Blogg

PANG!!!

Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga jeg opp håpet om å få mer enn de snaue fire timene med søvn den natten. Kjipt, men OK, man klarer jo én natt med lite søvn.

Da smalt det. I hodet mitt. Smellet var som om det var en giga champagnekork som spratt. PANG! Jeg skvatt skikkelig og sa høyt til meg selv "hva FAEN var det?". Så kom prikkingen. Hele hånden ble plutselig nummen, som om den 'sov'. Min umiddelbare tanke var at jeg hadde ligget slik at den kom i klem, og ikke fikk nok blodtilførsel. Selvsagt var det grunnen.  Så kom den merkelige følelsen i ansiktet, jeg dro fingrene fra tinningen og langs kjevebenet ned til haken. Og jeg kjente ingen ting. Så kom kaldsvetten. Jeg var iskald, men allikevel hadde jeg små 'fontener' i håndflatene og i pannen, og jeg ble klam over hele kroppen og iskald på hender og føtter. Jeg var ute av sengen på 0,3 sekunder og innen jeg sto foran speilet på badet, hadde jeg tenkt tre ting; smellet i hodet var på høyre side, høyre arm hadde dovnet, og høyre side av ansiktet var helt nummen. Hadde jeg nettopp hatt et hjerneslag?

Jeg hadde nylig lest en historie om en kvinne på omtrent min alder. Hun hadde sittet i passasjersetet (thank God for that) da det plutselig smalt i hodet hennes. Hun hadde ikke rukket å kjenne så mye mer før hun svimte av. Lang historie kort; hun hadde fått hjerneslag.

Så der sto jeg foran speilet og kjente panikken komme. Nei, nei, nei, sa jeg til meg selv...dette skjer ikke!  OK, pust med magen og sjekk funksjonene; Ut med begge armer, OK. Smile og vise tenner, OK. Snakke høyt, hva heter jeg, hvor bor jeg, OK. Ingen tegn til hjerneslag. Lettelse.

Men hva var det da som skjedde med meg? For dette var ikke normalt, det kjente jeg i hele kroppen. Så jeg googlet. Og landet på 'drypp'. Det var det jeg hadde hatt, sa jeg til meg selv. Bare et lite drypp! For en lettelse! For det sto ikke noe om hvor alvorlig et drypp kan være. Det jeg leste, var at det er en hjerneblødning hvis anfall varer i ca en time, og går tilbake av seg selv innen 24 timer. Da er det jo bare å sitte rolig å vente til det går over, tenkte jeg...

Så kom svimmelheten. Hele hodebunnen prikket og jeg fikk en merkelig følelse av å være utenfor meg selv. Kaldsvetten tiltok og jeg var like nummen i arm og ansikt. Og da ble jeg ble redd. Dritredd. Jeg pakket toalettsaker og klesskift i en bag og satte den ved døren. Jeg skrev opp telefonnummer til de nærmeste og la lett synlig. Jeg lot døren være ulåst i tilfelle jeg skulle svime av. Jeg la inn 113 med et tastetrykk. Alt dette mens jeg snakket høyt og artikulert til meg selv, jeg skulle ikke besvime, nei. Pustet med magen, og tenkte at dette går over. Men det gikk ikke over.

Jeg så på telefonen, klar til å trykke 113-tasten. Men så kom tankene, 'rasjonaliseringen'. Hvis jeg ringer nå og forteller hvordan jeg har det, vil det umiddelbart sendes en ambulanse. OK, da er det flere ting som må ordnes først. Hundene må luftes, det er første prioritet. Med telefonen i den ene hånden og hundebånd i den andre, småsjangler jeg rundt i hagen og ber en stille bønn om at de må gjøre fra seg litt kjapt. Vel inne igjen, ser jeg meg i speilet; joggebukser og t-shirt. Hjelpe meg, ikke søren om jeg skal bli funnet svimt av i dette. Jeg tenker Gudskjelov at jeg dusjet før jeg la meg kvelden før, mens jeg skifter til jeans og en bluse. Og pent matchende undertøy med blonder under..(jeeezes, er det mulig...men ja, det er det når man er totalt irrasjonell).

Vel nede igjen tenker jeg at dette går over. Jeg kan ikke reise fra huset, fra hundene mine. Jeg tenker på jentene mine som er midt oppe i krevende eksamener, jeg kan ikke be dem komme hjem nå. Jeg tenker på mannen min som er i USA, Gudbedre det er midt på natten der nå, jeg vil ikke vekke ham med unødig bekymring. Jeg rekker så vidt å vurdere om jeg skal ringe noen andre, før jeg legger den ballen død. Jeg vil ikke plage noen unødig. Og jeg tenker at hvis dette skal gå skikkelig galt, så har jeg heldigvis en veldig grei liv -og uføreforsikring. 

En hjerneblødning skal i flg wikipedia vare i ca en time, så jeg støtter meg til det. Akkurat der og da vet jeg ikke bedre, og det er for mange hensyn å ta. 

Så jeg setter meg rolig ned, og venter. Sender en sms til kollegaen min, at jeg har sovet dårlig og derfor kommer litt senere på jobb. 

Jeg bestemmer meg, jeg skal på jobb. Tar en dusj for å bli kvitt kaldsvetten som nå er tørket inn, nytt antrekk og setter meg i bilen. Jeg føler meg faktisk ganske bra og tenker 'pøh, hva er det jeg driver med egentlig? Herligheten Nina, nå må du virkelig skjerpe deg og ta kontroll!' 

Jeg er på jobb i fire timer, og like før jeg skal videre til min instruktørtime i SATS, så svikter bena og hodet snurrer. Jeg må melde pass og skylder på lite søvn. Særlig, akkurat som om det har stoppet meg før. Men jeg sier ingen ting, ikke til noen. jeg er bare 'uforklarlig' sliten. Selv ikke til bestevenninnen som jeg jobber med, sier jeg noe. Ingen skal få vite hva jeg sliter med, eller opplevelsen jeg hadde den morgenen. Jeg vil helst være 'verdensmester' og jeg trenger ingens hjelp. Vil ikke bry noen.

Så jeg drar hjem, orker ikke mat men er utrolig tørst. Drikker 'litervis' med vann, går en runde med 'gutta' og legger meg. Sove, bare få dette unna. 

Da ringer mannen min. Small talk og ja, alt er bare bra her hjemme. Han kjenner meg for godt, og jeg lyver aldri. Forteller, men med modifikasjoner og bagatelliserer så godt jeg kan, 'det er bare det at jeg er sliten'. Jeg sier jeg skal sove det av meg, i morgen når jeg våkner er jeg helt sikkert ship shape, og han sier 'hva hvis du IKKE våkner i morgen?' Insisterer på at jeg må ringe, hvis ikke gjør han det.

Så jeg ringer 113 og trekker fra alt jeg kan for at det ikke skal virke dramatisk i det hele tatt. Jeg vil jo bare sove, jeg er dødssliten. AMK setter meg over til en lege, og vipps så befinner jeg meg i et traumerom på akutten. 

Jeg skulle jo bare snakke med en lege, tenkte jeg, og så rett hjem. Derfor står bag'en jeg pakket med toalettsaker og klesskift, igjen ved døren hjemme. Hundene mine og katten er alene, og den eneste som vet at jeg ligger i det traumerommet, befinner seg i USA. Og jeg kjenner panikken komme, tårene som presser på, klarer jeg å svelge bort.

