Det å gå av flyet, sette seg i bilen og kjøre mot et kjent og kjært feriemål, er gull verdt for meg i disse tilmålte sommerferieukene.

Jeg vet hva jeg kommer til, og hva som møter meg, og det er en utrolig deilig følelse.

Denne sommeren var jeg på nippet til å velge noe helt annet, men det var kun pga redselen for å bli maskinpistoldrept på en strand. Frykten satt i, og spesielt 'ryktene' om at IS ville kle sine disipler opp som strandselgere og massakrere Middelhavsturister, ja det fikk meg til å tenke i helt andre feriebaner. Hjemmeferie. 

Men så ble bittelille Felix friskmeldt nok til at jeg kunne reise, og IS var det siste jeg tenkte på da. Jeg ønsket meg bare til den forutsigbare og totale laid back roen jeg finner her. 

Hector, Raphael, Fernando, Jesus og Antonio. De fem gutta er alt jeg trenger. Vel, ikke alt da, men de gjør tilværelsen her nede til et enda vakrere sted!

Hvert år jeg kommer, blir jeg møtt med åpne armer og kyss på begge kinn. Hver eneste morgen (vel, formiddag...) jeg kommer ned på stranden, blir jeg møtt med det samme. Det er alltid solsenger reservert, uansett hvor lange ventelistene er. Det er alltid et lunsjbord ledig, uansett hvor crowded det er. Det er alltid smil, generøsitet og åpne armer. Det er alltid rom og tid for en prat over en aldri så liten 'vitaminas'.

Det høres kanskje kjedelig ut for noen, men jeg er ikke og vil aldri bli, en spenningssøker. Jeg kommer aldri til å hoppe i fallskjerm eller strikk eller dykke dypere enn at jeg kan kjenne solstrålene. 'Risikosport' gjorde jeg meg ferdig med i ungdomstiden og i ung voksen alder, og da jeg ble mor skled jeg inn i det trygge og til tider forutsigbare.

Nja, ikke alt er så himla forutsigbart da. Jeg kan fortsatt knekke til og ta en liten feietur på sparket.

Bare jeg får tenkt meg om.

Luna Beach

Sunset med Tone

'Min' strand.

Gutta mine (de tobente).

Da jeg boardet flyet i går morges, var det med svært ambivalente følelser og mange motstridende 'argumenter' som nærmest kriget oppe i hodet mitt og gjorde meg helt svett lenge før jeg ble stoppet i sikkerhetskontrollen pga for mye 'bling' på kroppen. 

Kan jeg reise, er det helt trygt, vil han klare seg uten meg?

Det var selvfølgelig 'hittebarnet' jeg tenkte på, og som gjorde at jeg, og bare jeg, klarte å lage alle de små 'krigene' der oppe.

Jeg er svært dårlig på reise fra. Alt jeg reiser fra, innebærer mer eller mindre traumer i mitt indre. Jeg er skikkelig dårlig på det, og da mener jeg mer dårlig enn det verste de fleste kan forestille seg.

Jeg har alltid vært helt grusom dårlig på å reise fra barna mine (derfor har jeg alltid hatt de med meg når og hvor det har vært mulig og det er noen steder som har måtte gå til anskaffelse av barnesenger og diverse  siden de aldri har hatt besøk av babyer før...ære være dem!), og det må jeg innrømme at jeg fortsatt er, selvom de nå er voksne...

Men tilbake til hittebarnet mitt. Felix. 

Felix ble lagt i armene mine en januardag for åtte og et halvt år siden. Storyen rundt det, har jeg fortalt før, og storyen siden da han ble alvorlig syk i midten av juni, likeså.

Noen ganger (men bare når jeg trenger ekstra oksygeninntak), kunne jeg ønske at jeg ikke var en så forbasket inngrodd hønemor. Men akkurat den følelsen varer bare i noen sekunder. Jeg er selvopplest og selvvedtatt en aldri så liten studie i 'hvordan passe så grundig på at klumpen i magen aldri forsvinner'. Jeg lærer aldri. Og helt ærlig, så har jeg ingen ambisjoner om å lære å la være... 

