Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket alene

Det er kanskje noe av det vanskeligste og kjipeste med merkedager, det å være alene. Om det er fødselsdager, jul, påske, pinse osv, så er kanskje den aller kjipest dagen å være alene, 17. mai.

Jeg har aldri i mitt liv vært alene med å feire nasjonaldagen, så dette blir min første. I 53 år har jeg hatt alle rundt meg og det er nesten litt sprøtt at jeg velger å feire min 54. alene. Som de aller fleste av dere, så har det vært fantastiske 17maidager med sekkeløp (som jeg alltid vant), poteskjeløp (som jeg også alltid vant) og blinkskudd med luftgevær(som jeg ihvertfall alltid vant! Datter av superjeger).  Mine minner fra barndommens 17.maifeiringer er utelukkende solfylte og deilige, forspist på pølser og is....jeg har hatt den ære å ridd på hest helt foran i toget, det tror jeg er mitt sterkeste minne fra nasjonaldagen, så stolt for oppgaven, så stolt for landet vårt.

Så er jeg alene, og har det faktisk helt greit med det. Fire hyggelige og hjertegode invitasjoner til å feire dagen vår, det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for å takke nei. Selv den siste; Nina, må jeg virkelig vrenge armen din, for at du skal si ja'? Heldige meg.

Kjære du som leser dette; Ha en FANTASTISK 17. mai!

I know I will <3

 

b2ap3_thumbnail_nina-bunad-2.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Drit i å bry deg så mye...bry deg heller mer

Postet av i Blogg

Jeg har nettopp sittet og sett på dokumentaren 'Mellom oss'. Gjennom et helt år, har helt 'vanlige' mennesker i landet vårt, sendt inn videosnutter av sine helt vanlige og dagligdagse greier. Først, så tenkte jeg 'jiiizes', en haug med nolduser som vil på TV, få sine fifteen minutes og fame', men den tanken forsvant fort. En haug med mennesker har dokumentert en flik av hverdagen sin, skrelt av seg det ytterste skallet og gjort seg sårbare, vist oss bittelitt av sitt indre, der og da. De viser sorg og glede, nytt liv og død, kjærlighet og kjærlighetssorg...uten filter i fylla og såre hemmeligheter som ingen før har fått vite. Sikkert tilsammen 100 sjeler har dundret over skjermen min siste 80 minutter, og gitt meg mye til ettertanke over året som var.

DRIT I Å BRY DEG SÅ MYE.

En av jentene i dokumentaren deler sin dypeste hemmelighet; hun bryr seg veldig, veldig, VELDIG! Om hva andre mener og synes om henne. Hun sier hun PRØVER å ikke bry seg, men hun tenker på det hele tiden, det preger det unge livet hennes. 

Nyttårsforsetter er kanskje vel og bra, så lenge man ikke setter seg altfor hårete mål. Jeg er ikke giga tilhenger av forsetter ved inngangen til nytt år, for meg er gårsdagen like spesiell og viktig som den nye dagen i dag. Det å skrive '18 i stedet for '17 er for meg bare et tall, videre. Og noe jeg surrer med til langt ute i januar...

Men tilbake til hun som bryr seg så veldig om hva andre tenker om henne. For du er vel kanskje litt der, du også? Jeg vet at jeg er der, i hvertfall innimellom. Og det er utrolig slitsomt og svært dårlig fundament for ens egen selvtillit, det å tenke på hva andre måtte synes og mene om deg.

I høst, skrellet jeg av et nytt skall, og det var tøft. Selvsagt lurte jeg på hva andre ville tenke. Men for meg var det eneste viktige, og da mener jeg absolutt det eneste, hva døtrene mine ville mene om det. Så før jeg skrev #metoo innlegget om at jeg er blitt voldtatt, så snakket jeg med jentene mine, om det var OK at jeg skrev...?    Hva alle andre måtte mene om min åpenhet, er for meg selvsagt ikke likegyldig eller uinteressant, men jeg driter i å bry meg om det. Det er ikke verdt den negative energien det tar. 

BRY DEG HELLER MER.

