Blogg

That melancholy feeling...

Postet av i Blogg

Huset er tomt, og alt er er stille.

Rommet hennes føles helt øde, alene og forlatt. Selv Potus, Smulas 12 kilos Maine Coon, som ALLTID sover i sengen hennes om natten, vil ikke inn dit. Han er pisse sur, vil ikke ha kos vil bare ut. 

Gizmo ligger ved døren hele tiden og knurrer på alt han ser og ikke ser. Selv en enslig liten edderkopp som har forvillet seg på innsiden av ytterdøren, får mengder av knurr. 

Felix har gått i dvale...vil ikke ha mat og drikker bare til nød når jeg byr. 

Dyrene våre er i stille protest. De sørger.

 

Vi kan kalle det hva vi vil, men vi er og blir en symbiose av livene vi lever sammen. Har man ikke dyr, skjønner man kanskje ikke greia ved det. Og har man ikke barn, er det sikkert vanskelig å sette seg inn i den altoppslukende og totalt ubetingede kjærligheten, den som overgår alt.

 

For akkurat det, er ikke til å komme utenom; barna er vår ubetingede kjærlighet.

 

Jeg sitter her mutt putt alene (har tre fine karer med fire potefar hver, så er ikke helt alene :-) og savner henne så. 

 

<3

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Slipping through my fingers...

Postet av i Blogg

Så ble det helt stille...

 

For bare minutter siden, var terrassen fylt med ungdommer. Venner fra barneskolen som vi har kjent i 13 år, venner fra ungdomsskolen, videregående og sist men ikke minst, de herlige jentene vi ble kjent med gjennom russebussen. De har alle hatt åpen dør til vårt hjem, døgnet rundt, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt gleden av å høre latter, prat og noen ganger stillhet.

I dag var avskjedsfesten.

 

I watch her go with a surge of that well-known sadness. And I have to sit down for a while...

b2ap3_thumbnail_11745808_723231117805397_5053914960004172487_n.jpg

Nå har de gått, videre til en fest, og jeg nyter så absolutt ikke stillheten de etterlot seg. 

En av jentene kom inn i kjøkkenet til meg i kveld og sa; vet du Nina, vi setter så utrolig stor pris på at vi alltid kan være her, du er så utrolig snill mot oss! Snill? Snill??? Dere skulle bare ha visst! Det er DERE som er snille, dere som viser tillit og hengivenhet, dere som gir i bøtter og spann og som ønsker å komme hit!

Jeg kunne bare si at 'du vet dere er alltid velkommen, når som helst', og hun sa at det er så mange foreldre som ikke ønsker å ha dem på besøk.

 

Uforståelig for meg. Ja, vi har hatt fester hvor ting har gått bittelitt over styr, men det har stort sett begrenset seg til spying, litt skader på et partytelt og kanskje et knust glass eller to. Hos oss har vi to party-regler; 1: jeg er ALLTID hjemme (høylytte protester på akkurat det, har akkumelert i enten/eller og kompromisset med at jeg holder meg i den andre enden av huset. Det har vist seg å funke helt utmerket, inntil 40 ungdommer har vært her på fest, og aldri har uvedkommende dukket opp. 2: de rydder alltid opp etter seg. Sorterer søppel, flasker og setter møbler på plass, og da tar jeg mer enn gjerne vaskejobben etterpå.

 

Som i kveld. Alle kom innom kjøkkenet, med glass, flasker og tallerkener, ikke en smule lå igjen ute. Så dro de.

 

The feeling that I'm losing her forever - and without really entering her world. I'm glad whenever I can share her laughter - that funny little girl.

b2ap3_thumbnail_10850263_10152432310896809_364126581609591344_n.jpg

Jeg lytter til min favorittsang, ABBA's 'slipping through my fingers'. Jeg grein da jeg hørte den første gang, og da jeg sang den for full hals på Mamma Mia i London, sammen med Smula, og jeg griner fortsatt hver eneste gang jeg hører den.

Som nå. Piner meg selv med å spille den på øret mens jeg skriver. Øynene er som 'colabånner' og jeg må lene meg tilbake så ikke tastaturet blir søkk vått og kortslutter. 

b2ap3_thumbnail_13934997_922239477904559_3093730057426291005_n.jpg

Jeg fikk en velment kommentar i dag, da jeg fortalte en venninne hvor mye jeg gruer til 'sistebarnet' skal forlate redet; Nina, hun vil ha godt av det, og du vil også ha godt av det". Nei, jeg vil så absolutt ikke ha godt av det, men jeg skal forsøke å lære meg å leve med det.

b2ap3_thumbnail_11750640_10152866949176809_7523587739695161841_n.jpg

Vi må jo gi slipp og la de teste de flotte vingene vi tross alt har utstyrt dem med. Og håpe og tro at retningssansen er inntakt, slik at de alltid finner veien hjem.

 

Slipping trough my fingers, all the time I try to capture every minute, the feeling in it.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Glad for at bikinisesongen er på hell?

Postet av i Blogg

I dag har jeg trent en drøss herlige jenter, i alle aldre. For en euforisk følelse det er, å ha det privilegium å fylle salen til randen med flotte sterke kvinner i alle former og størrelser. Det er pupper og lår (merkelig at det er så få menn på torsdagstimen min?), mager, armer, kinn og smil. Og de kommer i alle former, lengder og valører. Jeg nyyyter å se alle disse vakre menneskene, og etter mange år som trenigsinstruktør, blir jeg bedre og flinkere til å se den individuelle styrken - og svakheten- i alle kroppene. Og jeg digger alle som en. 

 

For meg er det helt og fullstendig uinteressant hvor godt de ca 640 musklene hver kropp besitter, synes. Om de er eksponert under et minimum av underhudsfett eller ligger godt emballert, er for meg fullstendig likegyldig. Det som betyr noe, er at de er der, menneskene altså. Og at de gir og tar energi, og fyller rommet med sin egen kraft.

 

Jeg skrev et blogginnlegg for en tid tilbake, og ble i kveld oppfordret til å poste det om igjen.

 

Innlegget ble i sin tid lest av ca 10.000 på bloggen og ca 20.000 på andre medier, dvs at rundt 30.000 engasjerte seg, leste og delte.

Og det må da bety noe, tenker jeg.

Siden jeg er en liten 'mygg' i bloggverdenen og ikke tjener en krone på dette, så tenker jeg at JA, dette må ha betydd noe for mange, kanskje jeg gjorde noe riktig!

30.000 engasjerte seg over temaet 'plus size model', og da slår det meg at vi er på rett spor. 

Sporet hvor vi alle kan godta alle former og farger våre medmennesker har, men ikke minst; godta oss selv for den vi er.

 

Her følger innlegget (en smule redigert pga personvernhensyn). Bloggeren jeg henviser til, postet et bilde av en plus size model, og fortalte hvor kvalm hun ble av å se 'overvektige' modeller og redselen for hvilken impact dette ville ha for hennes barn...(rest my case, my Lord).

Blir kjempeglad hvis dere deler, på forhånd takk <3

 

Jeg spontareagerte på et særs uintelligent blogginnlegg i går (og beklager til alle mine matinteresserte følgere som får en bit av det sure eplet), and here I go again...så lukk gjerne øyene de mange av dere som ser dette som like lite interessant som jeg tross alt gjør (men kan igjen ikke dy meg, for dette er så under pari at det fortjener et ekstra blikk).

Men ja, jeg ser på bloggbildet som hun postet under headingen 'Jeg støtter ikke fete rollemodeller', og tenker, er hun helt spik spenna gæern? Eller forhåpentlig bare litt kort i toppen og full av seg selv?

