The ebony man

Postet av i Blogg

Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyter lyden av bølgene som dovent ruller inn over stranden. Jeg vil være i fred, bare nyte det å være alene.

'Hello, hey ma'am, how you do, yeah, nice day today, yeah?' Jeg glipper med øynene og ser rett inn i to kølsvarte stilker av noen ben. Disse har jeg ikke sett før, så jeg reiser meg forsiktig opp på albuene og myser opp mot et enda mer kølsvart ansikt. Og der han står med solen i ryggen, ser jeg bare et stort glis med kritthvite tenner. 'You good today, ey?'

Han heter Mustafa, skal det vise seg. Mustafa er ny, og han har sikkert tyve solhatter stablet oppå det svarte hodet sitt. De tynne armene er tynget av strandhåndklær i alle farger, og på ryggen har han en ryggsekk som minner om den mine venner viser frem når de går Jotunheimen eller hvor det nå enn er, på kryss og tvers. Den sekken som sikkert er drittung å bære de 4-6 timene turen tar og som jeg har tenkt 'dæven, så sprekt', og imponert. Mustafa har to tynne pipestilker av noen ben, sekken rekker ham fra nakken til lårene og ser ut til å stå nesten en meter ut fra den spinkle ryggen. Mustafa skal bære den i 14 timer, minst. 

Antonio, min gode venn, har avslørt en hemmelighet i dag. Vel, kanskje ikke en hemmelighet, men en ørliten betroelse. Antonio har vært min 'klippe' her nede, ihvertfall den som ønsker meg velkommen hver eneste morgen med gode klemmer og kyss på begge kinn. 'Nina, my friend, I have missed you'. (må snart lære meg spansk)...Min herlige start på stranddagen, han jeg kan sende sms til fra Gardermoen, 'I'm on my way', han jeg gleder meg til å bli tatt vel i mot av. Antonio jobber 15 timer hver dag, 14 hvis det er en rolig dag. Han er på bena fra tidlig morgen til solnedgang, ordner absolutt alt på stranden og bærer vann, øl og drinker til oss som ligger langflate under parasollen og kanskje 'depper' litt for at vi sov litt dårlig siste natt...Antonio fortalte meg i dag, 'hemmeligheten', han er ferdig utdannet politi. Politi! 'Strandgutten' Antonio? 'Yes, Nina, I go home from work at eight and study all night', for four years now'. Så ler han forlegent, bøyer hodet litt og gir meg en god klem. Takker meg for anerkjennelsen jeg gir ham....jeg føler meg liten, da. Men stor, for at han annekjenner meg som hans venn. 

'It's been 12 years now'. Det er Malick. Min og min familie's venn. Smula's beste venn. De to skapte sitt eget spesielle bånd for mange år siden, sittende i timesvis med hodene tett sammen og skravlet i vei på fransk og engelsk. En symbiose, det skjønte jeg fra første året vi møttes, tross aldersforskjell og hvor i livet de er.  Malick er strandselger, han tråkker strendene 12-14 timer hver dag, og er en av dem vi vifter bort, som en irriterrende flue. Malick har kone og tre barn, i sitt afrikanske hjemland, en familie han forsørger ved å gå mil etter mil, hver eneste dag. Men Malick er en stolt mann. Han snakker fire språk helt flytende. Han har sendt sin eldste sønn til søsteren 200 mil hjemmefra, så han kan få utdannelse og oppfylle drømmen om å bli lege. Malick tråkker strendene fra morgen til kveld, for at drømmen skal gå i oppfyllelse.

Jeg er for lengst oppe fra stranden. Jeg har dusjet strandsanden og saltvannet av kroppen. Det er lørdag kveld og kanskje burde jeg vært ute i den spanske sommerkvelden, men ikke i kveld.

Mustafa er fortsatt på jobb, Antonio og Malick likeså. Men de er kanskje heldige, tross alt. Selvom arbeidsdagen ikke slutter før solen står opp.

Og jeg igjen kan nyte dagen. 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtrengende. Her har jeg et slags alibi for å være, uten at hun skal føle seg overvåket eller at jeg følger for mye med. Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt, langt og inderlig. Slippe opp i kjeven og la hendene hvile rolig i fanget. For dette er et av mine vanskeligste øyeblikk.

Jeg ser ned på hendene mine, strekker ut fingrene og studerer håndflatene. Hører nynningen fra rommet hennes, og studerer hendene mine, som alltid har vært der for henne. Skal de slippe grepet nå? Igjen?

