Blogg

Når er nok, nok og når bør jeg la deg dø?

Postet av i Blogg

Nok et set back, nok en jævlig kjip kveld.

Jeg sitter oppe og får ikke sove, så jeg kan like godt skrive. Vi har hatt dét døgnet igjen, døgnet han ikke spiser eller drikker, må ut annenhver time uten at det skjer noe...rastløs og søkende med kald snute.

Jeg sover jo ikke når han har det sånn, og at han ikke sover, er mye verre

enn min mangel på søvn. 

Det er lenge siden siste set back, vi har har hatt uker med lange søvnnetter og stabile dager med mye mat og drikke. Lange turer med Lippizzianersteg og hevet hale, har han sett ut som en bitteliten mini ponni der han tripper med vakre steg.

I dag lusket han av gårde med krum rygg, tydelig i smerter.

 

Gudbedre, jeg elsker Felix'en min, så høyt. Og enda bedre, jeg ser den store kjærligheten Gizmo har for ham. Alle de dager han lå så syk og kjempet for livet, da var Gizmo der, vek ikke fra hans side hverken dag eller natt. Det å se to dyr kjempe sammen i kjærlighet og beskytte hverandre, det er utrolig stort. 

Felix er 'hittebarnet' mitt, som i motsetning til Gizmo som jeg selv valgte, ble plassert hos meg. Da tar det gjerne litt lengre tid å knytte bånd, når man ikke velger det selv.

Som en god venninne sa; 'kjærligheten mellom dere to, er så åpenbar', og ja kjærlighetsbåndet mellom Felix og meg er sterkt, så sterkt det kan bli mellom hund og menneske.

Vi har kjempet noen slag og det har kostet skjorta.

Men vi gir oss ikke. Dagens set back er 'peanuts' i forhold til hva vi har vært i gjennom, what doesn't kill you, makes you stronger'.

Felix er nå bare 2,8 kilo og 'slipper' pels, og det er ikke så bra. Men han spiste nettopp kveldsmat (jippi! første måltid siden fredag!) og drakk vann. Lettelse...så nå binger vi, Natta <3

Takk for at du hørte på :-D

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Gambas al ajillo

Postet av i Blogg

Kjært barn har mange navn, sies det, Ihvertfall to. Som reker i hvitløk.

Gambas con...gambas al...med diverse beskrivelser av hvitløk. Selv sier jeg gambas con ajo (uttales 'ach'ho') - reker i hvitløk. Simple as that.

Servert med ymse resultat langs spanskekysten og tilhørende øyer (tro meg, jeg har vært 'overalt'), og uten snev av blygsel må jeg bare innrømme at den aller beste varianten; den lager jeg selv.

 

Denne er til pappa, som for mer enn tyve år siden, lærte meg å lage hans favoritt; reker i hvitløk.

 

Du trenger til to personer:

500 g reker eller tilsvarende rå scampi

Åtte store fedd hvitløk eller to kinesiske (minst!)

Mer enn nok tørket rød chili

4 store ss olivenolje, eller mer...

1 liten haug frisk bladpersille.

 

Skrell rekene og skjær hvitløk i tynne skiver. Fres løk og chili i olje til litt mykt. Fordel i små ildfaste fat, legg i reker og fres under grill til rekene får små 'tupper'. Ta ut,  dryss over hakket bladpersille, bland godt og server rykende varmt med godt brytebrød til.

 

Enklere blir det ikke, og gudbedre så nydelig det smaker.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Pappa, du kan slippe taket nå. Du kan gå...

Postet av i Blogg

Nå, snart tre og et halvt år etter, begynner det å virkelig gå opp for meg at han er borte. Pappa'n min. Selvsagt har det gått opp for meg, den dagen han døde, at han aldri mer skulle være sammen med oss. Men det har tatt lang tid, vond og litt god tid, å erkjenne at han virkelig er borte fra det livet vi kjenner. Det livet vi må lære oss å leve uten ham.

 

Jeg har en liten engel. Hun heter Ingerid, og hun har gitt meg mye...vil kanskje ikke kalle det trøst, men hun har vært der, hele tiden.

Ingerid var pappa'a 'engel'. Hun var en av dem som sørget for at pappa's siste del av dette livet, ble godt, nært og varmt. 

 

Kvelden før pappa døde, hadde jeg en lang prat med Ingerid. Hun sa til meg; Nina, noen må fortelle ham at han kan reise. Han holder igjen, for han vil ikke forlate dere, han har dette store ansvaret for dere, han klarer ikke å gi slipp på det. Han tviholder, og han sliter nå.

Det traff meg rett i hjertet, og ble den tøffeste kvelden og natten i mitt liv.

 

Sent den kvelden, satt jeg ved pappa's seng. Jeg tviholdt ham i hånden og hvisket i øret hans...det aller vanskeligste jeg har sagt i hele mitt liv. 'Pappa, du kan slippe nå, du kan reise...vi klarer oss, jeg lover deg det.' Det var noe mer også, bare mellom ham og meg, men det som var helt fantastisk, og det skjedde om man vil tro det eller ei...pappa klemte hånden min, hardt.

 

Man vet jo aldri, men jeg tok det som et tegn, jeg ville være hos ham denne natten. Gutta (Gizmo og Felix) lå i sengen hans, oppå ham, hele natten, og jeg lå på en provisorisk seng (to stoler satt sammen) helt inntil sengen, og holdt pappa'n min i hånden hele natten gjennom. Det ble hans siste natt.

 

Jeg fikk være der da han dro fra denne verden. Jeg fikk være der gjennom hele sykdommen. Jeg fikk følge ham til Radiumen og Riksen, jeg fikk plukke liljekonvall og hvitveis, fylle sykehusrommet med det lyset jeg kunne. Jeg fikk gi ham all min kjærlighet som datter, og oppleve verdens beste og oppegående pappa selv da han var så syk. Optimismen, den ukuelige optimismen! Det var pappa.

Jeg fikk stå nede på gulvet på Riksen og vinke opp til pappa i etasjene over; vi ropte til hverandre; 'vi sees i morgen', mens vi ga hverandre masse slengkyss. Jeg gledet meg alltid til neste gang. Men mest av alt, gledet jeg meg til å kunne hente ham hjem.

 

Livet føles som et lite helvete noen ganger. Jeg fikk aldri hentet pappa hjem. 

 

Men jeg har på en måte forsonet meg med det. For pappa er her alikevel, alltid.

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Late birdie - kanskje verdens beste kylling?

Postet av i Blogg

Langtidsstekt kylling er superenkelt, kjappere enn fårikål og smaker bare helt himmelsk!

Her har jeg en deilig pip-pip variant; den har vært så heldig å vokse opp på Stange gård i Vestfold. Neida, de lever ikke så lenge der heller, men dette er matindustri og bondens levebrød, så da tenker jeg det er bedre å tilberede en fugl som tross alt har hatt et noenlunde allright liv. Den har fått testet de lange bena sine, sparket i sand, badet i vann og selvom den er født og vokst opp i et 'kollektiv', så tror jeg den har hatt det rimelig greit og fått flakset med vingene så lenge den var der. 