Etter innlegget mitt i går, fikk jeg mange pm, samtlige kritiske til hva dette kvinnemennesket med sine obskure idealer forfekter. Men det mest interessante, er at over halvparten av meldingene jeg fikk, var fra menn! Og da snakker jeg ORDENTLIGE menn, i alle kategorier, både de særs veltrente, de med en god pondus, de midt i mellom, de som bryr seg fletta og de som lar seg engasjere. Greia er, at de sendte meg meldinger, alle mann, bokstavelig talt. Hva de skrev, skal for alltid bli mellom dem og meg, men det var herlig lesning og gode anektoteter som frembrakte både tårer og latter.

Anyway, hva er det jeg vil si? Jo, at menn stort sett ser på kvinnekroppen som HERLIG. Om den er super veltrent, sånn midt i mellom eller med litt eller mer emballasje. Små eller store pupper, flat eller sprett i stussen, litt mage eller ei; menn, eller kvinner for den sakens skyld, elsker oss! Men vet du hva som jeg tenker som det aller viktigste? At VI elsker oss selv! For gjør vi ikke det, er det vanskelig å få andre til å gjøre det <3.

18 år i treningsbransjen og 15 år før det med friidrett og tennis har gitt meg en viss ballast og ikke minst erfaring. Jeg setter aldri pekefinger mot noen, men når så urett og inkompetanse utvises så til de grader, og det av en som selverklærer seg som rollemodell, da reagerer jeg.

En kvinne som blogger om "forskjønnende" operasjoner i underlivet og silikonpupper (ære være henne for det) og forteller om alle injeksjoner hun har valgt for om mulig se bedre ut, jadda - modig gjort og jeg skal ikke engang begynne å tenke på hva barna hennes synes om å lese om dette...Skulle jeg finne på det samme, ville jeg helt klart holdt det for meg selv.

Men der ligger vel én av forskjellene.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er jeg klar til å slippe hånden hennes?

Postet av i Blogg

Nei, det er jeg så definitivt ikke.

Men hun er klar til å slippe min, og den erkjennelsen går gjennom marg og bein...

 

Siste ungen min er klar til å forlate 'redet', og jeg går inn min siste uke som 'morgenpannekysser'.

Hver eneste morgen i 23 år og to måneder, har jeg stått opp til pannekyssing. Ett av mine utallige privilegier som mamma, har vært å vekke jentene mine med 'tusen pannenuss'. Og jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal klare meg uten...

 

Joda, de vokser til og får egne (vaklende) ben å stå på, men MÅ det gå så himla fort?

Kan de ikke bli boende hjemme bare litt til, mens de studerer eller tar seg et friår?

Mange gjør jo det, og jeg er dritmisunnelig på alle mammaer hvis barn velger nettopp det. 

Men når studiene ligger utenfor fylkesgrensen og vel så det, ja da glipper alle de gode, kjærlige lune og trygge rutinene. Rutiner som en mor elsker, ihvertfall jeg.

Og datteren kanskje trenger (litt) fri fra.

Kanskje.

 

Så er jeg også full av respekt og ikke så rent lite beundring, for valget hennes. Hun har valgt uortodoks og sine egne veier. Og jeg er sikker på at det vil føre henne langt, men må innrømme at jeg er livredd for at vil føre henne lenger bort enn hva jeg kunne ønske. Må jeg lære meg arabisk nå?

 

To av mine beste venninner, har sett sine sønner vél av gårde til studier i helgen, og tårer ble felt. Og jeg følte meg ubeskrivelig heldig som har enda en uke. En uke til med pannenuss og 'armen-rundt-halsen' kos, som har vært fast hver eneste dag siden jentene knakk motorikk-koden og armene ble lagt stramt rundt halsen min, lenge før de kunne gå.

 

Jeg går inn i min siste uke som daglig 'morgenpannenusser'. Min siste uke hvor morgenen starter med å prøve og vekke verdens største 'morratryne', og lage frokost mens dusjen går i etasjen over.

Og det er nesten ikke til å holde ut. Å vite at det er siste uken, på veldig lenge.

 

Som jeg sa til min gode nabo i dag; tror jeg må finne meg en hobby.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Cocktail til jul!

Postet av i Blogg

Neida, vi er ikke i julemodus ennå: Selvom gradestokken kryper faretruende ned mot ti lenge før vi er midtveis i siste sommermåned og regnet pisker mot kjøkkenvinduet her jeg sitter og skriver. Det er fortsatt bare 20 timer siden jeg befant meg på solkysten i 30 deilige solgrader, og brunfargen sitter ennå og minner meg på at det faktisk fortsatt er sommer. Ihvertfall i følge kalenderen. Så jeg er fortsatt i sommermodus.

Men plommetreet mitt, det fantastiske 40 år gamle treet som er ett av øyas største, er definitivt i julemodus. Det vet det jo selvsagt ikke selv, men jeg ser det står skrevet 'julecocktail' på alle de tykke grenene som strekker seg mot himmelen men alikevel tynges ned av de mange hundre, kanskje tusen, rubinrøde plommene.

Det sies at gamle trær bærer de beste fruktene. (det gjelder visstnok oss mennesker også, hehe;-). Mitt tre har ihvertfall de aller søteste og faste plommene jeg noen gang har smakt.

Nå er jeg ikke så veldig glad i frukt, og spiser sjelden og lite av det vi pleier å kalle frukt (tomater, agurk, paprika osv er også frukt, men det er en helt annen greie i mitt kjøkken), som epler, druer, bananer etc.

Så løsningen min er plommecocktail. Til nød plommelikør (må jo ha et søtt julealternativ til de som liker sånt).

 

Treet mitt er som sagt stort, og hvert år på denne tiden, legger jeg det ut til frihøsting. Noe som er stor suksess hver eneste august, når øya's plommeelskere kommer for å høste treet. Jeg trenger kun det jeg får plass til i mine tre halvmeter høye glass, og når jeg har høstet det, synes det ikke en milimeter på treet. Derfor overlater jeg resten til invitert 'plommeslang', det ville jo være trist hvis alle lekkerhetene ble sneglemat...

b2ap3_thumbnail_plommer-p-glass.jpg

Dette er ikke mine glass, jeg bruker de høyeste IKEA-glassene med samme funksjon som Norgesglass. Like bra, men mye større.

Plommene skal ikke skylles (de kommer jo rett fra treet og helt uten 'dritt og lort' som du kan risikere med kjøpeplommer), men legges rett fra treet over på glass. Dekkes umiddelbart med 60% og helt til randen så ikke en plomme ligger tørt. 

Forsøkte et år med 40%, men det ble ikke bra. Saften fra plommene jevner det hele ut, og smakene beholdes. Jeg bruker ikke sukker når jeg legger plommer som skal bli cocktail. Det er fordi jeg ikke liker søte ting, så det er en smakssak, selvsagt. Mine plommer er så søte i seg selv, men bruker du mer nøytrale plommer, er det kanskje greit med en spiseskje druesukker?.

 

Glassene får stå i romtemperatur i nesten fire måneder. De kan selvsagt stå lenger, og mine beste cocktail har faktisk stått året over til neste jul. Da med sine 16 måneder på sprit, var det en nytelse som virkelig ble nydt med stor andakt. Men som oftest gjør vi kål på alle krukkene, og jeg har til gode å se tomme glass...

Når julen nærmer seg, heller jeg herligheten over på flasker (bruk sil og trakt) som nettopp har vært skylt i kokt vann, også de med tett gummitopp, og setter i kjøleskapet. Her står de lekkert, krystallklare og skinnende røde. 

 

Når julegjestene kommer, eller jeg bare har lyst på en deilig cocktail foran peisen; da fyller jeg glasset med 1/3 til 1/2 (kommer an på hva som skal skje resten av kvelden;-), fyller opp med nøytral kullsyrevann og slipper så mange isbiter oppi, som det er plass til. 

Er det skikkelig party, så erstatter jeg kullsyrevannet med mer raffinerte bobler, en nøytral prosecco gjør susen og blir aldri feil.

b2ap3_thumbnail_Plommer.jpg

Sparer du på syltetøyglass, så bruk hva du har. 

b2ap3_thumbnail_plommer5.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ååå, den herlige forutsigbarheten!