Enda, så ringer jeg ingen. Jeg har mer enn nok med å forholde meg til teamet som jobber rundt meg. Alle elektrodene som festes til kroppen, fra anklene og opp til halsen. Det stikkes med små nåler i absolutt hele kroppen, noen stryker hardt over leggene og jeg rekker å tenke 'Gudskjelov at jeg barberte de i går kveld'. Og når fotsålene får gjennomgå med stålstaver, tenker jeg gjennom smerten at 'heldigvis er tærne nylakkerte'. Fullstendig irrasjonell, igjen. Legen kommer og klemmer rundt føttene mine, jeg kjenner de er kalde og klamme i de varme hendene hans, og jeg blir utilpass, flau. Jeg som aldri svetter på føttene, de er alltid varme og tørre. Og nå klarer jeg å kjenne på at jeg synes det er flaut.

Jeg ligger der og tenker på alt annet enn situasjonen jeg er i. Nåler perforerer armer og håndbak, små slanger festes og det er en kontinuerlig sjekk med lys, motorikk og blodtrykk. Og alt jeg kan tenke på, er hvordan det går med mine kjære og hva skjer når de får vite at jeg ligger her? Jeg klarer ikke å slappe av, og vil bare hjem.

I seks timer ligger jeg i traumerommet. Så CT av hodet, og videre opp til slagavdelingen i 8. etasje. Hvor jeg blir tatt i mot med så mye varme at jeg blir nesten satt ut, enda så sliten jeg er. Har bare lyst til å klemme den omtenksomme sykepleieren som tar meg i mot halv seks om morgenen.

Nye åtte timer med prøver (hvor mye blod er det egentlig mulig å tappe, og hva skal de med så mange 'litre'?), nålestikk over hele kroppen annenhver time, opp og stå, ta på nese, gå på linje osv...nye elektroder festet til steder der hovedpulsåren pumper,  for å fange opp evt blodpropper. 

Utpå dagen sier legen; 'dette skjønner vi ikke helt. Alle prøvene din er helt fine, allikevel har du klare symptomer på hjerneblødning. Blødningen kan i noen få tilfeller gå fra hjernen og ned i spinalvæsken, så vi må derfor vurdere en ryggmarksprøve'.

Her resignerer jeg. Jeg føler meg som en idiot. Jeg var kanskje veldig syk, men tok ikke hensyn i det hele tatt. Jeg tenker på jentene mine, hva har jeg gjort? Jeg burde ha tatt signalene og ringt 113 med en gang den morgenen. Så hvorfor tok jeg sjansen på å være 'verdensmester'? For det er jeg så absolutt ikke.

Men. Jeg skal helst klare alt og det meste alene. Jeg ber ikke om hjelp, aldri. Som en annen bestevenninne sa til meg i dag; 'Nina, du er jo aldri syk, så vi skjønte ingen ting!'.

Jeg er ikke lenger 'verdensmester', og jeg har fått en skikkelig tankevekker.  Og tenker at hvis det verste skulle skje, og jeg ikke hadde gjort noe med det og det skulle ha gått utover mine kjære?. Da kunne jeg aldri ha tilgitt meg selv.

Selv ikke fra Himmelen. 

Ta signalene på alvor. Ikke vent og se an. Det kan stå om liv, eller ikke. Men vi gambler vel ikke med livet.

Det gikk bra med meg. Denne gang. Gudskjelov. Det var ingen hjerneblødning. Etter 42 timer uten søvn, var det en nevrolog som stilte diagnosen, og jeg kunne lykkelig 'kollapse' i min egen seng. Vel vitende om at jeg er frisk! Og ved neste eventuelle korsvei, så skal jeg love meg selv, og ikke minst mine nærmeste, å IKKE være verdensmester. 

Det kunne ha gått så veldig galt. Jeg fikk skikkelig refs av den første legen jeg traff. Hvorfor hadde jeg latt det gå så lang tid? Hadde dette vært hjerneblødningen jeg hadde alle symptomer på, kunne dette ha gått riktig så ille, hva tenkte jeg på?!?

Ikke vær verdensmester, ta signalene og ring 113. 

Better safe than sorry <3

 

ps. min diagnose er Exploding head Syndrome. En helt ufarlig tilstand, men som kan oppleves svært ubehagelig og skremmende. I de fleste tilfeller 'nøyer' den seg med en eksplosjonslyd i hodet, alt fra et 'popp' til et skikkelig høyt smell. I noen få tilfeller, som den jeg opplevde, etterfølges den av symptomer som kan assosieres med hjerneslag eller hjerneblødning. Og som min behandlende lege sa til meg; opplever du dette igjen, så ring 113, og det med én gang.

Man kan nemlig aldri vite.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), som satt meg litt ut. 

Jeg måtte lese den flere ganger før jeg forsto, men det 'dumme' jeg gjorde, var å svare henne med en gang. Tenkte å være ad hoch, og etter å ha lest den kjapt, tenkte jeg at denne må jeg bare svare med en gang. Det burde jeg ikke ha gjort.

Jeg vet hun leser dette, så jeg skal forsøke å trå varsomt, men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal sette foten akkurat nå. Hun skriver nemlig, at hun har fulgt bloggen min gjennom alle år. At hun har både grått og ledd seg gjennom innleggende mine, og har digget matinnleggene mine.

Så sier hun....

At jeg må la døtrene mine gå fri og ikke la de ta ansvar for meg og min ensomhet. Finne noe(n) som kan ta bort belastningen jeg legger på mine døtre og gi meg mening med livet. Vel, den svei ørlite akkurat der og da og det var mye mer hun skrev, så jeg tenkte 'hva faen!'

Så tenkte jeg videre...

Hun har ikke bare tatt seg bryet og finne min private email. Hun har ikke bare tatt seg bryet å sette av timer (jfr lengden på mailen) til å fortelle meg hva hun tenker og føler. Hun har ikke bare tatt seg bryet å lese bloggen min, i flg henne, de aller fleste innleggene.

Kjære J, min trofaste leser; jeg vet hvem du er, og jeg ser deg i det du velger å dele med meg.

Jeg er ikke ensom eller alene, jeg har så vanvittige herlige mennesker rundt meg. Og jentene mine er alt for meg, døgnet rundt UTEN å føle at de er ansvarlig for at jeg har det OK. De vet jeg har det bedre enn best. 

Og jeg har sluppet dem fri, for lengst.

Men når det er sagt...jeg slipper dem aldri av syne. Basta.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one

Postet av i Blogg

Alene.

Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en eller annen gang. Og er den frivillig, er du heldig. Er den ufrivillig, kan den kanskje være ganske så kjip. 

Jeg har kjent på den kjipe følelsen, 'luksusvarianten' av den. Den jeg vet er forbigående og kun iscenesatt av meg selv. Den som heter 'mammasavnerdøtrenesinesåinnigranskauenatdetgjørhelvetesvondt'.

Ja, jeg er dårlig på å være #mammautenbarnhjemme og samtlige hash tag som innebærer det faktum at mine små flytter hjemmefra. Det suger, og det suger skikkelig (eller 'it sucks', som i mitt hode klinger litt bedre)! Jeg har sogar venninner som oppfordrer jentene mine til å 'være sammen med mamma (meg) så mye som mulig'. Gode venninner, eksemplariske døtre. De skjønner meg.

Helgen var magisk. Det er MYE selskap i tre firbente gutter, for all del og jeg kan ikke klage! Og jeg trenger ikke å være uten selskap av andre enn mine firbente hvis jeg ikke vil. Jeg er privilegert sådan, og tar vare på de jeg har.

