Takk for at du så meg

Postet av i Blogg

Takk for at du så meg. 

Jeg står ved kassen med mine to flasker rødvin, og det er fire foran meg i køen. Det er tirsdag ettermiddag, åtte minutter før stengetid, og de to i kassen har lite å følge med på. Nesten ingen kunder i butikken, og få i kø.

Så er det snart min tur, foran meg, står det en mann. Det er egentlig hans tur, men han bukker dypt og ber meg gå før ham. Uvilkårlig ser jeg på ham, smiler og sier takk, 'men jeg venter gjerne til det er min tur'.

Han er kanskje på min alder, men ser eldre ut. Håret er langt, lengre enn til skuldrene, og skjegget faller ned til brystet. Klærne er litt for store, buksene fulle av hull og jakken slitt og med hull på det ene ermet. I hånden har han en liten flaske. 

Der jeg står i den lille køen foran kassen, vifter han meg galant foran seg 'gå først, du'. Og følger på : ' du skjønner jeg venter på en overføring, og han sa at det skulle komme 300 kroner om to minutter'. Jeg skjønner ikke helt, og går litt inntil ham, sier så lavt jeg kan 'kan jeg få spandere den på deg´?, mens jeg diskret peker på flasken han har i hånden.

'Spandere den, hva mener du?', sier han og ser på meg med varme øyne, de er knall blå i spedd et gnister av overraskelse. Jeg føler meg med ett utilpass..har jeg tråkket over nå?

Det er tirsdagstille og like før stengetid, og akkurat da er det bare ham, ekspeditøren og meg, der. Jeg gjentar, lavt og forsiktig; jeg spandere så gjerne den flasken, det ville være min glede. Så slipper du å vente på den overføringen? De stenger jo snart?

Han sier ingenting, er stille og skotter bort på han i kassen. Enda så diskret jeg har vært, har han hørt oss, han som sitter i kassen. Jeg aner at han strammer leppene og smalner øynene, retter ryggen og avventer. Men jeg ser at han respekterer, tross alt.

Det er bare oss tre der nå. Vi har en forståelse, og jeg blir stående å 'plukke' på kvitteringen mens jeg kikker overdrevent på brosjyrene ved kassen. Venter. 

Han går frem, legger den lille flasken på båndet, drar kortet og sier 'håper han har overført nå'. Jeg står stille og håper, håper så inderlig at han kan betale.

Jeg somler med å få de to vinflaskene ned i medbrakt pose, later som jeg strever litt...og gjør meg klar til å gå. Men vil ikke forlate butikken før jeg ser om han får betalt for seg. 'Nå gikk det', sier han og smiler. Lettet.

Han kommer bort til meg, tar et forsiktig tak i armen min og ser meg inn i øynene. De er isblå og så klare og varme. Grepet er fast men vennlig, stemmen er velartikulert og klar. Og han sier;

Tusen takk for at du så meg i dag.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hun er innom, så vidt.

Postet av i Blogg

Igjen dette mammahjertet som lengter. Irriterende (for dem) opptatt av hvordan de har det. Ungene mine. Er de fortsatt oppe, våkne? Vel hjemme i sine egne hjem, trygge med sine og sitt? Sover de nå og får de den søvnen de trenger?

Selvsagt gjør de det. Med jobber og studier, kjærester, venner og samboer. De lever sine trygge og egne liv. 

Men vent nå litt...

Hva med det dårlige rekkverket der oppe i 5. etasje, den smale og farlige trappen ned? Var ikke den døren inn til gården litt dårlig, og var ikke låsen til selve leiligheten også litt enkel? Hva med brannalarmen? Vi sjekket jo den og alle batteriene, men kanskje vi overså noe? Begge jentene mine bor i bygårder, oppe i etasjene uten heis. Bak gamle gode tredører og lakkerte furuplank på gulvene.