Postet av i Blogg

Det å gå av flyet, sette seg i bilen og kjøre mot et kjent og kjært feriemål, er gull verdt for meg i disse tilmålte sommerferieukene.

Jeg vet hva jeg kommer til, og hva som møter meg, og det er en utrolig deilig følelse.

Denne sommeren var jeg på nippet til å velge noe helt annet, men det var kun pga redselen for å bli maskinpistoldrept på en strand. Frykten satt i, og spesielt 'ryktene' om at IS ville kle sine disipler opp som strandselgere og massakrere Middelhavsturister, ja det fikk meg til å tenke i helt andre feriebaner. Hjemmeferie. 

 

Men så ble bittelille Felix friskmeldt nok til at jeg kunne reise, og IS var det siste jeg tenkte på da. Jeg ønsket meg bare til den forutsigbare og totale laid back roen jeg finner her. 

Hector, Raphael, Fernando, Jesus og Antonio. De fem gutta er alt jeg trenger. Vel, ikke alt da, men de gjør tilværelsen her nede til et enda vakrere sted!

Hvert år jeg kommer, blir jeg møtt med åpne armer og kyss på begge kinn. Hver eneste morgen (vel, formiddag...) jeg kommer ned på stranden, blir jeg møtt med det samme. Det er alltid solsenger reservert, uansett hvor lange ventelistene er. Det er alltid et lunsjbord ledig, uansett hvor crowded det er. Det er alltid smil, generøsitet og åpne armer. Det er alltid rom og tid for en prat over en aldri så liten 'vitaminas'.

 

Det høres kanskje kjedelig ut for noen, men jeg er ikke og vil aldri bli, en spenningssøker. Jeg kommer aldri til å hoppe i fallskjerm eller strikk eller dykke dypere enn at jeg kan kjenne solstrålene. 'Risikosport' gjorde jeg meg ferdig med i ungdomstiden og i ung voksen alder, og da jeg ble mor skled jeg inn i det trygge og til tider forutsigbare.

 

Nja, ikke alt er så himla forutsigbart da. Jeg kan fortsatt knekke til og ta en liten feietur på sparket.

Bare jeg får tenkt meg om.

 

 

 

 

b2ap3_thumbnail_IMG_1632.JPG

Luna Beach

 

b2ap3_thumbnail_2014-08-04-19.46.07.jpg

Sunset med Tone

b2ap3_thumbnail_IMG_1431.JPG

'Min' strand.

b2ap3_thumbnail_IMG_0841.JPG

Gutta mine (de tobente).

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Vamos a la playa, har du det som skal til?

Postet av i Blogg

JEG trodde jeg hadde det. Helt til jeg traff familien Fernandez.

 

I alle mine somre på Tjøme, var jeg (og fortsatt er) helt overbevist om at vi var helt rå på øy- og strandutflukter. Jeg er vokst opp med en pappa som aldri kunne reise ut med båten uten et visst menangeri inneholdende delikatesser til å mette minst dobbelt så mange mager som vi talte om bord eller på stranden. Det var alltid et hav av oster, frukt, egg, kjøtt og skalldyr, drikke i alle varianter og styrker, og selvsagt alltid mammas hjemmebakte brød og gode smør. Vi dro aldri uten servietter og stetteglass, og bestikket var aldri av plast. Når vi lastet alt om bord for en dagstur på sjøen, så det ut som om vi kastet loss for flere dager. For når mamma og pappa dekket til lunsj på svaberget eller om bord i båten, var det alltid raust og ujålete.

 

Og en strandutflukt her i Spania kan gjøres ganske likt, og på så mange andre måter. Noen kommer med en stor parasol, diger kjølebag og solstol mens de kanskje sleper på en barnevogn. Andre nøyer seg med et håndkle og en liten bag inneholdene det mest nødvendige; strandlektyre, solkrem og kanskje en flaske vann. 

Andre igjen (som undertegnede) foretrekker minst mulig 'håndbagasje' på feriestranden og overlater nødvendighetene til de jeg leier solsengen av.

 

Det gjør ikke familien Fernandez.

 

De spanske storfamiliene kommer stort sett bare på søndagene. Ellers i uken er de mer 'oppstykket'. To-tre godt voksne par som samles under parasolene med ivrige diskusjoner og kortspill. Det unge paret med sine to små som til tross for barnas ivrige lek, ligger godt under desibel'en til de med kortspillet i skyggen. Og kjæresteparene; de som ligger mest på magen og ser på hverandre, når de ikke duver sammen i bølgene.

 

Jeg ser de alle sammen, og jeg nyter å følge med. Spanjoler har en helt særegen og naturlig laid back måte å nyte strandlivet på. Kanskje er det fordi de kan, hvis de vil og har anledning, oppleve dette nær sagt alle dager i året? 

 

Men søndagene er spesielle. Da kommer familiene. Storfamiliene. 

Tidlig på formiddagen rigges teltene. Samtlige har de firkantede paviljonteltene, røde, hvite eller de blå/hvit stripede. På rekke og rad står de på de aller beste plassene langs stranden, men med en stor og respektabel avstand til hverandre. Her er strendene lange og romslige, og ingen 'trenger' seg på.

 

Og ingenting ser ut til å være overlatt til tilfeldighetene.

Når teltet er satt opp (gjøres på rutinerte 'to sekunder'...-hvor er disse folka når jeg skal rigge telt i hagen?), innredes det til å dekke alle behov for 12-14 familiemedlemmer for minst tre, men gjerne fire generasjoner.

Her er selvsagt langbord med gode stoler til alle, inkludert fluktstoler for de som vil ta seg en siesta. Det er store griller og kjølebager på størrelse med et middels stort kjøleskap. Små parasoler til de som vil ha litt skygge utenfor teltet og haugevis av myke tepper for de små som vil ha ettermiddagsluren sin i skyggen på den varme sanden. De bringer svære 'tanker' med hjemmelaget sangria og bærebånd som rommer fire 2,5 liters vann og brus. Det flommer over av mat, drikke og familiekjærlighet. Det bades, spises og soves. Leses, prates og latteren høres ut til å sitte like løst som en skrue uten gjenger. 

Og disse søndagene føler jeg at de ikke har gjenger. Befriende.

Kanskje ikke så ulikt min barne- og ungdomstid på Tjøme. 

b2ap3_thumbnail_Bilde-07.08.2016-16.47.23.jpg

Familien Fernandez med sin medbragte vannscooter på hjul (hvor kult er det!)

b2ap3_thumbnail_Bilde-07.08.2016-16.48.04.jpg

For en herlig gjeng!

b2ap3_thumbnail_Bilde-07.08.2016-16.48.11_20160807-170116_1.jpg

Hele storfamilien.

b2ap3_thumbnail_Bilde-07.08.2016-16.48.16.jpg

Guapas!

b2ap3_thumbnail_Bilde-07.08.2016-16.48.18.jpg

Solsmil <3

b2ap3_thumbnail_Bilde-07.08.2016-16.49.06.jpg

La Patriark, familiens overhode. Førr ei dame!

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Første gangen jeg så en neger...

Postet av i Blogg

Mitt første personlige møte med en neger, var egentlig en pakistaner. 

Det var den gang vi kunne si 'neger' uten at det ble oppfattet galt, og lenge før pakistanere ble 'pakkis'. Den gangen på 60- og begynnelsen av 70 tallet var negrene fra Afrika, puktum. Og stort annet visste vi ikke om her hjemme. Vi hadde negerboller, og det var mye morsommere og bedre enn ostepop...