Så kom Pus og helgen var komplett. Heldige meg som får besøk av eldstedatteren min <3

Og nå sitter jeg i kjøkkenet og skriver. Og får den privilegerte følelsen igjen. 

For fra spisestuen strømmer det musikk, sang, banneord (jepp, jeg oppfordrer mine døtre å banne når ting går i stå, men de er meget forsiktige så der går jeg dem en høy gang) og høylytt sang. Smula jobber med eksamen. Smula er hjemme. Og synger. Jeg titter forsiktig rundt hjørnet, vil ikke forstyrre mer enn jeg 'må'. 3X2 meter bord er dekket med papirer og maskiner. Hun har 'mygg' på ørene, liten høyttaler som spinner 'hey, I'm crazy'...iPhonen besvares kontinuerlig samtidig som det synges av full hals og alle ti fingre taster samtidig på Mac, iPad og iPhone...hvordan får de det til? Her jeg sitter, høres det ut som et team på minst fem som arbeider, der inne. Og her sitter jeg med to pekefingre på tastaturet og er såre fornøyd.

 Smula er hjemme

 

(foto: Mie Cappelen)

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...

Postet av i Blogg

Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gjøre seg selv enda mer sårbar, lagelig til for hugg.

Og kanskje ikke bare det ytterste skallet, men inn til beinet og kanskje litt inn i sjelen.

MEN IKKE ALLE ER LIKE 'KOMFORTABLE' MED DET. 

Mitt forrige blogginnlegg var en jævlig real sak, spør du meg. Dønn ærlig, rett på. Avkledd og hudløs...jeg gråt, jeg var sinna og forbannet. Og jeg var dritredd. Skikkelig pisseredd.

Jeg våknet neste morgen, med den aller største klumpen i magen...hva vil folk mene, si og tro? Hva har jeg gjort?

Da den verste 'kvalmen' hadde gitt seg, bestemte jeg meg for å stå i det. Og sa til min alltid støttende mamma; 'jeg står for det jeg har delt her på bloggen min. Punktum, så kan alle andre mene hva de vil.'    Jeg bryr meg ikke.

Tull. Selvsagt gjør jeg det. Og ganske mye også, dessverre. Eller heldigvis, alt etter som.

Jeg har fått vanvittig mange tilbakemeldinger, på alle de 'kanaler' jeg er tilgjengelig. Venninnene mine visste ingen ting. Ei heller familien bortsett fra jentene mine.

(-'Mamma, det er jo ikke sånn at du har opplysningsplikt, heller')- da jeg hadde litt dårlig samvittighet...herligheten, jeg kunne ikke ønske meg finere døtre.

 Rundt 100 kvinner og menn har sendt meg meldinger, utelukkende positive.

Så fikk jeg denne 'refleksjonen' her forleden... 'JEG HAR NÅ MISTET RESPEKTEN FOR DIN BLOGG'. Og tenk, den var fra en mann...

#metoo kampanjen har vært helt fantastisk, og ÆRE VÆRE alle jenter i alle aldre som deler, hash-tagger og viser at de er blitt gjort urett mot. Hvor mange voldtektsofre tror du lar være å anmelde? Hvor mange jenter er det der ute som stille tier? Altfor mange, og det skjønner jeg! For det er forbanna tøft å stå frem og dele sin historie. Jeg er heldig, tross alt. Jeg er så voksen nå at jeg har lagt det litt bak meg. Men det som skjedde med meg i USA i 1980, det sitter jo som fastbrent i sjelen. Jeg blir aldri helt kvitt det, men det hjelper å dele. Jeg lover.

Jeg håper så inderlig at hvis du som leser dette, er blitt utsatt for en drittsekk, anmelder. La vedkommende stå til rette for ugjerningen, ikke la ham slippe unna, slik jeg lot min overgriper gjøre.

 

And make no mistake about it; jeg er ikke 'hun som ble voldtatt'. Jeg er Nina.

Husk det.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.

Postet av i Blogg

Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg tenker etter. For jeg ble tvunget til å huske. Huske den natten. Natten jeg ble voldtatt.

'Me too'. Følelsene raste plutselig...me too?

Ja, jeg også, ble voldtatt. Men det føles så utrolig fjernt og så uendelig langt tilbake, og jeg ønsker så i helvetes lite å bringe det frem, å tenke på det. For jeg har fortrengt det, frem til nå.

Facebook og media ellers har hatt stort og viktig fokus på overgrep mot kvinner de siste uker. Størst har fokuset vært på Hollywood, USA. Noen av filmbyens største kvinnelige stjerner, står en etter en frem, med sine historier. De er blitt utsatt for den verste styggedommen noen få maktmenn mener de besitter; kontroll over kvinnen og deres integritet. Deres kropp. Og retten til å bestemme over akkurat den.

Jeg ble frarøvet den retten en natt. Jeg var 17 år ung og overnattet hos en venninne. Midt på natten våknet jeg av det jeg trodde var et mareritt. Liggende på magen i en 'skrustikke' med armene låst på ryggen, ble jeg voldtatt. 

Tårene renner nå, Gud bedre som følelsene kommer, som harpuner trenger de inn og løsner opp i noe som kanskje har vært låst og fortrengt.

Ingen har visst, nei. Men mens jeg skriver dette, har jeg fortalt begge jentene mine, hva som kommer på bloggen i kveld. De må være de første til å vite, og de eneste som kan fortelle meg at dette er greit å skrive om. Jeg er stort sett uten filter på bloggen min, men på enkelte ting vil jeg ha jentene mine med meg først.

Men skal jeg skamme meg? Være flau? Føle meg mindreverdig over at én jævla drittsekk tok kontroll over kroppen min? Tok seg til rette uten mitt samtykke? Ikke faen! Min kropp er ikke noens andre, og vil heller aldri bli. Det du stjeler blir aldri ditt. Og det du rapper fra meg, tar jeg tilbake. Med renter.

Tusen takk verdens beste Julie og Mie, love you to pieces <3

Mamma

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg våkner med den klumpen i magen, den du vet...som du ikke riktig vet hvorfor er der.

Jeg la meg sent i går, litt for sent. Skulle ha vært i seng før 23, det var ihvertfall planen. Jeg var passe trøtt etter lang helg, nydelig fårikålkveld hos Tone og Truls, tur med gutta og avsluttet søndagen med en real styrkeøkt. Så etter kveldstur; boms i seng. Jadda. Insomnia...

Og det er tusen små som kverner i hodet. Noen finjusterte, og noen fler og mer enn hva jeg ønsker, kanskje mer grovkalibret. 

Jeg kommer til å bli alene. Og det er faen meg ikke så lett å innfinne seg med, langt verre å takle tanken på at skal bli.

Jeg har jobbet litt (halloooo, under statement!) med de følelsene det er å se ungene mine forlate redet og etablere seg mer eller mindre alene. Jeg er løvemamma til ytterste konsekvens og klørne er derfor alltid nyslepne. Den som måtte våge å nærme seg avkommet mitt med dårlige hensikter? Choose your headstone. Or I will.

Så den klumpen i magen, den er vel der bare fordi jeg ikke klarer å få den bort. Fordi det er jævla dritt å være alene, på en måte. Så er det ganske godt også, og det er vel noe jeg bør lære meg å like. Leve med.