Det er ikke så lett å være førstegangsalenemamma. Selvom Pus flyttet hjemmefra for snart syv år siden, har Smula utfordret mitt alenemammahjerte med å flytte hjemmefra hele tre ganger på to år. Hun har kommet hjem, gang etter gang, men nå er det visst endelig. Hun har erklært alenebotilværelse, og mitt omsorgshjerte er bittelitt revet i fillebiter.

Men akkurat nå er hun hjemme...'mammaaaaa, jeg kommer hjem i kveld'. HJEM! Smak på det ordet, dere, hun sier HJEM! 

Hvor lenge blir du, spør jeg. Hun svarer 'jeg skal hjem i morgen'. Så sårt, men så riktig, hun skal jo hjem til sitt. 

Det er ikke enkelt, dette, det å la være å savne hele tiden. Jeg er dårlig på det, jeg er dårlig på å ikke savne ungene mine. 

Jeg vet at sånn må og bør det være, men allikevel. 

Nå har hun lagt seg, og jeg vet hun sover tungt og trygt. Så etter at jeg sa natta og kysset pannen hennes full av kjærlighet, listet jeg meg ned i kjøkkenet og delte mine tanker her.

Nå skal jeg opp i min seng, og glede meg til å vekke henne i morgen tidlig.

Se henne avgårde til hennes hverdag og hennes liv. 

Mye uten meg, det meste uten meg. Og jeg vet at det må være slik. 

Enn så lenge nyter jeg å ha henne her, huset har et ekstra hjerte i natt.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg.

Og ja, jeg har skrevet en del om dem, men jeg kunne ha skrevet så mye mye mer, for hver eneste dag her nede med dem, er en berikelse. Jeg lærer noe nytt hver dag, jeg får en ny historie hver eneste dag.

I går skrev jeg om Alex (som egentlig har et navn som er komplett umulig å uttale for nordiske tunger, en haug med konsonanter som uttales helt annerledes enn det skrives..., så han kaller seg Alex), som forsørger 11 familiemedlemmer hjemme i Senegal. Det har jeg tenkt mye på. Alex kom på besøk igjen i dag, og vi hadde en lang prat og jeg ble to duker rikere.

Siste dag, og alle gutta visste det. Derfor ble det ti timer på stranden i dag, minst halvparten av de, med vennene mine. Malick, vår eldste og beste venn her nede, tilbragte en time til, og en time fra jobb/hjem, og face timet med Smula fra min mobil. Jeg var lykkelig tilskuer, det varmer meg langt inn i hjertet å se og oppleve det genuine vennskapet de to har. Til slutt måtte Malick dra. 'Dont cry my friend, Nina please dont cry, this is not good bye, but au revoir'. Tårene silte og jeg kunne kjenne skuldre som skalv da jeg klemte ham. Malick har enda seks måneder med 12 timers arbeidsdager på strendene, før han kan se familien sin igjen. Kanskje, hvis han selger nok til å dekke flybilletten.

Antonio, som elsker gjensyn like mye som jeg gjør. Som hater avskjeder like mye som jeg gjør... Fra å 'surre' rundt meg hele dagen og sørge for ditt og datt og påfyll av friskt vann, var han i dag fraværende. Han gikk buer utenom min solseng og spant forbi med et 'hola Nina', så kjapt at jeg knapt rakk å 'hola' tilbake...Ti timer på stranden, det er rekord selv for meg, og Antonio var ikke i nærheten, det har aldri før skjedd. Så da arbeidsdagen hans var over 21:00, etter 15 timer på jobb, går jeg bort til ham. Med armene rundt hverandre var det ingen vits i å prate, vi bare holdt rundt hverandre og ja, jeg gråt og han trøstet. Og omvendt.

Så kom Karim, Mustafa, Marco, Raphael. Jeg grein og kom meg omsider hjem for å pakke. Med balkongøyne.

Jeg er så utrolig dårlig på avskjeder. Jeg går litt inn i meg selv, lukker meg. Beskytter meg.

Men disse gutta...jeg vet det kan sies til det kjedsommelige, men for meg, kan det ikke sies ofte nok. Dæven, for en respekt jeg har. Dæven, for en kjærlighet jeg føler, nestekjærlighet. Dæven, for en enorm beundring. For hva de gjør, for hva de gir.

