Blogg

Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg.

Og ja, jeg har skrevet en del om dem, men jeg kunne ha skrevet så mye mye mer, for hver eneste dag her nede med dem, er en berikelse. Jeg lærer noe nytt hver dag, jeg får en ny historie hver eneste dag.

I går skrev jeg om Alex (som egentlig har et navn som er komplett umulig å uttale for nordiske tunger, en haug med konsonanter som uttales helt annerledes enn det skrives..., så han kaller seg Alex), som forsørger 11 familiemedlemmer hjemme i Senegal. Det har jeg tenkt mye på. Alex kom på besøk igjen i dag, og vi hadde en lang prat og jeg ble to duker rikere.

Siste dag, og alle gutta visste det. Derfor ble det ti timer på stranden i dag, minst halvparten av de, med vennene mine. Malick, vår eldste og beste venn her nede, tilbragte en time til, og en time fra jobb/hjem, og face timet med Smula fra min mobil. Jeg var lykkelig tilskuer, det varmer meg langt inn i hjertet å se og oppleve det genuine vennskapet de to har. Til slutt måtte Malick dra. 'Dont cry my friend, Nina please dont cry, this is not good bye, but au revoir'. Tårene silte og jeg kunne kjenne skuldre som skalv da jeg klemte ham. Malick har enda seks måneder med 12 timers arbeidsdager på strendene, før han kan se familien sin igjen. Kanskje, hvis han selger nok til å dekke flybilletten.

Antonio, som elsker gjensyn like mye som jeg gjør. Som hater avskjeder like mye som jeg gjør... Fra å 'surre' rundt meg hele dagen og sørge for ditt og datt og påfyll av friskt vann, var han i dag fraværende. Han gikk buer utenom min solseng og spant forbi med et 'hola Nina', så kjapt at jeg knapt rakk å 'hola' tilbake...Ti timer på stranden, det er rekord selv for meg, og Antonio var ikke i nærheten, det har aldri før skjedd. Så da arbeidsdagen hans var over 21:00, etter 15 timer på jobb, går jeg bort til ham. Med armene rundt hverandre var det ingen vits i å prate, vi bare holdt rundt hverandre og ja, jeg gråt og han trøstet. Og omvendt.

Så kom Karim, Mustafa, Marco, Raphael. Jeg grein og kom meg omsider hjem for å pakke. Med balkongøyne.

Jeg er så utrolig dårlig på avskjeder. Jeg går litt inn i meg selv, lukker meg. Beskytter meg.

Men disse gutta...jeg vet det kan sies til det kjedsommelige, men for meg, kan det ikke sies ofte nok. Dæven, for en respekt jeg har. Dæven, for en kjærlighet jeg føler, nestekjærlighet. Dæven, for en enorm beundring. For hva de gjør, for hva de gir.

Kunne jeg bare gi en tiendel tilbake.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

I give you a 10'er!

Postet av i Blogg

Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller bortenfor. Han ser på oss, unnskylder seg litt og hiver den gedigne sekken sin på ryggen. Alex har litt for store sko på føttene. Allikevel stikker tærne ut gjennom den sorte stoffet på de for lengst utgåtte joggeskoene. Jeg har sett det her vi sitter, to tær på venstre fot og tre på høyre, og åpningene er fylt med sand. 'Sand mellom tærne' får plutselig en helt annen betydning.

Alex er også fra Senegal. Han har tre barn, og når jeg ber ham om å fortelle, stråler øynene hans. To sønner og en datter...'and they all go to school'. Stolt. 

Nå er han borte ved bordet som har vinket ham til seg, åpner sekken og legger de lekreste duker og håndklær frem. Blar gjennom mens de ved bordet vifter bort det de ikke gidder å se på. Så kommer duken, den lekre med elefantbroderiene som jeg kjøpte to av, til 'latterlige' 60 euro stykk. Jeg følger spent med, og tenker at denne, denne må jo damen like, den vil hun ikke vifte bort. Han løfter duken stolt opp, den skinner i ettermiddagssolen i all sin prakt. 

Og det gjør hun, hun liker den. Hun slenger en tier på bordet og sier, 'I give you a 10'er'. 

Jeg er på vei opp fra stolen for å gi henne en skikkelig verbal gjennomgang, men tar meg i siste liten i det. Ikke for henne, ikke for meg. Men for Alex. Vil ikke sette ham i forlegenhet. Han har sin stolthet. 

Det holder hardt å sitte rolig å se på, jeg innrømmer det. Og jeg har sagt i fra før. Men det er jo ikke min business. 

Alex trenger pengene, til å forsørge sine. Han sier forsiktig, 'no please madam, 20 it's OK'. 20!!!! tenker jeg, og er igjen i full alert. Damen kniper øynene sammen og sier 'Ten or nothing!'. Der og da føler jeg en disgust mot et menneske jeg ikke kjenner, en stor avsky. 

Tilbake ved bordet vårt, det ble ingen salg i dag. Alex har ikke vært hjemme på snart tre år. Han klager ikke, og er ikke bitter eller synes synd på seg selv. Den eneste grunnen til at jeg vet, er fordi jeg spør og graver, stiller ham tusen spørsmål. Hele tiden spør jeg, hva hvorfor og hvordan. Og Alex svarer.

Han har som sagt kone og tre barn. Han har et hus i Senegal, og der bor også konas fem(!) søstre og svigermor. En av søstrene er gift, de andre er foreløpig single. Ingen jobber. Alle søstrene, inkludert den enes ektemann, bruker tiden på nada og ingenting. Ingen søker jobb, men alle er på nett. Alex betaler mobilregningene til hele hurven.

Jeg sier, men Alex, du forsørger 11 mennesker, hva får du tilbake? Han ser lenge på meg, smiler litt sjenert og sier 'I'll get my kids to school'. Og senere i samtalen; 'If I'm lucky, I'll go back for Christmas'.

Alex (som egentlig heter noe annet), er bare én av mine gode venner her nede i Spania. Noen har jeg kjent i 12 år, andre har jeg blitt kjent med de siste 3-4 årene, men de er alle mine kjæreste venner. Kanskje er jeg en av de få som tilbringer 3-4 timer av dagen med å prate med dem, de såkalte strandselgerne. Jeg vet ikke. Jeg har sett nok av turister og ferierende som vifter dem bort...og ja, det er forståelig når man helst vil være helt i fred på ferie. Men jeg har til gode å oppleve å få freden ødelagt og intimsfæren invadert av disse vennene. 

Gutta vet utmerket godt når jeg trenger tid for meg selv, og når jeg er åpen for en prat. Og som oftest blir det det siste, med en Fanta med is.

Jeg reiser snart hjem. Om fire dager sover jeg i min egen seng. Alex og alle mine venner fra Senegal og Kenya, vil dele et lite rom med sine venner. Men de vil lage en fantastisk middag, hver eneste kveld. 'Oh yes, Nina, to night we will make fried rice with beef'.

Jeg er ikke så bekymret. Jeg har jo kjent de fleste av disse gutta i så mange år. De er en del av mitt liv.

Men de som kødder med vennene mine, får et lite helvete med meg.

 

Emneord i: Venner
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

The ebony man

Postet av i Blogg

Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyter lyden av bølgene som dovent ruller inn over stranden. Jeg vil være i fred, bare nyte det å være alene.

'Hello, hey ma'am, how you do, yeah, nice day today, yeah?' Jeg glipper med øynene og ser rett inn i to kølsvarte stilker av noen ben. Disse har jeg ikke sett før, så jeg reiser meg forsiktig opp på albuene og myser opp mot et enda mer kølsvart ansikt. Og der han står med solen i ryggen, ser jeg bare et stort glis med kritthvite tenner. 'You good today, ey?'

Han heter Mustafa, skal det vise seg. Mustafa er ny, og han har sikkert tyve solhatter stablet oppå det svarte hodet sitt. De tynne armene er tynget av strandhåndklær i alle farger, og på ryggen har han en ryggsekk som minner om den mine venner viser frem når de går Jotunheimen eller hvor det nå enn er, på kryss og tvers. Den sekken som sikkert er drittung å bære de 4-6 timene turen tar og som jeg har tenkt 'dæven, så sprekt', og imponert. Mustafa har to tynne pipestilker av noen ben, sekken rekker ham fra nakken til lårene og ser ut til å stå nesten en meter ut fra den spinkle ryggen. Mustafa skal bære den i 14 timer, minst. 

Antonio, min gode venn, har avslørt en hemmelighet i dag. Vel, kanskje ikke en hemmelighet, men en ørliten betroelse. Antonio har vært min 'klippe' her nede, ihvertfall den som ønsker meg velkommen hver eneste morgen med gode klemmer og kyss på begge kinn. 'Nina, my friend, I have missed you'. (må snart lære meg spansk)...Min herlige start på stranddagen, han jeg kan sende sms til fra Gardermoen, 'I'm on my way', han jeg gleder meg til å bli tatt vel i mot av. Antonio jobber 15 timer hver dag, 14 hvis det er en rolig dag. Han er på bena fra tidlig morgen til solnedgang, ordner absolutt alt på stranden og bærer vann, øl og drinker til oss som ligger langflate under parasollen og kanskje 'depper' litt for at vi sov litt dårlig siste natt...Antonio fortalte meg i dag, 'hemmeligheten', han er ferdig utdannet politi. Politi! 'Strandgutten' Antonio? 'Yes, Nina, I go home from work at eight and study all night', for four years now'. Så ler han forlegent, bøyer hodet litt og gir meg en god klem. Takker meg for anerkjennelsen jeg gir ham....jeg føler meg liten, da. Men stor, for at han annekjenner meg som hans venn. 