Og døtrene mine? De er jo alltid her. <3

Og det er jeg også. Carpe Diem.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd for, og verne om barna våre...litt for ofte og litt for mye. For ingenting er for ofte eller for mye når det gjelder å sikre ungene våre, gjerne på alle bauger og kanter og der vi har mulighet til å komme til.

Jeg vet jeg er tigermamma, hønemor, over protective, løvemor...slåss med nebb og klør for mine og gir meg faen ikke før jeg har fått viljen min, eller i det minste fått gjennomslag for det jeg har kjempet for. Og ja, jeg har kjempet. Og selv med voksne barn, slutter man vel ikke med akkurat det. 

Første (eldste) flytter ut. Det er utrolig sårt og altfor tidlig, selvsagt. Men hun går ganske kjapt fra et trygt kollektiv, til samboer med kjæresten. Kjæresten er 202 cm på sokkelesten, bare så det er sagt. Høy, mørk og med de musklene som en tidligere profesjonell basketspiller besitter. Jeg føler meg relativt trygg. Samboere. Trygt.

Andre (yngste) flytter ut. Altfor tidlig, selvsagt, og uten samboer. Utrygt. Skummelt. Og potensielt farlig.

Så hva gjør man da? Jeg resignerer ikke, årene legges ikke inn. De fortsetter å jobbe, det er jo min jobb og min ønsket plikt.

Jeg saumfarer nettet, og finner det jeg leter etter. Pepperspray. Neonfarge. Alarm. Alt i ett. Trygghet for ungen min.

Og det kan jeg velge å tro på, tryggheten.

Når hun går gjennom den parken på nattestid, helt alene. Nå er hun instruert i å bruke et lite verktøy. Hun skal ved fare eller ved minste lille usikkerhet, trykke på en knapp. Utløse en alarm som vil vekke halve bydelen, farge en ekling i nærheten knæsj rosa og blinde en stakkar eller beist i fem minutter.

Hvis han mot formodning skulle vise seg å være en tilfeldig stakkar, så skal han få mine sympatier for at jeg har utstyrt min datter med dette inn-i helvetes-bra-selforsvaret. Og kanskje en blomst.

Men hvis han skulle komme til å så mye som å krølle et hår på min datters hode? Ja, da er det vel bare fantasien som setter grenser for hans videre skjebne...

Ingen kødder med et mammahjerte. 

Han kommer ihvertfall til å lete etter ballene sine. lenge. I den grad han vil være kapabel til akkurat det.

Amen. For mine døtre og alle andre jenter der ute. Take care <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

You're simply the best, better than all the rest

Postet av i Blogg

For det er akkurat hva du er, hele tiden. Tro det eller ei.

Og hvis alle tenkte det (uten å bli altfor høy på seg selv, selvsagt;-), så hadde vi kanskje sluppet å unnskylde oss for alt vi ikke kan og ikke vet...

Det er jo greit å kjenne sine begrensninger, og innse at man ikke kan rekke over alt, ikke alltid gjøre alt hva man ønsker og har lyst til.

Men en sabla god og smakfull proteinbombe? Ja, det kan vi alle klare.

Denne er så superenkel at den egentlig ikke helt fortjener eget blogginnlegg. Eller kanskje nettopp derfor? Opp til deg og vurdere og evt prøve, men jeg anbefaler denne på det varmeste. Helt og holdent smekkfull av alt det gode vi trenger, også så enkelt!

b2ap3_thumbnail_2017-10-04-21.32.55.jpg

Denne mekker du på under ti minutter:

Til to:

1 liten (halv) Salmalaks (eller Frøya)

1 stor avocado

Salt soyasaus

Furikake (blanding av s/h sesamfrø, shisoblader og norialger)

Del avocado i to, ta ut sten (slipp en tung kniv ned på stenen og løft ut) og 'spa' ut passe store biter med en skje. Skjær laksen i tynne skiver (med 'fibrene) og hell over soyasaus etter smak (mitt råd er, vær raus).

Legg frukt (jepp, avocado er en frukt) og fisk på et fat, og sprinkle godt med furikake over, gjerne også litt wasabi. Og litt ekstra soya over det hele?

Og med så mye mykt, er det nærmest et must (ihvertfall veldig godt) med noe sprøtt til. 

Velg din egen og/eller sprøstekte gresskar- eller pinjekjernerkjerner. Eller rett og slett syltynne sprø toast. Lune sprøstekte asparges er også veldig godt til!

Dette er perfekt både som restitusjonsmat og kveldsdigg, god lunsj og som forrett.

Og som sagt, mekket på under ti minutter. 

You're simply the best. <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Huset er musestille og jeg er pisse redd.

Postet av i Blogg

Herregud, så stille det er i huset. Eneste lyden er 'blopp-blopp' fra de alltid sultne koiene som sporadisk holder meg med selskap her i kjøkkenet. Ingen TV, ingen radio, ingen hunder som bjeffer. Selv de er stille nå. 

Ingen føtter som løper opp og ned trappen; 'mammaaaaa, er det middag snart? Soooorry, glemte å ta av meg skoene, vasker trappen i morgen, okay?'.

Rotet er borte, det forsvant med flyttelasset i dag. Skuffen med alle de rare matgreiene som jeg aldri helt skjønte, fryseren med veggis meg her og der (smaker det egentlige noe? Ja, kunne hun forsikre meg) er også borte. Det samme er Möet & Chardon'en i den fine esken ('jeg må jo kanskje feire at jeg flytter, mamma!').

Huset er musestille, og jeg er pisse redd. Virkelig, og for første gang på veldig lenge, er jeg redd.

For jeg er ikke husredd, og jeg er ikke redd stillheten heller. Hverken mørket eller den. Har ingen behov for å trekke for gardiner jeg ikke har, og går gjerne kveldstur i min egen hage, helt i mørket.

Det er ikke det jeg er redd for. Jeg er redd for å miste, det er dét jeg er så pisse redd for. For jeg har vært så nær ved å miste henne, og vi har kjempet noen kamper sammen, hun og jeg.

Jeg har fått noen spørsmål, og mer eller mindre forsiktige kommentarer; 'hvorfor er du så veldig protective...?' AKA; 'hvorfor er du så inn i hampen hønemor?'. Har man vært så på tampen ved å miste, kjempet for å redde og fått satt ting så til de grader i perspektiv, ja da blir man utrolig vár. Og redd. Det skal så lite til før alle antennene strekker seg i stram alert og det fører til fulle sirener i et mammahjerte.b2ap3_thumbnail_image3.JPG

Vi gikk opp litt løype i går. 'Se, mamma, her går jeg av trikken, og da er det bare den lille veien gjennom parken til døren min'. Lille veien??? Det er minst syv minutter å gå, gjennom en park! Alene, midt på natten! 

Jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake, men hun var så stolt! Så forbasket herlig stolt! Og jeg pisse redd...

b2ap3_thumbnail_image1-1.JPG

Så legger hun armene rundt halsen min, 'mamma, det kommer til å gå så bra'. Og jeg føler meg bittelitt svak og tenker at det burde være omvendt; det er jo akkurat det JEG burde si til henne...men hun sier 'ikke vær lei deg, mamma'. 

Jeg tørker tårene mine og kjenner på stoltheten jeg har for mine døtre. Storesøster sier til meg; 'mamma, hun kommer til å få det såååå fint, og jeg lover å passe på! Jeg vet hun vil.

Men ansvaret har hun selv. Gjennom parken midt på natten etter jobb på restaurant. Gjennom gatene tidlig en morgen på vei til skolen. Rekke trikken, rekke bussen. 