Den andre i dokumentaren som traff meg rett i hjertet, var hun som satt i studenthybelen sin. Kveld etter kveld, uke etter uke, mutt putt alene. Hun var ensom, og lyden av medstudenter som festet og lo, forsterket følelsen av å være alene. Så tar hun mot til seg (herlighet, hvor tar hun det fra? Jeg ble halt satt ut av beundring for pågangsmotet til denne jenta) og går på en fest hun 'egentlig ikke er invitert til, det er litt random, de som kan, kan komme, lissom'. Jeg følger spent med, og ender i tårer, sammen med henne. Hun er så vakker, og jeg mister nesten pusten over intensiteten hennes, og de utrolig nydelige og store øynene som åpent og tilsynelatende uredde, ser rett på oss. Og forteller hvor alene hun er.

Og jeg får så intens lyst til å strekke ut en hånd. Nei, ikke bare en hånd, men begge armene. 

Jeg får så intens lyst til å bry meg, hvor kan jeg hjelpe, hva kan jeg gjøre?

Da jeg fortalte om voldtekten, (som kun 'it' og jeg visste om til da), brydde folk seg. Jeg fikk faktisk flere hundre meldinger, en enorm støtte og utrolig mye varme og empati...og hva gjorde det for meg? Jo, det jeg hadde båret som en vond hemmelighet i så mange år, den indre uroen og engstelsen for at noe liknende skulle skje med mine, den løste seg nesten opp. Selvsagt vil jeg alltid og for bestandig ha det i bakhodet og aldri sovne før jentene mine er trygge, men det kan jeg helt klart og vidunderlig leve med. Og jeg lever med at det er så mange der ute som bryr seg, VIRKELIG bryr seg.

Nyttårsforsett? Gjør mer av det som gjør deg LYKKELIG. Gjør MINDRE av det som tar energien din.

Lett å si, ja jeg vet. Men jeg har vært ute noen vinterdager, jeg har mistet og jeg har fått. I 2017 har jeg mistet to gode venner i kreft. In Memory Eva-Karin og Børre <3

En venninne er blitt mamma når resten av oss venter på barnebarn Hilde <3 

Jeg har mye å være takknemlig for, men jeg tar ikke en dritt for gitt.

 

GODT NYTT ÅR

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

PANG!!!

Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga jeg opp håpet om å få mer enn de snaue fire timene med søvn den natten. Kjipt, men OK, man klarer jo én natt med lite søvn.

Da smalt det. I hodet mitt. Smellet var som om det var en giga champagnekork som spratt. PANG! Jeg skvatt skikkelig og sa høyt til meg selv "hva FAEN var det?". Så kom prikkingen. Hele hånden ble plutselig nummen, som om den 'sov'. Min umiddelbare tanke var at jeg hadde ligget slik at den kom i klem, og ikke fikk nok blodtilførsel. Selvsagt var det grunnen.  Så kom den merkelige følelsen i ansiktet, jeg dro fingrene fra tinningen og langs kjevebenet ned til haken. Og jeg kjente ingen ting. Så kom kaldsvetten. Jeg var iskald, men allikevel hadde jeg små 'fontener' i håndflatene og i pannen, og jeg ble klam over hele kroppen og iskald på hender og føtter. Jeg var ute av sengen på 0,3 sekunder og innen jeg sto foran speilet på badet, hadde jeg tenkt tre ting; smellet i hodet var på høyre side, høyre arm hadde dovnet, og høyre side av ansiktet var helt nummen. Hadde jeg nettopp hatt et hjerneslag?

Jeg hadde nylig lest en historie om en kvinne på omtrent min alder. Hun hadde sittet i passasjersetet (thank God for that) da det plutselig smalt i hodet hennes. Hun hadde ikke rukket å kjenne så mye mer før hun svimte av. Lang historie kort; hun hadde fått hjerneslag.

Så der sto jeg foran speilet og kjente panikken komme. Nei, nei, nei, sa jeg til meg selv...dette skjer ikke!  OK, pust med magen og sjekk funksjonene; Ut med begge armer, OK. Smile og vise tenner, OK. Snakke høyt, hva heter jeg, hvor bor jeg, OK. Ingen tegn til hjerneslag. Lettelse.