Hun synger. Jeg sitter urørlig og lytter. Redd for at hvis jeg rører meg, så vil sangen hennes stilne. Jeg nynner inne i meg, den samme sangen som hun legger strofer til, og akkurat da, kjenner jeg at vi er samstemte som to i samme sang. Ed Sheeran's 'Perfect' siver vakkert ut av høyttalerne, og jeg synger med, lavt i brystet mens jeg nyter å høre henne gå helt opp og ut i falsettene. Så vakkert. 

Sangen stilner, går over i nynning. Jeg sitter fortsatt der, i sofaen utenfor og nynner stille med, inne i meg. Hun pakker, romsterer, tømmer skap og skuffer.. Hun synger fortsatt, men mer stille nå. Jeg sitter helt ytterst på sofaen, klar til å sprette opp og kaste meg over noe veldig viktig hvis døren hennes går opp. Hun skal ikke se at jeg sitter her og venter. Allikevel vet hun, det er jeg sikker på. 'mamma,da'. 

Endelig er hun ferdig, ferdig pakket. Døren går opp og hun fyker inn på badet sitt før hun ser at jeg sitter der, utenfor...'Trenger du hjelp?'. 'Neida, mamma, det går bra'. Føler meg så tatt på fersken. Jeg har faktisk andre ting å tenke på, enn at du flytter hjemmefra. Not. 

Vi kjører inn til byen, med flyttelasset. Jeg er optimistisk. Lett i hjertet. Så glad på hennes vegne. Lykkelig. Prøver.

Tilbake i huset. Helt tomt. Hun er ikke her, rommet hennes er stort og hult, huset er plutselig altfor stort og stille. Hun er borte. 

Jeg ser ned på hendene mine, igjen. De har strøket, trøstet og gitt et hav av ubetinget kjærlighet. Fingrene mine har tvunnet hvert hårstrå på begge jentene mine, jeg har talt hver 'nuppetasser' med kjærlighet, hver eneste kveld.

Nå er hun for seg selv. Men aldri alene.

Mamma <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keisersnitt eller vaginal fødsel. Jeg skulle gjerne ha presset ungene mine ut så blod og tårer sprutet, men slik ble det ikke.

Da jeg var fire måneder på vei med min første, våknet jeg midt på natten, det var klissvått i sengen; 'jeg har tisset på meg'...lyset på og jeg lå i en liten dam av blod. Hui og hast til sykehus, blødende og livredd måtte jeg vente to timer i en korridor, da det 'dessverre er midt i vaktskifte, du burde ha kommet litt tidligere'. Nådeløs jordmor. Som ut på morgenkvisten sendte meg hjem med 'her er alt i orden, dra hjem og sov'. Jeg sov ikke.

To uker senere, sitter jeg på jobb og kjenner den bittelille gravidemagen spenne seg til en stram og hard 'ballong', den fine lille 'såvidtdetsynes' -magen, står plutselig rett ut i kramper. Jeg ringer legen min, og beskjeden er klar; kom deg til sykehus.

Jeg skal gjøre et langt og ganske dramatisk forløp kort; Jeg fikk veer i 4. måned, babyen ville ut sannsynligvis fordi en tvilling ble spontanabortert. Og jeg fikk klar beskjed, skal dette barnet overleve, så må du ligge helt stille så lenge det er nødvendig. Det skulle vise seg å være nødvendig i nesten fire måneder. Og på så sterke riedempende medisiner at jeg hadde hvilepuls på 120 i tre uker før det stabiliserte seg. Jeg fikk stå opp én gang i døgnet, og da måtte jeg krabbe sakte på alle fire inn i dusjen. All mat ble servert (takk D) og spist i sengen. Og jeg ble helt RÅ på å løse kryssord.

Hun (skulle det vise seg), lå i seteleie. Som jeg gjorde da jeg kom til verden på vaginalt vis og banet vei for min tvillingbror som skled ut med hodet først, etter meg. Men min førstefødte hadde ikke samme planer. Hun lå trygt og godt med stussen plantet ned i bekkenet mitt og til tross for en (idiotisk, hvorfor protesterte jeg ikke!) jordmor som knadde og dro i magen min som hadde ligget i vater i fire måneder, i et forsøk på å snu henne...takk for at den farlige handlingen ikke utføres i dag. Så kom den kloke og ansvarsfulle legen. Her blir det keisersnitt, planlagt dato satt 29. juni, BASTA! Da ble hun født, med keisersnitt.