Vaske trappen etter sølete sko.

b2ap3_thumbnail_image3-1.JPG

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Slipping through my fingers..., once again.

Postet av i Blogg

Hun har vært hjemme fire måneder nå, hele fire deilige varme måneder. Og jeg har tviholdt på at det skulle vare. 

Minsteungen min flyttet ut, bare 18 år gammel, så kom hun hjem i mai, og huset fikk tilbake sin sjel. Hva skjer nå?

Hun er blitt 19, snart 20. Og jeg har tviholdt på følelsen, det å ha henne hjemme, kysse pannen hennes hver eneste morgen.

Vi har sett på leiligheten hennes i dag, tatt mål og saumfart hver krinkelkrok. Sjekket røyk- og brannvarslere, gått opp nødutgangen (6. etasje i gammel Grünerløkka bygård, need I say more). Hun lurte på hvorfor jeg var så alvorlig...

Hun, ungen min som skal flytte fra meg. Jeg har vel fortrengt det, ganske mye, selvom prosessen har vært i gang, ganske lenge. 

For ti minutter siden, så lå hun i armkroken min, i sofaen og vi så på opptak fra lørdagens 'Skal vi danse', lo, sippet litt og kommenterte. Så går hun opp: "skal bare ordne noe, mamma". OK. Jeg slapper jo av, jeg har ungen min hjemme.

Så går jeg ut i kjøkkenet, skal bare stable glassene våre i oppvaskmaskinen før jeg tar hundene ut på kveldstur. Så ser jeg 'rotet' hennes...hele bordet er fylt av ting. Ting som noen ganger har irritert meg og 'flyter' over alt, er nå satt pent og pyntelig på bordet. Klare til å flyttes, ikke her og til nye hyller og plass, men til et nytt hjem.

NEI! Jeg vil ikke dette, jeg vil ikke at greiene hennes skal få et nytt hjem! Jeg vil ikke at alt rotet hennes skal ryddes bort fra mitt!

Men så ser jeg, gjennom tårene, at det er akkurat det som må skje. Hun er bare 19. Like ung som da storesøsteren flyttet hjemmefra, og like sårt den gang som nå. 

Men de må dra. Og jeg er devestated, helt tom. Nå har vi satt puktum for 'barnerommene'. De er tomme og fraflyttet. Det ene får en aller siste varme i natt.

<3

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Så kom den tunge beskjeden. Hun skal dø.

For halvannet år siden fikk vi den ubarmhjertelige beskjeden; Katrines kreft tok overhånd og vi måtte forberede oss på å ta farvel. Og det gjorde vi til gangs...vi hadde middager, samtaler, vi skålte og festet. På slutten vel vitende om at det ble den siste, hun skulle jo dø fra oss. Så vi feiret livet hennes. Ikke døden.

Men dette handler ikke bare om Katrine. 

Katrine er død, feiret og begravet. Men aldri glemt.

Jeg vet jeg skal i to begravelser dette året. Ingen kjenner livet, eller døden for den sakens skyld. Så kan hende, bank i bordet for at det ikke skjer, men det kan jo være meg. Men jeg velger å tenke positivt og at jeg får flere mer eller mindre syndige år på denne jord. 

Min pappa sa, like før han døde; "så gjør man opp sitt livs bestikk". Jeg skjønte det ikke helt da, eller rekkevidden, men jeg skjønner det nå. Det handler om å gjøre rede for seg, stå for det man er og gjør. Gå til sengs med god samvittighet...

Jeg vet jeg skal i begravelser før året er omme, og det skjærer meg i hjertet, så ubarmhjertelig å vite.

Men så er det dette med døden, vi vet ikke. Vi kan ikke, vil ikke, og skal ikke. Vite.

Selvom jeg er kristen, så forbanner jeg Gud. Akkurat nå, forbanner jeg Ham. Hvordan kan Gud la dette skje? Hvordan kan han ta mine venner hjem til seg, nå da de har barn og familie som trenger dem?

Herrens veier er uransakelige og all den bull s...'en...jeg mister vennene mine, Gud. Men det er peanuts; det er barn som mister mamma'n og pappa'n sin. For alltid.

Min tro er at de og vi sees igjen, i himmelen. Men det er helvetes langt unna, og altfor lenge til.

Ta vare på dagen. På livet.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Kan du rulle en pølse, kan du lage sushi!

Postet av i Blogg

Helt siden jentene mine mestret det kunststykket å spise for egen hånd, har de spist sushi. Bittesmå brukte de fingrene (som er helt innafor om man er ren på hendene), men veldig snart håndterte de pinnene som en japansk mor ville ha vært stolt av.

Sushi er for meg like mye gourmet som 'hverdagsmat'. Skal jeg nyte den som gourmet, blir det selvsagt på en god japansk restaurant. Til hverdags mekker jeg selv, og for meg holder den helt greit mål som akkurat det. 

Og det er faktisk ganske så enkelt; har du trillet en pølse, så kan du lage maki. Har du bakt boller, så kan du lett fikse nigiri.

 

Du trenger: bambusmatte, sushi nori (tynne flak av sjøtang), wasabi og sushiris. Dette er basic must have for maki, lager du kun nigiri, trenger du hverken matte eller nori.

La oss ta risen først; best lager jeg den selv av sushiris, som jeg tilsetter riseddik og litt sukker mens jeg rører den 'seig' mens den kjøles. Tar litt tid da den må lages i flere etapper for å bli skikkelig god, men har du tid, ja...hvis ikke er det en grei nødløsning å kjøpe ferdig kokt sushiris.

 

Anyway, så er det stæsjet! 

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.31.jpg

Jeg elsker tunfisk, men den har jeg totalboikottet da fangsten sender tusenvis av delfiner i den sikre drukningsdød...

Nå holder jeg meg stort sett til villreker, Salmalaks og kamskjell. Samt slangeagurk, avokado. Og smørfisk hvis jeg får tak i det.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.24.jpg

Bambusmatte og maki nori.

Legg en noriplate på bambusmatten og smør et tynt lag med Philadelphiaost.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.14.jpg

Legg et tynt lag med ris over og fyll lagvis med det fyllet du ønsker, og strø gjerne over Furikake (svarte og hvite sesamfrø med norialger)om du har, evt ristet sesamfrø.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.11.jpg

 

Evt med rause mender ost, ungdommene liker det gjerne

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.03.jpg

La det være igjen en 'ren' stripe av norien som du fukter med vann; funker som lim. Så ruller du noriflaker med alt fyllet, så hardt du kan, ved bruk av bambusmatten. For hver halve runde, presser du matten inntil, så makirullen blir fast og fin. 

Nå kan du enten servere med en gang, eller legge rullen i kjøleskap med plastfolie rundt. Da bør makirullen tas ut minst en halvtime før den skal nytes, og skjæres i passe store biter.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.44.59.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.44.53.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.44.42.jpg

Sushi nigiri; lag små avlange 'boller' av temperert ris med hedene (dypp lankene i vann mellom hver så de ikke klistrer seg). Smør over et tynt lag med wasabi og legg på hva du ønsker av sjømat og grønnsaker. Her sverger jeg til Salmalaks, kveite, smørfisk og scampi. Toppet med furikake.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.18.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.07.jpg

 

Så trenger du selvsagt en god soyasaus, wasabi til å dyppe i sausen og gjerne syltet ingefær til å ta 'stinget' mellom de forskjellige smakene.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Herlig syndig og med svin på skogen...