Men hva var det da som skjedde med meg? For dette var ikke normalt, det kjente jeg i hele kroppen. Så jeg googlet. Og landet på 'drypp'. Det var det jeg hadde hatt, sa jeg til meg selv. Bare et lite drypp! For en lettelse! For det sto ikke noe om hvor alvorlig et drypp kan være. Det jeg leste, var at det er en hjerneblødning hvis anfall varer i ca en time, og går tilbake av seg selv innen 24 timer. Da er det jo bare å sitte rolig og vente til det går over, tenkte jeg...

Så kom svimmelheten. Hele hodebunnen prikket og jeg fikk en merkelig følelse av å være utenfor meg selv. Kaldsvetten tiltok og jeg var like nummen i arm og ansikt. Og da ble jeg ble redd. Dritredd. Jeg pakket toalettsaker og klesskift i en bag og satte den ved døren. Jeg skrev opp telefonnummer til de nærmeste og la lett synlig. Jeg lot døren være ulåst i tilfelle jeg skulle svime av. Jeg la inn 113 med et tastetrykk. Alt dette mens jeg snakket høyt og artikulert til meg selv, jeg skulle ikke besvime, nei. Pustet med magen, og tenkte at dette går over. Men det gikk ikke over.

Jeg så på telefonen, klar til å trykke 113-tasten. Men så kom tankene, 'rasjonaliseringen'. Hvis jeg ringer nå og forteller hvordan jeg har det, vil det umiddelbart sendes en ambulanse. OK, da er det flere ting som må ordnes først. Hundene må luftes, det er første prioritet. Med telefonen i den ene hånden og hundebånd i den andre, småsjangler jeg rundt i hagen og ber en stille bønn om at de må gjøre fra seg litt kjapt. Vel inne igjen, ser jeg meg i speilet; joggebukser og t-shirt. Hjelpe meg, ikke søren om jeg skal bli funnet svimt av i dette. Jeg tenker Gudskjelov at jeg dusjet før jeg la meg kvelden før, mens jeg skifter til jeans og en bluse. Og pent matchende undertøy med blonder under..(jeeezes, er det mulig...men ja, det er det når man er totalt irrasjonell).

Vel nede igjen tenker jeg at dette går over. Jeg kan ikke reise fra huset, fra hundene mine. Jeg tenker på jentene mine som er midt oppe i krevende eksamener, jeg kan ikke be dem komme hjem nå. Jeg tenker på mannen min som er i USA, Gudbedre det er midt på natten der nå, jeg vil ikke vekke ham med unødig bekymring. Jeg rekker så vidt å vurdere om jeg skal ringe noen andre, før jeg legger den ballen død. Jeg vil ikke plage noen unødig. Og jeg tenker at hvis dette skal gå skikkelig galt, så har jeg heldigvis en veldig grei liv -og uføreforsikring. 

En hjerneblødning skal i flg wikipedia vare i ca en time, så jeg støtter meg til det. Akkurat der og da vet jeg ikke bedre, og det er for mange hensyn å ta. 

Så jeg setter meg rolig ned, og venter. Sender en sms til kollegaen min, at jeg har sovet dårlig og derfor kommer litt senere på jobb. 

Jeg bestemmer meg, jeg skal på jobb. Tar en dusj for å bli kvitt kaldsvetten som nå er tørket inn, nytt antrekk og setter meg i bilen. Jeg føler meg faktisk ganske bra og tenker 'pøh, hva er det jeg driver med egentlig? Herligheten Nina, nå må du virkelig skjerpe deg og ta kontroll!' 

Jeg er på jobb i fire timer, og like før jeg skal videre til min instruktørtime i SATS, så svikter bena og hodet snurrer. Jeg må melde pass og skylder på lite søvn. Særlig, akkurat som om det har stoppet meg før. Men jeg sier ingen ting, ikke til noen. Jeg er bare 'uforklarlig' sliten. Selv ikke til bestevenninnen som jeg jobber med, sier jeg noe. Ingen skal få vite hva jeg sliter med, eller opplevelsen jeg hadde den morgenen. Jeg vil helst være 'verdensmester' og jeg trenger ingens hjelp. Vil ikke bry noen.

