Blogg

Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...

Postet av i Blogg

Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gjøre seg selv enda mer sårbar, og lagelig til for hugg.

Og kanskje ikke bare det ytterste skallet, men inn til beinet og kanskje litt inn i sjelen.

MEN IKKE ALLE ER LIKE 'KOMFORTABLE' MED DET. 

Mitt forrige blogginnlegg var en jævlig real sak, spør du meg. Dønn ærlig, rett på. Avkledd og hudløs...jeg gråt, jeg var sinna og forbannet. Og jeg var dritredd. Skikkelig pisseredd.

Jeg våknet neste morgen, med den aller største klumpen i magen...hva vil folk mene, si og tro? Hva har jeg gjort?

Da den verste 'kvalmen' hadde gitt seg, bestemte jeg meg for å stå i det. Og sa til min alltid støttende mamma; 'jeg står for det jeg har sagt. Punktum, så kan alle andre mene hva de vil.'    Jeg bryr meg ikke.

Tull. Selvsagt gjør jeg det. Og ganske mye også, dessverre. Eller heldigvis, alt etter som.

Jeg har fått vanvittig mange tilbakemeldinger, på alle de 'kanaler' jeg er tilgjengelig. Venninnene mine visste ingen ting. Ei heller familien bortsett fra jentene mine.

(-'Mamma, det er jo ikke sånn at du har opplysningsplikt, heller')- da jeg hadde litt dårlig samvittighet...herligheten, jeg kunne ikke ønske meg finere døtre.

 Rundt 100 kvinner og menn har sendt meg meldinger, utelukkende positive.

Så fikk jeg denne 'refleksjonen' her forleden... 'JEG HAR NÅ MISTET RESPEKTEN FOR DIN BLOGG'. Og tenk, den var fra en mann...

#metoo kampanjen har vært helt fantastisk, og ÆRE VÆRE alle jenter i alle aldre som deler, hash-tagger og viser at de har blitt gjort urett mot. Hvor mange voldtektsofre tror du lar være å anmelde? Hvor mange jenter er det der ute som stille tier? Og det skjønner jeg! For det er forbanna tøft å stå frem og dele sin historie. Jeg er heldig, tross alt. Jeg er så voksen nå at jeg har lagt det litt bak meg. Men det som skjedde med meg i USA i 1980, det sitter jo som fastbrent i sjelen. Jeg blir aldri helt kvitt det, men det hjelper å dele. Jeg lover.

Jeg håper så inderlig at hvis du som leser dette, er blitt utsatt for en drittsekk, anmelder. La vedkommende få stå til rette for ugjerningen, ikke la ham slippe unna, slik jeg gjorde.

 

And make no mistake about it; jeg er ikke 'hun som ble voldtatt'. Jeg er Nina.

Husk det.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.

Postet av i Blogg

Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg tenker etter. For jeg ble tvunget til å huske. Huske den natten. Natten jeg ble voldtatt.

'Me too'. Følelsene raste plutselig...me too?

Ja, jeg også, ble voldtatt. Men det føles så utrolig fjernt og så uendelig langt tilbake, og jeg ønsker så i helvetes lite å bringe det frem, å tenke på det. For jeg har fortrengt det, frem til nå.

Facebook og media ellers har hatt stort og viktig fokus på overgrep mot kvinner de siste uker. Størst har fokuset vært på Hollywood, USA. Noen av filmbyens største kvinnelige stjerner, står en etter en frem, med sine historier. De er blitt utsatt for den verste styggedommen noen få maktmenn mener de besitter; kontroll over kvinnen og deres integritet. Deres kropp. Og retten til å bestemme over akkurat den.

Jeg ble frarøvet den retten en natt. Jeg var 17 år ung og overnattet hos en venninne. Midt på natten våknet jeg av det jeg trodde var et mareritt. Liggende på magen i en 'skrustikke' med armene låst på ryggen, ble jeg voldtatt. 

Tårene renner nå, Gud bedre som følelsene kommer, som harpuner trenger de inn og løsner opp i noe som kanskje har vært låst og fortrengt.

Ingen har visst, nei. Men mens jeg skriver dette, har jeg fortalt begge jentene mine, hva som kommer på bloggen i kveld. De må være de første til å vite, og de eneste som kan fortelle meg at dette er greit å skrive om. Jeg er stort sett uten filter på bloggen min, men på enkelte ting vil jeg ha jentene mine med meg først.

Men skal jeg skamme meg? Være flau? Føle meg mindreverdig over at én jævla drittsekk tok kontroll over kroppen min? Tok seg til rette uten mitt samtykke? Ikke faen! Min kropp er ikke noens andre, og vil heller aldri bli. Det du stjeler blir aldri ditt. Og det du rapper fra meg, tar jeg tilbake. Med renter.

Tusen takk verdens beste Julie og Mie, love you to pieces <3

Mamma

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg våkner med den klumpen i magen, den du vet...som du ikke riktig vet hvorfor er der.

Jeg la meg sent i går, litt for sent. Skulle ha vært i seng før 23, det var ihvertfall planen. Jeg var passe trøtt etter lang helg, nydelig fårikålkveld hos Tone og Truls, tur med gutta og avsluttet søndagen med en real styrkeøkt. Så etter kveldstur; boms i seng. Jadda. Insomnia...

Og det er tusen små som kverner i hodet. Noen finjusterte, og noen fler og mer enn hva jeg ønsker, kanskje mer grovkalibret. 

Jeg kommer til å bli alene. Og det er faen meg ikke så lett å innfinne seg med, langt verre å takle tanken på at skal bli.

Jeg har jobbet litt (halloooo, under statement!) med de følelsene det er å se ungene mine forlate redet og etablere seg mer eller mindre alene. Jeg er løvemamma til ytterste konsekvens og klørne er derfor alltid nyslepne. Den som måtte våge å nærme seg avkommet mitt med dårlige hensikter? Choose your headstone. Or I will.

Så den klumpen i magen, den er vel der bare fordi jeg ikke klarer å få den bort. Fordi det er jævla dritt å være alene, på en måte. Så er det ganske godt også, og det er vel noe jeg bør lære meg å like. Leve med.

Og døtrene mine? De er jo alltid her. <3

Og det er jeg også. Carpe Diem.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd for, og verne om barna våre...litt for ofte og litt for mye. For ingenting er for ofte eller for mye når det gjelder å sikre ungene våre, gjerne på alle bauger og kanter og der vi har mulighet til å komme til.

