Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd for, og verne om barna våre...litt for ofte og litt for mye. For ingenting er for ofte eller for mye når det gjelder å sikre ungene våre, gjerne på alle bauger og kanter og der vi har mulighet til å komme til.

Jeg vet jeg er tigermamma, hønemor, over protective, løvemor...slåss med nebb og klør for mine og gir meg faen ikke før jeg har fått viljen min, eller i det minste fått gjennomslag for det jeg har kjempet for. Og ja, jeg har kjempet. Og selv med voksne barn, slutter man vel ikke med akkurat det. 

Første (eldste) flytter ut. Det er utrolig sårt og altfor tidlig, selvsagt. Men hun går ganske kjapt fra et trygt kollektiv, til samboer med kjæresten. Kjæresten er 202 cm på sokkelesten, bare så det er sagt. Høy, mørk og med de musklene som en tidligere profesjonell basketspiller besitter. Jeg føler meg relativt trygg. Samboere. Trygt.

Andre (yngste) flytter ut. Altfor tidlig, selvsagt, og uten samboer. Utrygt. Skummelt. Og potensielt farlig.

Så hva gjør man da? Jeg resignerer ikke, årene legges ikke inn. De fortsetter å jobbe, det er jo min jobb og min ønsket plikt.

Jeg saumfarer nettet, og finner det jeg leter etter. Pepperspray. Neonfarge. Alarm. Alt i ett. Trygghet for ungen min.

Og det kan jeg velge å tro på, tryggheten.

Når hun går gjennom den parken på nattestid, helt alene. Nå er hun instruert i å bruke et lite verktøy. Hun skal ved fare eller ved minste lille usikkerhet, trykke på en knapp. Utløse en alarm som vil vekke halve bydelen, farge en ekling i nærheten knæsj rosa og blinde en stakkar eller beist i fem minutter.

Hvis han mot formodning skulle vise seg å være en tilfeldig stakkar, så skal han få mine sympatier for at jeg har utstyrt min datter med dette inn-i helvetes-bra-selforsvaret. Og kanskje en blomst.

Men hvis han skulle komme til å så mye som å krølle et hår på min datters hode? Ja, da er det vel bare fantasien som setter grenser for hans videre skjebne...

Ingen kødder med et mammahjerte. 

Han kommer ihvertfall til å lete etter ballene sine. lenge. I den grad han vil være kapabel til akkurat det.

Amen. For mine døtre og alle andre jenter der ute. Take care <3

En eller annen gang i løpet av livet ditt, er du sannsynligvis en mer eller mindre 'drittkjerring'. Det er ikke en påstand, men en kjennsgjerning. Er du født med vagina, så ligger du garantert lagelig til for hugg og har sikkert vært i faresonen, en eller annen gang.

Og du har også sikkert opplevd dritten. Ikke bare den som går på deg personlig (og helst når du ikke er til stede), men den som rammer din beste venninne, kollega, søster eller venn...

La meg fortelle deg en liten historie. 

Jeg har flyttet en del ganger, funnet mange gode og nye ståsteder og har opplevet å få flere og gode venninner. 

Men ett sted jeg flyttet til, som var et supert sted å bo, men ikke så greit å opprettholde i et visst nabolag hvis 'aksjene' ikke holdt mål. Hvis du skulle havne i den spesielle gjengen...

Jeg husker mitt første 'du er såååå-inkludert-party' hos denne gjengen. 

Jeg var ørlite, om ikke akkurat star struck (får da være måte på), spent og ikke så lite tja, men dog, stolt og happy over å være inkludert. Det ble mange fester, og jeg lot meg rive med...så litt gjennom fingrene på hva som ble fortalt, hvem som ble snakket om. Men jeg likte det mindre og mindre...

Vi er seks par den kvelden. Gutta er seg selv, skåler i aksjeøl og ler høyt der det passer. Vi jentene prater og komplimenterer hverandres outfit. 

Så kommer det. Hun som ikke er der. Akkurat den kvelden.

Hun er faktisk grunnen til at jeg ble invitertinn i, innviet i denne 'unionen'. Men denne kvelden kan hun og mannen ikke delta.

Jeg husker jeg fikk bemerkninger fra andre: 'å, så du er innviet', da jeg svarte hvor jeg skulle den og den helgen...

Men hun som ikke er der akkurat den kvelden. Ikke bare hun, men også mannen, blir gjenstand for så mye drittprat. Jeg husker jeg satt nærmest målløs og hørte på. Det kunne da ikke være sant, alt det de slengte ut om vennene sine?