Så jeg drar hjem, orker ikke mat men er utrolig tørst. Drikker 'litervis' med vann, går en runde med 'gutta' og legger meg. Sove, bare få dette unna. 

Da ringer mannen min. Small talk og ja, alt er bare bra her hjemme. Han kjenner meg for godt, og jeg lyver aldri. Forteller, men med modifikasjoner og bagatelliserer så godt jeg kan, 'det er bare det at jeg er sliten'. Jeg sier jeg skal sove det av meg, i morgen når jeg våkner er jeg helt sikkert ship shape, og han sier 'hva hvis du IKKE våkner i morgen?' Insisterer på at jeg må ringe, hvis ikke gjør han det.

Så jeg ringer 113 og trekker fra alt jeg kan for at det ikke skal virke dramatisk i det hele tatt. Jeg vil jo bare sove, jeg er dødssliten. AMK setter meg over til en lege, og vipps så befinner jeg meg i et traumerom på akutten. 

Jeg skulle jo bare snakke med en lege, tenkte jeg, og så rett hjem. Derfor står bag'en jeg pakket med toalettsaker og klesskift, igjen ved døren hjemme. Hundene mine og katten er alene, og den eneste som vet at jeg ligger i det traumerommet, befinner seg i USA. Og jeg kjenner panikken komme, tårene som presser på, klarer jeg å svelge bort.

Enda, så ringer jeg ingen. Jeg har mer enn nok med å forholde meg til teamet som jobber rundt meg. Alle elektrodene som festes til kroppen, fra anklene og opp til halsen. Det stikkes med små nåler i absolutt hele kroppen, noen stryker hardt over leggene og jeg rekker å tenke 'Gudskjelov at jeg barberte de i går kveld'. Og når fotsålene får gjennomgå med stålstaver, tenker jeg gjennom smerten at 'heldigvis er tærne nylakkerte'. Fullstendig irrasjonell, igjen. Legen kommer og klemmer rundt føttene mine, jeg kjenner de er kalde og klamme i de varme hendene hans, og jeg blir utilpass, flau. Jeg som aldri svetter på føttene, de er alltid varme og tørre. Og nå klarer jeg å kjenne på at jeg synes det er flaut.

Jeg ligger der og tenker på alt annet enn situasjonen jeg er i. Nåler perforerer armer og håndbak, små slanger festes og det er en kontinuerlig sjekk med lys, motorikk og blodtrykk. Og alt jeg kan tenke på, er hvordan det går med mine kjære og hva skjer når de får vite at jeg ligger her? Jeg klarer ikke å slappe av, og vil bare hjem.

I seks timer ligger jeg i traumerommet. Så CT av hodet, og videre opp til slagavdelingen i 8. etasje. Hvor jeg blir tatt i mot med så mye varme at jeg blir nesten satt ut, enda så sliten jeg er der jeg ligger. Har bare lyst til å klemme den omtenksomme sykepleieren som tar meg i mot halv seks om morgenen.

Nye åtte timer med prøver (hvor mye blod er det egentlig mulig å tappe, og hva skal de med så mange 'litre'?), nålestikk over hele kroppen annenhver time, opp og stå, ta på nese, gå på linje osv...nye elektroder festet til steder der hovedpulsåren pumper,  for å fange opp evt blodpropper. 

Utpå dagen sier legen; 'dette skjønner vi ikke helt. Alle prøvene din er helt fine, allikevel har du klare symptomer på hjerneblødning. Blødningen kan i noen få tilfeller gå fra hjernen og ned i spinalvæsken, så vi må derfor vurdere en ryggmargsprøve'.

Her resignerer jeg. Jeg føler meg som en idiot. Jeg var kanskje veldig syk, men tok ikke hensyn i det hele tatt. Jeg tenker på jentene mine, hva har jeg gjort? Jeg burde ha tatt signalene og ringt 113 med en gang den morgenen. Så hvorfor tok jeg sjansen på å være 'verdensmester'? For det er jeg så absolutt ikke.

Men. Jeg skal helst klare alt og det meste alene. Jeg ber ikke om hjelp, aldri. Som en annen bestevenninne sa til meg i dag; 'Nina, du er jo aldri syk, så vi skjønte ingen ting!'.