Så ja, jeg er en vandrende bekymringsbombe som smiler utad og kriger innad.

Derfor sov jeg ikke i natt. Min første natt i Spania og min første natt uten 'gutta'. Enda jeg visssssste (med alle s'ene) at de var i de aller beste hender (hvis ikke, hadde jeg jo aldri reist!). I stedet lå jeg og sjekket fly tilbake til Norge, talte timer 'hittebarnet' (Gizmo har mer enn næringsvett uansett hvor han er) hadde nektet å få i seg mat og vann og talte på timene det kunne være tilrådelig å gi ham sjansen til å aklimatisere, før jeg fikk nærmest hjertestans og måtte komme meg hjem.

Fem uker med intensiv behandling og døgnkontinuerlig pleie, det sitter i. Selvom siste uken viste sky high progresjon og veterinærer sa OK...så er det ikke 'bare en hund'. Det er Felix.

Så kom meldingen tidlig i morges, mens jeg ennå var våken; Felix har spist og Felix har drukket vann. Felix har vært ute med halen oppe og ligger nå i fanget.

Da sovnet jeg og gikk helt greit glipp av første ferieformiddag.

Lykke <3

J

Og gjett om jeg har tyvstartet!

Jeg er vanligvis veldig nøye på dette med glitrende julelys ute, de tennes enten 1.ste søndag i advent, eller 1. desember, which ever comes first.

Føler meg nesten litt smågæern som allerede har to opplyste grantrær, på hver siden av inngangsdøren. Jeg er ihvertfall først ute i nabolaget, og en kjapp tur rundt øya i dag, bekrefter at jeg (så langt jeg kunne se) er alene om å ha glitrende juleutelys. Så det er meg og Sandvika Storsenter da, som foregriper begivenhetens gang? Føler meg nesten litt rampete, men har for lengst gitt opp å tenke på hva andre måtte mene...

Lys ble det, og det er ikke annet enn lykke som følger med akkurat det!

Men jeg innrømmer glatt at jeg har måttet legge litt bånd på meg i dag; det ligger nemlig flere lysranker og venter. De er øremerket hekken langs oppkjørselen, men jeg skjønner at det hadde vært å gå litt for langt. Det er tross alt bare 24. november.

Det er bare sånn ca 26 dager til solen snur, har du tenkt på det?!? Det har jeg, og jeg kan nesten ikke vente!

!

Jeg skal nyte førjulstiden. Gleder meg vilt til tradisjonen lutefiskaften hos Hansen's, Lene's Juleskinke med 12 venninner, Pinnekjøtt, rakfisk og julebord med alle sorter sild, ribbe, sylte og stekt leverpostei med bacon. Og mye mer med gode venner.

Men jeg skal ihvertfall ha én hummermiddag innimellom. Den Canadiske til 130,-/stk smaker helt utmerket med riktig stæsj.

Også er det viktig å unne seg en laid back lunch...som f.eks. en baguette med Iberiaskinke (serrano) og tomat, et glass hvitvin, en cortado og masse vann...

Og har man i tillegg noe pent og beroligende å se på (her; tre av mine koi og gullfisk), så blir førjulstiden enda bedre.

Alle har noen eller mange sommerminner, ta de frem!

Og her er ett av mine; Marco lager en 'Sidecar' til meg, 'On top of the deck Bar' på veg til Italia.

Minnene lager du selv, ta frem de beste, med ønsker om en nydelig førjulstid.

Jepp, det er faktisk 20 år siden første gang jeg var her.

Jeg var enten usedvanlig treg, eller så var jeg ikke så vant med (praktiske) sydenferier i vinterhalvåret før jeg fikk barn. Heller mot det siste jeg da, for jeg er vel ikke treg! Og dessuten ferierte jeg i helt andre verdensdeler før mammalykken kom.

For det var vinteren 1994 at jeg satte mine ben på en kanarisk øy, selveste Gran Canaria, for aller første gang. Og det med en åtte måneder gammel strålende opplagt baby!.