Her er Fru Stange: 

Legg fuglen på rygg og skjær skroget i to, kutt vingene av og legg ved.  Ta tak i hvert bryst og knekk/brett fuglen ut. Legg i stort ildfast fat, med innsiden ned. Vingene ved siden av.

Pensle med god olivenolje.

b2ap3_thumbnail_2016-10-16-17.10.28.jpg

Masse krydder må til. Jeg bruker alt mulig fra pepper, salt og egne blandinger med mye urter og hvitløk. Jo mer smak som dekker kyllingen, det mer smakfullt og knasende sprøtt blir skinnet.

b2ap3_thumbnail_2016-10-16-17.15.09.jpg

Inn i ovn på 160 grader. Passer fint etter sen helgefrokost, for denne fuglen skal godgjøre seg i sånn ca tre-fire timer.

b2ap3_thumbnail_2016-10-16-19.59.10.jpg

Herligheten, dette er bare superdigg! 

Tilbehør? Når vi er bare to så er godt brød helt greit. For det blir mye digg i formen som det er snadder å dyppe brødet i.

Som festmat er ovnsbakte poteter og en spicy salat innertier. 

Fuglen er så smakfull saftig i seg selv, så jeg tenker at tilbehøret bestemmes ut i fra hvem-hva-hvor mange og til hvilken anledning.

Sett på grill siste 8-10 minutter, så skinnet blir sprøstekt.

b2ap3_thumbnail_2016-10-16-20.06.55.jpg

 Tips: legg en blanding av poteter og andre rotgrønnsaker, brokkoli og hele hvitløk (alt skåret i store terninger) under fuglen når den bakes. Saftene fra kyllingen med grønnsakene gjør det hele nærmest euforisk, og da trenger du bare noe sprøtt knask i tillegg.

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

I går traff jeg en ung flott mann. Og møtet med ham, vil jeg aldri glemme.

 

Jeg var på vei til butikken, trengte noen i-siste-liten ting før lørdagsfesten. Det var bare noen timer til ti gode venner skulle samles rundt spisebordet mitt, og selvom jeg var rimelig i rute, hadde jeg det travelt. Fort inn og ut og rett hjem. Tenkte jeg.

Men så la han der, den unge mannen. På asfalten utenfor butikken. 

Det sto en annen mann over ham med en bunke servietter, og et titalls passive tilskuere på betryggende avstand. Jeg nølte i et par sekunder, var dette mitt problem? Skulle jeg blande meg inn når han tilsynelatende ble tatt hånd om? Og hvorfor sto det så mange på avstand og bare glodde? Jeg rakk ikke å vurdere videre før jeg var borte hos dem. 

Mannen lå i fosterstilling på den våte og kalde asfalten, men han snudde ansiktet mot meg da jeg satte meg på huk ved siden av ham. Jeg så et ansikt som var dekket av blod, kutt i pannen, på nesen og på kinnet, og leppene var farget røde av blod. Jeg kikket opp på de rundt meg og spurte, er det ingen som har ringt etter ambulanse? De så ned, bort og trakk seg tilbake, men mannen med serviettene beholdt fatningen og svarte at nei, det vil han ikke at vi skal gjøre.

'Vær så snill, ikke ring noen', kommer det forsiktig fra han som ligger der. Nei, det skal vi ikke, sier jeg. Men da må du reise deg opp og se om du klarer å stå. Har du drukket? 'Ja', sier han og kommer seg møysommelig på bena. Han står stødig og ser meg inn i øynene mens han tørker blod, øynene er store og lyse blå, og de svømmer fjernt, men han fester blikket i mitt. 

Mannen med serviettene forsvinner og tilskuerne snur seg og går. 

Jeg får ham med meg bort til trappen, og sier at jeg skal kjøre ham hjem. Mens jeg sier det, så teller jeg på knappene i ekspressfart; hvor i bilen bør han sitte? Hva med blodsøl, har jeg noe han kan sitte på, hva om han spyr!!! Utrolig hvor mange tanker som skyter gjennom hjernen i en akutt situasjon (ja, jeg vurderte den som akutt, jeg skulle jo ha gjester om noen timer!) Jeg tenkte, hvor lurt er det egentlig å ha en helt fremmed mann på 190cm med seg i bilen? Hvis han blir voldelig, er det lurest om han sitter i forsetet eller baksetet. Bak kan han jo ta kvelertak, mens foran kan han kaste seg over rattet...kanskje han har kniv? Sprøyte?

Irrasjonelle tanker ja. Men høyst rasjonelle når man ikke kjenner personen som har tryna i asfalten, full som et øsekar.

 

Jeg burde ha forlatt ham, jeg burde ha ringt noen. Jeg burde ha overlatt ham til politi eller helsepersonell. Jeg burde ha passet mine egne saker.

Men jeg gjorde ikke det. Jeg satte meg ned og pratet meg ham. Og jeg så at han var nybarbert og nyklippet på håret. Han hadde pene sko, fin jakke og ullvanter på hendene (dog fulle av blod). Han hadde rene jeans, et pent blodflekket kjerf i halsen, og en mørk gutteaktig lugg som falt ned i pannen.

Han var i tredveårene, og han var dritings midt på dagen, og det var absolutt ikke første gang. Men han var noens sønn, kanskje noens bror og muligens noens kjæreste og pappa. Men helt sikkert noens venn.

 

Vi avtalte at han skulle sitte å 'komme seg litt' mens jeg løp gjennom butikken og fikk med meg det jeg manglet, så skulle jeg kjøre ham hjem. Han fortalte meg hvor han bodde, så det burde gå rimelig raskt hvis vi slapp blodsøl, spying og evt overfall.

 

Jeg var så rask jeg kunne, men da jeg kom ut, var han borte. Selvfølgelig.

En følelse av lettelse, for dette har jeg virkelig ikke tid til!

 

Eller har jeg det? Elle melle og telle på knappene...skal jeg drite i denne karen (han stakk jo, ikke sant?) og skynde meg hjem å lage fest for vennene, eller? 

Det var jo ikke mer jeg kunne gjøre, mannen var borte, hadde stukket fra avtalen vår. Og jeg hadde det travelt. Og det var faktisk ikke mitt ansvar!

 

På vei hjem og jeg kommer til rundkjøringen som deler samvittigheten min i to. Kjapt rundt og til venstre nå, så er jeg på vei hjem. Eller rett frem og i retning der mannen sa han bor.

Jeg rekker ikke å tenke særlig, og bilen går rett frem. 

Og etter en stund, så finner jeg ham.

 

Og det gikk bra, han klarer seg. Ihvertfall denne helgen.

Men hva med i morgen, dagen etter og ukene som kommer?

Hvor mye bør vi bry oss og hvor ofte bør vi la være?

For meg er svaret enkelt; tonnevis og aldri!

 

Det er så enkelt å gå forbi. Det er så enkelt å si at det angår ikke meg. Det er så enkelt si at det får andre ta seg av. Det er så enkelt å la være.

 

For er det mitt problem? Nei.

Men er det mitt ansvar? Ja.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

I'm watching you...

Postet av i Blogg

Da jeg så dette bildet av den glisende kakerlakken, brakte det noen særdeles ubehagelige ferieminner. 