 

Så kom Fashia. Fashia var fra Pakistan, og begynte i min klasse på ungdomsskolen, i 1977. Vi hadde aldri sett en pakistaner før, så det var med en litt skrekkblandet fryd vi følte en viss stolthet over å ha denne vakre og eksotiske jenta i vår klasse. Men Fashia ville ikke snakke med oss. Hun satt alltid helt for seg selv, og med stor forundring snakket vi om hvorfor hun aldri var med i gymtimene eller turene og andre aktiviteter. Jenta med det kullsorte lange håret i en flette som rakk helt ned til korsryggen, og med det alltid tilldekkede håret, satt stort sett og så ned i pulten. Innhyllet i mørkerosa gullbrokade fra topp til tå, var hun ikke en av oss. 

Jo, vi forsøkte, hun ble invitert i alle bursdager og vi gjorde spede forsøk på å få henne med i friminuttene. Til slutt ga vi Fashia opp. Vi var 13-14 år og hadde aldri sett en neger før. Vi hadde bob-klipp, ingen skulle ha lenger hår enn til skuldrene og antrekket var så langt fra fargerike sarier som det kunne komme. Så vi ga Fashia opp, hun ville ikke være en av oss. Nå 40 år senere, tenker jeg at hun kanskje ville, ihvertfall litt. Hun hadde et søkende blikk, selvom det ble slått øyeblikkelig ned hvis det møtte våre.

Jeg tenker ofte på hvordan det gikk med henne, i hennes nye hjemland.

 

Så kom Malick. Malick er en vaskekte neger, og min aller beste negervenn. Og Smula's. Han han kjent oss i seks år nå, og enda han VET navnet hennes, insisterer han på at hun heter Emma. Hvis jeg kommer ned på stranden før henne, spør han alltid 'so, where is Emma?'. 

 

Avstanden mellom de to er minimal. De småprater på fransk og engelsk og sitter med hodene sammen som to gamle venner.

Alikevel er avstanden enorm. 

Smula har alle muligheter, Malick jobber døgnet rundt for å gi sine det aller mest basale. 

Malick forsørger kone og to sønner i Senegal. Men selv med 14 timers trasking langs solkystens strender, hver eneste dag, monner det ikke nok til å gi sønnene den utdannelsen han selv aldri fikk. 

Malick tigger ikke, han ber ikke om noe. Men vi er blitt glad i denne flotte og stolte negeren (ja, stadig er han det, i respekt). 

Eldstemann begynner sitt 7. år på skole i høst, og Malick med sine fire flytende språk vil måtte se seg forbigått av sin eldste sønn. Det gjør han med stolthet.

Yngstemann fyller snart fire, og Malick's store drøm er at han skal få begynne på en privat pre-school i Senegal. Det vil koste ca 250,- norske kroner hver måned for å sikre sønnens fremtid. 

 

Hvis jeg hadde 250,- kroner til overs hver måned... Hva får jeg for tohundredeogfemti? Jo, jeg får en sabla god olivenolje. Eller jeg får Malick's sønn på skole.

Begge deler varer en hel måned. Valget er enkelt.

Neger <3

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Superenkel sommermat som både kjøler og varmer

Postet av i Blogg

Ja, vi er heldige her nede i 30 graders varme hvor det meste dreier seg om sol, sjø...og mat. Det er et selvsagt tema to ganger om dagen; hvor og hva skal vi spise til lunsj, og det akkurat det samme når middagslysten gjør seg gjeldende. 

Ikke det at jeg går 'matlei', for det skjer ytterst sjelden. Men etter syv dager med kun restaurantmat, begynte det å klø litt etter å mekke noe selv, annet enn den enkle frukt- og yoghurtfrokosten som starter hver solmorgen.

 

Og når man kommer hjem etter en lang dag på stranden, må det blir kjapt og enkelt men med mange smaker. Sterk mat er supergodt i varmen, sammen med noe kaldt og sprøtt. Middag til seks ble mekket på no time. 

Bestevenninnen i naboleiligheten sto for alldeles nydelige salater og sylfersk brød, mens jeg mekket det varme og litt tilbehør...Og jeg lover, dette er SUPERenkelt som nesten går av seg selv...

 

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.27.40.jpg

Løk, hvitløk og tomat hakkes i ca terningstore biter og freses med litt olivenolje og basilikum under lokk, først litt sterk varme, så lavere under lokk til alt er mykt. Rør av og til, og når ferdig og det har dannet seg en god saus der nede, hiver du i alle de små kjøttbollene du vil (heldige meg fikk tak i ferdige rett fra slakter, men lar du de (ferdigkjøpte) ligge i ratatouillen lenge nok, blir de fulle av smak og supermøre).

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.39.07_20160802-184737_1.jpg

Mens de godgjør seg, tar du frem et stykke fetaost, en god håndfull sorte oliven uten sten og en (minst) stor paprika pr. tre porsjoner (porsjoner og ikke personer her, for disse er så himla gode at de aller fleste vil ha mer).

 

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.42.09.jpg

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.47.36_20160802-184833_1.jpg

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.51.13.jpg

Grovhakk oliven og mos sammen med en stor gaffel.

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.34.16.jpg

Skjær paprikaene på langs i tre der de naturlig deler seg, evt fire hvis paprikaen har fire 'bulker'.

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-20.00.00.jpg

Fyll fruktene med blandingen og bak i ovnen på 200 grader, ca 15-20 minutter, ikke for mye så de blir helt myke. De skal være glovarme, men med tyggemotstand.

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.28.11.jpg

Så, mens kjøttboller putrer og paprika bakes, kutter du masse hvitløk og slangeagurk i biter (en god kniv gjør jobben på fire minutter).

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.29.54-1.jpg

Blander med litt god olivenolje, bittelitt salt og nykvernet pepper...

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-19.30.39-1.jpg

Og så mye yoghurt naturell du ønsker for å balansere konsistensen.

jeg er alltid raus med hvitløk, og finhakkes den uten å presses (helligbrøde i mitt kjøkken), så blir den mye mildere.

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-21.09.07.jpg

Enkel terrassemat som passer både i varmen og på kjøligere dager.

Og veldig enkelt.

Supplérer du med salat og brød, har du mat til hele gjengen. 

b2ap3_thumbnail_Bilde-01.08.2016-21.08.46.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er du en pruter?

Postet av i Blogg

Da bør du kanskje tenke deg om én gang, og gjerne fler hvis du liker å la det gå sport i det. Og nå tenker jeg ikke på alle markedsselgere og andre kremmere som har lagt på nærmere ti-gangen som utgangspunkt når prutingen er en del av 'gamet'. Det er en helt annen greie.

Nei, jeg tenker på min gode venn Malick. Malick og de hundrevis av 'kompisene' hans som tråler strendene langs solkysten. Hver eneste dag  året rundt, i brennhet sand og nedlasset av varer. 

 

Ja, veldig mange tilbyr kopierte designvarer, noe jeg av prinsipp aldri kjøper. Både fordi jeg ikke vil støtte en korrupt industri, samt at det kunne ikke falle meg inn å sprade rundt som en wannabe og flashe noe som ikke er hva det utgir seg for. Men jeg støtter disse gutta, og Malick er en av dem.

Jeg har kjent Malick i seks år. Malick er fra Senegal og jobber hele kysten fra Malaga til Marbella, hver eneste dag, året rundt.

 

I dag fredag, er muslimenes helligdag som søndag er for oss kristne. Da han kom til stranden i dag, spurte jeg hvorfor han ikke er i moskeen for fredagsbønnen...jeg har spurt ham om dette mange ganger før, så jeg visste svaret før det kom; 'you know, Nina, I have to work to support my family, but in two months I will take a Friday off'. 

Om to måneder planlegger Malick en fridag. Tygg litt på den. 

 

Malick fra Senegal har kone og to sønner hjemme. Guttene er tre og 14 år gamle, og det store spriket i alderforskjell på sønnene har sin naturlige 'jeg er jo ikke der veldig ofte'-forklaring.

Og denne vidunderlige vennen fra Senegal viser meg et bilde av 'stueveggen' hjemme. Fire bilder henger på jordveggen; ett hver av sønnene, ett av hans vakre kone, og ett av Smula og meg, tatt for noen år siden. 