Det er ingen easy-peasy eller quick-fix, men det oppleves forskjellig, slik vaginal fødsel gjør. Da jeg ble trillet inn for 25 år siden, åpnet jeg med å spy på anestesilegen. Og ja, man ligger bak et grønt forheng og ser ingen ting, men gamle Riksen hadde blankpolerte operasjonslamper i taket...så jeg fikk med meg det meste av buksnitt og blod og gørr, og rakk å spy en gang til før det hele endte i en total lykkefølelse.

Første keisersnitt var OK. Jeg følte meg ikke snytt, det var nødvendig og legenes beslutning. Beslutningen ble tatt av helsepersonell som kan dette, som jeg stoler på, og jeg var i en sårbar situasjon. Jeg kunne ikke ha født seteleie etter å ha ligget pal i fire måneder.

Da hun kom til verden, så perfekt og nydelig man kan ønske seg, bestemte jeg meg for at hun ikke skulle få søsken. Ihvertfall ikke fra min livmor. Men årene gikk, såre opplevelser ble leget. Og jeg ønsket meg en til, minst!

Gravid igjen, jippi! Og har du hatt et trøblete svangerskap tidligere, så blir du fulgt opp på alle bauger og kanter og føler deg så trygg som det går an. Ihvertfall ble jeg det, enda jeg da hadde flyttet til en annen kommune=nytt team. 

Men nå gikk alt helt superdupert. Jeg trente aktivt til to uker før termin og gledet meg vilt til endelig!...å få presset denne babyen ut fødselskanalen. Jeg ville ha rier, blod, svette og tårer. Revne fra hull til hull og kanskje måtte sitte på en badering i tre måneder etterpå, who cares! Jeg ville bare kjenne hvordan det virkelig er å sette et barn til verden. Jeg ville føde, 'slik kvinner har gjort i årtusen før oss'...

Men hun ville det ikke slik, baby nr to valgte også seteleie. Som sin mamma og storesøster. Og ikke hadde hun særlig hastverk heller. Godt plantet med stussen ned i bekkenet mitt, brukte hun, som sin storesøster, ventetiden med å bokse meg hardt i magen. Døgnet rundt. Mye energi og sterk vilje i jentene mine.

Men var det så enkelt? Nei. Nesten to uker over termin og jeg er så sliten og pissredd for babyen som ligger 'feil vei', jeg vil ikke føde seteleie. Men overlegen nekter, og sier at 'her på XX så tillater vi ikke keisersnitt hvis det ikke er livsfare for mor eller barn'. Jeg blir, og nekter å dra før jeg har fått time for operasjon.

Som jeg fikk. Men det er ingen enkel avgjørelse, og jeg ble 'snytt' for den fødselen jeg tross alt ønsket meg. Jeg fikk igjen føde med keisersnitt, og hvis noen skulle lure så er det en fantastisk fødsel og helt sikkert på lik linje med vaginalt, bare anderledes. Og jeg ville ikke ha hatt det anderledes, det ble slik mine to kom til verden.

Det hører med til historien at jeg ble smittet på barsel (siste fødsel), og det så inn i granskauen. Jeg spydde hvert femte minutt og ditto kom andre veien. I to døgn. Og man kan jo tenke (eller kanskje helst la være) seg hvordan det er å sitte på do med bøtte foran seg med nyoperert buk som kramper seg og prøver på harde livet å amme uten å smitte babyen... Og da hjelper det fint lite at jordmor 'trøster' med at hele barselavdelingen har det samme.

Enda godt jeg hadde eget rom og bad. Og det gikk bra, men det var noen tøffe døgn.

Men jeg hadde tross alt født. Ingen 'snarveier' eller enkle løsninger. Og ingen i hele verden kan påstå noe annet. Historien og opplevelsen er min, og bare min. Det burde din også være, og helt uten innblanding av såkalte bedrevitere.

<3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Det står en gammel benk i hagen...

Postet av i Blogg

...så full av minner, på godt og vondt.

Da vi flyttet inn i det litt rare og 'skjeve' huset ved Halsbukta på øya, var det den store og frodige hagen som jeg gledet meg mest til. Og det å dele den og huset, med venner og familie. For vi har jo gjort det, delt og likt, og min største glede ved å eie et aldri så lite paradis på en øy, handlet for meg, om nettopp det.

Nederst i hagen under øyas kanskje flottest jasminhekk, står det en benk. Men ikke hvilkensomhelst benk.

I tre, kanskje fire år, hadde jeg det gledelige selskap av en eldre herre, som hvilte bena på min benk hver eneste formiddag. Jeg følte det når han var der, og spankulerte sånn litt tilfeldig ned i hagen, bare for å hilse og si hei...Han sa ikke stort, men løftet på hatten og smilte. Så jeg trakk meg tilbake med et smil, det tror jeg han satte pris på.