'It's been 12 years now'. Det er Malick. Min og min familie's venn. Smula's beste venn. De to skapte sitt eget spesielle bånd for mange år siden, sittende i timesvis med hodene tett sammen og skravlet i vei på fransk og engelsk. En symbiose, det skjønte jeg fra første året vi møttes, tross aldersforskjell og hvor i livet de er.  Malick er strandselger, han tråkker strendene 12-14 timer hver dag, og er en av dem vi vifter bort, som en irriterrende flue. Malick har kone og tre barn, i sitt afrikanske hjemland, en familie han forsørger ved å gå mil etter mil, hver eneste dag. Men Malick er en stolt mann. Han snakker fire språk helt flytende. Han har sendt sin eldste sønn til søsteren 200 mil hjemmefra, så han kan få utdannelse og oppfylle drømmen om å bli lege. Malick tråkker strendene fra morgen til kveld, for at drømmen skal gå i oppfyllelse.

Jeg er for lengst oppe fra stranden. Jeg har dusjet strandsanden og saltvannet av kroppen. Det er lørdag kveld og kanskje burde jeg vært ute i den spanske sommerkvelden, men ikke i kveld.

Mustafa er fortsatt på jobb, Antonio og Malick likeså. Men de er kanskje heldige, tross alt. Selvom arbeidsdagen ikke slutter før solen står opp.

Og jeg igjen kan nyte dagen. 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtrengende. Her har jeg et slags alibi for å være, uten at hun skal føle seg overvåket eller at jeg følger for mye med. Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt, langt og inderlig. Slippe opp i kjeven og la hendene hvile rolig i fanget. For dette er et av mine vanskeligste øyeblikk.

Jeg ser ned på hendene mine, strekker ut fingrene og studerer håndflatene. Hører nynningen fra rommet hennes, og studerer hendene mine, som alltid har vært der for henne. Skal de slippe grepet nå? Igjen?

Hun synger. Jeg sitter urørlig og lytter. Redd for at hvis jeg rører meg, så vil sangen hennes stilne. Jeg nynner inne i meg, den samme sangen som hun legger strofer til, og akkurat da, kjenner jeg at vi er samstemte som to i samme sang. Ed Sheeran's 'Perfect' siver vakkert ut av høyttalerne, og jeg synger med, lavt i brystet mens jeg nyter å høre henne gå helt opp og ut i falsettene. Så vakkert. 

Sangen stilner, går over i nynning. Jeg sitter fortsatt der, i sofaen utenfor og nynner stille med, inne i meg. Hun pakker, romsterer, tømmer skap og skuffer.. Hun synger fortsatt, men mer stille nå. Jeg sitter helt ytterst på sofaen, klar til å sprette opp og kaste meg over noe veldig viktig hvis døren hennes går opp. Hun skal ikke se at jeg sitter her og venter. Allikevel vet hun, det er jeg sikker på. 'mamma,da'. 

Endelig er hun ferdig, ferdig pakket. Døren går opp og hun fyker inn på badet sitt før hun ser at jeg sitter der, utenfor...'Trenger du hjelp?'. 'Neida, mamma, det går bra'. Føler meg så tatt på fersken. Jeg har faktisk andre ting å tenke på, enn at du flytter hjemmefra. Not. 

Vi kjører inn til byen, med flyttelasset. Jeg er optimistisk. Lett i hjertet. Så glad på hennes vegne. Lykkelig. Prøver.

Tilbake i huset. Helt tomt. Hun er ikke her, rommet hennes er stort og hult, huset er plutselig altfor stort og stille. Hun er borte. 

Jeg ser ned på hendene mine, igjen. De har strøket, trøstet og gitt et hav av ubetinget kjærlighet. Fingrene mine har tvunnet hvert hårstrå på begge jentene mine, jeg har talt hver 'nuppetasser' med kjærlighet, hver eneste kveld.

Nå er hun for seg selv. Men aldri alene.

Mamma <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keisersnitt eller vaginal fødsel. Jeg skulle gjerne ha presset ungene mine ut så blod og tårer sprutet, men slik ble det ikke.

Da jeg var fire måneder på vei med min første, våknet jeg midt på natten, det var klissvått i sengen; 'jeg har tisset på meg'...lyset på og jeg lå i en liten dam av blod. Hui og hast til sykehus, blødende og livredd måtte jeg vente to timer i en korridor, da det 'dessverre er midt i vaktskifte, du burde ha kommet litt tidligere'. Nådeløs jordmor. Som ut på morgenkvisten sendte meg hjem med 'her er alt i orden, dra hjem og sov'. Jeg sov ikke.

To uker senere, sitter jeg på jobb og kjenner den bittelille gravidemagen spenne seg til en stram og hard 'ballong', den fine lille 'såvidtdetsynes' -magen, står plutselig rett ut i kramper. Jeg ringer legen min, og beskjeden er klar; kom deg til sykehus.

Jeg skal gjøre et langt og ganske dramatisk forløp kort; Jeg fikk veer i 4. måned, babyen ville ut sannsynligvis fordi en tvilling ble spontanabortert. Og jeg fikk klar beskjed, skal dette barnet overleve, så må du ligge helt stille så lenge det er nødvendig. Det skulle vise seg å være nødvendig i nesten fire måneder. Og på så sterke riedempende medisiner at jeg hadde hvilepuls på 120 i tre uker før det stabiliserte seg. Jeg fikk stå opp én gang i døgnet, og da måtte jeg krabbe sakte på alle fire inn i dusjen. All mat ble servert (takk D) og spist i sengen. Og jeg ble helt RÅ på å løse kryssord.

Hun (skulle det vise seg), lå i seteleie. Som jeg gjorde da jeg kom til verden på vaginalt vis og banet vei for min tvillingbror som skled ut med hodet først, etter meg. Men min førstefødte hadde ikke samme planer. Hun lå trygt og godt med stussen plantet ned i bekkenet mitt og til tross for en (idiotisk, hvorfor protesterte jeg ikke!) jordmor som knadde og dro i magen min som hadde ligget i vater i fire måneder, i et forsøk på å snu henne...takk for at den farlige handlingen ikke utføres i dag. Så kom den kloke og ansvarsfulle legen. Her blir det keisersnitt, planlagt dato satt 29. juni, BASTA! Da ble hun født, med keisersnitt.

Det er ingen easy-peasy eller quick-fix, men det oppleves forskjellig, slik vaginal fødsel gjør. Da jeg ble trillet inn for 25 år siden, åpnet jeg med å spy på anestesilegen. Og ja, man ligger bak et grønt forheng og ser ingen ting, men gamle Riksen hadde blankpolerte operasjonslamper i taket...så jeg fikk med meg det meste av buksnitt og blod og gørr, og rakk å spy en gang til før det hele endte i en total lykkefølelse.

Første keisersnitt var OK. Jeg følte meg ikke snytt, det var nødvendig og legenes beslutning. Beslutningen ble tatt av helsepersonell som kan dette, som jeg stoler på, og jeg var i en sårbar situasjon. Jeg kunne ikke ha født seteleie etter å ha ligget pal i fire måneder.

Da hun kom til verden, så perfekt og nydelig man kan ønske seg, bestemte jeg meg for at hun ikke skulle få søsken. Ihvertfall ikke fra min livmor. Men årene gikk, såre opplevelser ble leget. Og jeg ønsket meg en til, minst!

Gravid igjen, jippi! Og har du hatt et trøblete svangerskap tidligere, så blir du fulgt opp på alle bauger og kanter og føler deg så trygg som det går an. Ihvertfall ble jeg det, enda jeg da hadde flyttet til en annen kommune=nytt team. 

Men nå gikk alt helt superdupert. Jeg trente aktivt til to uker før termin og gledet meg vilt til endelig!...å få presset denne babyen ut fødselskanalen. Jeg ville ha rier, blod, svette og tårer. Revne fra hull til hull og kanskje måtte sitte på en badering i tre måneder etterpå, who cares! Jeg ville bare kjenne hvordan det virkelig er å sette et barn til verden. Jeg ville føde, 'slik kvinner har gjort i årtusen før oss'...

Men hun ville det ikke slik, baby nr to valgte også seteleie. Som sin mamma og storesøster. Og ikke hadde hun særlig hastverk heller. Godt plantet med stussen ned i bekkenet mitt, brukte hun, som sin storesøster, ventetiden med å bokse meg hardt i magen. Døgnet rundt. Mye energi og sterk vilje i jentene mine.