Jeg vet jeg er tigermamma, hønemor, over protective, løvemor...slåss med nebb og klør for mine og gir meg faen ikke før jeg har fått viljen min, eller i det minste fått gjennomslag for det jeg har kjempet for. Og ja, jeg har kjempet. Og selv med voksne barn, slutter man vel ikke med akkurat det. 

Første (eldste) flytter ut. Det er utrolig sårt og altfor tidlig, selvsagt. Men hun går ganske kjapt fra et trygt kollektiv, til samboer med kjæresten. Kjæresten er 202 cm på sokkelesten, bare så det er sagt. Høy, mørk og med de musklene som en tidligere profesjonell basketspiller besitter. Jeg føler meg relativt trygg. Samboere. Trygt.

Andre (yngste) flytter ut. Altfor tidlig, selvsagt, og uten samboer. Utrygt. Skummelt. Og potensielt farlig.

Så hva gjør man da? Jeg resignerer ikke, årene legges ikke inn. De fortsetter å jobbe, det er jo min jobb og min ønsket plikt.

Jeg saumfarer nettet, og finner det jeg leter etter. Pepperspray. Neonfarge. Alarm. Alt i ett. Trygghet for ungen min.

Og det kan jeg velge å tro på, tryggheten.

Når hun går gjennom den parken på nattestid, helt alene. Nå er hun instruert i å bruke et lite verktøy. Hun skal ved fare eller ved minste lille usikkerhet, trykke på en knapp. Utløse en alarm som vil vekke halve bydelen, farge en ekling i nærheten knæsj rosa og blinde en stakkar eller beist i fem minutter.

Hvis han mot formodning skulle vise seg å være en tilfeldig stakkar, så skal han få mine sympatier for at jeg har utstyrt min datter med dette inn-i helvetes-bra-selforsvaret. Og kanskje en blomst.

Men hvis han skulle komme til å så mye som å krølle et hår på min datters hode? Ja, da er det vel bare fantasien som setter grenser for hans videre skjebne...

Ingen kødder med et mammahjerte. 

Han kommer ihvertfall til å lete etter ballene sine. lenge. I den grad han vil være kapabel til akkurat det.

Amen. For mine døtre og alle andre jenter der ute. Take care <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

You're simply the best, better than all the rest

Postet av i Blogg

For det er akkurat hva du er, hele tiden. Tro det eller ei.

Og hvis alle tenkte det (uten å bli altfor høy på seg selv, selvsagt;-), så hadde vi kanskje sluppet å unnskylde oss for alt vi ikke kan og ikke vet...

Det er jo greit å kjenne sine begrensninger, og innse at man ikke kan rekke over alt, ikke alltid gjøre alt hva man ønsker og har lyst til.

Men en sabla god og smakfull proteinbombe? Ja, det kan vi alle klare.

Denne er så superenkel at den egentlig ikke helt fortjener eget blogginnlegg. Eller kanskje nettopp derfor? Opp til deg og vurdere og evt prøve, men jeg anbefaler denne på det varmeste. Helt og holdent smekkfull av alt det gode vi trenger, også så enkelt!

b2ap3_thumbnail_2017-10-04-21.32.55.jpg

Denne mekker du på under ti minutter:

Til to:

1 liten (halv) Salmalaks (eller Frøya)

1 stor avocado

Salt soyasaus

Furikake (blanding av s/h sesamfrø, shisoblader og norialger)

Del avocado i to, ta ut sten (slipp en tung kniv ned på stenen og løft ut) og 'spa' ut passe store biter med en skje. Skjær laksen i tynne skiver (med 'fibrene) og hell over soyasaus etter smak (mitt råd er, vær raus).

Legg frukt (jepp, avocado er en frukt) og fisk på et fat, og sprinkle godt med furikake over, gjerne også litt wasabi. Og litt ekstra soya over det hele?

Og med så mye mykt, er det nærmest et must (ihvertfall veldig godt) med noe sprøtt til. 

Velg din egen og/eller sprøstekte gresskar- eller pinjekjernerkjerner. Eller rett og slett syltynne sprø toast. Lune sprøstekte asparges er også veldig godt til!

Dette er perfekt både som restitusjonsmat og kveldsdigg, god lunsj og som forrett.

Og som sagt, mekket på under ti minutter. 

You're simply the best. <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Huset er musestille og jeg er pisse redd.

Postet av i Blogg

Herregud, så stille det er i huset. Eneste lyden er 'blopp-blopp' fra de alltid sultne koiene som sporadisk holder meg med selskap her i kjøkkenet. Ingen TV, ingen radio, ingen hunder som bjeffer. Selv de er stille nå. 

Ingen føtter som løper opp og ned trappen; 'mammaaaaa, er det middag snart? Soooorry, glemte å ta av meg skoene, vasker trappen i morgen, okay?'.

Rotet er borte, det forsvant med flyttelasset i dag. Skuffen med alle de rare matgreiene som jeg aldri helt skjønte, fryseren med veggis meg her og der (smaker det egentlige noe? Ja, kunne hun forsikre meg) er også borte. Det samme er Möet & Chardon'en i den fine esken ('jeg må jo kanskje feire at jeg flytter, mamma!').

Huset er musestille, og jeg er pisse redd. Virkelig, og for første gang på veldig lenge, er jeg redd.

For jeg er ikke husredd, og jeg er ikke redd stillheten heller. Hverken mørket eller den. Har ingen behov for å trekke for gardiner jeg ikke har, og går gjerne kveldstur i min egen hage, helt i mørket.

Det er ikke det jeg er redd for. Jeg er redd for å miste, det er dét jeg er så pisse redd for. For jeg har vært så nær ved å miste henne, og vi har kjempet noen kamper sammen, hun og jeg.

Jeg har fått noen spørsmål, og mer eller mindre forsiktige kommentarer; 'hvorfor er du så veldig protective...?' AKA; 'hvorfor er du så inn i hampen hønemor?'. Har man vært så på tampen ved å miste, kjempet for å redde og fått satt ting så til de grader i perspektiv, ja da blir man utrolig vár. Og redd. Det skal så lite til før alle antennene strekker seg i stram alert og det fører til fulle sirener i et mammahjerte.b2ap3_thumbnail_image3.JPG

Vi gikk opp litt løype i går. 'Se, mamma, her går jeg av trikken, og da er det bare den lille veien gjennom parken til døren min'. Lille veien??? Det er minst syv minutter å gå, gjennom en park! Alene, midt på natten! 

Jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake, men hun var så stolt! Så forbasket herlig stolt! Og jeg pisse redd...

b2ap3_thumbnail_image1-1.JPG

Så legger hun armene rundt halsen min, 'mamma, det kommer til å gå så bra'. Og jeg føler meg bittelitt svak og tenker at det burde være omvendt; det er jo akkurat det JEG burde si til henne...men hun sier 'ikke vær lei deg, mamma'. 