 

Malick blir prutet på hver eneste dag, året rundt. Alt han tilbyr med sitt sjarmerende og alltid høflige smil, blir sablet ned. Ikke av alle, selvsagt, men av veldig mange. Malik starter dagen før vi har begynt på frokosten og han avslutter når vi dusjer av oss sand og Middelhavsvann blandet med dyre dråper sololje. Malick finner veien til en varm brakke han deler med mange andre, mens vi åpner en rosé og setter oss i sval terrasseskygge.

 

Og ja, det er sånn det er og vi kan ikke gjøre så veldig mye med det. Men kanskje vi kan gjøre bittelitt alikevel. Kanskje vi kan la være å prute. Hvis vi velger å handle fra disse stolte strandselgerne, så kan vi vel betale det varene deres faktisk koster? Husk at for hver euro du pruter, så er det en familie som får mindre å spise, et barn som må vente et år til før det kan begynne på skolen. I beste fall.

 

Med varmt glitter i de kølsvarte øynene, forteller Malick meg at han skal hjem i desember, for hele seks uker. Kanskje blir Malick trebarnspappa til neste høst? Ingen vet hvor veien går og hvor mange munner han etterhvert må mette. Jeg har opprettet et lite fond til sønnene, bittelitt for meg men stort for ham og familien. Alle monner drar, som kjent. 

Og vi pruter ikke, gjør vi vel?

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Endelig kan jeg puste!

Postet av i Blogg

Da jeg boardet flyet i går morges, var det med svært ambivalente følelser og mange motstridende 'argumenter' som nærmest kriget oppe i hodet mitt og gjorde meg helt svett lenge før jeg ble stoppet i sikkerhetskontrollen pga for mye 'bling' på kroppen. 

Kan jeg reise, er det helt trygt, vil han klare seg uten meg?

Det var selvfølgelig 'hittebarnet' jeg tenkte på, og som gjorde at jeg, og bare jeg, klarte å lage alle de små 'krigene' der oppe.

 

Jeg er svært dårlig på reise fra. Alt jeg reiser fra, innebærer mer eller mindre traumer i mitt indre. Jeg er skikkelig dårlig på det, og da mener jeg mer dårlig enn det verste de fleste kan forestille seg.

Jeg har alltid vært helt grusom dårlig på å reise fra barna mine (derfor har jeg alltid hatt de med meg når og hvor det har vært mulig og det er noen steder som har måtte gå til anskaffelse av barnesenger og diverse  siden de aldri har hatt besøk av babyer før...ære være dem!), og det må jeg innrømme at jeg fortsatt er, selvom de nå er voksne...

 

Men tilbake til hittebarnet mitt. Felix. 

Felix ble lagt i armene mine en januardag for åtte og et halvt år siden. Storyen rundt det, har jeg fortalt før, og storyen siden da han ble alvorlig syk i midten av juni, likeså.

Noen ganger (men bare når jeg trenger ekstra oksygeninntak), kunne jeg ønske at jeg ikke var en så forbasket inngrodd hønemor. Men akkurat den følelsen varer bare i noen sekunder. Jeg er selvopplest og selvvedtatt en aldri så liten studie i 'hvordan passe så grundig på at klumpen i magen aldri forsvinner'. Jeg lærer aldri. Og helt ærlig, så har jeg ingen ambisjoner om å lære å la være... 

Så ja, jeg er en vandrende bekymringsbombe som smiler utad og kriger innad.

 

Derfor sov jeg ikke i natt. Min første natt i Spania og min første natt uten 'gutta'. Enda jeg visssssste (med alle s'ene) at de var i de aller beste hender (hvis ikke, hadde jeg jo aldri reist!). I stedet lå jeg og sjekket fly tilbake til Norge, talte timer 'hittebarnet' (Gizmo har mer enn næringsvett uansett hvor han er) hadde nektet å få i seg mat og vann og talte på timene det kunne være tilrådelig å gi ham sjansen til å aklimatisere, før jeg fikk nærmest hjertestans og måtte komme meg hjem.

 

Fem uker med intensiv behandling og døgnkontinuerlig pleie, det sitter i. Selvom siste uken viste sky high progresjon og veterinærer sa OK...så er det ikke 'bare en hund'. Det er Felix.

 

Så kom meldingen tidlig i morges, mens jeg ennå var våken; Felix har spist og Felix har drukket vann. Felix har vært ute med halen oppe og ligger nå i fanget.

 

Da sovnet jeg og gikk helt greit glipp av første ferieformiddag.

Lykke <3

 

 

 

 

J

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Where ever you go, I will follow

Postet av i Blogg

Jeg skulle ha klippet plen og pusset vinduer. Jeg skulle ha vasket gulv og luket blomsterbedene. Jeg skulle ha sommervasket hele kjøkkenet og klippet hekken. Jeg skulle ha vært på hytta, kjøpt meg ny bikini og ligget langflat i solen med en campari. Tatt mitt føste sjøbad (noe jeg allerede ligger fire uker bak skjema på). Juli skulle være så uendelig lang, og med så mange planer...

Slik ble det ikke. Min Felix ble syk.

Du som har hund, skjønner. Hvordan alt blir snudd opp ned når hunden blir alvorlig syk og trenger deg døgnet rundt, alt blir satt på vent. 

 

De aller fleste hundeeiere, har én hund. Jeg har to, nærmest ved en tilfeldighet, og de nesten ni årene jeg har hatt to hunder, har overbevist meg om at jeg aldri igjen vil kun ha én hund.

Det er dobbelt glede, og 'halve jobben'; de spiser sammen, sover sammen, leker sammen, hviler sammen, går tur sammen. Alt de gjør, absolutt alt, gjør de sammen. Og når de en sjelden gang er alene hjemme, så har de hverandres selskap.

 

Som nå. Gizmo viker ikke fra Felix sin side. Og jo slappere Felix er, det nærmere ligger Gizmo. Slipper ikke sin bestevenn av syne ett sekund.

 

Det vanskelige jeg nå må forsøke å forberede meg på, er at Gizmo kanskje vil bli alene, uten sin aller beste venn. Så mange spørsmål som melder seg, og jeg leter desperat etter svarene.

Skal han begraves her hjemme, eller kremeres? Vil han dø i amene mine, slik jeg trodde han ville i går kveld, eller vil han plutselig kvikne til og sprette rundt som han pleier? Skal han forlate livet her hjemme eller et annet sted? Men det jeg vet, er at når det evt skjer, skal Gizmo være ved hans side.

Den vonde klumpen i mellomgulvet, som så deilig løsnet for noen dager siden, har knytt seg ubarmhjertelig fast igjen. 

 

Felix har ingen smerter nå, og har det derfor best hjemme, med sin bestevenn og flokken sin. 

 

Og heldigvis, ingen kjenner morgendagen. Kanskje har bestevennene fortsatt mange gode år, sammen.

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Stakkars lille padden jeg fant utenfor huset, den er jo ikke represententativ for headingen; hvor mye tåler du, før du må melde pass...lille padden hadde problemer, altfor tidlig ute fra dvalen og var døden nær. Pappeskelivet på vaskerommet, med føde og god pleie, klarte dessverre ikke å redde den. Den skulle ha blitt i vinterdvalegjemmestedet sitt, en måned til. Jeg gjorde et forsøk, og det gikk ikke.

 

Nå gjør jeg et forsøk til, et av mange, og det begynner å kjennes. Nå vil jeg redde hunden min, men jeg er nesten i ferd med å resignere...Selvsagt vil jeg ikke det, men det føles bare så utrolig dritt akkurat nå, og da er det litt godt å 'blogge det av seg'. For hver og en av dere som måtte lese dette, så vil det føles litt bedre for meg. Som nevnt, dele sorger og gleder osv...