Kunne jeg bare gi en tiendel tilbake.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

I give you a 10'er!

Postet av i Blogg

Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller bortenfor. Han ser på oss, unnskylder seg litt og hiver den gedigne sekken sin på ryggen. Alex har litt for store sko på føttene. Allikevel stikker tærne ut gjennom den sorte stoffet på de for lengst utgåtte joggeskoene. Jeg har sett det her vi sitter, to tær på venstre fot og tre på høyre, og åpningene er fylt med sand. 'Sand mellom tærne' får plutselig en helt annen betydning.

Alex er også fra Senegal. Han har tre barn, og når jeg ber ham om å fortelle, stråler øynene hans. To sønner og en datter...'and they all go to school'. Stolt. 

Nå er han borte ved bordet som har vinket ham til seg, åpner sekken og legger de lekreste duker og håndklær frem. Blar gjennom mens de ved bordet vifter bort det de ikke gidder å se på. Så kommer duken, den lekre med elefantbroderiene som jeg kjøpte to av, til 'latterlige' 60 euro stykk. Jeg følger spent med, og tenker at denne, denne må jo damen like, den vil hun ikke vifte bort. Han løfter duken stolt opp, den skinner i ettermiddagssolen i all sin prakt. 

Og det gjør hun, hun liker den. Hun slenger en tier på bordet og sier, 'I give you a 10'er'. 

Jeg er på vei opp fra stolen for å gi henne en skikkelig verbal gjennomgang, men tar meg i siste liten i det. Ikke for henne, ikke for meg. Men for Alex. Vil ikke sette ham i forlegenhet. Han har sin stolthet. 

Det holder hardt å sitte rolig å se på, jeg innrømmer det. Og jeg har sagt i fra før. Men det er jo ikke min business. 

Alex trenger pengene, til å forsørge sine. Han sier forsiktig, 'no please madam, 20 it's OK'. 20!!!! tenker jeg, og er igjen i full alert. Damen kniper øynene sammen og sier 'Ten or nothing!'. Der og da føler jeg en disgust mot et menneske jeg ikke kjenner, en stor avsky. 

Tilbake ved bordet vårt, det ble ingen salg i dag. Alex har ikke vært hjemme på snart tre år. Han klager ikke, og er ikke bitter eller synes synd på seg selv. Den eneste grunnen til at jeg vet, er fordi jeg spør og graver, stiller ham tusen spørsmål. Hele tiden spør jeg, hva hvorfor og hvordan. Og Alex svarer.

Han har som sagt kone og tre barn. Han har et hus i Senegal, og der bor også konas fem(!) søstre og svigermor. En av søstrene er gift, de andre er foreløpig single. Ingen jobber. Alle søstrene, inkludert den enes ektemann, bruker tiden på nada og ingenting. Ingen søker jobb, men alle er på nett. Alex betaler mobilregningene til hele hurven.

Jeg sier, men Alex, du forsørger 11 mennesker, hva får du tilbake? Han ser lenge på meg, smiler litt sjenert og sier 'I'll get my kids to school'. Og senere i samtalen; 'If I'm lucky, I'll go back for Christmas'.

Alex (som egentlig heter noe annet), er bare én av mine gode venner her nede i Spania. Noen har jeg kjent i 12 år, andre har jeg blitt kjent med de siste 3-4 årene, men de er alle mine kjæreste venner. Kanskje er jeg en av de få som tilbringer 3-4 timer av dagen med å prate med dem, de såkalte strandselgerne. Jeg vet ikke. Jeg har sett nok av turister og ferierende som vifter dem bort...og ja, det er forståelig når man helst vil være helt i fred på ferie. Men jeg har til gode å oppleve å få freden ødelagt og intimsfæren invadert av disse vennene. 

Gutta vet utmerket godt når jeg trenger tid for meg selv, og når jeg er åpen for en prat. Og som oftest blir det det siste, med en Fanta med is.