Jeg er ikke lenger 'verdensmester', og jeg har fått en skikkelig tankevekker.  Og tenker at hvis det verste skulle skje, og jeg ikke hadde gjort noe med det og det skulle ha gått utover mine kjære?. Da kunne jeg aldri ha tilgitt meg selv.

Selv ikke fra Himmelen. 

Ta signalene på alvor. Ikke vent og se an. Det kan stå om liv, eller ikke. Men vi gambler vel ikke med livet.

Det gikk bra med meg. Denne gang. Gudskjelov. Det var ingen hjerneblødning. Etter 42 timer uten søvn, var det en nevrolog som stilte diagnosen, og jeg kunne lykkelig 'kollapse' i min egen seng. Vel vitende om at jeg er frisk! Og ved neste eventuelle korsvei, så skal jeg love meg selv, og ikke minst mine nærmeste, å IKKE være verdensmester. 

Det kunne ha gått så veldig galt. Jeg fikk skikkelig refs av den første legen jeg traff. Hvorfor hadde jeg latt det gå så lang tid? Hadde dette vært hjerneblødningen jeg hadde alle symptomer på, kunne dette ha gått riktig så ille, hva tenkte jeg på?!?

Ikke vær verdensmester, ta signalene og ring 113. 

Better safe than sorry <3

 

ps. min diagnose er Exploding head Syndrome. En helt ufarlig tilstand, men som kan oppleves svært ubehagelig og skremmende. I de fleste tilfeller 'nøyer' den seg med en eksplosjonslyd i hodet, alt fra et 'popp' til et skikkelig høyt smell. I noen få tilfeller, som den jeg opplevde, etterfølges den av symptomer som kan assosieres med hjerneslag eller hjerneblødning. Og som min behandlende lege sa til meg; opplever du dette igjen, så ring 113, og det med én gang.

Man kan nemlig aldri vite.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one

Postet av i Blogg

Alene.

Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en eller annen gang. Og er den frivillig, er du heldig. Er den ufrivillig, kan den kanskje være ganske så kjip. 

Jeg har kjent på den kjipe følelsen, 'luksusvarianten' av den. Den jeg vet er forbigående og kun iscenesatt av meg selv. Den som heter 'mammasavnerdøtrenesinesåinnigranskauenatdetgjørhelvetesvondt'.

Ja, jeg er dårlig på å være #mammautenbarnhjemme og samtlige hash tag som innebærer det faktum at mine små flytter hjemmefra. Det suger, og det suger skikkelig (eller 'it sucks', som i mitt hode klinger litt bedre)! Jeg har sogar venninner som oppfordrer jentene mine til å 'være sammen med mamma (meg) så mye som mulig'. Gode venninner, eksemplariske døtre. De skjønner meg.

Helgen var magisk. Det er MYE selskap i tre firbente gutter, for all del og jeg kan ikke klage! Og jeg trenger ikke å være uten selskap av andre enn mine firbente hvis jeg ikke vil. Jeg er privilegert sådan, og tar vare på de jeg har.

Så kom Pus og helgen var komplett. Heldige meg som får besøk av eldstedatteren min <3

Og nå sitter jeg i kjøkkenet og skriver. Og får den privilegerte følelsen igjen. 

For fra spisestuen strømmer det musikk, sang, banneord (jepp, jeg oppfordrer mine døtre å banne når ting går i stå, men de er meget forsiktige så der går jeg dem en høy gang) og høylytt sang. Smula jobber med eksamen. Smula er hjemme. Og synger. Jeg titter forsiktig rundt hjørnet, vil ikke forstyrre mer enn jeg 'må'. 3X2 meter bord er dekket med papirer og maskiner. Hun har 'mygg' på ørene, liten høyttaler som spinner 'hey, I'm crazy'...iPhonen besvares kontinuerlig samtidig som det synges av full hals og alle ti fingre taster samtidig på Mac, iPad og iPhone...hvordan får de det til? Her jeg sitter, høres det ut som et team på minst fem som arbeider, der inne. Og her sitter jeg med to pekefingre på tastaturet og er såre fornøyd.

 Smula er hjemme

 

(foto: Mie Cappelen)

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg våkner med den klumpen i magen, den du vet...som du ikke riktig vet hvorfor er der.