Jeg har vært her hvert eneste år siden den gang. Med foreldrene mine, søsken, svogere, svigerinne, mann, og selvsagt med ungene mine, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, men vi har vært alt fra 2-3 til ti-11 familiemedlemmer, samme på tur.

Så i år er litt 'reunion' da, lille pus som lå i vognen for 20 år siden, er med mamma'n sin på  senhøstferie (eller jeg med henne;-)

LunsjSelfie

Grillet chevre og grillet halloumi 

Cæsarsalat

Anfi Beach

Ganske alene på stranden i dag...

Mini cobbana

Teller nesten timene nå, Paradisuken nærmer seg slutten, men vi har EN HEL DAG igjen, og det er meldt strålende sol!

Hasta la vista!

...late dager er akkurat hva jeg har foran meg...jeg har en uke fri!

Men savner allerede mine to- og firbente hjemme, samt hele treningsgjengen min på alle mine syv uketimer! 

MEN, 28 skyggegrader og 24-25 i sjøen er akkurat helt passe midt i november og hiver den (snikende) dårlige samvittigheten glatt over bord fordi jeg vet at alle klarer seg uten meg ;-)

Dagens lunsj.

Med salat.

Utsikt fra lunsj...ganske greit.

En vakker morgen for noen dager siden, våknet jeg opp i Amalfi. Byen Amalfi ser ut som en blanding av Draculas hjemby og Kardemommeby. Stupbratte fjell reiser seg rett til værs, med hus klamrende fast i små klynger samt spredt her og der. Det er vel en aldri så liten gåte hva de tenkte da de anla en bitteliten by på det som må være en av Italias bratteste kystlinjer.

Byen består av en smal og travel 'gågate', hvor mennesker myldrer i alle retninger og små Fiat'er og minibusser tvinger seg frem i sikk-sakk mellom alt som rører seg.

(eieren av denne Fiat'en hadde forøvrig parkert midt i gaten og gikk inn til bakeren for å handle. Det dannet seg etterhvert en ganske lang kø bak bilen, men INGEN tutet eller hisset seg opp av den grunn. Ti meter lenger ned sto også en politimann og så på, men han bare smilte...)

For oss nordboere kan det virke en smule kaotisk, men for Amalfi'ene ser det ikke ut til å affiserer det grann.

Byen begynner og ender med denne hovedgaten, hvor ikke én vegg er uten en butikk eller utsmykkning av noe slag. Her ligger også små kirker, små altere med Madonnafigurer på de mest utrolige steder, vakre statuer, fontener og verdens smaleste smågater med bratte trapper 'annenhver meter' på begge sider. 

For ikke å snakke om de mange bittesmå og fargerike grønnsaks- fiske- og slaktebutikkene som får de beste supermarkedene hjemme til å blekne helt.

Verdens minste fiskebutikk?

Parma i fritt heng

Pasta i varianter du garantert ikke får her hjemme

Auberginer lange og slanke som slangeagurk, tomater på størrelse med meloner og sitroner store som appelsiner

Noe av det herligste ved å feriere på et etterhvert kjent og kjært sted, er som tidligere nevnt; det forutsigbare. Det å bli møtt hver eneste morgen med kyss på begge kinn (og med tre av 'patronen') og alltid med et "guapa", gjør starten på dagen så HERLIG! 

Her er to av de fantastiske og alltid tilstedeværene gutta, som sørget for at hver eneste av de 16 dagene på Luna Beach ble noe av det deiliglateste i sommer. Ti skritt fra solseng ned til havet, fem skritt fra solseng opp til lunsj.

Vår siste dag var ekstra varm, stekende deilig som vanlig, men uten et vindpust. Jeg foretrekker strandseng som jeg kan snu ettersom solen beveger seg på himmelen, ungdommen foretrakk cabana'en i dag.

Jeg blir som sagt innimellom beskyldt for å være litt forutsigbar, men det er bare fordi jeg liker faste vaner, de som er gode. Så jeg starter alltid feriens lunsj med gambas pil pil, og avslutter alltid feriens lunsj med gambas pil pil. Med ekstra hvitløk, og jeg trenger ikke en gang å be om det, de vet.