 

Nå går vi inn i 5. uken med lite søvn, Felix og jeg. Dvs, han sover som en stein, og så hardt og tungt, at jeg må sjekke puls og pust hver 3. time gjennom natten, kanskje oftere, for å være sikker.

For meg som er så vanvittig avhengig av søvn, er jeg sikkert ikke en særlig festlig person å være rundt akkurat nå. To døgn med manko, og jeg blir en aldri så liten furie. Over i 5. uke nå med maks tre timer sammenhengende Zzzz...ja, da skjønner du at jeg kan være en utfordring, en real zombie.

Men mest mot meg selv, heldigvis. For jeg skygger banen når jeg kjenner at blodsukkeret ligger under fotsålene og når jeg blir mektig irritert over en lodott eller en surrend flue.

 

Samtidig, så er jo dette 'peanuts' i den store sammenheng. Jeg har mistet to venninner i våres, unge og flotte jenter, få sorger kan overstige slike tap.

Så har jeg MITT liv da, min egen heim og med mine utfordringer. Og hvis jeg ikke ser opp, til venstre og til høyre, så er min egen navle besnærende nær. Men den er der. Og nettopp der ligger min utfordring og bittelille helvete akkurat nå. For denne kampen kjemper jeg, hva enn andre måtte mene om akkurat det. 

 

En liten tass har gått fra 4,5 til snaue 3 kilo. Hver enste dråpe vann applauderes og hver eneste lille matbit heies. 

Jeg må innrømme at jeg kjenner litt på irritasjonen når han ikke vil spise og drikke, ikke vil tisse men setter seg ned i gresset. 

Jeg får lyst til å rope ut høyt 'men kan du ikke faen meg se til å pisse og drite, så kanskje jeg kan sove i natt!' Men det hjelper jo selvsagt ikke, så jeg ber heller alle bønnene inni meg; kjære Gud, vær så snill, la han spise, drikke og gå på do'.

Amen.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Side by side

Postet av i Blogg

Det blir mye Felix nå, det gjør det. Skjønner det kan bli litt 'overload', men for meg er det viktig og riktig å skrive om det, få det ut og føle at 'trykket' letter litt. 

Man sier gjerne at deler man gleder, så dobles de. Deler man sorger, så halveres de. Jeg tror det er mye sant i det. 

Etter at jeg delte historien om Felix, i blogg og på facebook, har jeg fått enorm støtte og lykkeønsker. Og supervenninnejentene som på eget initiativ (jeg hadde ingen ting med det å gjøre, ante ingen ting før det sto 'på trykk') opprettet fb-gruppen 'Hjelp oss å redde Felix', har gjort en fantastisk innsats for å hjelpe Felix og meg, og responsen også der er så det varmer helt inn i de innerste hjerterøttene. 

 

Side by side...det er slik man står ved de man elsker, livet ut. Om det er mennesker eller dyr, selvsagt på forskjellig vis, men like fullt står man steinstøtt når det handler om ubetinget kjærlighet.

 

Da jeg forlot Felix på Dyresykehuset i Oslo idag morges, var følelsen av å svikte ham, knusende vond. Veterinæren hadde nettopp fortalt meg at prognosen for at han ville overleve operasjonen, var 50/50. De mistenkte at det var en svulst som gjorde galleblæren tett. De ville uansett operere som planlagt, men fant de svulst, ville de lukke operasjonssåret og ikke vekke ham fra narkosen. 

Hun ga meg en stund alene med ham, og da kom den overveldende følelsen av at jeg sviktet. Jeg er fast bestemt på at jeg skal følge dyrene mine på deres siste reise, være der sammen med de når livet ebber ut. Holde rundt så de føler seg trygge og elsket til siste stund. Nå ville jeg ikke få muligheten til det. Og tanken på at hvis alt gikk galt i dag, så ville han i sine siste timer i livet være redd og alene. Det var ikke til å holde ut, og 'knyttneven' som slo meg i magen fikk meg til å føle meg som verdens dårligste hundemamma. 

 

Åtte timer gikk det før jeg fikk beskjed. Åtte timer med konstant knyttneveslag så det føltes som om jeg skulle kaste opp. Åtte timer med følelsen av å svikte, og med trøstesløs omsorg for broren Gizmo som ikke spiser, ikke leker. Bare ligger stille med snuten mellom forlabbene. Eller sitter ved døren og ser ut, ser etter broren sin.

 

Men i morgen er de side by side igjen.

 

Ingen svulst og galleblære er fjernet. Forsiktig optimisme, men dog, gode utsikter for flere gode år. Noen 'bekymringsmeldinger' fikk jeg, forbehold om prøver av lever og gallevegg som som ikke så bra ut...resultatet får vi om to uker.

 

Og i morgen henter Gizmo og jeg Felix hjem, i morgen natt skal de sove sammen, som de har gjort i nesten ni år.

 

Jeg har delt en sorg med dere, og føler den er halvert. 

Jeg har delt dagens glede med dere, og kjenner allerede at den er dobbel så stor.

Takk for at dere er der <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hva hvis du dør fra meg nå?

Postet av i Blogg

Livet byr på så mange utfordringer, og jo eldre og mer bevandret vi blir, desto større utfordringer møter vi. Noen gjør oss sterkere. Andre kjører oss helt i grøften. Men summa sumarum bør vi komme styrket ut av det, og jeg tenker at floskelen 'what doesn't kill you, makes you stronger', har noe for seg, tross all dritt man må igjennom. Så betyr det noe.

 

Jeg har nå tvangsforet min hund i 14 dager. Hver annen til tredje time døgnet rundt, har jeg tvunget mat ned i svelget med sprøyte mellom gjekslene. Ikke bare mat, men vann og medisiner. Jeg har tviholdt på en bitteliten kropp som har gått fra 4,5 kilo lett til tre kilo altforlett. Lille altforlett er så vanvittig sterk at tre veterinærer har problemer med å holde ham nede og ligge stille når de tar blodprøver og ultralyd. 

 

To uker er gått og fem veterinærer har forbarmet seg over ham og gitt ham beste pleie. Og fredag fikk vi dommen; han må opereres hvis han skal få leve videre. 

 

En fabruardag for åtte år siden, ringte min veterinær; 'Nina, jeg har akkurat fått inn en liten hund til avlivning, jeg kan ikke gjøre det, har du mulighet til å passe ham noen dager til vi evt finner et nytt hjem til ham?'.

 

Ti minutter senere holdt jeg en liten og livredd tass i armene mine, ørene føk i alle retninger og den lille kroppen skalv.

Fostermor ble permanent mor, han fikk navnet Felix og ble min.

 

 Nå er Felix veldig syk.

Og jeg vil få ham frisk.

 

Jeg ser aspektet i det å bruke 60.000,- på å redde en hund...ja, det er jo helt vilt. Pengene kunne ha vært brukt til så mye annet og til veldedighet og medmennesker som trenger hjelp. 

Samtidig er det tusener av helt vanvittige innsamlinger, som gjør Felix's til en dråpe i havet.

 

Felix er baby'en min, og jeg vil så gjerne redde ham. I morgen legges han inn på Oslo Dyresykehus.

 

Takk til alle som leser dette <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Da er det endelig i boks, vedtatt, opplest og lagt på nett...og hvorfor ikke gjøre noe helt nytt etter fylte 52? Superspennende, for det er fortsatt haugevis av år og tid til å gjøre nye ting og supersprell!

Eller nytt og nytt...det nye handler fortsatt om mat og trening, men i en helt ny setting.

Tidlig i våres ble jeg kontaktet av to driftige og særs sympatiske damer, Annett og Vigdis, som driver Motivasjonsreiser.no.

De har i mange år hatt stor suksess med foto-og malekurs, samt kurs i motivasjon og selvutvikling. 

Nytt i år (modige er de, det skal de jammen ha) er treningskurs, med nogot attåt. Attåt'en er bl.a. tre 'herremåltider' pr dag, samt en drøss aktiviteter i og rundt et fantastisk herskapshus, midt i den nydelige lille pittoreske Provencebyen Cotignac.