Slanger er helt greit og jeg kan gjerne tvinne en Boa rundt halsen, det er egentlig bare gøy. I mine ungdomsår i Texas, red jeg hver dag langs 'ditchen' (dype grøfter som skal ta seg av regnvannet), og det var et yndet sted for Rattle Snakes. De, sammen men en av USA's mest giftige slanger; Water Moccasin, var nærmest dagligdags å treffe på, og det var helt greit.

Merkelig så vant man blir til omgivelsene, og pysete etterhvert når man tas ut av settingen.

 

Vi hadde jo innimellom gigantiske kakelakker i stuen, enda vi to ganger i året fikk hele huset desinfisert innvendig og sprøytet utvending. Det som var ganske OK og akseptabelt for amerikanere, var heeelt grusomt for oss som ikke hadde sett verre enn en hoggorm (hvis vi var heldige). De få kakerlakkene (og jeg lover, de er svære ('they've got to have them in Texas') som forvillet seg inn i vårt hus, ble effektivt likvidert med min fars luftpistol: apropos det, her har jeg en digresjon som jeg må lagre til senere, gleder meg:)

Anyway, kakelakker i USA er en ting. Kakelakker i Hellas, er noe heeeelt annet. Samt scolopendere. UGH!

 

Men det er en selvfortjent og velfortjent opplevelse. 

Vi er så heldige å ha gresk familie. Helt fra jentene var bittesmå (begge lærte seg å svømme i Hellas) og for over 20 år siden, har vi feriert på de greske øyer. Det er og blir mitt desidert favoritt ferieland (og her kunne jeg gått on and on om grekere, gjestfrihet og mat...), men altså; de har dessverre disse grøsslige skapninger av noen insekter. Og de er store.

 

Vi leide en leilighet på Kreta, to år på rad og første året var det ikke så mye som en tusenben å se. Deilig, pust ut.

Året etter, samme leilighet og jeg reiste med tre jenter, alle under 16 og ikke akkurat bodyguards når det kommer til overdimensjonerte insekter.

 

Første natten, på badet og alle jentene ligger i dyp søvn. Når man sitter på dossen og ser en 20 centimeter lang gul scolopender i full fart langs gulvet, runder hjørnet og i retning soverommet...Jeg kunne ikke lette fra ringen, eneste fornuftige er å puste med magen og ta en tequila.

 

Neida, jeg hadde dessverre ikke det for hånden, og måtte krype opp i sengen vel vitende om at den ekstemt lange tusenbena med de ja, usannsynlige mange bena...muligens kunne finne veien opp i min seng.

Sov jeg den natten? Nei. Ikke ett sekund. 

Måtte jo passe på jentene...

 

b2ap3_thumbnail_Scolopendra_cingulata_-_D7-08-2291.jpg

 

 

Og denne karen da...GRØSS!

Samme sted, samme leilighet, og han bodde på badet.

Første kvelden vi var der, observerte jentene noen ekstremt lange følehorn bak baderomsvinduet.

Hornene var minst ti cm lange, så med min kakkerlakkerfaring fra US og jentenes parameter, antok vi at dette krypet måtte være en gigant.

 

Og vi fikk rett.

 

Krypet satt stand by bak badevinduet hver eneste dag og natt. I hele ti døgn satt den der skjult bak glasset, men med de lange (ti cm) følehornene vibrerende fra side til side (superkult å dusje...).

Så en dag var den borte.

 

Fire jenter (inkludert meg selv) i furore og tidvis panikk; ' HVOR ER 'RALPH'? (han hadde jo tross alt bodd bak badevinduet vårt hele ferien, klart han måtte få et navn!'). Ralph var og ble søkk borte. Og det eneste vi visste om han, var at han hadde verdenst lengte tenakler. De målte sikkert ti cm, og det betyr en relativ voksen kakerlakk, bare for å ha gjentatt det. 

 

Vi var både lettet og litt triste. Ralph hadde tross alt våket over oss jentene, selvom han blygt nok valgte å kun vise de lange og bevegelige tentaklene.

 

Men så var han der. Avreisedag og pakket kofferter. Et stort hyl fra naborommet, Ralph hadde landet i Smula's koffert. Men det var et gledeshyl, jentene ville ha med Ralph hjem (som viste seg å leve opp til dimensjonene på hornene han viftet over badevinduet - han var enorm!).

 

Ralph ble nensomt fanget og båret ned til den lille hagen utenfor leiligheten vår. Og med kakelakkers overlevelsesevne, så lever Ralph helt sikkert herlige dager med storfamilien sin.

Den dag i dag.

b2ap3_thumbnail_Twilley-In-Defense-of-the-Cockroach-1200.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Reketroll på 1-2-3.

Postet av i Blogg

Sent hjemme fra trening og skikkelig fysen...ikke kjempesulten akkurat, men sånn fysen du vet; lyst på noe ordentlig godt med mye smak. Noe som metter lett men som smaker desto mer.

 

Da var valget enkelt; I kjøleskapet lå den en liten skål med tre dager gammel tagliatelle(fersk i utgangspunktet og 'preservert' i god olivenolje, da holder den minst en uke på kjøl). Fryste scampi med skall tinte mens jeg dusjet, og da var retten ferdig på ti minutter:

Scampi skrelles, tørkes og stekes kjapt i ørlite olje til krypene krøller seg lekkert rosa. Tilsett pasta, krydder som du liker og bland godt. Sett på lunk og legg en skikkelig grov (eller finere hvis du foretrekker) brødskive i toasteren mens du finhakker all den hvitløken du synes er passelig (her er det vanskelig å gi råd, men kjør på. Kutter du hvitløk i små terninger, unngår du enzymene som gir 'dårlig' ånde og sterk smak som ved pressing og steking. Ergo; spis din hvitløk i selvkuttede terninger, og du ånder som lavendel, eller deromkring).

Dekk brødskiven med hvitløk og topp skiven med digget fra pannen (bruk slikkepott så du får med alle goodis'ene). Litt basilikum på toppen hvis du har, men ihvertfall masse grovkvernet pepper.

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ååå, herregud. Den kjipe, aller kjipeste følelsen. Av å ha dummet seg så til de grader ut. Driti på draget og det eneste du ønsker er å svelge tungen og reversere hele episoden. Noen som kjenner seg igjen?

 

Og nei, jeg snakker ikke om de små dagligdagse flausene som de fleste av oss opplever. De vi preller av oss etter to sekunder, 'shi* happens'. 

 

Jeg tenker på de virkelige blemmene, de som forfølger oss og gjør at vi våkner med et rykk om morgenen med "HVA HAR JEG GJORT"? Og kjære Gud, ikke la det være sant?

Legg på en dæsj fylleangst, så vipps! så har du laget deg verdens dårligste dag.

Vondt i magen og kaldsvetten siler, men stort sett gjøres megatabbene i edru tilstand, midt på lyse dagen og helst på en vanlig hverdag.

 

 Den mest uskyldige episoden (som jeg vet om), var da en venninne var ute på søndagstur med mannen sin, og langt inne i skauen traff de et par med en liten gutt. Sosiale og utadvendte som de er, pratet de i vei og underveis henvendte min venninne seg til den lille gutten med "det må jo være hyggelig å være på søndagstur med besteforeldrene dine!".