Jeg reiser snart hjem. Om fire dager sover jeg i min egen seng. Alex og alle mine venner fra Senegal og Kenya, vil dele et lite rom med sine venner. Men de vil lage en fantastisk middag, hver eneste kveld. 'Oh yes, Nina, to night we will make fried rice with beef'.

Jeg er ikke så bekymret. Jeg har jo kjent de fleste av disse gutta i så mange år. De er en del av mitt liv.

Men de som kødder med vennene mine, får et lite helvete med meg.

 

Emneord i: Venner
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

The ebony man

Postet av i Blogg

Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyter lyden av bølgene som dovent ruller inn over stranden. Jeg vil være i fred, bare nyte det å være alene.

'Hello, hey ma'am, how you do, yeah, nice day today, yeah?' Jeg glipper med øynene og ser rett inn i to kølsvarte stilker av noen ben. Disse har jeg ikke sett før, så jeg reiser meg forsiktig opp på albuene og myser opp mot et enda mer kølsvart ansikt. Og der han står med solen i ryggen, ser jeg bare et stort glis med kritthvite tenner. 'You good today, ey?'

Han heter Mustafa, skal det vise seg. Mustafa er ny, og han har sikkert tyve solhatter stablet oppå det svarte hodet sitt. De tynne armene er tynget av strandhåndklær i alle farger, og på ryggen har han en ryggsekk som minner om den mine venner viser frem når de går Jotunheimen eller hvor det nå enn er, på kryss og tvers. Den sekken som sikkert er drittung å bære de 4-6 timene turen tar og som jeg har tenkt 'dæven, så sprekt', og imponert. Mustafa har to tynne pipestilker av noen ben, sekken rekker ham fra nakken til lårene og ser ut til å stå nesten en meter ut fra den spinkle ryggen. Mustafa skal bære den i 14 timer, minst. 

Antonio, min gode venn, har avslørt en hemmelighet i dag. Vel, kanskje ikke en hemmelighet, men en ørliten betroelse. Antonio har vært min 'klippe' her nede, ihvertfall den som ønsker meg velkommen hver eneste morgen med gode klemmer og kyss på begge kinn. 'Nina, my friend, I have missed you'. (må snart lære meg spansk)...Min herlige start på stranddagen, han jeg kan sende sms til fra Gardermoen, 'I'm on my way', han jeg gleder meg til å bli tatt vel i mot av. Antonio jobber 15 timer hver dag, 14 hvis det er en rolig dag. Han er på bena fra tidlig morgen til solnedgang, ordner absolutt alt på stranden og bærer vann, øl og drinker til oss som ligger langflate under parasollen og kanskje 'depper' litt for at vi sov litt dårlig siste natt...Antonio fortalte meg i dag, 'hemmeligheten', han er ferdig utdannet politi. Politi! 'Strandgutten' Antonio? 'Yes, Nina, I go home from work at eight and study all night', for four years now'. Så ler han forlegent, bøyer hodet litt og gir meg en god klem. Takker meg for anerkjennelsen jeg gir ham....jeg føler meg liten, da. Men stor, for at han annekjenner meg som hans venn. 

'It's been 12 years now'. Det er Malick. Min og min familie's venn. Smula's beste venn. De to skapte sitt eget spesielle bånd for mange år siden, sittende i timesvis med hodene tett sammen og skravlet i vei på fransk og engelsk. En symbiose, det skjønte jeg fra første året vi møttes, tross aldersforskjell og hvor i livet de er.  Malick er strandselger, han tråkker strendene 12-14 timer hver dag, og er en av dem vi vifter bort, som en irriterrende flue. Malick har kone og tre barn, i sitt afrikanske hjemland, en familie han forsørger ved å gå mil etter mil, hver eneste dag. Men Malick er en stolt mann. Han snakker fire språk helt flytende. Han har sendt sin eldste sønn til søsteren 200 mil hjemmefra, så han kan få utdannelse og oppfylle drømmen om å bli lege. Malick tråkker strendene fra morgen til kveld, for at drømmen skal gå i oppfyllelse.