Men var det så enkelt? Nei. Nesten to uker over termin og jeg er så sliten og pissredd for babyen som ligger 'feil vei', jeg vil ikke føde seteleie. Men overlegen nekter, og sier at 'her på XX så tillater vi ikke keisersnitt hvis det ikke er livsfare for mor eller barn'. Jeg blir, og nekter å dra før jeg har fått time for operasjon.

Som jeg fikk. Men det er ingen enkel avgjørelse, og jeg ble 'snytt' for den fødselen jeg tross alt ønsket meg. Jeg fikk igjen føde med keisersnitt, og hvis noen skulle lure så er det en fantastisk fødsel og helt sikkert på lik linje med vaginalt, bare anderledes. Og jeg ville ikke ha hatt det anderledes, det ble slik mine to kom til verden.

Det hører med til historien at jeg ble smittet på barsel (siste fødsel), og det så inn i granskauen. Jeg spydde hvert femte minutt og ditto kom andre veien. I to døgn. Og man kan jo tenke (eller kanskje helst la være) seg hvordan det er å sitte på do med bøtte foran seg med nyoperert buk som kramper seg og prøver på harde livet å amme uten å smitte babyen... Og da hjelper det fint lite at jordmor 'trøster' med at hele barselavdelingen har det samme.

Enda godt jeg hadde eget rom og bad. Og det gikk bra, men det var noen tøffe døgn.

Men jeg hadde tross alt født. Ingen 'snarveier' eller enkle løsninger. Og ingen i hele verden kan påstå noe annet. Historien og opplevelsen er min, og bare min. Det burde din også være, og helt uten innblanding av såkalte bedrevitere.

<3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Det står en gammel benk i hagen...

Postet av i Blogg

...så full av minner, på godt og vondt.

Da vi flyttet inn i det litt rare og 'skjeve' huset ved Halsbukta på øya, var det den store og frodige hagen som jeg gledet meg mest til. Og det å dele den og huset, med venner og familie. For vi har jo gjort det, delt og likt, og min største glede ved å eie et aldri så lite paradis på en øy, handlet for meg, om nettopp det.

Nederst i hagen under øyas kanskje flottest jasminhekk, står det en benk. Men ikke hvilkensomhelst benk.

I tre, kanskje fire år, hadde jeg det gledelige selskap av en eldre herre, som hvilte bena på min benk hver eneste formiddag. Jeg følte det når han var der, og spankulerte sånn litt tilfeldig ned i hagen, bare for å hilse og si hei...Han sa ikke stort, men løftet på hatten og smilte. Så jeg trakk meg tilbake med et smil, det tror jeg han satte pris på.

Bråket fra tenåringsguttene som finner det for godt å slå seg ned på benken...på vei til fest. herligheten så godt å vite at de er der. Trygge. Neste gang er jeg sikker på at de også tar med seg ølboksene. Hvis de glemmer det igjen, er det også OK, jeg panter til røde kors, som vanlig.

Kjæresteparene som har sittet her, holdt hender og enda mer. Forelskede par som har tuslet ned fra teltet når de andre har danset på bordene, bokstavelig talt. 

Venninner har sittet der i timesvis, noen har delt en opplevelse der og da. Andre har delt mye latter. Og noen tårer.

Jeg lytter ikke, jeg disponerer ikke andres tid. Allikevel er det akkurat det jeg gjør, når og hvis jeg trengs. 

Jeg lytter hvis du vil. Jeg er her hvis du trenger meg.

Benken min er din. Alltid. Husk det.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Som vanlig er jeg sent ute med ting som haster. Spesielt ting som innebærer et uforutsett innhugg i budsjettet.

I oktober var bilen min, den jeg kaller BLUE, på den alltid så irriterende EU-kontrollen. Jeg synes de blir hyppigere og hyppigere for hvert år (kontrollen, altså), men i flg kalenderen så skjer det 'kun' annethvert år, og jeg VET jo det, da, men alikevel... Vi, dvs BLUE, har gått klar i alle de 17 årene jeg har hatt henne. Så plutselig er det en sur mekaniker med en dritdårlig dag som sikkert har kranglet med kona og levert sippesure unger i barnehagen og har glemt frokosten og attpåtil har skikkelig vondt i magen...hva vet jeg? Men han underkjente BLUE!!! Ikke godkjent!

Jeg var målløs og måtte snakke med verksmester, for dette kunne da umulig være mulig? Oh, yes.

Dette var jo i slutten av oktober. Jeg fikk verkstedtime i november, og da kom snøen. Og den ble liggende. BLUE har bare sommersko på, så for å gjøre en lang historie kort (noe jeg sjeldent gjør), så var damene hos Statens Vegvesen så utrolig skjønne at de ikke bare ringte, men også skrev mail, om at BLUE fikk innvilget hele åtte måneder utsettelse for godkjenning.

Så må jeg bare erkjenne, litt småflau, at jeg har latt 'problemet' ligge...Hun går jo som en hoppe i brunst med sine 300 hestekrefter, det er jo ingenting galt med henne...ehhh, bilen! 

Whops, det er tirsdag morgen, jeg ser at 1. juni nærmer seg og jeg ringer mitt faste verksted. Legger hele min sjarme  og sjel (eller det som er igjen av den, tydeligvis ikke nok), og trygler om en liten verkstedtime 'dere-kan-ta-det-innimellom-jeg-er-flex'. Det er alle de andre også, tydeligvis. 'Sorry, vi har jo bare sportsbiler, så her koker det, dessverre'. Hjelper lite å være snill og blond, her. Men gutta har alltid gitt meg super service, og også nå, da de skjønner dilemmaet mitt. Så jeg får en anbefaling, og ringer SnapDrive (visste nesten ikke at de fantes):

-hei, det er Nina Cappelen som ringer (alltid viktig å presentere seg, husk det) 

-du snakker med Steinar, hva kan jeg hjelpe deg med?

-vel, jeg har en skikkelig utfordring til deg...

-wow, kjør på, jeg elsker utfordringer! 

-du skjønner, jeg har en skikkelig gammel bil...en 18 år gammel mercedes...og den (blir avbrutt av Steinar)

-dævven, du har en 430!!!

-eh, ja, det har jeg, hvordan...? (blir avbrutt igjen)

-jeg ser jo det her! Du har en CLK 430!

-oj, kunne du se det?, vi har jo bare snakket sammen i ti sekunder, eller noe? Men greia er, at den har da altså vært til denne forhatte ( til nå) kontrollen og blitt pålagt en rekke utbedringer som kun er til nytte på vinterføre og ja, jeg skjønner at det må fikses...Problemet er bare at det må gjøres innen 1. juni.

-du har en 430! (entusiasmen er til å føle og ta på gjennom telefonen), -jeg visste ikke at de fantes i Norge!

-så vidt jeg vet, er det bare solgt to solgt...? (føler meg litt beskjemmet)

-TO!!! Jeg er overrasket over at det er solgt noen! Jeg leide en maken i USA, og for en glede og opplevelse å kjøre, skikkelig trist at den ikke er å få tak i her hjemme. For et motorrom!

-ja, du har sett det, helt vanvittig herlig (og så herlig å connecte med en som skjønner!)

Vi er enige om nytelsen det er å åpne panseret...og prater entusiastisk videre om bil.

-så, du kan kanskje hjelpe meg? Jeg har (litt flau) bare en uke på meg...

-vet du hva? Vi tar den inn på ...dag. Og en annen ting, vi spanderer EU-etterkontrollen!

-Oi, så utrolig sympatisk og hvorfor, egentlig?

-fordi vi får inn bilen din. Vi gleder oss.

-men Nina (ja, man blir ikke bare dus med dem man connecter med, men også på fornavn); låvva meg ein ting da; du sell aldri den bilen, låvvar du det?

Selvsagt.

You made my day <3

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Det er kanskje noe av det vanskeligste og kjipeste med merkedager, det å være alene. Om det er fødselsdager, jul, påske, pinse osv, så er kanskje den aller kjipest dagen å være alene, 17. mai.

Jeg har aldri i mitt liv vært alene med å feire nasjonaldagen, så dette blir min første. I 53 år har jeg hatt alle rundt meg og det er nesten litt sprøtt at jeg velger å feire min 54. alene. Som de aller fleste av dere, så har det vært fantastiske 17maidager med sekkeløp (som jeg alltid vant), poteskjeløp (som jeg også alltid vant) og blinkskudd med luftgevær(som jeg ihvertfall alltid vant! Datter av superjeger).  Mine minner fra barndommens 17.maifeiringer er utelukkende solfylte og deilige, forspist på pølser og is....jeg har hatt den ære å ridd på hest helt foran i toget, det tror jeg er mitt sterkeste minne fra nasjonaldagen, så stolt for oppgaven, så stolt for landet vårt.

Så er jeg alene, og har det faktisk helt greit med det. Fire hyggelige og hjertegode invitasjoner til å feire dagen vår, det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for å takke nei. Selv den siste; Nina, må jeg virkelig vrenge armen din, for at du skal si ja'? Heldige meg.

Kjære du som leser dette; Ha en FANTASTISK 17. mai!