Need I say more...ETT blikk fra 'bestemor' og da var den hyggelige skogssamtalen over.

 

Hakket verre var min egen blemme (jeg sov ikke på mange netter, enda så uskyldig det tross alt var). 

Jeg havnet i en veldig hyggelig samtale med to damer og vi skravlet i vei og jeg var forutinntatt overbevist om at det var mor og datter jeg hadde denne hyggelige samtalen med. De så nemlig slik ut, helt sant.

'Datter' så kanskje ung ut for sin alder, og 'mor' omvendt, men ja, de så ut som de hadde minst 20 år seg i mellom. Og jeg dreit selvfølgelig på draget og sa noe så dumt som "så hyggelig at du tar med deg datteren din ut på shopping".

 

Jeg glemmer aldri det blikket, munnen som bevret, hodet som ble lagt litt på skakke mens hun mumlet..."hun er venninnen min".

 

Det berømmelige gulvet, de gulvlemmene alle skryter av åpner seg når du trenger de. De åpnet seg ikke, jeg hadde ingen steds å gjemme meg. Ingenting.

Og det hører med til historien, at to måneder senere, traff jeg henne igjen. Og nå så hun ut som venninnen. Nesten.

 

"Herregarderoben er ut og til høyre". 

Venninnen min og jeg hadde nettopp avsluttet en treningsøkt, og mens jeg ryddet salen stakk hun inn i garderoben for å skifte. Hun hadde akkurat dratt av seg det svette tøyet og sto i nettoen da en person pluttselig sto foran henne. 

Jeg vet ikke om jeg klare å videreformidle det absurde i det som videre skjedde, jeg måtte jo le da hun fortalte meg hva som hadde skjedd, men samtidig full av empati for denne kvinnen som ble tatt for å være en mann. 

For venninnen min slo begge armene i kryss over brystet og ropte ut "herregarderoben er ut og til høyre"!

 

Jaja, jeg håper og tror de alle kom seg og ikke lider unødig traumer i dag.

 

Men, man skal ikke kimse av malplasserte kommentarer. Det som for oss kan virke uskyldig og harmløst, kan for andre lage stygge arr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Nede for telling, eller holder du stand?

Postet av i Blogg

Sist jeg hadde influensa, var for snart 19 år siden. Min yngste var knapt én måned gammel, og jeg hadde en fireåring som absolutt ikke var i nærheten av å føle seg det minste dårlig.

Til gjengjeld hadde jeg en mann som var veldig syk...på ordentlig og absolutt ikke 'mannesyken'. Han fikk 'flu'en' samtidig med meg, men gølvet så det sang og gjorde den hjemmebesøkende legen oppriktig bekymret der han lå i kaldsvette og målte nærmere 42 grader innabords.

Det var dritskummelt.

 

Og der lå jeg, med mine fattigslige 39 i feber, lett skjelvende og svettende og med en nyfødt i armene. Men opp måtte jeg. Man går ikke ned for telling når man har en mann som vekselsvis holder på å svi av og soake sengen og som trenger døgnkontinuerlig pleie og for ikke å snakke om lakenskifte hver annen time...samt en som må ha pupp og bleie hver 4. time og en særdeles opplagt fireåring som trenger sin oppmerksomhet og følge fremoghjem fra barnehage...Hvordan jeg klarte det alene, er noe diffust for meg i dag, men det gikk tydeligvis bra.

 

Og det tok meg kun fem dager å være noenlunde i hundre igjen (fordi jeg ammet, mente legen), men det tok pappaen nesten tre uker før han var på bena (han var dritsyk, når sant skal sies). Det var helvetesuker.

Og jeg lovet meg selv én ting (minst), aldri mer influensa!

 

Joda, jeg vet at visse viruser er bra for kroppen, bygge immunforsvar og alt det der. Influensa er også 'bra', men ikke varianten som slår deg bevisstløs i flere uker.

Så i dag har jeg, for 18.år på rad, fått injesert 'influensavirus' rett i armen, og det føles helt greit! Om det er selve influensavaksinen som gjør jobben, eller (som jeg tror) i kombinasjon med placeboeffekten, spiller mindre rolle. Jeg føler meg trygg.

 

Men ikke tryggere enn at jeg kjører på med 'heksebrygget' mitt (og blir vi litt mer heks av å drikke dette, er det bare en bonuseffekt). 

 

Jeg skal ikke gå ut på dypere vann enn at jeg kan ro meg noenlunde trygt i land, men jeg leste forleden en interressant artikkel om kreft. Kort fortalt, gikk det ut på at kreftceller 'trives' med sukker og søtt, og 'misliker' surt og syrlig. Tro kan flytte fjell osv, men jeg har en genuin tro på at dette har hjulpet meg til å holde meg unna forkjølelser, magevirus og annet hverdagslige 'plageånder' som gjør at man går midlertidig ned for telling.

 

Min superenkle hverdagseliksir:

 

1 lubben ingefærrot

1 sitron

Begge skrelles og kjøres med 1-1,5 dl vann i food processor til 'saus'. Tilsett ca 7 dl vann og hell på flaske som oppbevares i kjøleskap. Drikkes som 'shot' hver morgen på tom mage. NB! Rist før du heller i glasset, og ja det skal svi i halsen! 

 

Ha en feber-og influensafri høst!

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

Dét var journalist Sigve Indregard's umiddelbare reaksjon på VG's lille notis om mannen som la seg flat. Mannen, en 35-år gammel familiefar, hadde 'jazzet' seg gjennom facebook-gruppen 'Mannegruppa Ottar', og sier selv til VG; "jeg har ikke vært klar over at det kunne få sånne konsekvenser. Jeg satt i min egen boble - hadde drukket tre pils og jazzet med gutta. Du vet hvordan det er.".

Sigve Indregard vet heldigvis ikke hvordan det er. Og det gjør heller ikke jeg. Er det fordi jeg er kvinne? Så absolutt ikke.

 

Familiefaren som 'la seg flat', hadde kommet med ytringer i denne gruppen; en 13-årig jente burde utsettes for både voldelige og seksuelle overgrep.

Og det er noe av det 'snilleste' det skrives om i forumet.

Jeg dumpet tilfeldigvis innom utklipp fra denne gruppen, i går kveld. Og det jeg leste, gjorde meg kvalm helt inn til margen. Avsky. Avmakt. Er dere menn så degenererte og perverse, virkelig? Ikke andre, men dere som er medlemmer?

Og det ble verre...dessverre, eller kanskje heldigvis, for nå vet vi. Det pumpet inn sitater fra dere som kaller dere 'ekte mannfolk'. Hvordan man voldtar spedbarn, og kommer unna med det. Hvordan man 'straffer' små jenter og gutter. Hva man bør gjøre med 'sminkedokker' på 13 år, hva innvandrere bør 'brukes' til. Osv. osv...

 

Ja, kvalm inn til margen. Men den følelsen går over. Det som IKKE går over, er REDSELEN, redselen for at dere faktisk finnes der ute. MØKKAMENNENE.

Redselen for at dere en vakker dag treffer en av mine døtre. 