Postet av i Blogg

Noe ganger er det enkleste best, og denne deilige omeletten er ikke bare enkel, men så full av smaker, at den passer til det meste.

Som i dag; sen søndagsfrokost...men utrolig digg til lunsj og helt sikkert til enkel middag også (med salat og godt brød, why not?)

 

Enkel, sunn og med masse gode proteiner ihvertfall, og den lager seg nærmest helt av seg selv.

 

Gjør det enkelt;

Et beger ferdig skivet/renset aromasopp

1 rødløk

1 pakke bacon, ca seks skiver

1 håndfull plommetomater

1 kinesisk hvitløk

1 pose spinat, ferdig vasket

3 store egg

Litt melk

Pepper og salt og litt smør eller allright stekefett a la B.N.

Revet fersk parmesan (eller annen ost)

 

Og så går det kjapt mens sulten skjerpes;

Skjær bacon og begge løker passe smått (hvitløken litt større så den ikke blir kremert) og fres sammen i stor stekepanne. Pepre og salte, tilsett plommetomater skåret på langs sammen med spinaten, bland godt.

Pisk egg med et par dl melk og hell over. 

Høvle eller raspe over favorittosten din (eller dropp den;-)

 

Legg på lokk hvis du har et som 'puster', hvis ikke, lar du den putre for åpen himmel, til den er fast og fin.

Enklere blir det ikke. Enjoy <3

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Denne lille enkle, men vanvittig smaksrike herligheten, ble til en sommerdag i Spania for et par år siden.

Vi var så heldige å få leie et vannvittig herskapshus i åsen over Marbella, et hus på 7-800 m2, seks mål tomt og alt hva man kunne ønske seg av tja...absolutt alt. Det var egentlig helt vilt, og vi brukte et par dager bare å gjøre oss kjent med eiendommen, første dagene gikk jeg meg litt vill i alle tre etasjene og med alle sine dører, korridorer, patioer og mezzaniner.

 

Men ett rom gjorde jeg meg kjent med, med én gang. Kjøkkenet. Som var et lite kapittel for seg, med alt hva en amatørkokk kunne ønske seg. Og komfyren. Smeg. Guuud, kan det bli lekrere! Jeg har sansen for AGA og dens egenskaper (ønsket meg den, men det var før jeg 'møtte' Smeg.

 

Så, Smeg og jeg ble umiddelbart venner, og det fantastiske kjøkkenet, ble det første jeg møtte om morgenen, og det siste jeg sa natt'a til.

 

Når jeg er på ferie, så liker jeg å overlate matlaging til andre, men med dette kjøkkenet, så måtte jeg bare. På 14 dager så ble det ihvertfall syv selvmekka lunsjer og kanskje flere middager. Og jeg nikoste meg.

 

Litt sånn med et kjøkken hvor det tar fem minutter å danse rundt kjøkkenøya og du gjør nye oppdagelser for hver runde; da blir det ikke kjedelig å lage mat!

 

Så, denne herligheten ble til der nede en julidag i varmen. Full av gode smaker, utrolig lett å lage (mekker seg egentlig nesten helt av seg selv), og passer like godt alene som forrett, som tilbehør til en stor lunsj eller middag.

 

Forrett/tilbehør til fire:

 

To store og helst lange røde paprika

1 stort glass sorte oliven uten sten, finhakket

1 stort stykke fetaost

Olivenolje, ex virgin

pepper

Del paprika på langs og ta ut frø. Skjær et lite snitt langs bunnen så de ligger 'stille'.

Mos fetaost og oliven i en bolle og rør inn olivenolje, smak til med nykvernet pepper.

Stapp alt godt i paprikahalvdelene, og legg på bakepapapir.

 

Bak i ovnen, 200 grader. Ca 10-15 minutter, avhenging av ovn (går kjapt med Smeg:).

PPaprika skal være litt myk men al dente, osten smeltet og glovarm.

 

Nyt, så kanskje sommeren varer litt lenger.b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.47.36_20160802-184833_1.jpg

Spanske oliven

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.49.48.jpg

Finhakket

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.51.13.jpg

Blandet med fetaost

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-20.00.00.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Pasta og laks på et kvarter - hvis du er kjapp.

Postet av i Blogg

Dette er bare dødsdigg, superenkelt og en rett som absolutt alle klarer å lage. 

Jeg kom hjem sent fra trening i går (som vanlig...), og jeg har som du, kanskje ikke noen som står klar med "hey, baby, dinner is ready". Nope, jeg må mekke sjæl.

 

Anyway, denne superenkle smaksbomben ble til på ca et kvarter.

 

1 pose ferdig kokt tagliatelle

1 pose ferdig vasket spiat (frisk)

1 Salma loin, liten

 

Bechamel (hvit saus) på to minutter:

Smelt en ss smør, rør inn hvetemel til det blir 'knudrete' og spe med melk. Rør til ´suppe' og tilsett masse parmesan, litt havsalt og mer enn nok nykvernet pepper.

Skjær laksen i terninger (temperert, så ikke sausen blir kald), legg i sausen med lokk og la simre, ikke koke. Laksen blir kokt, med en rosa kjerne).

 

Tagliatellen skal kun kokes i ett minutt, slå av vannet, tilsett olivenolje, havsalt og masse frisk bladspinat.

 

Varm og vend i max to minutter. 

 

På tallerkenen:

 

Pasta med spinat.

Øs over laks i ostesaus.

Pepre godt.

Og høvle/rive parmesan på toppen.

 

Enkelt og godt.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg tenker på utseendet mitt når jeg har sex...

Postet av i Blogg

I går leste jeg et innlegg i Aftenpostens Si:D, fra en jente på 16 år. Hun skrev bl.a. "Jeg er imot overvektige modeller på magasinforsiden", som heading. Hun skrev mye klokt også, og relativt reflektert til å være bare 16 år. 

Men at jeg er dypt uenig med henne når det gjelder overskriften hennes, vet alle som har lest mine tidligere innlegg om akkurat det. Plus size modeller har etter mitt syn, like mye å gjøre på en magasinforside, som de fyrstikktynne og androgyne modellene. Vi kan selvsagt velge å like det eller ikke, og vi gir gjerne uttrykk for det også. 

Ihvertfall noen av oss, som Juni på 16 år, jeg på 53, eller hun som skrev på Si:D i dag, og spurte "Jeg tenker på utseendet mitt når jeg har sex. Hva kan jeg gjøre?".

Spørsmålet var rettet til sexologisk rådgiver Nanna Klingenberg, og svaret hennes traff meg rett i hjertet.

 

Eller, det var jo egentlig spørsmålet, som traff meg. En ung jente som ikke klarer å slappe av og nyte sex, fordi hun heller fokuserer på hvordan kroppen hennes ser ut når hun ligger sånn eller sånn. 

Kanskje har de alle fleste av oss vært der en gang, jeg vet jeg har. Og kanskje det er veldig vanlig når man er ung og ikke helt trygg på partneren sin. Og ikke trygg på seg selv. Kanskje det aldri helt slipper for noen, jeg er sikker på at kroppspresset er i fokus på godt voksne kvinner også, men forhåpentlig blir man tryggere med årene.

 

Nanna Klingenberg åpner svaret sitt med "Dette spørsmålet har jeg ventet på, tusen takk for at du gir meg sjansen til å skrive litt om kroppspress!".

