Døtrene mine har alltid 'klaget' litt over min manglende interesse for kakebaking. Ja, baking generelt. De har aldri helt skjønt hvorfor jeg som er såpass interessert i å lage mat, ikke har latt de få hjemmebakst gjennom hele oppveksten (joda, jeg har bakt bursdagskaker).
Selv fikk jeg 'Go'kake' hver eneste lørdag gjennom hele min barndom. Min mamma er nemlig helt rå på baking, og har nok vært øøøørlite frustrert over min mangel på interesse for sukker, mel og bakepulver.
Og her har interesse og talent tydeligvis glatt hoppet over en generasjon, for begge mine døtre har ikke bare interessen, men de er like rå som min mamma til å bake!
Mens Julie har perfeksjonert seg på gjærbakst, er Mie's spesialitet kaker.
Når sant skal sies, så spiser jeg ikke lenger kaker. Jeg begynte å miste interessen etter første graviditet for 22 år siden (mine svangerskaps-cravings var alt annet enn søtt), og interessen har bare avtatt med årene og nå er jeg helt 'avholdende'. Ja, jeg VET jeg går glipp av utrolig mye som jeg vet de fleste synes er kjempegodt, men for meg er lysten på kaker bare helt fraværende.
Helt til i går.
Da bestemte Mie seg for å lage EPLEKAKE!
Og i mitt kakereportoar, er det verstingen av alle kaker. Varm eplekake med is er noe av det kvalmeste jeg kan tenke meg. Og jeg har aldri skjønt hvorfor jeg tilsynelatende er mutt putt alene om å synes akkurat det, men har for lengst vendt meg til "hvaaaa, liker du ikke varmeplekakemedis?" .
Kaker skal i beste fall, være kjøleskapskalde.
Men altså, her er Mie's helt egenkomponerte oppskrift på en eplekake som ikke bare smeltet mammahjertet, men faktisk var helt nydelig.
Målene er sånn litt på slump, men jeg fulgte med i prosessen og dette er ca hva hun brukte til en paiform (ca 30 cm i diameter):
200 g sukker (1/2 raffinert/Sukrin)
160-180 g smør
200 g hvetemel
3 store egg
1 ts bakepulver
1 ts vaniliesukker
1/2 dl lettmelk
3 store grønne epler
1/2 pakke ferdig vaniliekrem
kanel&sukker på topp.
Så var hun i gang;
Rørte romtemperert smør luftig med sukker, tilsatte så ett og ett egg mens biceps'en fikk kjørt seg. Siktet inn hvetemel, bakepulver, vaniliesukker og melk og rørte videre.
Med slikkepott over i form med bakepapir.
Så kommer det jeg tror må være hemmeligheten;
Syrlige grønne epler ble skrellet og skåret i syltynne skiver.
Og absolutt hele deigen ble dekket. Først med eplene, så med vaniliekrem.
Litt sukker på toppen og godt med kanel, og inn i ovn på 180 grader...vi tok ikke helt tiden, men da den var gyllensprø i kantene (en drøy halvtime?) var den helt klar for kakemonser.
Den er helt sikkert nydelig og aller best, varm/lun og med vanilieis.
Mie's 'kakaotopping' fikk duge som tilbehør på bildet.
Etter to timer i kjøleskap (kaken altså), spiste jeg mitt første kakestykke på mange år.
Og så ett til i dag, til søndagsbrunchen.
Var om mulig enda bedre i dag...