 

Ja, det er kaskje lett å lire av seg dritt og møkk 'etter tre pils med gutta'. Men jeg tenker at det er helt umulig, hvis du er riktig nagla. Ingen mentalt balanserte oppegående mennesker med et snev av empati og omløp i hue, ytrer seg slik.

 

Og vet du hva? En dag blir du tatt. Tatt så det synger, og da er du ferdig. FERDIG! 

 

Du 'mann' som er medlem i denne gruppen, du som har profilbilde med toåringen din på armen, er barnet ditt i fare? Ler du av 'vitsene' som omhandler incest og voldtekt av andres barn, mens du stryker den lille jenta over håret?

Trykker du 'like' på innlegget om at 'etter et par pils så ryker hun' eller 'etter et f... er det bare å legge henne tilbake i vognen, mens du kysser henne faderlig på pannen og vugger henne i søvn'?

 

Hva gjør du den dagen barnet ditt oppdager hvem du egentlig er? At det du driver med, på andres bekostning, kan ramme dem også?  

Da er du ferdig. FERDIG!

 

Jeg er ikke ferdig, og du har ikke hørt siste ord fra meg. Jeg lar meg ikke målbinde. Lar meg ikke stoppe av sånne som deg.

 

Og nei, jeg vet faen ikke, og heldigvis, ikke hvordan det er.

Å være som deg.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

De fleste av oss har vel minner om barndommens kjøttkaker, de store og saftige med brun saus og poteter, og det lenge før vi visste om kjøttboller. Som egentlig er to sider av samme sak, bare det at bollene kom mye senere, hadde mindre størrelse og kom gjerne på pizza eller med pasta. Bestemors, eller for den sakens skylds mors kjøttkaker, er og blir verdens beste. Men disse er ikke så verst gæli heller, og hakket hvassere på smak og minst like enkle å mekke.

Til 400 gram kjøttdeig (ikke bruk karbonadedeig, da blir det bare tørt og hardt), trenger du:

1 egg, litt hvetemel (ca 1 ss), 1/2 rødløk, 1 stor kinesisk hvitløk, 1/2 glass soltørket tomat i olje (disse tre skjæres i små terninger) og 2 ss revet parmesan. Og litt grovkvernet pepper. Dropp salt og olje, her er mer enn nok digg til å sikre både smak og konsistens.

b2ap3_thumbnail_Bilde-02.10.2016-19.08.26.jpg

Alt klart

b2ap3_thumbnail_Bilde-02.10.2016-19.10.46.jpg

Rør til en jevn og passe 'seig' masse...

b2ap3_thumbnail_Bilde-02.10.2016-19.19.24_20161002-175754_1.jpg

...som lar seg lett forme til bolle a la størrelse golfball

b2ap3_thumbnail_Bilde-02.10.2016-19.34.38.jpg

Stek (uten smør eller olje), ca fem minutter på hver side på ganske sterk varme. Hvis du vil at løkbitene skal være helt myke, steker du litt lenger og på svakere varme.

Spis de som du vil, og gjerne rett fra pannen for du kommer til å bli dritsulten når stekeduftene treffer. Eller hvis du har en mer 'sivilisert' plan og kanskje skal dele herlighetene med noen, server med ris eller små stekte poteter, en god salat og kanskje tzatziki? Eller stapp godsakene i et pitabrød sammen med crispsalat, tomater og aioli. 

Alt er lov. Som bestemor aldri sa.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Mutt putt alene og ingen andre enn meg selv å lage middag til. Da er det jo fristende å labbe inn i stuen med noen brødskiver eller grave en pizza ut av fryseren. Begge deler er helt OK og praktiseres med jevne mellomrom. 

Men i dag var jeg skikkelig fysen. Og sulten på noe digg.

Da ble det denne smaksbomben, som tok kortere tid å lage enn å vente på en pizza, f.eks.

 

Og lekkert på budsjett trenger ikke å være kjedelig! OK, dette er ikke nødvendigvis sånn super budsjettvennlig, men det er MYE mat for pengene, og som festmat, er det så absolutt innafor.

 

Du trenger per person: pasta, ca 60 gram. 4-8 rå kamskjell (avhengig av størrelse), 1/2 skive parmaskinke, i tynne strimler, 1 ts pesto og litt høvlet parmesan.

 

Her har jeg brukt pasta fra Kajsa's Deli, 50 cm lange tråder (de ligger brettet så er enkle å koke) i blekksprutblekk. Deilig farge og med sjøsmak, så passer godt til kamskjellene, men for all del, alle typer pasta passer (fordelen med disse er at man ikke trenger å salte vannet). 

Kamskjell tines på kjøkkenpapir og når isen løsner legges de i varm olje med litt salt og pepper. Et par minutter på hver side og vipps!så er de ferdige (de skal bare kjapt brunes og ha en rå kjerne, blir de liggende får du 'viskelær', usj.

Hell vannet av pastaen, rør inn litt olivenolje og legg kamskjellene over. NB! Husk å få med all 'gørra' kamskjellene etterlater seg i stekepannen, det litt seige brune og salte er delicious og helles over skjellene når de ligger i pastasnørene. Så, en god klatt persto (hvitløk i olje? nesten alltid med), strimlet parmaskinke, høvlet parmesan og noen reale tak med pepperkværnen.

 

Sundt, superdigg, og superenkelt.

b2ap3_thumbnail_2016-09-28-20.26.48.jpg

Pasta fra Kajsa's Deli

b2ap3_thumbnail_2016-09-28-21.18.05.jpg

Kamskjell 

b2ap3_thumbnail_2016-09-28-22.00.04.jpg

Voilá!

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jadda, jeg har bikket matchvekten, for første gang i mitt liv etter barn-i-magen som ga meg en plausibel ekstra grunn...  

Jeg veide små 52 da første lille frø la seg i magen min, men det var den gang da. Og det er snart 24 år siden, så jeg må si at jeg har både alder og vekt på min side, sånn noenlunde. 

 

Når det er sagt, 52 er altfor lite når man er 170, i hvertfall med kroppsfasong som måler brede skuldre og ditto hofter...ta daa!

 

Jeg er superstresset for magefettet og puppene som flyter ut, rumpa som ikke får plass i jeansen. Det hender jeg har mareritt om å ikke komme inn i favorittbuksene, men det går heldigvis fort over...

 

Må Gud forby, sier nå jeg, og mekker meg en aldri så liten søndagsdelicious;

 

Men nå er jeg dønn seriøs, dette er superdigg og superenkelt;

 

Enten så mekker du en burger selv av kjøttdeig knadd med krydder, eller du spanderer en ferdig leiv. 

I tillegg trenger du; salat (crisp), tomater i skiver, rødløk i tynne skiver, hvitløk i syltynne skiver, noen sylteagurker og masse godt stæsj i majones-/burgervarianter. Uansett, det skal smake, dæsjes og pøses på med godsaker. Jo mer det renner og det mer servietter du trenger, det bedre er burgeren.

Jeg lover. NAM!