 

Hun skriver videre, "Jeg opplever at det i samfunnet i dag er det to hovedretninger når det kommer til kroppspress. På den ene siden blir vi bombardert med bilder og reportasjer som viser hvordan samfunnets drømmekropp ser ut og tusenvis av oppskrifter på hvordan og hva vi burde gjøre for å oppnå den. På den andre siden er det de som sier at man ikke skal bry seg om presset, og at det viktigste er å elske seg selv og kroppen sin uansett hvordan den ser ut".

 

Og det er her jeg følte meg litt 'skyldig', og nesten kikket meg litt rundt...min skyld?

 

Kloke Nanna sier at hun ser begge disse retningene som et problem. Og jeg er så hjertens enig.

Jeg har forfektet den delen, hvor fokuset skal være på å elske seg selv for den man er...slutte fred med kroppen sin. Men det er faen meg ikke så enkelt!

 

Når du har fokus på hvordan du ser ut når du har sex...ikke ligg på siden, da får du kanskje et lite 'overheng' og puppene virker slappe. Rett opp og ned, det var den helvetes magen igjen. Bakfra? Ånei, for mye 'love handle' å holde i. Og i 69 ser han/hun jo rett i...

 

Jeg blir lei meg på vegne av alle de kvinner som lar kroppsfokuset overskygge sexgleden. Ikke bare gleden ved sex, selvsagt, men gleden ved å elske sin egen kropp. 

For som Nanna skriver videre "kroppen er ikke en pyntegjenstand som får verdi avhengig av størrelse eller stil. Den er først og fremst en bruksgjenstand!'

 

Videre skriver hun at (som jeg heldigvis for lengst har skjønt, men det er befriende å høre det) kroppen vår er bare skallet vårt, det vi bor i. Den definerer ikke hvem vi er, men er der for at vi skal kunne farte rundt i den. Den bærer oss rundt, lar oss danse, sove, diskutere, reise, bade. Og ikke minst, å ha det deilig med andre kropper.

 

Jeg tenker at det er helt OK å ikke være helt fornøyd, hele tiden.

Vi har bedre, gode og ikke fullt så gode dager.

Men kroppen har vi, så lenge vi lever.

 

Jeg ønsker at Juni på 16 får et litt mer reflektert syn på kropp, når hun vokser til og får litt mer erfaring.

Jeg ønsker at hun som tenker på utseendet sitt når hun har sex, fikk en liten åpenbaring med Nanna's kloke svar og at hun neste gang klarer å slippe seg løs.

 

Jeg ønsker at det skal være plass til alle, og at det fortsatt skal være like OK å være tynn, midt i mellom, større og stor.

Og at vi skal slutte å fokusere så mye på vekt og utseende. 

Tenk så mye vi går glipp av, så mye energi vi bruker på 'ingenting'!

 

Sier som Nanna; VÆR GLAD FOR ALT DET MORSOMME KROPPEN DIN TAR DEG MED PÅ!

 

Amen <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg er best naken...

Postet av i Blogg

Så var 'debatten' i gang igjen. Sommeren har vært lat og deilig, og 'sommerkroppen' som har vært hardt arbeidet med siden lenge før trekkfuglene kom, fikk endelig hvile i Chablis, rosé og myyye god mat på terrassen og i vannkanten. I mange deilig uker.

Så er det jo sånn da, at etter den søte kløe, kommer den sure svie. Sommerkroppen som vi jobba som et lite helvete for å få på plass innen St. Hans, forfalt big time i en aldri så lang ferieorgie av sol, mat og vin...

So what?

Det er et forbanna og hinsides trist fokus på hva som er 'bra og ikke bra'. Barna våre blir utsatt for press på alle bauer og kanter fra lenge før de er tenåringer. Og det fortsetter. Og du må bare ikke tro at du kommer unna målinge opp og ned og veid med blikk, bare fordi du er 50+.

 

Jeg har fått høre; 'du ser fab ut, men jeg har jo sett deg mindre'. WHAT???

Mindre? Jeg vil jo ikke være mindre, jeg vil være akkurat som jeg er! Det er jo dette jeg har jobbet for, livet mitt!

 

Jeg ser en kvinne som er så mager at jeg lurer på hvordan hun henger sammen, får hun det hun trenger, tro? Ja, hun gjør det, jeg vet. Jeg ser hun som kjøper seg fire skoleboller, med masse melis og de største smørøyene, vifter posen stolt foran meg og sier 'lunsjtime'! Jeg hadde ikke klart å leve så magert eller så fett. Jeg hadde ikke klart å være så tynn at jeg ikke hadde klart å trene, og ikke så tykk at jeg ikke hadde klart å løpe.

Men er det min rett å dømme, si at det ene er bedre og riktigere enn det andre? Nei.

Jeg har bare meg selv å ivareta, og alle andre kan evt blande seg utenom.

 

Og hvis jeg skulle tvile (for ja, det hender jo, i svake øyeblikk) på om jeg er helt allright, så stiller jeg meg kliss naken foran speilet. Ser på meg selv, centmeter for centimeter. Og konkluderer, DU er faen meg helt all right.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Når noen rapper hjertet ditt...

Postet av i Blogg

Nå har jeg hatt en skikkelig lat dvalesommer, og omtrent ikke skrevet et døyt siden...mai? Blogg skal jo liksom være litt aktiv, men som jeg har sagt før; jeg skriver ikke for bloggens skyld, men for min egen del og når jeg tenker at jeg har noe mer eller mindre vettug å dele.

Jaja, OK, vettug kan diskuteres, men ikke hva jeg evt måtte ha på hjertet.

 

Og det er akkurat det jeg føler, akkurat nå, at noen har rappa hjertet mitt.

 

Jeg føler meg vanvittig heldig, som har så mange rundt meg. Så mange gode bestiser, kompiser og herlige venninner. Så leste jeg en kronikk i Aftenposten i dag (eller var det gårsdagens? Jeg ligger litt på etterskudd etter helgens moro;-), som traff meg, traff meg godt. 'If you are everyone's friend, you are not a friend'. Cut it short; Kvalitet, fremfor kvantitet. Ta vare på de som VIRKELIG betyr noe, og som gir deg tilbake, når du gir.

 

OK, nå dveler jeg vél mye, men greie er; at jeg er vanvittig glad for vennskapene som ble knyttet i sommer, de helt nye.

 

I juni, ble 15 sterke og flotte kvinner stablet sammen i et helt fantastisk herskapshus i Provence. Jeg kjente kun to fra før, resten var fullstendig carte blance fo meg. Og ja, OK hvis man 'bare er der' og kan skygge unna hvis kjemien ikke skulle stemme...men det privilegiumet var ikke mitt. Jeg var på jobb. Hyret inn som trener og (forhåpentligvis) motivator, opp 0700 og skulle kjøre disse herlige damene to økter, hver eneste dag. Puh!

 

Så sa det bare 'klikk' fra aller første dag. Fra den ene og til

og med alle...hvordan kan det skje, tenker jeg. Flaks? Symbiose? Eller er vi bare er vi helt helt rå, sammen?

 

Anyway. Det var min nesten 'ut-av-kroppen-opplevelse', det å connecte så til de grader med så mange nye. 

Selvsagt handler det om å gi, og ta. Og om å være en smule laid back. Inkluderende og ikke minst, tolerant. Si, 'ja, jeg vil gjerne' istedet for å reservere seg og gå glipp av så mye. Så mye moro man kan gå glipp av, hvis man ikke tar den sjansen.