Jeg tørker tårene mine og kjenner på stoltheten jeg har for mine døtre. Storesøster sier til meg; 'mamma, hun kommer til å få det såååå fint, og jeg lover å passe på! Jeg vet hun vil.

Men ansvaret har hun selv. Gjennom parken midt på natten etter jobb på restaurant. Gjennom gatene tidlig en morgen på vei til skolen. Rekke trikken, rekke bussen. 

Vaske trappen etter sølete sko.

b2ap3_thumbnail_image3-1.JPG

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Slipping through my fingers..., once again.

Postet av i Blogg

Hun har vært hjemme fire måneder nå, hele fire deilige varme måneder. Og jeg har tviholdt på at det skulle vare. 

Minsteungen min flyttet ut, bare 18 år gammel, så kom hun hjem i mai, og huset fikk tilbake sin sjel. Hva skjer nå?

Hun er blitt 19, snart 20. Og jeg har tviholdt på følelsen, det å ha henne hjemme, kysse pannen hennes hver eneste morgen.

Vi har sett på leiligheten hennes i dag, tatt mål og saumfart hver krinkelkrok. Sjekket røyk- og brannvarslere, gått opp nødutgangen (6. etasje i gammel Grünerløkka bygård, need I say more). Hun lurte på hvorfor jeg var så alvorlig...

Hun, ungen min som skal flytte fra meg. Jeg har vel fortrengt det, ganske mye, selvom prosessen har vært i gang, ganske lenge. 

For ti minutter siden, så lå hun i armkroken min, i sofaen og vi så på opptak fra lørdagens 'Skal vi danse', lo, sippet litt og kommenterte. Så går hun opp: "skal bare ordne noe, mamma". OK. Jeg slapper jo av, jeg har ungen min hjemme.

Så går jeg ut i kjøkkenet, skal bare stable glassene våre i oppvaskmaskinen før jeg tar hundene ut på kveldstur. Så ser jeg 'rotet' hennes...hele bordet er fylt av ting. Ting som noen ganger har irritert meg og 'flyter' over alt, er nå satt pent og pyntelig på bordet. Klare til å flyttes, ikke her og til nye hyller og plass, men til et nytt hjem.

NEI! Jeg vil ikke dette, jeg vil ikke at greiene hennes skal få et nytt hjem! Jeg vil ikke at alt rotet hennes skal ryddes bort fra mitt!

Men så ser jeg, gjennom tårene, at det er akkurat det som må skje. Hun er bare 19. Like ung som da storesøsteren flyttet hjemmefra, og like sårt den gang som nå. 

Men de må dra. Og jeg er devestated, helt tom. Nå har vi satt puktum for 'barnerommene'. De er tomme og fraflyttet. Det ene får en aller siste varme i natt.

<3

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Så kom den tunge beskjeden. Hun skal dø.

For halvannet år siden fikk vi den ubarmhjertelige beskjeden; Katrines kreft tok overhånd og vi måtte forberede oss på å ta farvel. Og det gjorde vi til gangs...vi hadde middager, samtaler, vi skålte og festet. På slutten vel vitende om at det ble den siste, hun skulle jo dø fra oss. Så vi feiret livet hennes. Ikke døden.

Men dette handler ikke bare om Katrine. 

Katrine er død, feiret og begravet. Men aldri glemt.

Jeg vet jeg skal i to begravelser dette året. Ingen kjenner livet, eller døden for den sakens skyld. Så kan hende, bank i bordet for at det ikke skjer, men det kan jo være meg. Men jeg velger å tenke positivt og at jeg får flere mer eller mindre syndige år på denne jord. 

Min pappa sa, like før han døde; "så gjør man opp sitt livs bestikk". Jeg skjønte det ikke helt da, eller rekkevidden, men jeg skjønner det nå. Det handler om å gjøre rede for seg, stå for det man er og gjør. Gå til sengs med god samvittighet...

Jeg vet jeg skal i begravelser før året er omme, og det skjærer meg i hjertet, så ubarmhjertelig å vite.

Men så er det dette med døden, vi vet ikke. Vi kan ikke, vil ikke, og skal ikke. Vite.

Selvom jeg er kristen, så forbanner jeg Gud. Akkurat nå, forbanner jeg Ham. Hvordan kan Gud la dette skje? Hvordan kan han ta mine venner hjem til seg, nå da de har barn og familie som trenger dem?

Herrens veier er uransakelige og all den bull s...'en...jeg mister vennene mine, Gud. Men det er peanuts; det er barn som mister mamma'n og pappa'n sin. For alltid.

Min tro er at de og vi sees igjen, i himmelen. Men det er helvetes langt unna, og altfor lenge til.

Ta vare på dagen. På livet.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Kan du rulle en pølse, kan du lage sushi!

Postet av i Blogg

Helt siden jentene mine mestret det kunststykket å spise for egen hånd, har de spist sushi. Bittesmå brukte de fingrene (som er helt innafor om man er ren på hendene), men veldig snart håndterte de pinnene som en japansk mor ville ha vært stolt av.

Sushi er for meg like mye gourmet som 'hverdagsmat'. Skal jeg nyte den som gourmet, blir det selvsagt på en god japansk restaurant. Til hverdags mekker jeg selv, og for meg holder den helt greit mål som akkurat det. 

Og det er faktisk ganske så enkelt; har du trillet en pølse, så kan du lage maki. Har du bakt boller, så kan du lett fikse nigiri.

 

Du trenger: bambusmatte, sushi nori (tynne flak av sjøtang), wasabi og sushiris. Dette er basic must have for maki, lager du kun nigiri, trenger du hverken matte eller nori.

La oss ta risen først; best lager jeg den selv av sushiris, som jeg tilsetter riseddik og litt sukker mens jeg rører den 'seig' mens den kjøles. Tar litt tid da den må lages i flere etapper for å bli skikkelig god, men har du tid, ja...hvis ikke er det en grei nødløsning å kjøpe ferdig kokt sushiris.

 

Anyway, så er det stæsjet! 

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.31.jpg

Jeg elsker tunfisk, men den har jeg totalboikottet da fangsten sender tusenvis av delfiner i den sikre drukningsdød...

Nå holder jeg meg stort sett til villreker, Salmalaks og kamskjell. Samt slangeagurk, avokado. Og smørfisk hvis jeg får tak i det.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.24.jpg

Bambusmatte og maki nori.