 

 

b2ap3_thumbnail_Bilde-27.09.2016-19.54.19_20160927-201555_1.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Kan du tenke deg, forestille deg, hvordan det må være å stå ved sitt barns grav. Se urnen senkes ned i den lille firkanten med jord, og bare ønske og ville følge med? Den fullstendige men irrasjonelle følelsen av at du må være med ned dit, følge barnet ditt, for ungen din skal ikke være alene - - -

Akkurat slik følte Martine's pappa det, da han så urnen senkes i jorden som skulle bli hennes minnested.

 

Denne dype og ekstensielle følelsen, kan man bare kan ha når man har mistet det aller kjæreste man har; barnet sitt.

 Og nei, man kan ikke enkelt sette seg inn i hvordan det er å miste et barn, og det skal og kanskje bør, man heller ikke. Men det å tillate seg å kikke ned  i bunnen av den brønnen - for det er hva det må føles som - kan kanskje gi et ørlite glims(t) av hvor mye angst det er å være forelder. Den alltid tilstedeværende angsten for å miste det aller kjæreste man har.

 

Jeg har vært nær, og kjent på angsten, den vanvittige redselen som sluker hele sjelen din og etterlater deg fullstendig hudløs og så sårbar... Min sjel ble reparert men vil for alltid ha arrene som tause vitner. Hjertet mitt fant tilbake til sin hjertelige form, det er ikke lenger i fillebiter. Men jeg er aldri helt trygg, og det er heller ikke du.

 

I går hørte jeg Martine's pappa lese fra bloggen min på NRK P2, og det skar i sjelen min, men på en god måte. Blogginlegget mitt 'Kvinne funnet død', var vanskelig å skrive, jeg stred mellom de følelsene jeg hadde og redselen for å 'tråkke over', direkte og varsom på samme tid.

Så da jeg hørte Martine's pappa lese det jeg hadde skrevet, rant tårene. Sterkt å høre ham lese mine ord, ord om datteren hans og mine refleksjoner, som på en måte ble fullstendiggjort i hans ord.

 

Vi foreldre har vel alle følt på det, tenkt tanken; HVA hvis dette skjer mitt barn?

Er du ikke redd, om ikke hele tiden, så innimellom? 

Selv har jeg ikke sove-netter når barna er ute. Jentene mine har flyttet hjemmefra og klarer seg selv, alikevel er jeg overstadig bekymret hvis jeg vet de er ute på ett eller annet. Noe de er fullstendig og sikkert smertelig klar over, og sender meg derfor natta-meldinger. 

 

Men; jeg har døtrene mine, i live. Jeg har ikke en overgriper og drapsmann som står på den andre siden og 'peker nese'.

 

Som beskyttes av sin rike familie og sitter på informasjon som hvis han hadde hatt baller nok, kunne gitt en familie litt sjelefred.

 

Men vi våger ikke tenke tanken, for da kan det lett svartne for oss.

 

 

 

 

 

(enkelte utdrag fra intervjuet Ellingsen/Magnussen fra 'Bokprat Cappelen/Damm)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord i: love Thank You
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Hva definerer lykke?

Postet av i Blogg

LYKKE er en dyp glede, eller følelsen av dette. Lykkebegrepet er brukt innen filosofi, religion og psykologi, men definisjonene, innholdet og forståelsen av fenomenet, varierer.

Så lykke kan være så mangt, og så individuelt. Hva jeg blir lykkelig av, kan være likegyldig for andre, og omvendt.

 

Men stort sett, får vi denne mer eller mindre euforiske følelsen av de samme tingene og opplevelsene, rund baut.

 

Og når lykke kommer etter en kriseopplevelse, noe trist eller vanskelig, ja da treffer den så det synger, og lykketårene triller.

 

Torsdag morgen forsvant en jente på 16 år. Borte.

Jeg kjenner foreldrene, så det føltes veldig nært, jeg ble livredd. Da jeg fikk beskjeden om at hun var savnet, kom tårene, de bare silte. Og jeg tenkte, 'nei, ikke la det skje, ikke igjen'.

Jeg er ganske 'god' på krisemaksimering og dessverre dårlig på fornuft når jeg blir redd. For jeg ble skikkelig redd.

Og tenkte på Martine. Martine ble også pluttselig borte, forsvant uten grunn og uten at noen hadde lagt merke til noe som helst. 

 

Martine ble funnet voldtatt og drept. I en kjeller i London. Og med min ufattelige 'evne' til å tenke det verste, så kjente jeg nå ilingene langt ut i fingertuppene. Gåshuden la seg som et beskyttende, men svært ubehagelig, teppe over hele kroppen og jeg ba alle de bønner jeg kan til alle gudene jeg vet om; LA DET IKKE SKJE IGJEN! Vi kan ikke miste flere unge jenter!

 

Altfor mange voldtekts- og drapsmenn går fri, de rømmer. Til land som ikke har utleveringsavtaler. 

 

Det kunne ha vært meg. Og så uendelig mye verre, det kunne ha vært mine døtre. 

Og det kunne ha vært meg som hadde stått der i det kalde rommet og sett barnet mitt ligge på en stålseng, se bøyde hoder som ventet på min bekreftelse om at det var mitt barn som lå der. Død.

Det kunne ha vært meg, som i en surrealistisk men desperat trang, ville bøye meg ned og blåse liv i de bleke kinnene.

Slik Martines pappa ønsket å gjøre. 

 

Martines drapsmann er fortsatt fri. Og med den manglende utleveringsavtalen Jemen har med den siviliserte verden, så er det fortsatt en eller flere veier å gå. 

 

16-åringen kom til rette, etter 38 timer grusom redsel for mor, far, søsken, familie og venner.

Takk Gud for det.

 

Martine gjorde aldri det, og mor, far, søsken, familie og venner vil for alltid være én uten. 

Hvor var Gud da...

 

Mangroveskogen som plantes, vil være i Martines minne. Men den vil være for alle verdens kvinner og særs våre døtre.

 

Make no mistake about that.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

...Det kunne ha vært meg. Og ja, like helt tilfeldig, det kunne ha vært deg. Eller døtrene våre.

.

Men vi vil helst ikke ta dette innover oss, vil vi vel...

Selv har jeg psykiske sperrer der, som gir utslag i fysiske hvis jeg tillater meg å alikevel ta det innover meg; det faktum at jeg kan bli funnet død, forvoldt av en annen person. Eller i det aller verst utenkelige og helt ubegripelige scenario; at barnet mitt blir funnet død. Voldtatt og drept.

 

Altfor mange opplever det. Da knuses sjelen, det er jeg helt sikker på at den gjør...og de fillebitene som blir igjen av hjertet, vil aldri noen sinne finne helt tilbake til sin hjertelige form.

 

Sånn sett, er vi en smule 'forskånet' her hjemme. I USA er 'serial killers' nærmest et begrep på linje med 'burglary' - innbrudd, og 'rape' noe som er dagligdags. I mange land lettes ikke et øyelokk når en kvinne blir funnet lemlestet og drept, og i andre land igjen oppfordres det sogar til ugjerningene. 

 

Jeg tror jeg har med meg majoriteten av norske kvinner, når jeg med hånden på hjertet kan takke min skaper eller hvem som måtte være ansvarlig for at vi er her, for at vi vokser opp og lever i et land som vi anser som rimelig trygt.