I know I will <3

 

b2ap3_thumbnail_nina-bunad-2.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg har oppskriften, i hvertfall min egen, på hvordan være skikkelig B.tch, og det med stor B. 

Det er jo ikke noe jeg har lyst til å være, og jeg oppfordrer så absolutt ikke min egen personlighet til å ta av til de grader at det kvalifiserer til B.TCH. Men noen ganger blir lavt blodsukker en helvetes dårlig kombo med lite søvn...

Så jeg skjeller ut naboen. Eller min 'nabo in spe'. 

I ti laaaange måneder har jeg blir vekket 07:00 med ka-dunk, pigging og banking. Seks freaking days a week! Jeg har faktisk holdt på å gå fra det lille vettet jeg har, og har derfor tviholdt på følelsen av å være sånn noenlunde insane...og kompensert med å sende masse sinnamail. Huff.

Men de fleste mail fra meg har vært SVÆRT berettiget. Nemlig. For det er ikke greit å hamre løs på uregjerlig steinmasse en søndagsmorgen. Og bare så det er sagt, de tre gutta som fant det for godt å gjøre så, fikk seg en aldri så liten 'next to Einstein'-opplevelse da undertegnede føk opp i soloppgangen. Kun i ført en liten litt sliten A&F singlet, i sjokk rosa. Men jeg er litt usikker på at det var singleten de så...Men budskapet fikk de uten tvil med seg.

Så nei, jeg er ikke vanskelig. Jeg er lutter øre, skikkelig samarbeidsvillig, så utrolig enkel å jobbe med, lytter med begge ører og er egentlig bare supersnill og kanskje den greieste personen som finnes. En sannhet med store modifikasjoner.

Jeg kan være et lite helvete, jeg vet. Men jeg kan også være himmelen. Nja, ikke helt det da (har jo litt selvinnsikt), men sånn der oppe hvor det føles OK.

Blir helt OK med nye naboer. Velkommen ;-)

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Du må for all del, si i fra hvis det er noe?

Postet av i Blogg

Første påskedag og kanskje den aller mest hellige av alle årets hellige dager. 

Noen har et religiøst forhold til denne dagen, og holder den helt hellig. Andre ser bare fridagen og atter andre couldn't care less. En søndag som alle de andre.

For meg er påsken sånn passe ambivalent og jeg hadde sikkert fått 'kjeft' av både Kirken og Humanetikere hvis de hadde brydd seg om det faktum at jeg 'synder' nesten alle dager i påsken og ber min aftenbønn til Gud. Hver kveld.

'Si i fra hvis det er noe'. 

Artikkelen i AP for et par uker siden, traff meg rett i hjertet. Eller først i mellomgulvet hvis det sier deg noe mer, så rett i hjertet.  Hun som skrev kronikken, hadde opplevd det største tapet hun følte hun kunne oppleve i livet sitt. Aller først så tenkte jeg; 'men er ikke dette hva de aller fleste av oss opplever en gang eller fler i løpet av livet? Hva er så spesielt med deg, som tror at din sorg og tap, er verre enn hva vi andre opplever?

'Bare si i fra, hvis det er noe du trenger, noe vi kan gjøre'.

Så enkelt og velment sagt. Så vanskelig å gjennomføre. Kronikkforfatteren opplevdet det motsatte. Hun var i en dyp krise, og nettverket hennes sviktet. 

Den tøffe og sterke dama, som alltid sto last og brast med alle sine. Tørket tårer og snørr, vippset hundrelapper og kanskje tusen når venner var i nød. Bød på seg sjøl, hadde telefonen på 24/7. Kjørte flere mil når venner trengte henne. selv midt på natten når vekkerklokken ventet på henne 07.00. 

Så var det hennes tur. Eller kanskje ikke 'hennes tur' i den forstand, men for første gang i livet, trengte hun noens hjelp. 

Vi har vært ute en vinterdag før, hun og jeg. Vi trenger ingens hjelp. Og ikke faen om vi spør. Aldri.

Hun sender kanskje ut noen signaler, små og forsiktige...noen som vil hjelpe så vi har mat på bordet i morgen? Sosialkontoret sender meg i skytteltrafikk så i morgen ryker strømmen, og om to dager er jeg uten telefon...Hun har 224,- på konto som skal vare til første soldagen i mai. 

'Bare si i fra hvis du trenger hjelp!' 

Jeg har selv vært vidløftig og sagt det samme; 'bare si  i fra'! Følt og tenkt det var ekte. Men hva når krisen faktisk rammer? Og du VET at stoltheten går tusen ganger over det som rammer og som viskes vekk?

Neste gang noen sier til deg; Si i fra hvis det er noe. Si i fra hvis du trenger hjelp. DO IT! 

Jeg er her. Og regner med deg også <3

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Er du en mamma, en pappa, en søster eller bror?  Tenk deg at du en dag, midt i travel førpåskehandel, får en telefon. Du ser på displayet, har jeg egentlig tid til å ta den?. Kan den vente, ringe tilbake senere? Men du tar den. Og det skal for alltid endre livet ditt. Endre hvem du er. Ikke selve telefonsamtalen, men budskapet den bringer.  Din datter er forsvunnet. 

‘Martine er forsvunnet’. Kristin Vik fikk den ufattelige beskjeden for snart ti år siden, da en av Martines venner ringer henne. Midt i et travelt kjøpesenter fullt av mennesker, får hun vite det utenkelige, enhver foreldres mareritt, barnet ditt er savnet.  Venninnene hennes, Thale og Nina, som hun bor sammen med i jentekollektivet, finner henne ikke, Hun har ikke kommet hjem etter kvelden før på nattklubben Maddox. Men de trøster seg med at hun sist ble sett sammen med Farouk Abdulhak, som hun har vært nær venn med i over et år, så de føler seg trygge på at alt er OK, han tar vare på henne. Morgenen blir til dag, og i kollektivet har jentene klare ‘kjøreregler’. De skulle alltid fortelle hvor de dro, og glemte man det, var første bud å asap sende melding. Martine var alltid nøye på dette, så derfor aner venninnene uråd utover dagen, og ingen beskjed fra Martine.


  De ringer mobilen hennes, sender mange tekstmeldinger..»Martine, hvor er du? Kommer du hjem? Vi begynner å bli bekymret! De sender også mange meldinger til Farouk. Ingen av de to svarer. Thale sender en bønnfallende melding til Farouk; ‘Is Martine with you? We are worried. Haven’t heard from her all day. Please answer ASAP'. På det tidspunktet sitter Farouk på Business Class flight til Kairo. Og det ingen av jentene vet da, er at Martine ligger voldtatt og kvalt midt i byen. Inntullet i Farouk Abdulhaks laken. Kristin, Odd Petter og Martines to søsken ankommer London dagen etter den skjebnesvangre telefonen på kjøpesenteret. De får beskjed om at en ung kvinne er funnet drept. Deres Martine. I morgen 14. mars, er det ti år siden Martine ble funnet drept. Ti år siden en mamma, en pappa og to søsken, mistet solstrålen deres. Og morderen, den eneste mistenkte Scotland Yard har, Farouk Abdulhak, lever tilsynelatende beskyttet under sin fars vinger; Midtøstens 4. rikeste, Shaher Abdulhak. Og sin mor Rowayda Michael Besher. De har sønnen sin i live. Kristin og Odd Petter har mistet sin datter. Og de kjemper videre.  I morgen er det ti år siden. Til minne om Martine og håp og tro at rettferdighet skal skje fyllest; vil jeg gjerne dele min blogg for to år siden

...Det kunne ha vært meg. Og ja, like helt tilfeldig, det kunne ha vært deg. Eller døtrene våre.
.
Men vi vil helst ikke ta dette innover oss, vil vi vel...
Selv har jeg psykiske sperrer der, som gir utslag i fysiske hvis jeg tillater meg å alikevel ta det innover meg; det faktum at jeg kan bli funnet død, forvoldt av en annen person. Eller i det aller verst utenkelige og helt ubegripelige scenario; at barnet mitt blir funnet død. Voldtatt og drept.

 

Altfor mange opplever det. Da knuses sjelen, det er jeg helt sikker på at den gjør...og de fillebitene som blir igjen av hjertet, vil aldri noen sinne finne helt tilbake til sin hjertelige form.

 

Sånn sett, er vi en smule 'forskånet' her hjemme. I USA er 'serial killers' nærmest et begrep på linje med 'burglary' - innbrudd, og 'rape' noe som er dagligdags. I mange land lettes ikke et øyelokk når en kvinne blir funnet lemlestet og drept, og i andre land igjen oppfordres det sogar til ugjerningene. 

 

Jeg tror jeg har med meg majoriteten av norske kvinner, når jeg med hånden på hjertet kan takke min skaper eller hvem som måtte være ansvarlig for at vi er her, for at vi vokser opp og lever i et land som vi anser som rimelig trygt.

 

Men det er en sannhet med modifikasjoner. 
Vi blir overfalt.
Vi blir rundjult.
Vi blir slått.
Vi blir sparket.
Vi blir voldtatt.
Og vi blir drept.

 

Jævlige tøffe ord, jeg vet. Og er du som meg, så grøsser du ved tanken og  tenker at det skjer jo ikke meg. Ikke deg og ikke dine.