Legg en noriplate på bambusmatten og smør et tynt lag med Philadelphiaost.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.14.jpg

Legg et tynt lag med ris over og fyll lagvis med det fyllet du ønsker, og strø gjerne over Furikake (svarte og hvite sesamfrø med norialger)om du har, evt ristet sesamfrø.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.11.jpg

 

Evt med rause mender ost, ungdommene liker det gjerne

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.03.jpg

La det være igjen en 'ren' stripe av norien som du fukter med vann; funker som lim. Så ruller du noriflaker med alt fyllet, så hardt du kan, ved bruk av bambusmatten. For hver halve runde, presser du matten inntil, så makirullen blir fast og fin. 

Nå kan du enten servere med en gang, eller legge rullen i kjøleskap med plastfolie rundt. Da bør makirullen tas ut minst en halvtime før den skal nytes, og skjæres i passe store biter.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.44.59.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.44.53.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.44.42.jpg

Sushi nigiri; lag små avlange 'boller' av temperert ris med hedene (dypp lankene i vann mellom hver så de ikke klistrer seg). Smør over et tynt lag med wasabi og legg på hva du ønsker av sjømat og grønnsaker. Her sverger jeg til Salmalaks, kveite, smørfisk og scampi. Toppet med furikake.

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.18.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2017-09-25-12.45.07.jpg

 

Så trenger du selvsagt en god soyasaus, wasabi til å dyppe i sausen og gjerne syltet ingefær til å ta 'stinget' mellom de forskjellige smakene.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Herlig syndig og med svin på skogen...

Postet av i Blogg

Noe ganger er det enkleste best, og denne deilige omeletten er ikke bare enkel, men så full av smaker, at den passer til det meste.

Som i dag; sen søndagsfrokost...men utrolig digg til lunsj og helt sikkert til enkel middag også (med salat og godt brød, why not?)

 

Enkel, sunn og med masse gode proteiner ihvertfall, og den lager seg nærmest helt av seg selv.

 

Gjør det enkelt;

Et beger ferdig skivet/renset aromasopp

1 rødløk

1 pakke bacon, ca seks skiver

1 håndfull plommetomater

1 kinesisk hvitløk

1 pose spinat, ferdig vasket

3 store egg

Litt melk

Pepper og salt og litt smør eller allright stekefett a la B.N.

Revet fersk parmesan (eller annen ost)

 

Og så går det kjapt mens sulten skjerpes;

Skjær bacon og begge løker passe smått (hvitløken litt større så den ikke blir kremert) og fres sammen i stor stekepanne. Pepre og salte, tilsett plommetomater skåret på langs sammen med spinaten, bland godt.

Pisk egg med et par dl melk og hell over. 

Høvle eller raspe over favorittosten din (eller dropp den;-)

 

Legg på lokk hvis du har et som 'puster', hvis ikke, lar du den putre for åpen himmel, til den er fast og fin.

Enklere blir det ikke. Enjoy <3

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Denne lille enkle, men vanvittig smaksrike herligheten, ble til en sommerdag i Spania for et par år siden.

Vi var så heldige å få leie et vannvittig herskapshus i åsen over Marbella, et hus på 7-800 m2, seks mål tomt og alt hva man kunne ønske seg av tja...absolutt alt. Det var egentlig helt vilt, og vi brukte et par dager bare å gjøre oss kjent med eiendommen, første dagene gikk jeg meg litt vill i alle tre etasjene og med alle sine dører, korridorer, patioer og mezzaniner.

 

Men ett rom gjorde jeg meg kjent med, med én gang. Kjøkkenet. Som var et lite kapittel for seg, med alt hva en amatørkokk kunne ønske seg. Og komfyren. Smeg. Guuud, kan det bli lekrere! Jeg har sansen for AGA og dens egenskaper (ønsket meg den, men det var før jeg 'møtte' Smeg.

 

Så, Smeg og jeg ble umiddelbart venner, og det fantastiske kjøkkenet, ble det første jeg møtte om morgenen, og det siste jeg sa natt'a til.

 

Når jeg er på ferie, så liker jeg å overlate matlaging til andre, men med dette kjøkkenet, så måtte jeg bare. På 14 dager så ble det ihvertfall syv selvmekka lunsjer og kanskje flere middager. Og jeg nikoste meg.

 

Litt sånn med et kjøkken hvor det tar fem minutter å danse rundt kjøkkenøya og du gjør nye oppdagelser for hver runde; da blir det ikke kjedelig å lage mat!

 

Så, denne herligheten ble til der nede en julidag i varmen. Full av gode smaker, utrolig lett å lage (mekker seg egentlig nesten helt av seg selv), og passer like godt alene som forrett, som tilbehør til en stor lunsj eller middag.

 

Forrett/tilbehør til fire:

 

To store og helst lange røde paprika

1 stort glass sorte oliven uten sten, finhakket

1 stort stykke fetaost

Olivenolje, ex virgin

pepper

Del paprika på langs og ta ut frø. Skjær et lite snitt langs bunnen så de ligger 'stille'.

Mos fetaost og oliven i en bolle og rør inn olivenolje, smak til med nykvernet pepper.

Stapp alt godt i paprikahalvdelene, og legg på bakepapapir.

 

Bak i ovnen, 200 grader. Ca 10-15 minutter, avhenging av ovn (går kjapt med Smeg:).

PPaprika skal være litt myk men al dente, osten smeltet og glovarm.

 

Nyt, så kanskje sommeren varer litt lenger.b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.47.36_20160802-184833_1.jpg

Spanske oliven

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.49.48.jpg

Finhakket

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.51.13.jpg

Blandet med fetaost

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-20.00.00.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Pasta og laks på et kvarter - hvis du er kjapp.

Postet av i Blogg

Dette er bare dødsdigg, superenkelt og en rett som absolutt alle klarer å lage. 

Jeg kom hjem sent fra trening i går (som vanlig...), og jeg har som du, kanskje ikke noen som står klar med "hey, baby, dinner is ready". Nope, jeg må mekke sjæl.

 

Anyway, denne superenkle smaksbomben ble til på ca et kvarter.

 

1 pose ferdig kokt tagliatelle

1 pose ferdig vasket spiat (frisk)

1 Salma loin, liten

 

Bechamel (hvit saus) på to minutter:

Smelt en ss smør, rør inn hvetemel til det blir 'knudrete' og spe med melk. Rør til ´suppe' og tilsett masse parmesan, litt havsalt og mer enn nok nykvernet pepper.

Skjær laksen i terninger (temperert, så ikke sausen blir kald), legg i sausen med lokk og la simre, ikke koke. Laksen blir kokt, med en rosa kjerne).