Jeg er for lengst oppe fra stranden. Jeg har dusjet strandsanden og saltvannet av kroppen. Det er lørdag kveld og kanskje burde jeg vært ute i den spanske sommerkvelden, men ikke i kveld.

Mustafa er fortsatt på jobb, Antonio og Malick likeså. Men de er kanskje heldige, tross alt. Selvom arbeidsdagen ikke slutter før solen står opp.

Og jeg igjen kan nyte dagen. 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Takk for at du så meg
Blogg
Takk for at du så meg.  Jeg står ved kassen med mine to flasker rødvin, og det er fire foran m...
Les mer...
Hun er innom, så vidt.
Blogg
Igjen dette mammahjertet som lengter. Irriterende (for dem) opptatt av hvordan de har det. Ungene mi...
Les mer...
...jeg griner når jeg kommer, og jeg strigråter når jeg drar...
Blogg
Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg. Og ja, jeg har sk...
Les mer...
I give you a 10'er!
Blogg
Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller borten...
Les mer...
The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

ferie top 10 syltet frukt feel good lørdagsdigg Hovedrett pasta love Svettetokter cocktail Tomater raskt og lekkert reker i hvitløk Indrefilét Soldager parmesanchips kake Spania Bacon oliven fashion Thai Mett av en rett maki Spicy småretter kjøttboller Søndagsdigg litt fest i hverdagen Canary Island rynkefri reker aubergine/tomat/parmesan verdens beste scampi images rosépepper røkelaks pestoboller sykehus olivenolje hjemløs Sjømat Leve livet drittsekk hjemmelaget Sommermat myk hud Grønnsaker avocado pommes frites Strandliv Il Buongustaio Høstsnadder vårslepp hot suppe plommer Fisk vennemat fiskesuppe jeg er her Feriemat Naprapat kamskjell ostemat hold deg frisk insekter verdens beste kjøttboller Må ha Venner Hverdagshygge Enkelt sort/hvitt drinker spareribs tilbehør Fylla nærdødenopplevelse salat torsk chevre pretty julegaver søndagsmiddag Eid Laks Nestkjærlighet secondhand gjærbakst omelett ost godt nytt år chili restemat forretter rakfisk på egne ben vegetar taco/wraps/tortillas Hamburger familie barnevennlig middag Vær deg selv kakefest meal Kylling helse suppe kjærleik influensa superdigg Dagenderpåmat Sunn mat! Ziconda russetid Øl&Aquavit misunnelse healty shopping Middelhavet spoiled unntakstilstand kreft eggerøre Skalldyr Pynt pitabrød eplekake voldtekt Frokost elsker deg Tzatziki Nattmat ruccola hverdagsmiddag Kyllingburger sauser aubergine loveyoutopieces Venninnemat coctails superdigg restitusjonsmat Kjøtt tapas enklere-blir-det-ikke ensomhet Svinekjøtt Moules frites døtre russebarn Nyttårsforsett Iberico Rosévin maroccan oil girlpower drit i å bry deg rettferdighet kvinnefest smakfullt Hummer paprika død selvpleie vårløk creepy slank deg sunn dirty Personlig trener alene superenkelt Serrano Katrine fresh foto kosemat Familiemiddag Sandwich bra nok boller Congratulations bake Overgangsalder grønnsakssuppe barn Steinbit jul halloween supersaft bilder Thank You savn Pizza parmesan restitusjonsmat kropp Feriemodus Styrkeøkt gjørdetenkelt krabber tomatsaus kjøttkaker døttre Pakistansk mat solskinnsboller Førjulsmat Italia Trening pen behappy spinat Poteter broccoli neger egg likør frappé Frukt Lunsj botox sushi Grill Kald drikke Noodler Juledigg Omtanke Styrke Feel good about your self fetaost desserter chèviche kylling mozarella Be happy Lev godt snacks ettertanke sommerkveld iskaffe mammahjerte Blåskjell kjærlighet friskt healthy møkkamenn venninner Det gode liv

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)