Jeg la meg sent i går, litt for sent. Skulle ha vært i seng før 23, det var ihvertfall planen. Jeg var passe trøtt etter lang helg, nydelig fårikålkveld hos Tone og Truls, tur med gutta og avsluttet søndagen med en real styrkeøkt. Så etter kveldstur; boms i seng. Jadda. Insomnia...

Og det er tusen små som kverner i hodet. Noen finjusterte, og noen fler og mer enn hva jeg ønsker, kanskje mer grovkalibret. 

Jeg kommer til å bli alene. Og det er faen meg ikke så lett å innfinne seg med, langt verre å takle tanken på at skal bli.

Jeg har jobbet litt (halloooo, under statement!) med de følelsene det er å se ungene mine forlate redet og etablere seg mer eller mindre alene. Jeg er løvemamma til ytterste konsekvens og klørne er derfor alltid nyslepne. Den som måtte våge å nærme seg avkommet mitt med dårlige hensikter? Choose your headstone. Or I will.

Så den klumpen i magen, den er vel der bare fordi jeg ikke klarer å få den bort. Fordi det er jævla dritt å være alene, på en måte. Så er det ganske godt også, og det er vel noe jeg bør lære meg å like. Leve med.

Og døtrene mine? De er jo alltid her. <3

Og det er jeg også. Carpe Diem.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Huset er musestille og jeg er pisse redd.

Postet av i Blogg

Herregud, så stille det er i huset. Eneste lyden er 'blopp-blopp' fra de alltid sultne koiene som sporadisk holder meg med selskap her i kjøkkenet. Ingen TV, ingen radio, ingen hunder som bjeffer. Selv de er stille nå. 

Ingen føtter som løper opp og ned trappen; 'mammaaaaa, er det middag snart? Soooorry, glemte å ta av meg skoene, vasker trappen i morgen, okay?'.

Rotet er borte, det forsvant med flyttelasset i dag. Skuffen med alle de rare matgreiene som jeg aldri helt skjønte, fryseren med veggis meg her og der (smaker det egentlige noe? Ja, kunne hun forsikre meg) er også borte. Det samme er Möet & Chardon'en i den fine esken ('jeg må jo kanskje feire at jeg flytter, mamma!').

Huset er musestille, og jeg er pisse redd. Virkelig, og for første gang på veldig lenge, er jeg redd.

For jeg er ikke husredd, og jeg er ikke redd stillheten heller. Hverken mørket eller den. Har ingen behov for å trekke for gardiner jeg ikke har, og går gjerne kveldstur i min egen hage, helt i mørket.

Det er ikke det jeg er redd for. Jeg er redd for å miste, det er dét jeg er så pisse redd for. For jeg har vært så nær ved å miste henne, og vi har kjempet noen kamper sammen, hun og jeg.

Jeg har fått noen spørsmål, og mer eller mindre forsiktige kommentarer; 'hvorfor er du så veldig protective...?' AKA; 'hvorfor er du så inn i hampen hønemor?'. Har man vært så på tampen ved å miste, kjempet for å redde og fått satt ting så til de grader i perspektiv, ja da blir man utrolig vár. Og redd. Det skal så lite til før alle antennene strekker seg i stram alert og det fører til fulle sirener i et mammahjerte.b2ap3_thumbnail_image3.JPG

Vi gikk opp litt løype i går. 'Se, mamma, her går jeg av trikken, og da er det bare den lille veien gjennom parken til døren min'. Lille veien??? Det er minst syv minutter å gå, gjennom en park! Alene, midt på natten! 

Jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake, men hun var så stolt! Så forbasket herlig stolt! Og jeg pisse redd...

b2ap3_thumbnail_image1-1.JPG

Så legger hun armene rundt halsen min, 'mamma, det kommer til å gå så bra'. Og jeg føler meg bittelitt svak og tenker at det burde være omvendt; det er jo akkurat det JEG burde si til henne...men hun sier 'ikke vær lei deg, mamma'. 

Jeg tørker tårene mine og kjenner på stoltheten jeg har for mine døtre. Storesøster sier til meg; 'mamma, hun kommer til å få det såååå fint, og jeg lover å passe på! Jeg vet hun vil.