 

Tagliatellen skal kun kokes i ett minutt, slå av vannet, tilsett olivenolje, havsalt og masse frisk bladspinat.

 

Varm og vend i max to minutter. 

 

På tallerkenen:

 

Pasta med spinat.

Øs over laks i ostesaus.

Pepre godt.

Og høvle/rive parmesan på toppen.

 

Enkelt og godt.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg tenker på utseendet mitt når jeg har sex...

Postet av i Blogg

I går leste jeg et innlegg i Aftenpostens Si:D, fra en jente på 16 år. Hun skrev bl.a. "Jeg er imot overvektige modeller på magasinforsiden", som heading. Hun skrev mye klokt også, og relativt reflektert til å være bare 16 år. 

Men at jeg er dypt uenig med henne når det gjelder overskriften hennes, vet alle som har lest mine tidligere innlegg om akkurat det. Plus size modeller har etter mitt syn, like mye å gjøre på en magasinforside, som de fyrstikktynne og androgyne modellene. Vi kan selvsagt velge å like det eller ikke, og vi gir gjerne uttrykk for det også. 

Ihvertfall noen av oss, som Juni på 16 år, jeg på 53, eller hun som skrev på Si:D i dag, og spurte "Jeg tenker på utseendet mitt når jeg har sex. Hva kan jeg gjøre?".

Spørsmålet var rettet til sexologisk rådgiver Nanna Klingenberg, og svaret hennes traff meg rett i hjertet.

 

Eller, det var jo egentlig spørsmålet, som traff meg. En ung jente som ikke klarer å slappe av og nyte sex, fordi hun heller fokuserer på hvordan kroppen hennes ser ut når hun ligger sånn eller sånn. 

Kanskje har de alle fleste av oss vært der en gang, jeg vet jeg har. Og kanskje det er veldig vanlig når man er ung og ikke helt trygg på partneren sin. Og ikke trygg på seg selv. Kanskje det aldri helt slipper for noen, jeg er sikker på at kroppspresset er i fokus på godt voksne kvinner også, men forhåpentlig blir man tryggere med årene.

 

Nanna Klingenberg åpner svaret sitt med "Dette spørsmålet har jeg ventet på, tusen takk for at du gir meg sjansen til å skrive litt om kroppspress!".

 

Hun skriver videre, "Jeg opplever at det i samfunnet i dag er det to hovedretninger når det kommer til kroppspress. På den ene siden blir vi bombardert med bilder og reportasjer som viser hvordan samfunnets drømmekropp ser ut og tusenvis av oppskrifter på hvordan og hva vi burde gjøre for å oppnå den. På den andre siden er det de som sier at man ikke skal bry seg om presset, og at det viktigste er å elske seg selv og kroppen sin uansett hvordan den ser ut".

 

Og det er her jeg følte meg litt 'skyldig', og nesten kikket meg litt rundt...min skyld?

 

Kloke Nanna sier at hun ser begge disse retningene som et problem. Og jeg er så hjertens enig.

Jeg har forfektet den delen, hvor fokuset skal være på å elske seg selv for den man er...slutte fred med kroppen sin. Men det er faen meg ikke så enkelt!

 

Når du har fokus på hvordan du ser ut når du har sex...ikke ligg på siden, da får du kanskje et lite 'overheng' og puppene virker slappe. Rett opp og ned, det var den helvetes magen igjen. Bakfra? Ånei, for mye 'love handle' å holde i. Og i 69 ser han/hun jo rett i...

 

Jeg blir lei meg på vegne av alle de kvinner som lar kroppsfokuset overskygge sexgleden. Ikke bare gleden ved sex, selvsagt, men gleden ved å elske sin egen kropp. 

For som Nanna skriver videre "kroppen er ikke en pyntegjenstand som får verdi avhengig av størrelse eller stil. Den er først og fremst en bruksgjenstand!'

 

Videre skriver hun at (som jeg heldigvis for lengst har skjønt, men det er befriende å høre det) kroppen vår er bare skallet vårt, det vi bor i. Den definerer ikke hvem vi er, men er der for at vi skal kunne farte rundt i den. Den bærer oss rundt, lar oss danse, sove, diskutere, reise, bade. Og ikke minst, å ha det deilig med andre kropper.

 

Jeg tenker at det er helt OK å ikke være helt fornøyd, hele tiden.

Vi har bedre, gode og ikke fullt så gode dager.

Men kroppen har vi, så lenge vi lever.

 

Jeg ønsker at Juni på 16 får et litt mer reflektert syn på kropp, når hun vokser til og får litt mer erfaring.

Jeg ønsker at hun som tenker på utseendet sitt når hun har sex, fikk en liten åpenbaring med Nanna's kloke svar og at hun neste gang klarer å slippe seg løs.

 

Jeg ønsker at det skal være plass til alle, og at det fortsatt skal være like OK å være tynn, midt i mellom, større og stor.

Og at vi skal slutte å fokusere så mye på vekt og utseende. 

Tenk så mye vi går glipp av, så mye energi vi bruker på 'ingenting'!

 

Sier som Nanna; VÆR GLAD FOR ALT DET MORSOMME KROPPEN DIN TAR DEG MED PÅ!

 

Amen <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg er best naken...

Postet av i Blogg

Så var 'debatten' i gang igjen. Sommeren har vært lat og deilig, og 'sommerkroppen' som har vært hardt arbeidet med siden lenge før trekkfuglene kom, fikk endelig hvile i Chablis, rosé og myyye god mat på terrassen og i vannkanten. I mange deilig uker.

Så er det jo sånn da, at etter den søte kløe, kommer den sure svie. Sommerkroppen som vi jobba som et lite helvete for å få på plass innen St. Hans, forfalt big time i en aldri så lang ferieorgie av sol, mat og vin...

So what?

Det er et forbanna og hinsides trist fokus på hva som er 'bra og ikke bra'. Barna våre blir utsatt for press på alle bauer og kanter fra lenge før de er tenåringer. Og det fortsetter. Og du må bare ikke tro at du kommer unna målinge opp og ned og veid med blikk, bare fordi du er 50+.

 

Jeg har fått høre; 'du ser fab ut, men jeg har jo sett deg mindre'. WHAT???

Mindre? Jeg vil jo ikke være mindre, jeg vil være akkurat som jeg er! Det er jo dette jeg har jobbet for, livet mitt!