 

Men det er en sannhet med modifikasjoner. 

Vi blir overfalt.

Vi blir rundjult.

Vi blir slått.

Vi blir sparket.

Vi blir voldtatt.

Og vi blir drept.

 

Jævlige tøffe ord, jeg vet. Og er du som meg, så grøsser du ved tanken og  tenker at det skjer jo ikke meg. Ikke deg og ikke dine.

 

Jeg har gått fri. Døtrene mine har gått fri. Og jeg har tro og håp om at vi fortsatt vil gå fri. Fra ugjerningene.

 

Den troen hadde Odd Petter også.

 

Jeg tror at hvis noen hadde fortalt ham for åtte og et halvt år siden; at hans kamp for Martine's rettferdighet skulle vare så lenge, så hadde han ikke trodd på akkurat det. 

Men selv om sjelen er revet sønder og sammen, hjertet i fillebiter og den lille, men store refleksjonen om når tannbørsten hennes kan kastes...så står han på et for oss uforståelig vis, i det. Så ufattelig stødig.

For Martine er, og vil for alltid være, datteren hans. Og hun vil for alltid være litt vår også, en liten bit i oss alle.

 

Ja, jeg har involvert meg personlig, det treffer meg i hjerterota og jeg kjenner menneskene.

Jeg kjenner engasjementet, og det gjør noe med meg. Jeg vil så gjerne hjelpe, enn så bittelitt. Kan jeg gjøre en bitteliten forskjell, kan jeg få akkurat deg til å lytte i to sekunder, være med meg?

 

På søndag kjøpte jeg ti Mangrovetrær. For Martine.

Eller, det er jo ikke bare for Martine, men for deg, meg og våre døtre. For tryggheten.

 

La oss aldri gi opp denne kampen, og la oss ta vare på hverandre.

 

 

https://bidra.no/prosjekt/minneskog-for-martine-vik-magnussen-i-myanmar/9b57

 

Ett tre koster 100,-

Gi så mange du vil, hvert eneste tre monner. For deg, meg og våre døtre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord i: familie kjærlighet love
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

Jeg har opplevet det bittelitt, når hjertet blir revet i fillebiter og livet blir satt på vent.

Jeg har opplevd angsten ved å miste. Sittet døgn etter døgn ved sykesengen og våket over barnet mitt. Redselen som gjennomborer sjelen og gjør deg helt hudløs, så sårbar at hver eneste lille knirk i døren når legene kommer inn, får alle hårene til å reise seg, alle kroppens celler i pinefull beredskap.

Ja, jeg har vært der, i en så vanvittig angst for å miste. 

Det å ha opplevd det jeg gjorde, alle døgnene på Rikshospitalet og året med oppfølging og trening for å komme tilbake til livet, gjorde noe med meg. 

Når man er så nær ved å miste et barn, det aller kjæreste og mest dyrbare man har, da er det ingen ting annet i hele vide verden som betyr noe som helst. 

 

Dette er utrolig vanskelig for meg å skrive: 

Jeg finner ikke helt ordene, for nesten hver gang jeg tenker på henne, så kommer tårene. 

I dag gikk jeg en lang tur med 'gutta' i Nesøyareservatet, omtrent samme løype som pappa'n til hun jeg tenker på, løper hver eneste dag. 

Jeg gikk hele runden, og jeg tenkte på henne, og på hvordan det må være å miste barnet sitt. Man klarer selvsagt ikke å forstå rekkevidden av det når man ikke har opplevd det. Men jeg kan ane hvordan det føles, hvordan hjertet må bli revet sønder og sammen, i fillebiter.

Jeg var ganske alene der ute i skogen og ved det idylliske vannet som ligger midt inne i reservatet.  Og følelsene bare ramlet inn, helt bardus og uvented. 

Jeg er absolutt ikke 'skuggeredd', men så slo det meg; her tusleløper jeg rundt i Nesøyareservatet muttputt alene på en søndagskveld, og vipps? 

Hva hvis mine døtre gjør det samme, og noe skjer? 

 

Hva hvis de blir overfalt, voldtatt og drept?

Det kan skje i London, og det kan skje her. Det kan skje hvor som helst og når som helst.

 

Jeg løper rundt i Nesøyaskogen og tenker at det er helt trygt, enda jeg er helt alene der, føler jeg med helt trygg.

 

Og den følelsen og tryggheten skal, og bør jeg ha. Den følelsen skal, og bør, alle kvinner ha.

Samtidig må jeg bare erkjenne, jeg er ikke trygg. Ikke helt.

Og det er heller ikke mine døtre.

 

Og jeg tenker på Martine. Følte hun seg trygg?

Ja, jeg tror hun gjorde det.

 

b2ap3_thumbnail_2016-09-04-21.54.47.jpg

 Hvordan vi kanskje kan bidra litt til rettferdighet for Martine, skal jeg komme tilbake til snart, i neste blogg.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Har jeg tatt et glass for mye?

Postet av i Blogg

Nei, jeg har ikke det. Og jeg tipper at heller ikke du har.

 

Jeg leser blogger og fb-innlegg over samme lest som hva media forfekter i disse dager; vi drikker for mye, vi ruser oss og mangler egentlig det meste av sans og samling. Men gjør vi det?

Bloggere legger ut i det vide og brede om sitt avsluttende alkoholkonsum, andre om hvor det ble av de gode stundene med te-koppen...

Jeg har lest meg opp og i mente på denne nye 'trenden' siste ukene, er det nå plutselig 'in' å ikke nyte alkohol?

Jeg har selvsagt full respekt for de som velger å kutte helt ut. Når man gang på gang går på den smellen man ikke ønsker, våkner opp med den fylleangsten de kunne være foruten og kanskje påfører sine kjære unødig 'fylleræl', om det er ektefelle eller i verste fall barn, ja da er man stor om man besitter den selvinnsikten. Og lar være, kutter ut og slutter...

 

Samtidig er jeg ørlite i stuss over 'pekefingeren' enkelte bloggere og andre på fb, har. Dette er stort sett amatører som snakker ut fra egne erfaringer, og ønsker å forfekte og fortelle oss andre hva som er lurt...

 

Man kan alltids finne grunner til diskusjon, og noen finner bedre plattformer enn andre; de mest kontroversielle er de som naturlig nok, gir mest oppmerksomhet.

 

Hvorfor drakk Jeppe?

(les L. Holdberg) Ja, si det.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Helvetesuken - vel overstått.

Postet av i Blogg

En uke i vakuum, den første uken alene uten jentene mine, er vél overstått. 

Jeg sier 'vél overstått', for det har gått over - ikke all - men noenlunde, forventning.

Jentene har jo vært borte før, ferier og skoleturer, men det å flytte...FLYTTE! Ja, det er en helt annen greie. Da etterlater man seg et enormt tomrom, som om luften blir sugd ut av alle rommene de har fyllt. I ferier og skoleturer forblir tingene slik de er, når man flytter, endrer husets atmosfære seg.

 

Gudbedre som jeg gruet til husets yngste skulle reise. Og hun er bare 18, altfor ung, sårbar, mammatilknyttet, uselvstendig, og absolutt ikke klar til å forlate favnen min. Trodde jeg.