Så var jeg tung å be? Nei.

Jeg har vært mye på Côte d'Azur, hele Rivieraen egentlig og flere steder i Provence, men aldri før i Cotignac. En 'søvning' liten landsby, vakker som få, ca halvannen times kjøring fra min favorittby, Juan les Pines. 

Vi leier et herskapshus, midt i landsbyen, med noe så sjeldent som 5,5 mål privat hage, stort saltvannsbasseng og tja...var det ikke 15 soverom? 

Nå som alt er i boks, har jeg begynt å planlegge. Dvs, det har vært i hodet mitt siden første planleggingsmøte, men nå da det er i boks, da virresvirrer alle treningsplaner og jeg har sant å si flere planer i hodet enn hva vi klarer å gjennomføre på disse fem dagene. Så, da kan jeg bare velge og vrake og gleder meg til å sette alt sammen. 

Det blir morgenøkter på 45 minutter før verdens beste frokost (men etter frukt, juice og hva man måtte trenge før trening), og ettermiddagsøkter på 60 minutter, i god tid etter at lunsjrosévinen er ute av kroppen.

Vi har mye på agendaen, både sykkelturer, vinsmaking, landsbymarked, ekskursjoner og...mange lange slække dager ved poolen.

Det herlige med denne turen, og noe av det jeg gleder meg aller mest til, foruten de lange lunsjene og middagene hvor det garantert blir mye latter og god stemning, er at alle kan gjøre akkurat hva man har lyst til, og jeg vil være der for alle.

Gosh, som jeg gleder meg!

 

www.motivasjonsreiser.no

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Gode venner kan også krangle...

Postet av i Blogg

Har du noen gang kranglet med bestevennen din, ektefellen eller samboeren din, kjæresten, søsken, barna eller opphavet ditt? Det tror jeg de aller fleste har, en eller flere ganger. 

Å krangle med andre skjer støtt og stadig for de aller fleste av oss, og kan være en god og kanskje oppfriskende ting!

Men 'krangling' med de som ikke står en så nær, er ikke alltid så lett og hakket verre når det skjer med andre enn de vi er i jobb med, via rettstystem eller mer perifert som via debatter i TV eller trykte blekker.

 

Jeg kranglet med naboen min, og det ble til slutt veldig ille. 

Det er selvsagt alltid to sider av samme sak, men noen naboer er verre å tåle og håndtere enn andre, det tillater jeg meg å si.

Det å kjøpe en liten nabotomt fordi man vil øke utnyttelsesgraden på egen eiendom og det innebærer at denne naboen får tinglyst rett til å kjøre over (den nye) eiendommen, gjør denne fly forbannet. Ingen endring i naboens domene, like rettighet og null endring, men misunnelsen er for mange en større drivkraft enn de andre mer bærekraftige driftene vi måtte ha og besitte.

To nabodamer brukte nesten tre år av sin tid på å motarbeide meg. Sure og nærmest hat-brev haglet i min postkasse. 

Tre år brukt på...ingenting.

Ja, det er selvsagt at vi står opp og fighter for hva som er vårt , våre verdier  og hva vi står for, tror på.

 

Nabokrangelen min er mange år tilbake, her jeg bor nå, har jeg bare herlige naboer, et samhold jeg skatter veldig høyt.

 

Men se opp for den 'lille bitchen' eller 'den store klysa', den kan komme helt plutselig.

Fortsettelse følger, ha en vannvittig herlig varmehelg alle kjære. Stay tuned :-)

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Endelig, eller allerede?

Postet av i Blogg

Tiden som russemamma er ugjenkallelig over, og det føles fortsatt vemodig.

Da russetiden for alvor startet for drøye tre uker siden, tenkte jeg at 'hjelpe meg, hvordan skal jeg komme meg igjennom dette...'. I dag er det 17. mai og jeg tenker, 'hvor ble de tre ukene av?'

 

Egentlig startet jo 'russetiden' i første vgs, med planelegging og organisering. Endelig på videregående, 'voksen' og det er da alt skal skje, og helst fortere enn hva man klarer å følge med. Første året var prøving og feiling og mye famling for å finne riktig kurs. Men de staket den ganske greit ut, og i andre vgs begynte det å ta form. Sånn noenlunde, ihvertfall. Noen falt fra og andre kom til. Det å finne en gjeng på 26 jenter som skal funke sammen i ikke bare uker, men måneder, ja det er en logistikk av en annen verden. Og siden russeungen min går på en forholdsvis liten privatskole, var hun avhengig av å kjøpe buss med jenter fra andre skoler. Og slik ble det, 26 jenter fra flere forskjellige skoler, i Oslo, Bærum og Asker.

Innen tredje vgs startet, var bussen på plass, kjøpt og betalt, og de 26 heldige, hellig kontraktfestet. For her overlates ingenting til tilfeldighetene. Bindende kontrakter og taushetsløfter, budsjetteringer og en stålsikker økonomiplan. Klare rollefordelinger og ansvar, som alle må følge ett hundre prosent, hvis ikke er det over og ut for vedkommende.

 

Jeg er utrolig imponert over den russebussorganisasjonen de har klart å bygge, ansvaret de har tatt og ikke minst hvordan de har etablert et aldri så lite AS i overført betydning. Alle sin rolle, alle sitt ansvar, strenge regler og føringer og absolutt nulltoleranse for avvik og brudd.

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt og hentet til 'bussmøter' ('hæh, har dere bussmøte nå igjen?' - og innser at det er 34 år siden jeg selv var russ...), eller hvor mange ganger jeg har stilt mitt eget hjem til disposisjon ('kan dere ikke please-please ha møtet her?' - jeg synes det er så utrolig hyggelig å ha alle disse fine jentene i huset...). 

Og jeg er i nesegrus beundring over hva disse 26 jentene har fått til.

Ja, det har vært motgang, ja det har dukket opp uforutsette problemer, og ja, det har vært noen få konflikter. Men, har de løst det? JA! Og har de hatt det helt usannsynelig gøy? JA!!!

 

Jeg tror jeg har vært Russemamma med stor M. Og med stor G for Glede. 

Og russebarnet har vært raus med å fortelle meg nettopp det. 

 

Da bussen stanset utenfor huset vårt i morges (etter en herlig russefrokost på Rykkin (hvis foreldre gikk av med 'anbudsseieren' - vel fortjent, heldiggrisene)), for å takke for oppstalling og tilstedeværelse (my pleasure;-), ja da gikk mammahjertet i skikkelig russemodus. Ut strømmet 26 jenter, så freshe og vakre selv uten nevneverdig søvn siste 48 timer, og inn til meg som sto der i pysjen,  og kastet seg rundt halsen min. Og drakk vann, masse vann. Og smeltet hjertet mitt. Igjen.

Jeg fikk slengt på meg slåbråken og tasset barbent ut i hagen, etter dem og hvor bussen sto. Med full vreng på høyttalerne så bakken under meg vibrerte. O'LYKKE!!!

 

Jeg tror at hvis fjes kan revne i smil, så gjorde mitt det da - fra øre til øre. 

 

Det blir ingen 17. mai-feiring på meg i år, jeg har allerede fått min aller beste del. 

Stakken får for første gang på 14 år, henge i skapet. Jeg har i stedet shorts og t-skjorte på. 

Og ved siden av meg, i sofaen her jeg sitter og skriver, ligger russeungen min og sover. Endelig. Og ingen ting i verden får meg ut av huset nå. Jeg skal være her når hun våkner, og det vet hun.

 

Ønsker alle en riktig god 17. mai.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

...It's four o'clock in the morning...