Siste lunsj på La Luna med mine britiske venner, den ble litt ekstra lang i dag, liksom for å holde litt lenger på den følelsen; sitte der med tærne i sanden og nippe til iskald rosé under hvite parasoller mens bølgene slår innover bare noen få meter unna...

Og noe av det vanskeligste med feriens slutt, er å si farvel. 

I dag var det ikke de sedvanlige kyss på begge kinn, men gode omfavnelser a la bamseklem. Disse gutta vinker sine gjester farvel hver eneste dag, alikevel får de akkurat meg til å føle meg spesiell og at jeg vil bli savnet. Jeg tar med meg den følelsen fra Luna beach, at de vil savne meg litt i dagene som kommer. Et par tårer fattigere, men et herlig ferieminne rikere.

Noen ganger er stranden helt vidunderlig i seg selv, og alt annet er ganske overflødig...bortsett fra det basale, selvsagt.

Vi kommer jo ikke utenom den faste morgendrinken 'aqua con gas' og det deilige ved det at både Pedro og Alfonso for lengst kjenner rutinene våre (les; mine). Så når vi slenger oss ned på sengene i formiddagssolen (ja, jeg VET det snart tar slutt og jeg snart skal hjem og ikke våkne opp til 25 morgengrader og lys lysblå himmel og det første jeg ser fra soveromsvinduet er tre nydelige palmer med store hvite blomster! Må huske å ta bilde av de, helt fantastiske) og er så vanvittig takknemlig for å være nok en dag i disse vakre omgivelsene som innebærer både sted og ikke minst, menneskene..

For jeg liker meg skikkelig bra her, for å si det enkelt. Stortrives. Alle som vil meg vel, og jeg dem, en aldri så liten symbiose. 

Og hvis noen vil prøve Alfonso's kveldsrett; 

Da tager man 15 bittesmå calamaris, 10 akkar i skiver, fire passe store octopus, åtte sildefisktyper med hode og hale (og husk at octopus'en må ha alle armer med sugekopper intakt) og et par-tre store tigerreker. Rører alt inn i en blanding med egg, melk og hvitløk og stapper hele herligheten ned i en stor frityrgryte til passe gyllent. Vips! så er det bare å kose seg.

Siste kveld med vennene, og den var nøye planlagt og booket på Truls' sin Hawaiiskjorte (litt intern den, men vi var altså garantert det beste bordet i restauranten hvis han lovet å komme i sin skjorte med store hvite og rosa liljer).

Så vi benket oss på høye stoler rundt en massiv stålplate og bak den dukket vår egen japanske kokk opp som troll i eske. Smale øyne og stort glis, ikke ett ord hverken på spansk, engelsk eller japansk. Stille som en østers med andre ord, men han var ikke der for å prate, men for å vise kunstene sine. Og i følge vår hyggelige waitress; "flown in fål the sømmel just to make happy food, yes?". 

Og jada, vi nikker og smiler og sier ja takk til sake mens vi venter. Truls med Hawaiiskjorten kan jo dette med sake og forklarer oss litt uinvidde at kald sake er sterk og varm sake er mild. Det er allerede glovarmt rundt stålplaten og vi er tross alt i Spania, så valget er lett, kald sake. Ganske godt, men det holder med et 'eggeglass'.

Så begynner moroa. Men veldig forsiktig, vi blir nesten litt skuffet når det kommer to fat med sushi nigiri på bordet...ingen fyr og flamme?

Men så smørmyke og med knallrosa ingefær (hjemme får vi bare blekrosa) og så mye smak at det setter smaksløkene i sitrende forventning og mer enn åpner opp evt tette neser med ekte wasabi.

Så setter han i gang med to skarpe knivspader og lager et aldri så lite show med tigerreker og laks, snur og vender og setter til slutt fyr på det hele før det danderes lekkert på små smale fat.

Fortsatt litt sulten, men lurer litt når assistentene hans bærer inn fat på fat som de stabler langs veggen mellom ham og stålplaten...jaja, la det stå til, og det gjør vi.