 

Jeg har gått fri. Døtrene mine har gått fri. Og jeg har tro og håp om at vi fortsatt vil gå fri. Fra ugjerningene.

 

Den troen hadde Odd Petter også.

 

Jeg tror at hvis noen hadde fortalt ham for åtte og et halvt år siden; at hans kamp for Martine's rettferdighet skulle vare så lenge, så hadde han ikke trodd på akkurat det. 
Men selv om sjelen er revet sønder og sammen, hjertet i fillebiter og den lille, men store refleksjonen om når tannbørsten hennes kan kastes...så står han på et for oss uforståelig vis, i det. Så ufattelig stødig.
For Martine er, og vil for alltid være, datteren hans. Og hun vil for alltid være litt vår også, en liten bit i oss alle.

 

Ja, jeg har involvert meg personlig, det treffer meg i hjerterota og jeg kjenner menneskene.
Jeg kjenner engasjementet, og det gjør noe med meg. Jeg vil så gjerne hjelpe, enn så bittelitt. Kan jeg gjøre en bitteliten forskjell, kan jeg få akkurat deg til å lytte i to sekunder, være med meg?

 

På søndag kjøpte jeg ti Mangrovetrær. For Martine.
Eller, det er jo ikke bare for Martine, men for deg, meg og våre døtre. For tryggheten.

 

La oss aldri gi opp denne kampen, og la oss ta vare på hverandre.

 

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 




Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Drit i å bry deg så mye...bry deg heller mer

Postet av i Blogg

Jeg har nettopp sittet og sett på dokumentaren 'Mellom oss'. Gjennom et helt år, har helt 'vanlige' mennesker i landet vårt, sendt inn videosnutter av sine helt vanlige og dagligdagse greier. Først, så tenkte jeg 'jiiizes', en haug med nolduser som vil på TV, få sine fifteen minutes og fame', men den tanken forsvant fort. En haug med mennesker har dokumentert en flik av hverdagen sin, skrelt av seg det ytterste skallet og gjort seg sårbare, vist oss bittelitt av sitt indre, der og da. De viser sorg og glede, nytt liv og død, kjærlighet og kjærlighetssorg...uten filter i fylla og såre hemmeligheter som ingen før har fått vite. Sikkert tilsammen 100 sjeler har dundret over skjermen min siste 80 minutter, og gitt meg mye til ettertanke over året som var.

DRIT I Å BRY DEG SÅ MYE.

En av jentene i dokumentaren deler sin dypeste hemmelighet; hun bryr seg veldig, veldig, VELDIG! Om hva andre mener og synes om henne. Hun sier hun PRØVER å ikke bry seg, men hun tenker på det hele tiden, det preger det unge livet hennes. 

Nyttårsforsetter er kanskje vel og bra, så lenge man ikke setter seg altfor hårete mål. Jeg er ikke giga tilhenger av forsetter ved inngangen til nytt år, for meg er gårsdagen like spesiell og viktig som den nye dagen i dag. Det å skrive '18 i stedet for '17 er for meg bare et tall, videre. Og noe jeg surrer med til langt ute i januar...

Men tilbake til hun som bryr seg så veldig om hva andre tenker om henne. For du er vel kanskje litt der, du også? Jeg vet at jeg er der, i hvertfall innimellom. Og det er utrolig slitsomt og svært dårlig fundament for ens egen selvtillit, det å tenke på hva andre måtte synes og mene om deg.

I høst, skrellet jeg av et nytt skall, og det var tøft. Selvsagt lurte jeg på hva andre ville tenke. Men for meg var det eneste viktige, og da mener jeg absolutt det eneste, hva døtrene mine ville mene om det. Så før jeg skrev #metoo innlegget om at jeg er blitt voldtatt, så snakket jeg med jentene mine, om det var OK at jeg skrev...?    Hva alle andre måtte mene om min åpenhet, er for meg selvsagt ikke likegyldig eller uinteressant, men jeg driter i å bry meg om det. Det er ikke verdt den negative energien det tar. 

BRY DEG HELLER MER.

Den andre i dokumentaren som traff meg rett i hjertet, var hun som satt i studenthybelen sin. Kveld etter kveld, uke etter uke, mutt putt alene. Hun var ensom, og lyden av medstudenter som festet og lo, forsterket følelsen av å være alene. Så tar hun mot til seg (herlighet, hvor tar hun det fra? Jeg ble halt satt ut av beundring for pågangsmotet til denne jenta) og går på en fest hun 'egentlig ikke er invitert til, det er litt random, de som kan, kan komme, lissom'. Jeg følger spent med, og ender i tårer, sammen med henne. Hun er så vakker, og jeg mister nesten pusten over intensiteten hennes, og de utrolig nydelige og store øynene som åpent og tilsynelatende uredde, ser rett på oss. Og forteller hvor alene hun er.

Og jeg får så intens lyst til å strekke ut en hånd. Nei, ikke bare en hånd, men begge armene. 

Jeg får så intens lyst til å bry meg, hvor kan jeg hjelpe, hva kan jeg gjøre?

Da jeg fortalte om voldtekten, (som kun 'it' og jeg visste om til da), brydde folk seg. Jeg fikk faktisk flere hundre meldinger, en enorm støtte og utrolig mye varme og empati...og hva gjorde det for meg? Jo, det jeg hadde båret som en vond hemmelighet i så mange år, den indre uroen og engstelsen for at noe liknende skulle skje med mine, den løste seg nesten opp. Selvsagt vil jeg alltid og for bestandig ha det i bakhodet og aldri sovne før jentene mine er trygge, men det kan jeg helt klart og vidunderlig leve med. Og jeg lever med at det er så mange der ute som bryr seg, VIRKELIG bryr seg.

Nyttårsforsett? Gjør mer av det som gjør deg LYKKELIG. Gjør MINDRE av det som tar energien din.

Lett å si, ja jeg vet. Men jeg har vært ute noen vinterdager, jeg har mistet og jeg har fått. I 2017 har jeg mistet to gode venner i kreft. In Memory Eva-Karin og Børre <3

En venninne er blitt mamma når resten av oss venter på barnebarn Hilde <3 

Jeg har mye å være takknemlig for, men jeg tar ikke en dritt for gitt.

 

GODT NYTT ÅR

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

PANG!!!

Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga jeg opp håpet om å få mer enn de snaue fire timene med søvn den natten. Kjipt, men OK, man klarer jo én natt med lite søvn.

Da smalt det. I hodet mitt. Smellet var som om det var en giga champagnekork som spratt. PANG! Jeg skvatt skikkelig og sa høyt til meg selv "hva FAEN var det?". Så kom prikkingen. Hele hånden ble plutselig nummen, som om den 'sov'. Min umiddelbare tanke var at jeg hadde ligget slik at den kom i klem, og ikke fikk nok blodtilførsel. Selvsagt var det grunnen.  Så kom den merkelige følelsen i ansiktet, jeg dro fingrene fra tinningen og langs kjevebenet ned til haken. Og jeg kjente ingen ting. Så kom kaldsvetten. Jeg var iskald, men allikevel hadde jeg små 'fontener' i håndflatene og i pannen, og jeg ble klam over hele kroppen og iskald på hender og føtter. Jeg var ute av sengen på 0,3 sekunder og innen jeg sto foran speilet på badet, hadde jeg tenkt tre ting; smellet i hodet var på høyre side, høyre arm hadde dovnet, og høyre side av ansiktet var helt nummen. Hadde jeg nettopp hatt et hjerneslag?

Jeg hadde nylig lest en historie om en kvinne på omtrent min alder. Hun hadde sittet i passasjersetet (thank God for that) da det plutselig smalt i hodet hennes. Hun hadde ikke rukket å kjenne så mye mer før hun svimte av. Lang historie kort; hun hadde fått hjerneslag.

Så der sto jeg foran speilet og kjente panikken komme. Nei, nei, nei, sa jeg til meg selv...dette skjer ikke!  OK, pust med magen og sjekk funksjonene; Ut med begge armer, OK. Smile og vise tenner, OK. Snakke høyt, hva heter jeg, hvor bor jeg, OK. Ingen tegn til hjerneslag. Lettelse.

Men hva var det da som skjedde med meg? For dette var ikke normalt, det kjente jeg i hele kroppen. Så jeg googlet. Og landet på 'drypp'. Det var det jeg hadde hatt, sa jeg til meg selv. Bare et lite drypp! For en lettelse! For det sto ikke noe om hvor alvorlig et drypp kan være. Det jeg leste, var at det er en hjerneblødning hvis anfall varer i ca en time, og går tilbake av seg selv innen 24 timer. Da er det jo bare å sitte rolig og vente til det går over, tenkte jeg...