Postet av i Blogg

...and I can't sleep.b2ap3_thumbnail_IMG_5976.JPG

 

Det nærmer seg slutten nå, det gjør det, og jeg fylt av en salig blanding av lettelse og savn. Lettelse for endelig, ENDELIG! å få sove en hel natt igjennom og treffe puten før 05.00 eller senere... Savn fordi det er mitt siste russebarn, aller siste gang jeg er russemamma. Og det føles faktisk utrolig kjipt og vemodig. 

Vi har hatt grille-vors med hele 'bussen', foreldre på grilling, russeleker og rullet, bl.a. Og jeg angrer ikke ETT sekund på å ha stilt hjem og parkering til disp gjennom hele russetiden og hver dag sørget for vaskeutstyr og hva de ellers måtte trenge. 

For meg har det vært enkelt. Fordi jeg har hatt mulighet, og ikke minst fordi jeg har villet og har hatt stor glede av det.

 

Men jeg har jo hørt; 'at du gidder!' og da blir jeg svar skyldig for slike komplett idiotiske uttalelser fortjener å forbli ubesvart. Noen skjønner det ikke, og det  er greit.

 

 

Hun er ute nå, nest siste rulling. Og jeg følger med. Fordi vi har en genuin forståelse oss i mellom; hun vet jeg er der, døgnet rundt, og da gir hun meg også beskjed, døgnet rundt. Men ja, jeg innrømmer at jeg er super mer stresset på dette og gleder meg mye mer til 17 mai enn hva hun gjør.

 

Til dere russeforeldre in spe; jeg lover at det å involvere seg, følge med, inkludere og invitere, engasjere seg og ALLTID vite hva/hvor/når, aldri legge dere til å sove før russeungen er hjemme, kjøre og hente og lage varm melk med honning overdrislet med varme kyss.

 

Dette kommer aldri igjen <3

 

I kveld har jeg hatt en hyggelig middag med foreldre som tilsammen har FIRE(4) 'rookies', og de vil ila de neste fire årene, være russeforeldre.

Heldiggriser, sier nå jeg...

 

Be good. Be there.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Da sms'en tikket inn nøyaktig 04:00 i morges (kaller det natt...), hadde jeg fått to små timer med ambivalent søvn. Den søvnen du vet, som både er god og slitsom, dyp og over lakenet; du veksler mellom å føle deg besvimt og helt på alerten med den lille angsten i mellomgulvet. Hvor er hun, kommer hun snart hjem, kan hun ringe snart? Så durte det i telefonen.

Sms'en var fra Smula, russeungen min. 'Mamma, kan du hente?' Hente? Bussen 'bor' jo hos oss, da kommer du deg jo hjem?!

Men jeg vet og har fått beskjeden før; fordelen er at hun er først på bussen, ulempen er at hun er sist av...og når du føler deg ferdig festet fire om morgenen, er det selvsagt kjipt og kjøre Bærum rundt i to timer, når det eneste du ønsker er sengen din. 

Og når jeg vet at vekkerklokken er stilt på 07:15 og de to første timene er knallhard gymtrening på OPG, har jeg noe valg? Selvsagt har jeg ikke det, ihvertfall velger jeg å ikke ha det, og jeg må innrømme at veien klokken 04:15 ut fra øya og videre alene ut på motorveien, var ganske deilig...

Så russeungen min var i seng litt før fem, drøye to timer før vekkerklokken var stilt inn på opp-til-skole-tid...

Får russemamma sove da? NEI. Og det er egentlig ganske greit, slitsomt, men OK. For det er ungen min det hele handler om, og da er det intet annet som betyr noe.

Hun begynte russetiden for noen uker siden, og gikk hardt ut, for dette var jo starten på det de hadde ventet på; investeringer i xtusen, tid og teamarbeid skulle endelig materialiseres. Det de hadde jobbet så sinnsykt mye for, endelig skulle de ut og få feire!

 

To dager, to rullinger.

Så ble Smula syk. Veldig syk. Sykehus i fire døgn og veldig redde foreldre og fire døgn uten søvn.

Så endelig hjem og sove i fire døgn til, off and on.

Så våkner russeungen opp og skjønner at hun har gått glipp av en drøy uke russefeiring...Mammmmaaaaa? Hva skjedde, hvorfor ligger jeg i sengen..Åååånei!!!

Jeg skjønner frustrasjonen, dette er en one in a life time experience. 

Men hun er erklært frisk og fikk 'go' fra legene til å fortsette..

Så nå er hun ute, på bussen sin med de andre jentene. Og her sitter jeg, klar til å hente i neste soloppgang. <3

Alltid klar.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Takk for at du så meg
Blogg
Takk for at du så meg.  Jeg står ved kassen med mine to flasker rødvin, og det er fire foran m...
Les mer...
Hun er innom, så vidt.
Blogg
Igjen dette mammahjertet som lengter. Irriterende (for dem) opptatt av hvordan de har det. Ungene mi...
Les mer...
...jeg griner når jeg kommer, og jeg strigråter når jeg drar...
Blogg
Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg. Og ja, jeg har sk...
Les mer...
I give you a 10'er!
Blogg
Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller borten...
Les mer...
The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

kake drit i å bry deg russebarn Canary Island Svettetokter unntakstilstand savn superdigg restitusjonsmat iskaffe rosépepper Det gode liv Nestkjærlighet Pizza chili parmesanchips Enkelt Grill slank deg sunn Nattmat Laks søndagsmiddag girlpower reker kjøttboller fashion Hverdagshygge Dagenderpåmat Eid myk hud litt fest i hverdagen kjærleik hot suppe Styrke rynkefri Mett av en rett Poteter kakefest Fylla Styrkeøkt forretter superenkelt oliven ost alene Be happy Familiemiddag familie pitabrød botox reker i hvitløk spareribs møkkamenn på egne ben misunnelse sykehus døttre restitusjonsmat maki kjærlighet Italia fresh Personlig trener healthy Sunn mat! godt nytt år verdens beste kjøttboller spinat spoiled kjøttkaker Ziconda Naprapat Kjøtt drittsekk fiskesuppe barn cocktail Hamburger kosemat shopping omelett Nyttårsforsett bra nok aubergine/tomat/parmesan ettertanke hjemmelaget Venninnemat Hummer ostemat boller Pynt Lev godt småretter sauser torsk supersaft aubergine Spania Juledigg Frukt grønnsakssuppe broccoli frappé halloween sushi Fisk suppe pestoboller Sommermat vennemat feel good tilbehør Hovedrett krabber elsker deg Soldager røkelaks voldtekt tomatsaus hold deg frisk syltet frukt likør taco/wraps/tortillas selvpleie bilder meal snacks Frokost Kylling gjærbakst Iberico behappy neger images healty chevre Øl&Aquavit Middelhavet Spicy russetid ferie Tomater chèviche kylling raskt og lekkert foto olivenolje Congratulations pretty loveyoutopieces Vær deg selv kropp restemat rettferdighet Strandliv Tzatziki influensa Serrano jul dirty kreft eggerøre rakfisk Søndagsdigg secondhand Indrefilét hjemløs creepy desserter sommerkveld superdigg paprika plommer Leve livet barnevennlig middag ensomhet pommes frites Il Buongustaio Venner Svinekjøtt Moules frites bake scampi hverdagsmiddag insekter maroccan oil fetaost coctails Feriemat parmesan vårløk kvinnefest Grønnsaker gjørdetenkelt Feel good about your self Thai mozarella Førjulsmat enklere-blir-det-ikke venninner nærdødenopplevelse Noodler død Sandwich drinker Overgangsalder solskinnsboller pasta jeg er her salat Thank You Høstsnadder Lunsj døtre Skalldyr top 10 eplekake Sjømat Blåskjell tapas Steinbit Må ha ruccola Feriemodus friskt Kald drikke smakfullt lørdagsdigg vegetar Katrine Bacon Kyllingburger egg kamskjell helse Trening love Pakistansk mat mammahjerte Omtanke vårslepp sort/hvitt Rosévin avocado julegaver verdens beste pen

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)