I dag har jeg latt meg provosere av en annen blogg, og 'give me five' sier mannen i mitt liv; endelig er du på'n igjen! Så, bloggen min har ligget brakk siden november, og sure oppstøt har fått meg tilbake og på alerten. Men ikke om mat denne gang, dessverre, for det er der mitt blogghjerte ligger. 

Men altså, vi har en 'bloggfrøken' som spyr ut det aller verste i beste sendetid. Hun har tre små barn og forfekter det perfekte når det gjelder kropp og kosthold, og skriver i særs negative ordlag (dog kan hun dessverre ikke norsk rettskrivning, men det får så være) om jenter som har en BMI hakket over Folkehelsa's anbefalinger, dvs jenter med pluss 5 kilo, og setter spørsmålstegn om vi skal akseptere og GODKJENNE (hvor dumt er det mulig å formulere seg?) disse jentene...Quote Maria Høili: "Jeg støtter ikke fete rollemodeller. Vi må snu tankesettet. Maria"

Jeg får vondt langt inn i sjelen, men jeg trøster meg med at utsagnet helt sikkert mangler sjel. Og i hvertfall helt sikkert innsikt og kompetanse. For ingen ekte mamma vil ytre noe sånt, selv ikke for å få bloggoppmerksomhet.

Jeg har akkurat nikysset(som vi kaller det, overøsing av pannenusser) min attenåring i søvn. Min yngste, men vi mammaer blir aldri for gamle til akkurat det. Jeg står opp 07.15 hver eneste morgen, slik jeg har gjort med barna mine i 23 år. Og jeg har faktisk fått høre; 'At du gidder! 'Er hun ikke gammel nok til å klare seg selv?'

Ja, selvsagt er hun, og søsteren før henne, gamle nok til å klare seg selv, men det er det mitt privilegium å kunne vekke jentene mine hver eneste morgen med tusen pannekyss. Og frokost, juice og varm te.

Pluttselig er de ute av redet, ute på egen hånd. Men jeg vil ALLTID være der for dem, uansett hva. Og det er MITT privilegum. 

Har man noensinne angret på tiden man tilbrakte med barna sine? Morgenene man støttet og oppmuntret vakre men særs trøtte tryner?

Gleder meg til 07:15, natta <3

På denne tiden for ett år siden, skrev jeg et innlegg "En strandselgers hverdag". 

Om hvordan disse gutta sliter fra morgen til kveld for en 'luselønn' som mange turister prøver å prute de fri for.

I år har jeg truffet igjen mine venner. 

Det begynte med første dag på stranden for litt over en uke siden. Der ligger jeg fordypet i boken min (Hundreåringen som rømmer er forresten å anbefale!) med solhatt og store solbriller (gjelder å ta det forsiktig når man ankommer 35 skyggegrader med en ikke akkurat soltilvendt hud) da en kar pluttselig setter seg på huk ved siden av meg. Tross store solbriller og dertil hatt, skygger jeg med hånden over denne 'forstyrrelsen', og blir møtt med "Hey Lady Nina, don't you remember me?". Jeg er ikke akkurat verdens kjappeste der jeg ligger fordypet i bok fortsatt dypt inne i akklimatiseringsfasen og attpåtil blendet av solen...men stemmen kjenner jeg, det er David!

David fra Senegal er der trofast på 9. året. Og David fra Senegal kjenner meg igjen enda så mange tusen turister han forsiktig og alltid høflig prøver å selge varene sine til. David kjenner meg ikke igjen fordi jeg er Nina, men fordi han er David og vi har en connection. Og fordi vi har 'kjent' hverandre gjennom fire somre og alltid har hatt tid til en prat og en flaske vann, sammen.

I år måtte han pent avslå tilbudet om både vann og brus, det er Ramadan. Og da er det ikke tillatt så mye som en tyggis mellom solopp- og nedgang.

Det samme gjelder for min andre gode venn, Malik. Malik er også fra Senegal og vi har også kjent hverandre i fire år. Malik har to sønner, to og seks år gamle, og det vil si at han har vært hjemme på besøk for tre og syv år siden. Malik gleder seg til å komme hjem på besøk i hele fire uker i november, før han returnerer til jobben sin i Spania, og forhåpentlig vil de to sønnene da få en søster eller bror neste august.

David og Malik jobber på strendene, og høflig og alltid blide forsøker de å få oss turister til å kjøpe varene sine.

Og vi pruter i vei. Vi driter da vel i at de må gå 12 timer i glodhet sand, i stekende sol uten å kunne søke skygge som holder 32-35 grader. Uten å kunne ta en slurk vann fra stranddusjene og ihvertfall ikke ta i mot et sjeldent tilbud om en kald flaske vann.

Har de da tross alt ikke bedre her enn hva de ville ha hatt det hvis de hadde blitt værende i Senegal?

Jo, både David og Malik vet det. De er takknemlige for å kunne jobbe som strandselgere, takknemlig for å møte hyggelige turister og takknemlige for at de hver måned kan sende noen euro hjem til familien. 

Men som Malik sa (han slo seg ned ved lunsjbordet vårt i går og ble sittende en hel og sjelden time); 'but it's hard, you know', samtidig som han smiler med triste øyne og ler litt mens han senker blikket. It's hard, I know. Spesielt nå når det er Ramadan.

David og Malik, sammen med tusenvis av andre, tråkker strendene fra morgen til kveld, nedlesset med salgsvarer. Tunge ryggsekker, armene fulle av vesker og gjerne to meter etasjer med hatter på hodet. David og Malik vet at jeg IKKE støtter kopiindustrien og derfor er det 100% nyttelsløst å forsøke å selge meg kopivarer.  Derimot vet de at jeg er 'grossist' i armbånd, strandkjoler, håndklær, tepper og eller alt det ikke står et 'merke' på.

Derfor har vi funnet hverandre og det skader vel heller ikke at vi konverserer på fransk. (jeg trenger språktreningen og de puster lettet ut når de kan snakke morsmålet sitt).

Men jeg pruter aldri, ALDRI. Jeg går heller med en veske fra HM enn en kopi fra stranden. Jeg lar heller være å kjøpe enn å prute, men siden jeg er en liten men lykkelig 'grossist' for David og Malik, her er en liten påminnelse for de av dere som leser dette og ikke leste innlegget for ett år siden;

Gutta plukker opp sine varer hos bakmenn tidlig hver morgen med en fast provisjonmargin. Etter 12 timer møter de samme sted og skal innlevere rest av varer og den cut 'leverandørene' forlanger i provisjon. Det vil si, at selger David og Malik en vare for 3 euro, får de kanskje 1 euro. Så hvis du pruter denne varen fra 3 til 1 euro, så får David og Malik ikke så mye som et sandkorn, men 'sjefen' er fornøyd og gutta får beholde jobben.

I dag feires Eid, slutten på Ramadan. Jeg spurte både David og Malik om det ble stor fest og feiring i kveld, men begge sa at nei; det ble nok litt brød og melk. Men begge skulle sende ekstra med penger hjem i dag, og sove litt lenger i morgen.

Happy Eid to all my Muslim Friends.