Bråket fra tenåringsguttene som finner det for godt å slå seg ned på benken...på vei til fest. herligheten så godt å vite at de er der. Trygge. Neste gang er jeg sikker på at de også tar med seg ølboksene. Hvis de glemmer det igjen, er det også OK, jeg panter til røde kors, som vanlig.

Kjæresteparene som har sittet her, holdt hender og enda mer. Forelskede par som har tuslet ned fra teltet når de andre har danset på bordene, bokstavelig talt. 

Venninner har sittet der i timesvis, noen har delt en opplevelse der og da. Andre har delt mye latter. Og noen tårer.

Jeg lytter ikke, jeg disponerer ikke andres tid. Allikevel er det akkurat det jeg gjør, når og hvis jeg trengs. 

Jeg lytter hvis du vil. Jeg er her hvis du trenger meg.

Benken min er din. Alltid. Husk det.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Som vanlig er jeg sent ute med ting som haster. Spesielt ting som innebærer et uforutsett innhugg i budsjettet.

I oktober var bilen min, den jeg kaller BLUE, på den alltid så irriterende EU-kontrollen. Jeg synes de blir hyppigere og hyppigere for hvert år (kontrollen, altså), men i flg kalenderen så skjer det 'kun' annethvert år, og jeg VET jo det, da, men alikevel... Vi, dvs BLUE, har gått klar i alle de 17 årene jeg har hatt henne. Så plutselig er det en sur mekaniker med en dritdårlig dag som sikkert har kranglet med kona og levert sippesure unger i barnehagen og har glemt frokosten og attpåtil har skikkelig vondt i magen...hva vet jeg? Men han underkjente BLUE!!! Ikke godkjent!

Jeg var målløs og måtte snakke med verksmester, for dette kunne da umulig være mulig? Oh, yes.

Dette var jo i slutten av oktober. Jeg fikk verkstedtime i november, og da kom snøen. Og den ble liggende. BLUE har bare sommersko på, så for å gjøre en lang historie kort (noe jeg sjeldent gjør), så var damene hos Statens Vegvesen så utrolig skjønne at de ikke bare ringte, men også skrev mail, om at BLUE fikk innvilget hele åtte måneder utsettelse for godkjenning.

Så må jeg bare erkjenne, litt småflau, at jeg har latt 'problemet' ligge...Hun går jo som en hoppe i brunst med sine 300 hestekrefter, det er jo ingenting galt med henne...ehhh, bilen! 

Whops, det er tirsdag morgen, jeg ser at 1. juni nærmer seg og jeg ringer mitt faste verksted. Legger hele min sjarme  og sjel (eller det som er igjen av den, tydeligvis ikke nok), og trygler om en liten verkstedtime 'dere-kan-ta-det-innimellom-jeg-er-flex'. Det er alle de andre også, tydeligvis. 'Sorry, vi har jo bare sportsbiler, så her koker det, dessverre'. Hjelper lite å være snill og blond, her. Men gutta har alltid gitt meg super service, og også nå, da de skjønner dilemmaet mitt. Så jeg får en anbefaling, og ringer SnapDrive (visste nesten ikke at de fantes):

-hei, det er Nina Cappelen som ringer (alltid viktig å presentere seg, husk det) 

-du snakker med Steinar, hva kan jeg hjelpe deg med?

-vel, jeg har en skikkelig utfordring til deg...

-wow, kjør på, jeg elsker utfordringer! 

-du skjønner, jeg har en skikkelig gammel bil...en 18 år gammel mercedes...og den (blir avbrutt av Steinar)

-dævven, du har en 430!!!

-eh, ja, det har jeg, hvordan...? (blir avbrutt igjen)

-jeg ser jo det her! Du har en CLK 430!

-oj, kunne du se det?, vi har jo bare snakket sammen i ti sekunder, eller noe? Men greia er, at den har da altså vært til denne forhatte ( til nå) kontrollen og blitt pålagt en rekke utbedringer som kun er til nytte på vinterføre og ja, jeg skjønner at det må fikses...Problemet er bare at det må gjøres innen 1. juni.

-du har en 430! (entusiasmen er til å føle og ta på gjennom telefonen), -jeg visste ikke at de fantes i Norge!