 

Jeg ser en kvinne som er så mager at jeg lurer på hvordan hun henger sammen, får hun det hun trenger, tro? Ja, hun gjør det, jeg vet. Jeg ser hun som kjøper seg fire skoleboller, med masse melis og de største smørøyene, vifter posen stolt foran meg og sier 'lunsjtime'! Jeg hadde ikke klart å leve så magert eller så fett. Jeg hadde ikke klart å være så tynn at jeg ikke hadde klart å trene, og ikke så tykk at jeg ikke hadde klart å løpe.

Men er det min rett å dømme, si at det ene er bedre og riktigere enn det andre? Nei.

Jeg har bare meg selv å ivareta, og alle andre kan evt blande seg utenom.

 

Og hvis jeg skulle tvile (for ja, det hender jo, i svake øyeblikk) på om jeg er helt allright, så stiller jeg meg kliss naken foran speilet. Ser på meg selv, centmeter for centimeter. Og konkluderer, DU er faen meg helt all right.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Når noen rapper hjertet ditt...

Postet av i Blogg

Nå har jeg hatt en skikkelig lat dvalesommer, og omtrent ikke skrevet et døyt siden...mai? Blogg skal jo liksom være litt aktiv, men som jeg har sagt før; jeg skriver ikke for bloggens skyld, men for min egen del og når jeg tenker at jeg har noe mer eller mindre vettug å dele.

Jaja, OK, vettug kan diskuteres, men ikke hva jeg evt måtte ha på hjertet.

 

Og det er akkurat det jeg føler, akkurat nå, at noen har rappa hjertet mitt.

 

Jeg føler meg vanvittig heldig, som har så mange rundt meg. Så mange gode bestiser, kompiser og herlige venninner. Så leste jeg en kronikk i Aftenposten i dag (eller var det gårsdagens? Jeg ligger litt på etterskudd etter helgens moro;-), som traff meg, traff meg godt. 'If you are everyone's friend, you are not a friend'. Cut it short; Kvalitet, fremfor kvantitet. Ta vare på de som VIRKELIG betyr noe, og som gir deg tilbake, når du gir.

 

OK, nå dveler jeg vél mye, men greie er; at jeg er vanvittig glad for vennskapene som ble knyttet i sommer, de helt nye.

 

I juni, ble 15 sterke og flotte kvinner stablet sammen i et helt fantastisk herskapshus i Provence. Jeg kjente kun to fra før, resten var fullstendig carte blance fo meg. Og ja, OK hvis man 'bare er der' og kan skygge unna hvis kjemien ikke skulle stemme...men det privilegiumet var ikke mitt. Jeg var på jobb. Hyret inn som trener og (forhåpentligvis) motivator, opp 0700 og skulle kjøre disse herlige damene to økter, hver eneste dag. Puh!

 

Så sa det bare 'klikk' fra aller første dag. Fra den ene og til

og med alle...hvordan kan det skje, tenker jeg. Flaks? Symbiose? Eller er vi bare er vi helt helt rå, sammen?

 

Anyway. Det var min nesten 'ut-av-kroppen-opplevelse', det å connecte så til de grader med så mange nye. 

Selvsagt handler det om å gi, og ta. Og om å være en smule laid back. Inkluderende og ikke minst, tolerant. Si, 'ja, jeg vil gjerne' istedet for å reservere seg og gå glipp av så mye. Så mye moro man kan gå glipp av, hvis man ikke tar den sjansen.

Jeg har ihvertfall 'lært' noe i sommer. Og jeg har fått nye venner, for livet. 

Og jeg gleder meg til fortsettelsen.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ikke helt farvel da, hater akkurat det, og heldigvis slipper jeg det; vi sier alltid på gjensyn, og mener det.

Malick, Antonio, Fernando, Jesus, Joachim og Raphael. Seks menn i mitt liv. Og det har de vært i så mange år, somre, at det er like kjipt å ta farvel, hvert eneste år.

 

Ja, jeg liker det forutsigbare når jeg ferierer, vel å merke sommerferien.

Jeg ELSKER det å vite, at jeg blir møtt med åpne armer, kyss på begge kinn og 'guapa'. Hver eneste sommer, hver eneste dag. 

Så ja, jeg har jo følt litt på det; 'er det ikke litt kjedelig?' Nei, det er ikke det, det er bare helt alldeles vidunderlig!

Jeg trenger ikke å planlegge noen ting. Alt jeg trenger er å sende en liten sms to dager i forveien, så ligger alt på strekk. Det er ikke super luxus og jeg blir ikke bukket inn med rosa champagne og hvite tykke badelakener (selvom de helt sikkert hadde fikset det også), men jeg blir hvert eneste år, og hver eneste dag, møtt med kyss på begge kinn, av alle 'mine' menn.

 

Og det er en genuin og ekte opplevelse i vennskap og gjensidig fortrolighet, vi trenger ikke alltid å si så mye. Gjennom mange år har vi oppnådd en respekt for hverandre, en forståelse. Men mest av alt, et ubrytelig vennskap.

 

Så i kveld, har jeg sagt 'på gjensyn'. Tårer delt, gode og varme 'armer-rundt-halsen-klemmer'. Jeg har hørt navnet mitt blitt uttalt med så stor varme, på fire forskjellige språk, og det tar jeg med meg hjem til høst og kulde, alltid.

Så, det er tid for å ta farvel. For denne gang. Og jeg hater det. Hjertet synker i brystet, og den lille klumpen i magen er ubehagelig til stede.

 

Vi har tatt farvel for nå, mine fineste venner og jeg. 

Men vi sees igjen. Og det er akkurat her jeg er ekstremt heldig.

For vi tar ikke farvel. Vi sier 'på gjensyn'.

Jeg kommer tilbake, hvis alt klaffer. 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Ååå, dette var bare så digg!

Sent hjem fra jobb og til alenemiddag, null niks idé om hva som skulle ligge på tallerkenen på høyre side av Mac'en mens kveldsjobb/sosial oppdatering skulle gjøres unna...

 

Egg er alltid godt, parmesan likeså. Grønnsaker har jeg alltid, og sinkbøtten ute produserer mer gressløk enn jeg klarer å bruke.

 

Superenkelt, superdigg, men trenger en 20 minutter i pannen;

 

3 egg

3 ss yoghurt naturell (jeg bruker gresk)

1 dl lettmelk

Dette piskes sammen.

 

1 stor moden tomat

1/2 kinesisk hvitløk eller to store fedd

1 god håndfull sylfersk gressløk

Disse finhakkes

 

1-2 ss revet parmesan (riv fra hele stykker, please ikke gå for ferdigrevet)

 

Salt&pepper.