Så kom svimmelheten. Hele hodebunnen prikket og jeg fikk en merkelig følelse av å være utenfor meg selv. Kaldsvetten tiltok og jeg var like nummen i arm og ansikt. Og da ble jeg ble redd. Dritredd. Jeg pakket toalettsaker og klesskift i en bag og satte den ved døren. Jeg skrev opp telefonnummer til de nærmeste og la lett synlig. Jeg lot døren være ulåst i tilfelle jeg skulle svime av. Jeg la inn 113 med et tastetrykk. Alt dette mens jeg snakket høyt og artikulert til meg selv, jeg skulle ikke besvime, nei. Pustet med magen, og tenkte at dette går over. Men det gikk ikke over.

Jeg så på telefonen, klar til å trykke 113-tasten. Men så kom tankene, 'rasjonaliseringen'. Hvis jeg ringer nå og forteller hvordan jeg har det, vil det umiddelbart sendes en ambulanse. OK, da er det flere ting som må ordnes først. Hundene må luftes, det er første prioritet. Med telefonen i den ene hånden og hundebånd i den andre, småsjangler jeg rundt i hagen og ber en stille bønn om at de må gjøre fra seg litt kjapt. Vel inne igjen, ser jeg meg i speilet; joggebukser og t-shirt. Hjelpe meg, ikke søren om jeg skal bli funnet svimt av i dette. Jeg tenker Gudskjelov at jeg dusjet før jeg la meg kvelden før, mens jeg skifter til jeans og en bluse. Og pent matchende undertøy med blonder under..(jeeezes, er det mulig...men ja, det er det når man er totalt irrasjonell).

Vel nede igjen tenker jeg at dette går over. Jeg kan ikke reise fra huset, fra hundene mine. Jeg tenker på jentene mine som er midt oppe i krevende eksamener, jeg kan ikke be dem komme hjem nå. Jeg tenker på mannen min som er i USA, Gudbedre det er midt på natten der nå, jeg vil ikke vekke ham med unødig bekymring. Jeg rekker så vidt å vurdere om jeg skal ringe noen andre, før jeg legger den ballen død. Jeg vil ikke plage noen unødig. Og jeg tenker at hvis dette skal gå skikkelig galt, så har jeg heldigvis en veldig grei liv -og uføreforsikring. 

En hjerneblødning skal i flg wikipedia vare i ca en time, så jeg støtter meg til det. Akkurat der og da vet jeg ikke bedre, og det er for mange hensyn å ta. 

Så jeg setter meg rolig ned, og venter. Sender en sms til kollegaen min, at jeg har sovet dårlig og derfor kommer litt senere på jobb. 

Jeg bestemmer meg, jeg skal på jobb. Tar en dusj for å bli kvitt kaldsvetten som nå er tørket inn, nytt antrekk og setter meg i bilen. Jeg føler meg faktisk ganske bra og tenker 'pøh, hva er det jeg driver med egentlig? Herligheten Nina, nå må du virkelig skjerpe deg og ta kontroll!' 

Jeg er på jobb i fire timer, og like før jeg skal videre til min instruktørtime i SATS, så svikter bena og hodet snurrer. Jeg må melde pass og skylder på lite søvn. Særlig, akkurat som om det har stoppet meg før. Men jeg sier ingen ting, ikke til noen. Jeg er bare 'uforklarlig' sliten. Selv ikke til bestevenninnen som jeg jobber med, sier jeg noe. Ingen skal få vite hva jeg sliter med, eller opplevelsen jeg hadde den morgenen. Jeg vil helst være 'verdensmester' og jeg trenger ingens hjelp. Vil ikke bry noen.

Så jeg drar hjem, orker ikke mat men er utrolig tørst. Drikker 'litervis' med vann, går en runde med 'gutta' og legger meg. Sove, bare få dette unna. 

Da ringer mannen min. Small talk og ja, alt er bare bra her hjemme. Han kjenner meg for godt, og jeg lyver aldri. Forteller, men med modifikasjoner og bagatelliserer så godt jeg kan, 'det er bare det at jeg er sliten'. Jeg sier jeg skal sove det av meg, i morgen når jeg våkner er jeg helt sikkert ship shape, og han sier 'hva hvis du IKKE våkner i morgen?' Insisterer på at jeg må ringe, hvis ikke gjør han det.

Så jeg ringer 113 og trekker fra alt jeg kan for at det ikke skal virke dramatisk i det hele tatt. Jeg vil jo bare sove, jeg er dødssliten. AMK setter meg over til en lege, og vipps så befinner jeg meg i et traumerom på akutten. 

Jeg skulle jo bare snakke med en lege, tenkte jeg, og så rett hjem. Derfor står bag'en jeg pakket med toalettsaker og klesskift, igjen ved døren hjemme. Hundene mine og katten er alene, og den eneste som vet at jeg ligger i det traumerommet, befinner seg i USA. Og jeg kjenner panikken komme, tårene som presser på, klarer jeg å svelge bort.

Enda, så ringer jeg ingen. Jeg har mer enn nok med å forholde meg til teamet som jobber rundt meg. Alle elektrodene som festes til kroppen, fra anklene og opp til halsen. Det stikkes med små nåler i absolutt hele kroppen, noen stryker hardt over leggene og jeg rekker å tenke 'Gudskjelov at jeg barberte de i går kveld'. Og når fotsålene får gjennomgå med stålstaver, tenker jeg gjennom smerten at 'heldigvis er tærne nylakkerte'. Fullstendig irrasjonell, igjen. Legen kommer og klemmer rundt føttene mine, jeg kjenner de er kalde og klamme i de varme hendene hans, og jeg blir utilpass, flau. Jeg som aldri svetter på føttene, de er alltid varme og tørre. Og nå klarer jeg å kjenne på at jeg synes det er flaut.

Jeg ligger der og tenker på alt annet enn situasjonen jeg er i. Nåler perforerer armer og håndbak, små slanger festes og det er en kontinuerlig sjekk med lys, motorikk og blodtrykk. Og alt jeg kan tenke på, er hvordan det går med mine kjære og hva skjer når de får vite at jeg ligger her? Jeg klarer ikke å slappe av, og vil bare hjem.

I seks timer ligger jeg i traumerommet. Så CT av hodet, og videre opp til slagavdelingen i 8. etasje. Hvor jeg blir tatt i mot med så mye varme at jeg blir nesten satt ut, enda så sliten jeg er der jeg ligger. Har bare lyst til å klemme den omtenksomme sykepleieren som tar meg i mot halv seks om morgenen.

Nye åtte timer med prøver (hvor mye blod er det egentlig mulig å tappe, og hva skal de med så mange 'litre'?), nålestikk over hele kroppen annenhver time, opp og stå, ta på nese, gå på linje osv...nye elektroder festet til steder der hovedpulsåren pumper,  for å fange opp evt blodpropper. 

Utpå dagen sier legen; 'dette skjønner vi ikke helt. Alle prøvene din er helt fine, allikevel har du klare symptomer på hjerneblødning. Blødningen kan i noen få tilfeller gå fra hjernen og ned i spinalvæsken, så vi må derfor vurdere en ryggmargsprøve'.

Her resignerer jeg. Jeg føler meg som en idiot. Jeg var kanskje veldig syk, men tok ikke hensyn i det hele tatt. Jeg tenker på jentene mine, hva har jeg gjort? Jeg burde ha tatt signalene og ringt 113 med en gang den morgenen. Så hvorfor tok jeg sjansen på å være 'verdensmester'? For det er jeg så absolutt ikke.

Men. Jeg skal helst klare alt og det meste alene. Jeg ber ikke om hjelp, aldri. Som en annen bestevenninne sa til meg i dag; 'Nina, du er jo aldri syk, så vi skjønte ingen ting!'.

Jeg er ikke lenger 'verdensmester', og jeg har fått en skikkelig tankevekker.  Og tenker at hvis det verste skulle skje, og jeg ikke hadde gjort noe med det og det skulle ha gått utover mine kjære?. Da kunne jeg aldri ha tilgitt meg selv.

Selv ikke fra Himmelen. 

Ta signalene på alvor. Ikke vent og se an. Det kan stå om liv, eller ikke. Men vi gambler vel ikke med livet.

Det gikk bra med meg. Denne gang. Gudskjelov. Det var ingen hjerneblødning. Etter 42 timer uten søvn, var det en nevrolog som stilte diagnosen, og jeg kunne lykkelig 'kollapse' i min egen seng. Vel vitende om at jeg er frisk! Og ved neste eventuelle korsvei, så skal jeg love meg selv, og ikke minst mine nærmeste, å IKKE være verdensmester. 

Det kunne ha gått så veldig galt. Jeg fikk skikkelig refs av den første legen jeg traff. Hvorfor hadde jeg latt det gå så lang tid? Hadde dette vært hjerneblødningen jeg hadde alle symptomer på, kunne dette ha gått riktig så ille, hva tenkte jeg på?!?

Ikke vær verdensmester, ta signalene og ring 113. 

Better safe than sorry <3

 

ps. min diagnose er Exploding head Syndrome. En helt ufarlig tilstand, men som kan oppleves svært ubehagelig og skremmende. I de fleste tilfeller 'nøyer' den seg med en eksplosjonslyd i hodet, alt fra et 'popp' til et skikkelig høyt smell. I noen få tilfeller, som den jeg opplevde, etterfølges den av symptomer som kan assosieres med hjerneslag eller hjerneblødning. Og som min behandlende lege sa til meg; opplever du dette igjen, så ring 113, og det med én gang.