Jeg har ihvertfall 'lært' noe i sommer. Og jeg har fått nye venner, for livet. 

Og jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ikke helt farvel da, hater akkurat det, og heldigvis slipper jeg det; vi sier alltid på gjensyn, og mener det.

Malick, Antonio, Fernando, Jesus, Joachim og Raphael. Seks menn i mitt liv. Og det har de vært i så mange år, somre, at det er like kjipt å ta farvel, hvert eneste år.

 

Ja, jeg liker det forutsigbare når jeg ferierer, vel å merke sommerferien.

Jeg ELSKER det å vite, at jeg blir møtt med åpne armer, kyss på begge kinn og 'guapa'. Hver eneste sommer, hver eneste dag. 

Så ja, jeg har jo følt litt på det; 'er det ikke litt kjedelig?' Nei, det er ikke det, det er bare helt alldeles vidunderlig!

Jeg trenger ikke å planlegge noen ting. Alt jeg trenger er å sende en liten sms to dager i forveien, så ligger alt på strekk. Det er ikke super luxus og jeg blir ikke bukket inn med rosa champagne og hvite tykke badelakener (selvom de helt sikkert hadde fikset det også), men jeg blir hvert eneste år, og hver eneste dag, møtt med kyss på begge kinn, av alle 'mine' menn.

 

Og det er en genuin og ekte opplevelse i vennskap og gjensidig fortrolighet, vi trenger ikke alltid å si så mye. Gjennom mange år har vi oppnådd en respekt for hverandre, en forståelse. Men mest av alt, et ubrytelig vennskap.

 

Så i kveld, har jeg sagt 'på gjensyn'. Tårer delt, gode og varme 'armer-rundt-halsen-klemmer'. Jeg har hørt navnet mitt blitt uttalt med så stor varme, på fire forskjellige språk, og det tar jeg med meg hjem til høst og kulde, alltid.

Så, det er tid for å ta farvel. For denne gang. Og jeg hater det. Hjertet synker i brystet, og den lille klumpen i magen er ubehagelig til stede.

 

Vi har tatt farvel for nå, mine fineste venner og jeg. 

Men vi sees igjen. Og det er akkurat her jeg er ekstremt heldig.

For vi tar ikke farvel. Vi sier 'på gjensyn'.

Jeg kommer tilbake, hvis alt klaffer. 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Ååå, dette var bare så digg!

Sent hjem fra jobb og til alenemiddag, null niks idé om hva som skulle ligge på tallerkenen på høyre side av Mac'en mens kveldsjobb/sosial oppdatering skulle gjøres unna...

 

Egg er alltid godt, parmesan likeså. Grønnsaker har jeg alltid, og sinkbøtten ute produserer mer gressløk enn jeg klarer å bruke.

 

Superenkelt, superdigg, men trenger en 20 minutter i pannen;

 

3 egg

3 ss yoghurt naturell (jeg bruker gresk)

1 dl lettmelk

Dette piskes sammen.

 

1 stor moden tomat

1/2 kinesisk hvitløk eller to store fedd

1 god håndfull sylfersk gressløk

Disse finhakkes

 

1-2 ss revet parmesan (riv fra hele stykker, please ikke gå for ferdigrevet)

 

Salt&pepper.

 

Fres grønnsakene i litt olivenolje, bare såvidt og til saftene 'smører' pannen.

Eggeblandingen helles over, toppes med parmesanost og rause tak med nykvernet pepper og salt etter smak. Topp evt med kjøtt/skinke eller mer/andre grønnsaker. 

Cluet her er yoghurt som blir helt herlig sammen med parmesan, så kan du 'leke' deg med resten;-)

 

Og jeg må bare si, helt utrolig vannvittig godt! Og så superenkelt, den lager seg jo nærmest av seg selv så fort den er i (stor og vid) pannen.

 

Så kan man jo bare stæsje med hva man vil og tilsette skinke, kylling og hva man måtte ønske. 

Men i kveld ble det et eksperiment (jobber best når jeg er sulten;-), med hva jeg hadde tilgjengelig. 

 

Og med den store porsjonen, så blir det også deilig lunsj i morgen.

Testet nå, den er minst like god kald, kanskje som en lunsj på sprøe salatblader?

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Det å ville være 'verdensmester', kan faktisk koste deg livet.
Blogg
PANG!!! Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga ...
Les mer...
To eller tre kanariefugler...ikke mine døtres ansvar. Hell no!
Blogg
Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), ...
Les mer...
Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one
Blogg
Alene. Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en e...
Les mer...
Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...
Blogg
Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gj...
Les mer...
Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.
Blogg
Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

litt fest i hverdagen aubergine kakefest shopping parmesanchips ferie spinat dirty aubergine/tomat/parmesan unntakstilstand Venner frappé superenkelt Sommermat influensa elsker deg hot suppe Il Buongustaio superdigg Omtanke Italia hjemmelaget helse Sunn mat! oliven tapas forretter kosemat egg kake scampi Skalldyr Søndagsdigg Sandwich voldtekt rynkefri Soldager reker i hvitløk døtre Laks slank deg sunn nærdødenopplevelse Personlig trener Pakistansk mat barn russebarn Fisk Frokost søndagsmiddag Svettetokter Rosévin iskaffe Feriemodus eggerøre sauser Hummer superdigg restitusjonsmat Pizza supersaft Hverdagshygge julegaver jul chili familie ensomhet healthy Bacon Leve livet venninner restitusjonsmat suppe fetaost bra nok savn Congratulations Thai drinker pasta botox kjøttkaker Thank You Må ha boller pommes frites drittsekk Det gode liv død parmesan paprika girlpower pitabrød Øl&Aquavit Kald drikke grønnsakssuppe Tomater sommerkveld småretter Familiemiddag Tzatziki bake halloween lørdagsdigg eplekake avocado kreft Middelhavet alene Poteter Strandliv pestoboller mozarella Feel good about your self Spicy Naprapat hjemløs Sjømat reker loveyoutopieces Nestkjærlighet olivenolje Enkelt Serrano Svinekjøtt smakfullt Nyttårsforsett Dagenderpåmat Indrefilét kjøttboller Frukt Fylla Pynt myk hud vårslepp Hamburger raskt og lekkert syltet frukt enklere-blir-det-ikke pretty chèviche kylling vegetar møkkamenn gjærbakst tilbehør Iberico kropp fashion rettferdighet top 10 Vær deg selv misunnelse tomatsaus snacks foto mammahjerte likør fiskesuppe sort/hvitt feel good ruccola selvpleie Feriemat torsk Mett av en rett images Steinbit vårløk Katrine plommer Grønnsaker russetid insekter ost Be happy Førjulsmat Blåskjell Styrke desserter på egne ben kvinnefest Eid sykehus ettertanke rakfisk bilder Trening vennemat love Høstsnadder maroccan oil pen healty gjørdetenkelt ostemat hold deg frisk neger restemat Hovedrett Kylling røkelaks Nattmat friskt verdens beste fresh Noodler Lev godt Kyllingburger rosépepper Juledigg Kjøtt chevre barnevennlig middag Overgangsalder Venninnemat spareribs Canary Island verdens beste kjøttboller coctails hverdagsmiddag broccoli secondhand Styrkeøkt creepy krabber Ziconda solskinnsboller omelett Lunsj salat spoiled taco/wraps/tortillas Grill Moules frites Spania sushi kjærlighet cocktail kamskjell maki døttre meal

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)