 

Fres grønnsakene i litt olivenolje, bare såvidt og til saftene 'smører' pannen.

Eggeblandingen helles over, toppes med parmesanost og rause tak med nykvernet pepper og salt etter smak. Topp evt med kjøtt/skinke eller mer/andre grønnsaker. 

Cluet her er yoghurt som blir helt herlig sammen med parmesan, så kan du 'leke' deg med resten;-)

 

Og jeg må bare si, helt utrolig vannvittig godt! Og så superenkelt, den lager seg jo nærmest av seg selv så fort den er i (stor og vid) pannen.

 

Så kan man jo bare stæsje med hva man vil og tilsette skinke, kylling og hva man måtte ønske. 

Men i kveld ble det et eksperiment (jobber best når jeg er sulten;-), med hva jeg hadde tilgjengelig. 

 

Og med den store porsjonen, så blir det også deilig lunsj i morgen.

Testet nå, den er minst like god kald, kanskje som en lunsj på sprøe salatblader?

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Har du vært en drittkjerring?

Postet av i Blogg

En eller annen gang i løpet av livet ditt, er du sannsynligvis en mer eller mindre 'drittkjerring'. Det er ikke en påstand, men en kjennsgjerning. Er du født med vagina, så ligger du garantert lagelig til for hugg og har sikkert vært i faresonen, en eller annen gang.

Og du har også sikkert opplevd dritten. Ikke bare den som går på deg personlig (og helst når du ikke er til stede), men den som rammer din beste venninne, kollega, søster eller venn...

 

La meg fortelle deg en liten historie. 

Jeg har flyttet en del ganger, funnet mange gode og nye ståsteder og har opplevet å få flere og gode venninner. 

Men ett sted jeg flyttet til, som var et supert sted å bo, men ikke så greit å opprettholde i et visst nabolag hvis 'aksjene' ikke holdt mål. Hvis du skulle havne i den spesielle gjengen...

 

Jeg husker mitt første 'du er såååå-inkludert-party' hos denne gjengen. 

Jeg var ørlite, om ikke akkurat star struck (får da være måte på), spent og ikke så lite tja, men dog, stolt og happy over å være inkludert. Det ble mange fester, og jeg lot meg rive med...så litt gjennom fingrene på hva som ble fortalt, hvem som ble snakket om. Men jeg likte det mindre og mindre...

 

Vi er seks par den kvelden. Gutta er seg selv, skåler i aksjeøl og ler høyt der det passer. Vi jentene prater og komplimenterer hverandres outfit. 

Så kommer det. Hun som ikke er der. Akkurat den kvelden.

Hun er faktisk grunnen til at jeg ble invitertinn i, innviet i denne 'unionen'. Men denne kvelden kan hun og mannen ikke delta.

 

Jeg husker jeg fikk bemerkninger fra andre: 'å, så du er innviet', da jeg svarte hvor jeg skulle den og den helgen...

 

Men hun som ikke er der akkurat den kvelden. Ikke bare hun, men også mannen, blir gjenstand for så mye drittprat. Jeg husker jeg satt nærmest målløs og hørte på. Det kunne da ikke være sant, alt det de slengte ut om vennene sine?

Pluttselig befant jeg meg i en setting hvor jeg ikke bare måtte høre på at andre snakket negativt om vennene mine, men jeg lot det skje! 

Jeg husker den kvelden som det var i går, og gremmes over feigheten min. Jeg var i en falsk 'lykkeboble' over å være akseptert. Dessverre skjønte jeg ikke akkurat da, hva den gjengen skulle bety for vennskap. Eller mangelen på det. Jeg turte ikke å ta til motmæle, si at jeg ikke aksepterte slarvet deres, så jeg bare lot det skje...

 

Men den kvelden gjorde noe med meg. Ikke bare bestemte jeg meg for å komme meg ut av den 'kulten', komme meg langt vekk fra en så negativ sfære. For når jeg tenkte over det, så hadde egentlig omtrent hver fest hatt et visst preg av drittsnakk om akkurat den eller de som ikke hadde vært tilstede akkurat den kvelden. Jeg måtte ta innover meg følelsen av å være en skyteskive de gangene jeg ikke var tilstede, men hvilke usannheter som eventuelt måtte ha kommet frem, gidder jeg ikke å spekulere i...Det var bare å komme seg ut.

 

Man lærer jo selvsagt, på de steg man gjør. Og ja, jeg har nok også vært en drittkjerring, helt sikkert. Men kan med hånden på hjertet si, at jeg ikke husker sist <3

 

Ikke faen om jeg noen gang skal snakke noen ned, ingen som helst.

For noe på veien har lært meg, at jeg kun kan bli stor, ved å gjøre andre større. Og omvendt <3

 

 

 

 

 

Emneord i: dirty drittsekk
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Denne superenkle omeletten, ble til ved en tilfeldighet da jeg hadde diverse ost som 'sang på siste verset'. Siden jeg virkelig hater å kaste mat, og unngår det til nærmest en hver pris, blir det enten eksperimentering, eller de havner i fryseren i påvente av bedre dager.

 

Omelett kan jo være så mangt og absolutt hva du har lyst til å stappe i den. Men, det kan være lurt å tenke faste 'substanser' siden mange grønnsaker avgir mye vann slik at den tar evigheter å bli ferdig og kan lett ende som en litt våt eggeblanding.

 

Denne ble jeg skikkelig fornøyd med, og var nesten bedre kald til lunsj dagen etter. Så lag gjerne en raus panne, så har du frokost, lunsj og kanskje middag.

 

Du trenger:

1lite beger cottage cheese

1 håndfull høvlet parmesan

1 håndfull skivet Jarlsberg

3 egg

1 rød paprika

Pepper og litt salt, frisk grønt.

Bland ostene og visp til en 'grøt' sammen med eggene. Tilsett finskåret paprika og det du ønsker/har av urter. Smak til med litt salt og masse nykvernet pepper. Stek i panne med litt olivenolje, på middels varme til alt er smeltet.

 

Så utrolig digg, på brødskive varm.

Og helt nydelig på en grønn salat til lunsj.

b2ap3_thumbnail_2017-03-28-21.17.57_20170405-184851_1.jpg

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Tusen takk facebook, som hver dag i disse tider minner meg på hva og hvor min kropp og sjel var for ett år siden på denne tiden.

Jeg var russemamma, og det med stor M.

 

Jeg sitter her og lytter til dundrende bass og 'dunk-dunk' fra bussene, og hjertet fylles av glede <3 . Endelig kom våren og med den, varmere kvelder og netter, og jiiippiii for en herlig tid for russen. 