Man kan nemlig aldri vite.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), som satt meg litt ut. 

Jeg måtte lese den flere ganger før jeg forsto, men det 'dumme' jeg gjorde, var å svare henne med en gang. Tenkte å være ad hoch, og etter å ha lest den kjapt, tenkte jeg at denne må jeg bare svare med en gang. Det burde jeg ikke ha gjort.

Jeg vet hun leser dette, så jeg skal forsøke å trå varsomt, men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal sette foten akkurat nå. Hun skriver nemlig, at hun har fulgt bloggen min gjennom alle år. At hun har både grått og ledd seg gjennom innleggende mine, og har digget matinnleggene mine.

Så sier hun....

At jeg må la døtrene mine gå fri og ikke la de ta ansvar for meg og min ensomhet. Finne noe(n) som kan ta bort belastningen jeg legger på mine døtre og gi meg mening med livet. Vel, den svei ørlite akkurat der og da og det var mye mer hun skrev, så jeg tenkte 'hva faen!'

Så tenkte jeg videre...

Hun har ikke bare tatt seg bryet og finne min private email. Hun har ikke bare tatt seg bryet å sette av timer (jfr lengden på mailen) til å fortelle meg hva hun tenker og føler. Hun har ikke bare tatt seg bryet å lese bloggen min, i flg henne, de aller fleste innleggene.

Kjære J, min trofaste leser; jeg vet hvem du er, og jeg ser deg i det du velger å dele med meg.

Jeg er ikke ensom eller alene, jeg har så vanvittige herlige mennesker rundt meg. Og jentene mine er alt for meg, døgnet rundt UTEN å føle at de er ansvarlig for at jeg har det OK. De vet jeg har det bedre enn best. 

Og jeg har sluppet dem fri, for lengst.

Men når det er sagt...jeg slipper dem aldri av syne. Basta.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one

Postet av i Blogg

Alene.

Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en eller annen gang. Og er den frivillig, er du heldig. Er den ufrivillig, kan den kanskje være ganske så kjip. 

Jeg har kjent på den kjipe følelsen, 'luksusvarianten' av den. Den jeg vet er forbigående og kun iscenesatt av meg selv. Den som heter 'mammasavnerdøtrenesinesåinnigranskauenatdetgjørhelvetesvondt'.

Ja, jeg er dårlig på å være #mammautenbarnhjemme og samtlige hash tag som innebærer det faktum at mine små flytter hjemmefra. Det suger, og det suger skikkelig (eller 'it sucks', som i mitt hode klinger litt bedre)! Jeg har sogar venninner som oppfordrer jentene mine til å 'være sammen med mamma (meg) så mye som mulig'. Gode venninner, eksemplariske døtre. De skjønner meg.

Helgen var magisk. Det er MYE selskap i tre firbente gutter, for all del og jeg kan ikke klage! Og jeg trenger ikke å være uten selskap av andre enn mine firbente hvis jeg ikke vil. Jeg er privilegert sådan, og tar vare på de jeg har.

Så kom Pus og helgen var komplett. Heldige meg som får besøk av eldstedatteren min <3

Og nå sitter jeg i kjøkkenet og skriver. Og får den privilegerte følelsen igjen. 

For fra spisestuen strømmer det musikk, sang, banneord (jepp, jeg oppfordrer mine døtre å banne når ting går i stå, men de er meget forsiktige så der går jeg dem en høy gang) og høylytt sang. Smula jobber med eksamen. Smula er hjemme. Og synger. Jeg titter forsiktig rundt hjørnet, vil ikke forstyrre mer enn jeg 'må'. 3X2 meter bord er dekket med papirer og maskiner. Hun har 'mygg' på ørene, liten høyttaler som spinner 'hey, I'm crazy'...iPhonen besvares kontinuerlig samtidig som det synges av full hals og alle ti fingre taster samtidig på Mac, iPad og iPhone...hvordan får de det til? Her jeg sitter, høres det ut som et team på minst fem som arbeider, der inne. Og her sitter jeg med to pekefingre på tastaturet og er såre fornøyd.

 Smula er hjemme

 

(foto: Mie Cappelen)

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...

Postet av i Blogg

Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gjøre seg selv enda mer sårbar, lagelig til for hugg.

Og kanskje ikke bare det ytterste skallet, men inn til beinet og kanskje litt inn i sjelen.

MEN IKKE ALLE ER LIKE 'KOMFORTABLE' MED DET. 

Mitt forrige blogginnlegg var en jævlig real sak, spør du meg. Dønn ærlig, rett på. Avkledd og hudløs...jeg gråt, jeg var sinna og forbannet. Og jeg var dritredd. Skikkelig pisseredd.

Jeg våknet neste morgen, med den aller største klumpen i magen...hva vil folk mene, si og tro? Hva har jeg gjort?

Da den verste 'kvalmen' hadde gitt seg, bestemte jeg meg for å stå i det. Og sa til min alltid støttende mamma; 'jeg står for det jeg har delt her på bloggen min. Punktum, så kan alle andre mene hva de vil.'    Jeg bryr meg ikke.

Tull. Selvsagt gjør jeg det. Og ganske mye også, dessverre. Eller heldigvis, alt etter som.

Jeg har fått vanvittig mange tilbakemeldinger, på alle de 'kanaler' jeg er tilgjengelig. Venninnene mine visste ingen ting. Ei heller familien bortsett fra jentene mine.

(-'Mamma, det er jo ikke sånn at du har opplysningsplikt, heller')- da jeg hadde litt dårlig samvittighet...herligheten, jeg kunne ikke ønske meg finere døtre.

 Rundt 100 kvinner og menn har sendt meg meldinger, utelukkende positive.

Så fikk jeg denne 'refleksjonen' her forleden... 'JEG HAR NÅ MISTET RESPEKTEN FOR DIN BLOGG'. Og tenk, den var fra en mann...

#metoo kampanjen har vært helt fantastisk, og ÆRE VÆRE alle jenter i alle aldre som deler, hash-tagger og viser at de er blitt gjort urett mot. Hvor mange voldtektsofre tror du lar være å anmelde? Hvor mange jenter er det der ute som stille tier? Altfor mange, og det skjønner jeg! For det er forbanna tøft å stå frem og dele sin historie. Jeg er heldig, tross alt. Jeg er så voksen nå at jeg har lagt det litt bak meg. Men det som skjedde med meg i USA i 1980, det sitter jo som fastbrent i sjelen. Jeg blir aldri helt kvitt det, men det hjelper å dele. Jeg lover.

Jeg håper så inderlig at hvis du som leser dette, er blitt utsatt for en drittsekk, anmelder. La vedkommende stå til rette for ugjerningen, ikke la ham slippe unna, slik jeg lot min overgriper gjøre.

 

And make no mistake about it; jeg er ikke 'hun som ble voldtatt'. Jeg er Nina.

Husk det.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.

Postet av i Blogg

Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg tenker etter. For jeg ble tvunget til å huske. Huske den natten. Natten jeg ble voldtatt.

'Me too'. Følelsene raste plutselig...me too?

Ja, jeg også, ble voldtatt. Men det føles så utrolig fjernt og så uendelig langt tilbake, og jeg ønsker så i helvetes lite å bringe det frem, å tenke på det. For jeg har fortrengt det, frem til nå.

Facebook og media ellers har hatt stort og viktig fokus på overgrep mot kvinner de siste uker. Størst har fokuset vært på Hollywood, USA. Noen av filmbyens største kvinnelige stjerner, står en etter en frem, med sine historier. De er blitt utsatt for den verste styggedommen noen få maktmenn mener de besitter; kontroll over kvinnen og deres integritet. Deres kropp. Og retten til å bestemme over akkurat den.

Jeg ble frarøvet den retten en natt. Jeg var 17 år ung og overnattet hos en venninne. Midt på natten våknet jeg av det jeg trodde var et mareritt. Liggende på magen i en 'skrustikke' med armene låst på ryggen, ble jeg voldtatt. 

Tårene renner nå, Gud bedre som følelsene kommer, som harpuner trenger de inn og løsner opp i noe som kanskje har vært låst og fortrengt.

Ingen har visst, nei. Men mens jeg skriver dette, har jeg fortalt begge jentene mine, hva som kommer på bloggen i kveld. De må være de første til å vite, og de eneste som kan fortelle meg at dette er greit å skrive om. Jeg er stort sett uten filter på bloggen min, men på enkelte ting vil jeg ha jentene mine med meg først.

Men skal jeg skamme meg? Være flau? Føle meg mindreverdig over at én jævla drittsekk tok kontroll over kroppen min? Tok seg til rette uten mitt samtykke? Ikke faen! Min kropp er ikke noens andre, og vil heller aldri bli. Det du stjeler blir aldri ditt. Og det du rapper fra meg, tar jeg tilbake. Med renter.

Tusen takk verdens beste Julie og Mie, love you to pieces <3

Mamma

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg våkner med den klumpen i magen, den du vet...som du ikke riktig vet hvorfor er der.