Pluttselig befant jeg meg i en setting hvor jeg ikke bare måtte høre på at andre snakket negativt om vennene mine, men jeg lot det skje! 

Jeg husker den kvelden som det var i går, og gremmes over feigheten min. Jeg var i en falsk 'lykkeboble' over å være akseptert. Dessverre skjønte jeg ikke akkurat da, hva den gjengen skulle bety for vennskap. Eller mangelen på det. Jeg turte ikke å ta til motmæle, si at jeg ikke aksepterte slarvet deres, så jeg bare lot det skje...

Men den kvelden gjorde noe med meg. Ikke bare bestemte jeg meg for å komme meg ut av den 'kulten', komme meg langt vekk fra en så negativ sfære. For når jeg tenkte over det, så hadde egentlig omtrent hver fest hatt et visst preg av drittsnakk om akkurat den eller de som ikke hadde vært tilstede akkurat den kvelden. Jeg måtte ta innover meg følelsen av å være en skyteskive de gangene jeg ikke var tilstede, men hvilke usannheter som eventuelt måtte ha kommet frem, gidder jeg ikke å spekulere i...Det var bare å komme seg ut.

Man lærer jo selvsagt, på de steg man gjør. Og ja, jeg har nok også vært en drittkjerring, helt sikkert. Men kan med hånden på hjertet si, at jeg ikke husker sist <3

Ikke faen om jeg noen gang skal snakke noen ned, ingen som helst.

For noe på veien har lært meg, at jeg kun kan bli stor, ved å gjøre andre større. Og omvendt <3

Dét var journalist Sigve Indregard's umiddelbare reaksjon på VG's lille notis om mannen som la seg flat. Mannen, en 35-år gammel familiefar, hadde 'jazzet' seg gjennom facebook-gruppen 'Mannegruppa Ottar', og sier selv til VG; "jeg har ikke vært klar over at det kunne få sånne konsekvenser. Jeg satt i min egen boble - hadde drukket tre pils og jazzet med gutta. Du vet hvordan det er.".

Sigve Indregard vet heldigvis ikke hvordan det er. Og det gjør heller ikke jeg. Er det fordi jeg er kvinne? Så absolutt ikke.

Familiefaren som 'la seg flat', hadde kommet med ytringer i denne gruppen; en 13-årig jente burde utsettes for både voldelige og seksuelle overgrep.

Og det er noe av det 'snilleste' det skrives om i forumet.

Jeg dumpet tilfeldigvis innom utklipp fra denne gruppen, i går kveld. Og det jeg leste, gjorde meg kvalm helt inn til margen. Avsky. Avmakt. Er dere menn så degenererte og perverse, virkelig? Ikke andre, men dere som er medlemmer?

Og det ble verre...dessverre, eller kanskje heldigvis, for nå vet vi. Det pumpet inn sitater fra dere som kaller dere 'ekte mannfolk'. Hvordan man voldtar spedbarn, og kommer unna med det. Hvordan man 'straffer' små jenter og gutter. Hva man bør gjøre med 'sminkedokker' på 13 år, hva innvandrere bør 'brukes' til. Osv. osv...

Ja, kvalm inn til margen. Men den følelsen går over. Det som IKKE går over, er REDSELEN, redselen for at dere faktisk finnes der ute. MØKKAMENNENE.

Redselen for at dere en vakker dag treffer en av mine døtre. 

Ja, det er kaskje lett å lire av seg dritt og møkk 'etter tre pils med gutta'. Men jeg tenker at det er helt umulig, hvis du er riktig nagla. Ingen mentalt balanserte oppegående mennesker med et snev av empati og omløp i hue, ytrer seg slik.

Og vet du hva? En dag blir du tatt. Tatt så det synger, og da er du ferdig. FERDIG! 

Du 'mann' som er medlem i denne gruppen, du som har profilbilde med toåringen din på armen, er barnet ditt i fare? Ler du av 'vitsene' som omhandler incest og voldtekt av andres barn, mens du stryker den lille jenta over håret?

Trykker du 'like' på innlegget om at 'etter et par pils så ryker hun' eller 'etter et f... er det bare å legge henne tilbake i vognen, mens du kysser henne faderlig på pannen og vugger henne i søvn'?

Hva gjør du den dagen barnet ditt oppdager hvem du egentlig er? At det du driver med, på andres bekostning, kan ramme dem også?  

Da er du ferdig. FERDIG!

Jeg er ikke ferdig, og du har ikke hørt siste ord fra meg. Jeg lar meg ikke målbinde. Lar meg ikke stoppe av sånne som deg.

Og nei, jeg vet faen ikke, og heldigvis, ikke hvordan det er.

Å være som deg.