Herregud, så stille det er i huset. Eneste lyden er 'blopp-blopp' fra de alltid sultne koiene som sporadisk holder meg med selskap her i kjøkkenet. Ingen TV, ingen radio, ingen hunder som bjeffer. Selv de er stille nå. 

Ingen føtter som løper opp og ned trappen; 'mammaaaaa, er det middag snart? Soooorry, glemte å ta av meg skoene, vasker trappen i morgen, okay?'.

Rotet er borte, det forsvant med flyttelasset i dag. Skuffen med alle de rare matgreiene som jeg aldri helt skjønte, fryseren med veggis meg her og der (smaker det egentlige noe? Ja, kunne hun forsikre meg) er også borte. Det samme er Möet & Chardon'en i den fine esken ('jeg må jo kanskje feire at jeg flytter, mamma!').

Huset er musestille, og jeg er pisse redd. Virkelig, og for første gang på veldig lenge, er jeg redd.

For jeg er ikke husredd, og jeg er ikke redd stillheten heller. Hverken mørket eller den. Har ingen behov for å trekke for gardiner jeg ikke har, og går gjerne kveldstur i min egen hage, helt i mørket.

Det er ikke det jeg er redd for. Jeg er redd for å miste, det er dét jeg er så pisse redd for. For jeg har vært så nær ved å miste henne, og vi har kjempet noen kamper sammen, hun og jeg.

Jeg har fått noen spørsmål, og mer eller mindre forsiktige kommentarer; 'hvorfor er du så veldig protective...?' AKA; 'hvorfor er du så inn i hampen hønemor?'. Har man vært så på tampen ved å miste, kjempet for å redde og fått satt ting så til de grader i perspektiv, ja da blir man utrolig vár. Og redd. Det skal så lite til før alle antennene strekker seg i stram alert og det fører til fulle sirener i et mammahjerte.

Vi gikk opp litt løype i går. 'Se, mamma, her går jeg av trikken, og da er det bare den lille veien gjennom parken til døren min'. Lille veien??? Det er minst syv minutter å gå, gjennom en park! Alene, midt på natten! 

Jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake, men hun var så stolt! Så forbasket herlig stolt! Og jeg pisse redd...

Så legger hun armene rundt halsen min, 'mamma, det kommer til å gå så bra'. Og jeg føler meg bittelitt svak og tenker at det burde være omvendt; det er jo akkurat det JEG burde si til henne...men hun sier 'ikke vær lei deg, mamma'. 

Jeg tørker tårene mine og kjenner på stoltheten jeg har for mine døtre. Storesøster sier til meg; 'mamma, hun kommer til å få det såååå fint, og jeg lover å passe på! Jeg vet hun vil.

Men ansvaret har hun selv. Gjennom parken midt på natten etter jobb på restaurant. Gjennom gatene tidlig en morgen på vei til skolen. Rekke trikken, rekke bussen. 

Vaske trappen etter sølete sko.