Jeg la meg sent i går, litt for sent. Skulle ha vært i seng før 23, det var ihvertfall planen. Jeg var passe trøtt etter lang helg, nydelig fårikålkveld hos Tone og Truls, tur med gutta og avsluttet søndagen med en real styrkeøkt. Så etter kveldstur; boms i seng. Jadda. Insomnia...

Og det er tusen små som kverner i hodet. Noen finjusterte, og noen fler og mer enn hva jeg ønsker, kanskje mer grovkalibret. 

Jeg kommer til å bli alene. Og det er faen meg ikke så lett å innfinne seg med, langt verre å takle tanken på at skal bli.

Jeg har jobbet litt (halloooo, under statement!) med de følelsene det er å se ungene mine forlate redet og etablere seg mer eller mindre alene. Jeg er løvemamma til ytterste konsekvens og klørne er derfor alltid nyslepne. Den som måtte våge å nærme seg avkommet mitt med dårlige hensikter? Choose your headstone. Or I will.

Så den klumpen i magen, den er vel der bare fordi jeg ikke klarer å få den bort. Fordi det er jævla dritt å være alene, på en måte. Så er det ganske godt også, og det er vel noe jeg bør lære meg å like. Leve med.

Og døtrene mine? De er jo alltid her. <3

Og det er jeg også. Carpe Diem.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd for, og verne om barna våre...litt for ofte og litt for mye. For ingenting er for ofte eller for mye når det gjelder å sikre ungene våre, gjerne på alle bauger og kanter og der vi har mulighet til å komme til.

Jeg vet jeg er tigermamma, hønemor, over protective, løvemor...slåss med nebb og klør for mine og gir meg faen ikke før jeg har fått viljen min, eller i det minste fått gjennomslag for det jeg har kjempet for. Og ja, jeg har kjempet. Og selv med voksne barn, slutter man vel ikke med akkurat det. 

Første (eldste) flytter ut. Det er utrolig sårt og altfor tidlig, selvsagt. Men hun går ganske kjapt fra et trygt kollektiv, til samboer med kjæresten. Kjæresten er 202 cm på sokkelesten, bare så det er sagt. Høy, mørk og med de musklene som en tidligere profesjonell basketspiller besitter. Jeg føler meg relativt trygg. Samboere. Trygt.

Andre (yngste) flytter ut. Altfor tidlig, selvsagt, og uten samboer. Utrygt. Skummelt. Og potensielt farlig.

Så hva gjør man da? Jeg resignerer ikke, årene legges ikke inn. De fortsetter å jobbe, det er jo min jobb og min ønsket plikt.

Jeg saumfarer nettet, og finner det jeg leter etter. Pepperspray. Neonfarge. Alarm. Alt i ett. Trygghet for ungen min.

Og det kan jeg velge å tro på, tryggheten.

Når hun går gjennom den parken på nattestid, helt alene. Nå er hun instruert i å bruke et lite verktøy. Hun skal ved fare eller ved minste lille usikkerhet, trykke på en knapp. Utløse en alarm som vil vekke halve bydelen, farge en ekling i nærheten knæsj rosa og blinde en stakkar eller beist i fem minutter.

Hvis han mot formodning skulle vise seg å være en tilfeldig stakkar, så skal han få mine sympatier for at jeg har utstyrt min datter med dette inn-i helvetes-bra-selforsvaret. Og kanskje en blomst.

Men hvis han skulle komme til å så mye som å krølle et hår på min datters hode? Ja, da er det vel bare fantasien som setter grenser for hans videre skjebne...

Ingen kødder med et mammahjerte. 

Han kommer ihvertfall til å lete etter ballene sine. lenge. I den grad han vil være kapabel til akkurat det.

Amen. For mine døtre og alle andre jenter der ute. Take care <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

You're simply the best, better than all the rest

Postet av i Blogg

For det er akkurat hva du er, hele tiden. Tro det eller ei.

Og hvis alle tenkte det (uten å bli altfor høy på seg selv, selvsagt;-), så hadde vi kanskje sluppet å unnskylde oss for alt vi ikke kan og ikke vet...

Det er jo greit å kjenne sine begrensninger, og innse at man ikke kan rekke over alt, ikke alltid gjøre alt hva man ønsker og har lyst til.

Men en sabla god og smakfull proteinbombe? Ja, det kan vi alle klare.

Denne er så superenkel at den egentlig ikke helt fortjener eget blogginnlegg. Eller kanskje nettopp derfor? Opp til deg og vurdere og evt prøve, men jeg anbefaler denne på det varmeste. Helt og holdent smekkfull av alt det gode vi trenger, også så enkelt!

b2ap3_thumbnail_2017-10-04-21.32.55.jpg

Denne mekker du på under ti minutter:

Til to:

1 liten (halv) Salmalaks (eller Frøya)

1 stor avocado

Salt soyasaus

Furikake (blanding av s/h sesamfrø, shisoblader og norialger)

Del avocado i to, ta ut sten (slipp en tung kniv ned på stenen og løft ut) og 'spa' ut passe store biter med en skje. Skjær laksen i tynne skiver (med 'fibrene) og hell over soyasaus etter smak (mitt råd er, vær raus).

Legg frukt (jepp, avocado er en frukt) og fisk på et fat, og sprinkle godt med furikake over, gjerne også litt wasabi. Og litt ekstra soya over det hele?

Og med så mye mykt, er det nærmest et must (ihvertfall veldig godt) med noe sprøtt til. 

Velg din egen og/eller sprøstekte gresskar- eller pinjekjernerkjerner. Eller rett og slett syltynne sprø toast. Lune sprøstekte asparges er også veldig godt til!

Dette er perfekt både som restitusjonsmat og kveldsdigg, god lunsj og som forrett.

Og som sagt, mekket på under ti minutter. 

You're simply the best. <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

...jeg griner når jeg kommer, og jeg strigråter når jeg drar...
Blogg
Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg. Og ja, jeg har sk...
Les mer...
I give you a 10'er!
Blogg
Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller borten...
Les mer...
The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...
Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt...konsentrere meg for det som må komme.
Blogg
Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtr...
Les mer...
Jeg har ikke presset 2x4 kilo ut gjennom vagina, men jeg har allikevel født.
Blogg
Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keise...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

Lev godt friskt Vær deg selv kamskjell Øl&Aquavit spoiled enklere-blir-det-ikke Pynt Styrkeøkt møkkamenn gjørdetenkelt pitabrød savn pestoboller Kald drikke grønnsakssuppe vennemat Iberico rosépepper elsker deg bilder reker ostemat Førjulsmat Serrano rynkefri drinker Personlig trener Kylling Thank You Indrefilét på egne ben tomatsaus Noodler kakefest kake litt fest i hverdagen nærdødenopplevelse Grill Lunsj fiskesuppe hold deg frisk Canary Island maki døttre ettertanke Blåskjell Fisk dirty familie love Søndagsdigg selvpleie coctails Dagenderpåmat frappé hverdagsmiddag unntakstilstand top 10 Congratulations Strandliv solskinnsboller olivenolje Il Buongustaio røkelaks julegaver Leve livet Eid reker i hvitløk eggerøre spareribs verdens beste kjøttboller cocktail tilbehør Styrke Kjøtt foto Soldager ruccola oliven iskaffe Rosévin shopping døtre meal kropp Nestkjærlighet scampi Steinbit alene Italia paprika kjærlighet Frokost sykehus godt nytt år Ziconda Pakistansk mat halloween restemat parmesanchips maroccan oil fresh hjemmelaget Trening feel good Skalldyr krabber Spania rakfisk sauser forretter barn sommerkveld Venner Det gode liv Juledigg fashion pommes frites Venninnemat superdigg Feel good about your self Svinekjøtt creepy Sunn mat! gjærbakst desserter healthy aubergine syltet frukt behappy Høstsnadder aubergine/tomat/parmesan broccoli hot suppe avocado mammahjerte Fylla Feriemat Grønnsaker botox omelett Må ha Tomater verdens beste barnevennlig middag supersaft torsk snacks neger spinat jul secondhand Poteter likør Laks kvinnefest Familiemiddag chèviche kylling lørdagsdigg Sandwich Frukt parmesan Bacon taco/wraps/tortillas Naprapat Moules frites sort/hvitt girlpower loveyoutopieces Pizza Spicy kosemat healty Overgangsalder bra nok eplekake pasta chili kjøttboller vårslepp drit i å bry deg Enkelt egg kjærleik misunnelse slank deg sunn russetid Mett av en rett raskt og lekkert ensomhet fetaost kreft kjøttkaker Be happy Nattmat bake vårløk pen influensa chevre ost plommer Sommermat restitusjonsmat Omtanke images suppe insekter mozarella drittsekk boller Svettetokter smakfullt Feriemodus tapas ferie russebarn voldtekt pretty Sjømat vegetar sushi rettferdighet Hovedrett Hverdagshygge hjemløs Nyttårsforsett venninner superenkelt superdigg restitusjonsmat Thai død Hamburger småretter salat Katrine Tzatziki Kyllingburger helse Middelhavet søndagsmiddag jeg er her Hummer myk hud

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)