-så vidt jeg vet, er det bare solgt to solgt...? (føler meg litt beskjemmet)

-TO!!! Jeg er overrasket over at det er solgt noen! Jeg leide en maken i USA, og for en glede og opplevelse å kjøre, skikkelig trist at den ikke er å få tak i her hjemme. For et motorrom!

-ja, du har sett det, helt vanvittig herlig (og så herlig å connecte med en som skjønner!)

Vi er enige om nytelsen det er å åpne panseret...og prater entusiastisk videre om bil.

-så, du kan kanskje hjelpe meg? Jeg har (litt flau) bare en uke på meg...

-vet du hva? Vi tar den inn på ...dag. Og en annen ting, vi spanderer EU-etterkontrollen!

-Oi, så utrolig sympatisk og hvorfor, egentlig?

-fordi vi får inn bilen din. Vi gleder oss.

-men Nina (ja, man blir ikke bare dus med dem man connecter med, men også på fornavn); låvva meg ein ting da; du sell aldri den bilen, låvvar du det?

Selvsagt.

You made my day <3

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...
Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt...konsentrere meg for det som må komme.
Blogg
Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtr...
Les mer...
Jeg har ikke presset 2x4 kilo ut gjennom vagina, men jeg har allikevel født.
Blogg
Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keise...
Les mer...
Det står en gammel benk i hagen...
Blogg
...så full av minner, på godt og vondt. Da vi flyttet inn i det litt rare og 'skjeve' huset ved Hal...
Les mer...
Lov meg én ting, sa mannen...IKKE selg henne!
Blogg
Som vanlig er jeg sent ute med ting som haster. Spesielt ting som innebærer et uforutsett innhugg i ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

vennemat selvpleie ensomhet Vær deg selv fiskesuppe Hovedrett rosépepper boller forretter Feel good about your self egg Styrkeøkt maroccan oil superdigg desserter love alene syltet frukt elsker deg sort/hvitt verdens beste kjøttboller foto Dagenderpåmat bra nok kjøttkaker Poteter friskt salat cocktail loveyoutopieces Kald drikke Hamburger barnevennlig middag pommes frites Grill gjærbakst fetaost gjørdetenkelt Det gode liv spareribs meal Hummer familie Feriemat pasta Blåskjell myk hud taco/wraps/tortillas Tomater drittsekk Middelhavet rakfisk hjemløs Italia pitabrød Enkelt superenkelt Iberico søndagsmiddag oliven healthy kamskjell mozarella hold deg frisk Kylling voldtekt Øl&Aquavit behappy litt fest i hverdagen dirty plommer fresh nærdødenopplevelse jeg er her Nattmat sushi Tzatziki Lunsj Nestkjærlighet Pizza bake kosemat julegaver secondhand Spicy influensa Sunn mat! spinat hjemmelaget Laks Juledigg spoiled Bacon chevre tilbehør småretter bilder Strandliv insekter Feriemodus Thai images drit i å bry deg Omtanke Indrefilét Søndagsdigg Hverdagshygge ettertanke Pynt solskinnsboller torsk godt nytt år kake Fisk Frokost Lev godt chili på egne ben Kjøtt kjærleik Spania pretty russetid Sjømat feel good aubergine/tomat/parmesan Svinekjøtt sauser kreft enklere-blir-det-ikke eggerøre Venner Mett av en rett paprika møkkamenn chèviche kylling vårslepp Styrke død likør maki Frukt Thank You Familiemiddag suppe supersaft restemat Sommermat broccoli ferie parmesan Høstsnadder Overgangsalder restitusjonsmat lørdagsdigg ruccola snacks girlpower Canary Island botox creepy drinker eplekake tapas venninner mammahjerte pestoboller ostemat kropp barn grønnsakssuppe Trening Serrano Personlig trener kvinnefest reker i hvitløk sykehus tomatsaus Be happy Il Buongustaio smakfullt Sandwich Førjulsmat neger krabber jul omelett scampi Pakistansk mat aubergine Nyttårsforsett Skalldyr ost døtre Steinbit Kyllingburger hot suppe rettferdighet avocado iskaffe røkelaks verdens beste frappé kjærlighet slank deg sunn Soldager unntakstilstand Congratulations reker Naprapat Grønnsaker parmesanchips savn døttre top 10 vårløk raskt og lekkert misunnelse Fylla Ziconda rynkefri helse sommerkveld halloween vegetar kjøttboller Rosévin shopping Eid russebarn Venninnemat superdigg restitusjonsmat kakefest Svettetokter Moules frites hverdagsmiddag olivenolje pen Leve livet Katrine Noodler healty Må ha coctails fashion

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)