Men ansvaret har hun selv. Gjennom parken midt på natten etter jobb på restaurant. Gjennom gatene tidlig en morgen på vei til skolen. Rekke trikken, rekke bussen. 

Vaske trappen etter sølete sko.

b2ap3_thumbnail_image3-1.JPG

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...
Jeg kjenner jeg må trekke pusten dypt...konsentrere meg for det som må komme.
Blogg
Jeg sitter i sofaen oppe på 'loftstuen', det nærmeste rommet jeg kan komme hennes, uten å virke påtr...
Les mer...
Jeg har ikke presset 2x4 kilo ut gjennom vagina, men jeg har allikevel født.
Blogg
Med litt undring, men mest interesse, har jeg fulgt debatten siste dager og hva som er 'best'; keise...
Les mer...
Det står en gammel benk i hagen...
Blogg
...så full av minner, på godt og vondt. Da vi flyttet inn i det litt rare og 'skjeve' huset ved Hal...
Les mer...
Lov meg én ting, sa mannen...IKKE selg henne!
Blogg
Som vanlig er jeg sent ute med ting som haster. Spesielt ting som innebærer et uforutsett innhugg i ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

Hovedrett elsker deg Steinbit på egne ben eplekake halloween Pizza pestoboller kake Serrano spinat julegaver healty behappy raskt og lekkert Overgangsalder krabber sushi Feriemat Blåskjell slank deg sunn healthy kjærleik Søndagsdigg chèviche kylling Kylling bra nok Svettetokter jeg er her foto likør myk hud ettertanke spoiled cocktail alene smakfullt suppe Venner hot suppe mozarella frappé Soldager insekter Styrke hold deg frisk Naprapat parmesanchips superenkelt Vær deg selv ensomhet Canary Island hjemmelaget Katrine litt fest i hverdagen kjøttboller pommes frites ost Nattmat Rosévin røkelaks venninner chevre sauser solskinnsboller tilbehør hjemløs mammahjerte verdens beste parmesan jul Øl&Aquavit Må ha enklere-blir-det-ikke boller voldtekt Sjømat ruccola møkkamenn syltet frukt Spania Tzatziki botox drit i å bry deg rosépepper Fisk Sommermat friskt superdigg salat tomatsaus forretter torsk rakfisk barn helse influensa Tomater kjøttkaker tapas Personlig trener shopping sykehus Middelhavet Styrkeøkt Il Buongustaio pitabrød olivenolje fiskesuppe coctails Omtanke Venninnemat Sunn mat! vårløk Feel good about your self nærdødenopplevelse unntakstilstand Høstsnadder oliven Iberico kvinnefest kosemat sommerkveld Det gode liv hverdagsmiddag egg Leve livet Frukt verdens beste kjøttboller Eid top 10 savn Nyttårsforsett Strandliv godt nytt år drinker døtre kakefest creepy chili Lev godt Laks Hummer avocado bilder pretty vårslepp vennemat eggerøre drittsekk grønnsakssuppe Juledigg taco/wraps/tortillas maroccan oil aubergine/tomat/parmesan Grill Mett av en rett girlpower kamskjell Nestkjærlighet Moules frites småretter Spicy paprika selvpleie Førjulsmat sort/hvitt spareribs Dagenderpåmat død Svinekjøtt Hamburger superdigg restitusjonsmat Enkelt Sandwich Be happy images vegetar Thai lørdagsdigg Grønnsaker Hverdagshygge restitusjonsmat Italia pen Indrefilét fetaost plommer rynkefri russetid pasta kjærlighet Frokost Ziconda rettferdighet omelett restemat Thank You gjærbakst Kyllingburger Noodler Pynt feel good familie scampi desserter Lunsj Congratulations iskaffe kreft Bacon søndagsmiddag Familiemiddag Pakistansk mat maki Feriemodus snacks misunnelse reker i hvitløk aubergine love ferie russebarn Poteter Skalldyr kropp broccoli neger gjørdetenkelt døttre loveyoutopieces Fylla barnevennlig middag dirty meal supersaft Kjøtt reker fashion secondhand ostemat bake Trening fresh Kald drikke

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)