatt den ære å ridd på hest helt foran i toget, det tror jeg er mitt sterkeste minne fra nasjonaldagen, så stolt for oppgaven, så stolt for landet vårt.

Så er jeg alene, og har det faktisk helt greit med det. Fire hyggelige og hjertegode invitasjoner til å feire dagen vår, det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for å takke nei. Selv den siste; Nina, må jeg virkelig vrenge armen din, for at du skal si ja'? Heldige meg.

Kjære du som leser dette; Ha en FANTASTISK 17. mai!

I know I will <3

 

b2ap3_thumbnail_nina-bunad-2.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt...konsentrere meg for det som må komme.
Blogg
Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtr...
Les mer...
Jeg har ikke presset 2x4 kilo ut gjennom vagina, men jeg har allikevel født.
Blogg
Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keise...
Les mer...
Det står en gammel benk i hagen...
Blogg
...så full av minner, på godt og vondt. Da vi flyttet inn i det litt rare og 'skjeve' huset ved Hal...
Les mer...
Lov meg én ting, sa mannen...IKKE selg henne!
Blogg
Som vanlig er jeg sent ute med ting som haster. Spesielt ting som innebærer et uforutsett innhugg i ...
Les mer...
Alene på 17. mai, og det tror jeg blir helt greit. For meg.
Blogg
Det er kanskje noe av det vanskeligste og kjipeste med merkedager, det å være alene. Om det er fødse...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

behappy Fylla Førjulsmat torsk Grill likør Kyllingburger drinker død voldtekt Det gode liv Indrefilét dirty døttre myk hud Venninnemat influensa Steinbit Pynt ferie rosépepper omelett hot suppe Kjøtt Venner Frokost helse Hamburger barn reker Be happy hjemmelaget maroccan oil secondhand Frukt elsker deg kakefest forretter pasta julegaver solskinnsboller neger fresh pestoboller Congratulations pen godt nytt år salat drittsekk tomatsaus Styrke kjøttboller drit i å bry deg hold deg frisk Må ha boller hjemløs chevre spinat syltet frukt desserter nærdødenopplevelse ensomhet pretty pommes frites Eid Serrano maki småretter rettferdighet Tzatziki jul Ziconda litt fest i hverdagen familie halloween misunnelse frappé Høstsnadder Nestkjærlighet meal venninner ostemat søndagsmiddag vårslepp restemat døtre Nyttårsforsett Laks lørdagsdigg loveyoutopieces chili Hverdagshygge Leve livet alene kamskjell hverdagsmiddag gjørdetenkelt Mett av en rett cocktail Rosévin scampi gjærbakst Canary Island foto bake tilbehør suppe aubergine/tomat/parmesan kjøttkaker avocado superenkelt Fisk Svettetokter egg raskt og lekkert spoiled Feriemat Strandliv paprika enklere-blir-det-ikke chèviche kylling sort/hvitt feel good sauser love Personlig trener verdens beste kjøttboller Grønnsaker snacks kreft sykehus sommerkveld fetaost Blåskjell mozarella Iberico eplekake vårløk friskt Sandwich Italia bilder olivenolje healty Middelhavet selvpleie Sjømat parmesan Skalldyr vennemat Overgangsalder på egne ben Hummer parmesanchips images Feel good about your self Sommermat restitusjonsmat Naprapat Hovedrett barnevennlig middag Il Buongustaio healthy kropp Kald drikke Thai aubergine Nattmat kjærleik insekter Spicy broccoli creepy Svinekjøtt rakfisk unntakstilstand Dagenderpåmat Omtanke spareribs Trening Enkelt superdigg restitusjonsmat Noodler Juledigg slank deg sunn plommer Familiemiddag shopping Søndagsdigg Soldager Sunn mat! kvinnefest savn kosemat ettertanke mammahjerte supersaft top 10 russetid Lunsj Bacon rynkefri Lev godt Pakistansk mat Feriemodus Pizza kake reker i hvitløk verdens beste Moules frites fiskesuppe eggerøre tapas Kylling sushi fashion Styrkeøkt Vær deg selv vegetar Øl&Aquavit Spania Thank You superdigg iskaffe kjærlighet smakfullt pitabrød ost Katrine ruccola bra nok røkelaks oliven botox taco/wraps/tortillas girlpower Tomater russebarn coctails jeg er her grønnsakssuppe møkkamenn krabber Poteter

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)