Så viser det seg at jeg har tatt så feil...(noe jeg innrømmer at jeg selvsagt visste innerst inne). Smula min har det helt utmerket på sin nye skole. Hun studerer internasjonal politikk, fordyper seg i menneskerettigheter og har valgt arabisk som valgfag. Bland annet. 18-åringen er ikke fortapt, ikke i det hele tatt. Det er det bare mamma'n som er, heldigvis.

 

Én uke har gått, og jeg har ikke grått en eneste tåre, ennå.

 

Ikke før i kveld, da vi facetimet og hun sa at hun kommer hjem neste lørdag kveld, etter et seminar.

Gutta spiser igjen, og Potus har gjenerobret sengen hennes. 

 

Helvetesuken er gjennomført og alt er nesten som før. Men bare nesten.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Blir du med meg til Cotignac?

Postet av i Blogg

Ikke før er sommeren over, før jeg begynner å tenke NY sommer. 

Jeg pleier å si at jeg' tisser rosa' hele ferien, for det spares ikke akkurat på rosévinen når jeg har 100% ferie...som dog er meg vél fortjent, ikke sant?

 

Men nuh! Tilbake til hverdagen og lange dager i butikken (som jeg kommer tilbake til ved en senere anledning) og timene mine hos SATSElixia. 

Så utrolig digg å være tilbake til begge deler, og det å være engasjert hele dagen, hjelper selvsagt på savnet ved å ikke ha jentene mine hjemme... :-(

 

Men altså, nå som vannmuggen og for å ikke snakke om treningsflasken, har erstattet glassene med 'vitaminas', ser jeg at diverse kroppsdeler higer etter litt mer enn å ligge i vater på strand og i vann.

 

Og heldige, HELDIGE, jeg. Som får være med til vakre Cotignac i Provence, for å inspirere, veilede, motivere og trene en gjeng på inntil 12, i og rundt et fantastisk herskapshus.

Jeg har allerede treningskonseptet ganske klart; en liten morgenøkt og en litt lengre ettermiddagsøkt, med MASSE morsomt i mellom. 

Øktene vil jeg tilpasse så de er noe alle kan være med på, og kjøre etter nivå og dagsform. Vi vil trene i naturen, på terrassene, i bassenget, og i områdene rundt dette pittoreske vakre stedet.

Jeg vil også evt være tilgjengelig for private PT-timer, hvis man skulle ønske noe mer og helt individuellt tilpasset trening/kostholdsveiledning.

 

Jeg gleder meg vilt, og ønsker nå bare at høsten og vinteren kan komme kjapt og forsvinne enda fortere. Jeg vil ha vår, sommer, trening og vitaminas, og det aller helst med deg <3

 b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.14.png

Frokost

b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.04.png

Lunsj

b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.25.png

 Og midt i mellom...

 

 

Cotignac våren 2017.

Hei, jeg må booke treningsuke for 'vårens vakreste eventyr', helst i kveld og senest i morgen! Seks dager med trening, sol, laid back fun, masse god mat&vin og ellers hva man måtte ønske seg i vakre Cotignac! Huset (hvor alle får eget lekkert rom) er ledig ukene 13-19 mai, 9-16 og 16-23 juni. Vi har plass til 12 deltakere i dette fantastiske herskapshuset, som med sine 5,5 mål private hage bl.a. rommer et stort saltvannsbasseng, terrasser og mer enn nok plass til både sosialt og 'egenpleie'. Gå gjerne inn på Motivasjonsreiser.no og sjekk fasilitetene :-) Jeg setter stor pris på tilbakemelding om hvilken uke som evt kunne passe best (no committment, har bare følerne ute ;-) Tusen takk <3

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Takk for at du så meg
Blogg
Takk for at du så meg.  Jeg står ved kassen med mine to flasker rødvin, og det er fire foran m...
Les mer...
Hun er innom, så vidt.
Blogg
Igjen dette mammahjertet som lengter. Irriterende (for dem) opptatt av hvordan de har det. Ungene mi...
Les mer...
...jeg griner når jeg kommer, og jeg strigråter når jeg drar...
Blogg
Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg. Og ja, jeg har sk...
Les mer...
I give you a 10'er!
Blogg
Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller borten...
Les mer...
The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

enklere-blir-det-ikke plommer Lev godt Serrano russetid Kyllingburger Grill Fylla botox Be happy reker hjemmelaget pretty Leve livet cocktail torsk kjøttkaker kjærlighet Pizza barnevennlig middag Hverdagshygge gjærbakst paprika Førjulsmat på egne ben hjemløs Middelhavet healthy Skalldyr salat top 10 søndagsmiddag elsker deg secondhand fresh behappy spoiled bra nok Feriemat Moules frites superdigg meal mozarella olivenolje mammahjerte myk hud Dagenderpåmat vegetar rynkefri oliven tapas Det gode liv spareribs Feel good about your self Overgangsalder superenkelt hot suppe maroccan oil syltet frukt loveyoutopieces barn døttre eplekake drittsekk Venner iskaffe tilbehør Strandliv Eid russebarn Canary Island Hummer frappé Øl&Aquavit Congratulations døtre Steinbit coctails images kakefest familie Enkelt superdigg restitusjonsmat død drit i å bry deg Hamburger kreft Nyttårsforsett sauser taco/wraps/tortillas insekter ostemat Søndagsdigg likør feel good kake Kjøtt aubergine friskt kosemat scampi tomatsaus Iberico Poteter gjørdetenkelt parmesanchips sushi sommerkveld bilder chèviche kylling rakfisk Frukt Kylling influensa Hovedrett Pakistansk mat aubergine/tomat/parmesan Katrine Mett av en rett Sommermat raskt og lekkert hverdagsmiddag Styrke Ziconda Kald drikke Feriemodus foto girlpower ettertanke Fisk snacks Italia boller vennemat savn dirty pen venninner hold deg frisk kamskjell Soldager egg litt fest i hverdagen neger ferie drinker pommes frites forretter parmesan healty Nattmat kjøttboller chili Spania fashion Lunsj jeg er her broccoli creepy møkkamenn Trening helse Noodler sort/hvitt Venninnemat omelett kropp småretter smakfullt suppe ost restemat reker i hvitløk julegaver shopping Il Buongustaio slank deg sunn jul Frokost Bacon avocado Styrkeøkt Rosévin kjærleik grønnsakssuppe Juledigg Grønnsaker ensomhet Sandwich love fiskesuppe Må ha kvinnefest Omtanke lørdagsdigg Sjømat Thank You Sunn mat! Høstsnadder nærdødenopplevelse Personlig trener maki rosépepper pasta Tzatziki spinat verdens beste røkelaks pestoboller krabber vårløk ruccola godt nytt år Svinekjøtt Laks Naprapat verdens beste kjøttboller Svettetokter voldtekt vårslepp desserter pitabrød unntakstilstand Thai Familiemiddag Pynt Tomater alene chevre fetaost misunnelse Vær deg selv Blåskjell eggerøre bake solskinnsboller sykehus selvpleie Nestkjærlighet restitusjonsmat Spicy rettferdighet supersaft Indrefilét halloween

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)