 

Som nevnt, fb minner meg stadig og hver dag på, hva og hvor jeg var for ett år siden, og minnene er gull verdt. 

Jeg har hatt 'øyelokkene nede på kinnbena' i tre uker, ikke sovet mer enn to timer ad gangen og sittet bak rattet klokken fire om morgenen...men jeg fikk sett utallige vakre soloppganger.

Jeg har stekt pizza og grillet ostesmørbrød klokken fem om morgenen, maaange ganger, redd opp senger til seks russejenter og laget frokost til femten. 

Har ikke tall på hvor mange vors på terrassen (ja, er dere mer enn 15, så er det greit at dere sitter ute, så fyrer vi opp grillen og setter ut varmelamper). Hele mai og mye av april, var vi et åpent hjem for de som ville komme. Og bussen. Selveste BUSSEN! Den bodde jo her i åtte uker, og det var mer enn morsomt hver kveld den dro ut på rulling, og utrolig koselig når jentene som hadde vaskevakt, sto her på døren hver eneste ettermiddag for å hente bøtter og kluter. Klart jeg leverte, og joda, jeg vasket også.

De var jo 'familie'. <3

Så fikk vi heller leve med den ene naboen som kjeftet...hun var dessverre ikke så priviligert å være russemamma. Men hun kom seg, etterhvert ;-)

 

Så nå sitter jeg her, med vestveggen mot Kalvøya, og lar vibrasjonene dundre inn veggen. Joda, ganske sikkert så sover jeg dårlig i natt (skulle jo ha lagt meg for lengst, men russen holder meg våken og inspirerer til blogg), men hva gjør vel det?

 

Tusenvis av ungdom er jo ute og har det gøy. Forhåpentlig tar de ansvar, er fornuftige og tar vare på hverandre.

 

Jeg hører dere feste. Jeg ser dere komme forbi.

Dæææven, jeg er lei meg for at jeg aldri mer kan være russemamma...for en fantastisk tid det var.

 

Til alle russemammaer in spe; hvis du gruer deg eller lurer på hvordan du skal komme deg gjennom dette: det skal helst gå bra, og det gjør det også! Råd? Engasjer deg! Bli med på absolutt ALT du får anledning til (du kommer IKKE til å angre!). Har du mulighet; inviter så mange som mulig så ofte som mulig. da har du en smule kontroll og venner for livet ;-)

Ha bilen (og hodet)klar, så du kan hente etter rulling (viktig, og ikke noe du kommer til å angre på - tvert om). Ha ÅPENT hus om du kan, jeg lover; det er ikke alle som har anledning og kapasitet, så det å våkne opp med 15 russ i huset, er bare helt vidunderlig (så lenge de kommer seg riiiimelig fort av gårde etter frokost).

 

JA, jeg var en allright russemamma. Fordi jeg hadde lyst. Men også følte ansvar, og det er ganske viktig.

Og jeg angrer ikke ETT sekund. 

 

Jeg skulle gjerne ha gjort det omigjen, men mine to jenter har forlengst etablert seg og trenger meg ikke like mye...

 

Ta vare, bry deg, make a difference.

Du vil aldri angre.

 

<3

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...
Blogg
Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gj...
Les mer...
Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.
Blogg
Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg ...
Les mer...
Når jeg er i mitt mykeste hjørne, har jeg de skarpeste kantene.
Blogg
Jeg våkner med den klumpen i magen, den du vet...som du ikke riktig vet hvorfor er der. Jeg la meg ...
Les mer...
Krøll ett jævla hår på mine døtre's hoder, og du er uten baller
Blogg
Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd f...
Les mer...
You're simply the best, better than all the rest
Blogg
For det er akkurat hva du er, hele tiden. Tro det eller ei. Og hvis alle tenkte det (uten å bli alt...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

cocktail Grill kakefest feel good eplekake Rosévin Laks raskt og lekkert Tomater ostemat kamskjell egg Hummer kjøttkaker døtre voldtekt kreft taco/wraps/tortillas reker i hvitløk torsk Øl&Aquavit Eid vennemat hverdagsmiddag røkelaks Pynt eggerøre fashion pestoboller søndagsmiddag Canary Island broccoli Nestkjærlighet Nattmat Skalldyr død russebarn frappé syltet frukt parmesanchips secondhand superdigg restitusjonsmat pommes frites Steinbit julegaver bra nok hjemløs Strandliv sushi Fisk rakfisk superenkelt savn Lev godt Feriemat krabber Il Buongustaio spoiled avocado møkkamenn Førjulsmat snacks forretter Bacon likør tomatsaus Familiemiddag insekter slank deg sunn images Thank You Overgangsalder boller Dagenderpåmat grønnsakssuppe shopping hold deg frisk Juledigg chèviche kylling Kylling Blåskjell friskt Naprapat Sandwich jul fiskesuppe helse suppe Søndagsdigg pasta Serrano dirty Svettetokter selvpleie girlpower vårløk spareribs Kyllingburger Tzatziki maroccan oil Frukt elsker deg gjørdetenkelt olivenolje desserter enklere-blir-det-ikke spinat kvinnefest fresh Fylla drittsekk coctails loveyoutopieces Nyttårsforsett kosemat lørdagsdigg Spania alene plommer rynkefri Spicy Kjøtt Thai Poteter Det gode liv Katrine kjærlighet småretter Feel good about your self venninner barn maki på egne ben restemat bake Moules frites vårslepp iskaffe halloween bilder healthy aubergine/tomat/parmesan smakfullt verdens beste ruccola Enkelt hjemmelaget misunnelse meal Feriemodus Omtanke barnevennlig middag myk hud Venninnemat salat mammahjerte sauser fetaost russetid Sommermat parmesan solskinnsboller paprika reker Vær deg selv rettferdighet healty tilbehør Frokost Sunn mat! Italia restitusjonsmat kropp aubergine Trening chili Lunsj Kald drikke scampi verdens beste kjøttboller Middelhavet kjøttboller Svinekjøtt Congratulations Pizza tapas kake drinker Grønnsaker Styrkeøkt pitabrød Hverdagshygge creepy Personlig trener supersaft Mett av en rett Soldager omelett Noodler botox Iberico chevre Pakistansk mat hot suppe familie rosépepper sommerkveld Ziconda Høstsnadder døttre Leve livet litt fest i hverdagen Hovedrett ensomhet neger ferie unntakstilstand Be happy foto vegetar pretty ettertanke Venner oliven superdigg Må ha Styrke top 10 ost gjærbakst pen love sort/hvitt Hamburger Sjømat influensa Indrefilét mozarella

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)