Indrefilét i små møre biter stekes i et lite flammehav, tres på pinner så fort at vi knapt ser det, dryss med sesamfrø og vips!er det på en ny tallerken foran oss.

Begynner å kjenne det nå, at feriemagen som er betydelig utvidet alikevel strever litt med å lage plass, men smaken er så altfor nydelig til at vi ber om 'doggy bag', og det går ned.

Nå ser kokken at vi trenger en ørliten timeout, og på disken kommer øl og Chardonnay; ti minutters pause altså. Og pausen benyttes til det kokken kanskje tror er vårt høydepunkt; mens vi nipper til frisk drikke steker han syyyltynne eggekaker som han kutter i små biter og kaster inn i munnen vår. Vi sitter der på rekke og rad og gaper så høyt vi kan (forhåndsadvart da vi booket bordet; "plis dont wel any nice shølts"...ref. derfor vi fikk bordet på skjorten til Truls), og ser ikke spesielt smarte ut der vi sitter, men gøy er det, spesielt fordi kokken bommer hele tiden og maten fyker rundt i lokalet og treffer de andre gjestene.

Så tømmer han fatene bak, og stålplaten dekkes med kylling, squash, store sopp, egg, ris, grønnsaker og masse hvitløk, og nå begynner showet.

Og ny rett på bordet.

Mageskinnet kan ikke strekkes mer, men det er utrolig hva en dessert kan gjøre, for menneskekroppen er tross alt utrustet med en egen 'dessertmage'. Og jeg som ALDRI spiser søtt eller dessert i det hele tatt, ble småfrelst av denne. Syltynne pannekaker stekt på stålplaten, en iskule på hver, pakket sammen og satt fyr på. Den glapp på bildet, men Herligheten for en nydelighet! Som om det ikke var nok, fikk vi helt til slutt noen små glass som også ble satt fyr på, og som med lange sugerør skulle drikkes mens de brandt.

For et fyrverkeri av et måltid, og for en fantastisk siste feriemiddag med bestevennene.

Noe av det hyggeligste på La Luna Beach, er å bli møtt med kyss på begge kinn, av alle som jobber der. De få av dem som kun snakker spansk, babler i vei med gestikulasjoner sikre på at jeg skjønner alt selvom de vet jeg ikke kan annet enn de vanlige høflighetsfrasene. Sjefen sjøl kommer med åpne armer og nøyer seg ikke med de sedvanlige to; ett på hvert kinn. Neida, "for you my friend, always three kisses", hvorpå han slår ut med armene, kaster hodet litt bakover i en hjertelig latter og legger høyre hånd over hjertet. 

Fordelen med å være på samme strand hver dag, er mange. Men veldig allright at det er forutsigbart, vi vet hva vi får, og de vet hva vi ønsker. Sånn sett er jeg sikkert et kjedelig vanedyr i ferien, men det er akkurat slik jeg liker det når jeg lever slaraffenlivet.

Vet det uansett tar slutt, at 'strieskjorta og havrelefsa' (=treningstøy og sunnere mat med mindre vin) venter ut i august en gang. Men til da, skal jeg bare nyyyyte, og det i fulle drag.

Dagens lunsj ble 'Langustines', grillede kjempereker med masse hvitløk. Så store reker er vanskelig å få hjemme, men de finnes. Har grillet de selv med vellykket resultat, og Luna gjorde en meget bra jobb med disse, akkurat passe og lette å få ut av skallet, akkurat passe sauset inn med hvitløk, knust persille og basilikum.

Salaten kan de fortsatt øve seg litt på etter min smak, hadde jeg valgt selv ville det ha vært ruccola og bladspinat med nyløk i tynne skiver, små søte tomater, ristede pinjekjerner og litt revet parmesan.

Men deres 'potatas fritas' er bra, knasende sprø og passe myk inni. Også fikk vi nystekte brød til, deilig.

La Luna Beach

Den lille havnebyen litt syd for Marbella, er en av de fem 'puerto'ene' på Costa del Sol. Oppkalt etter forretningsmannen og eiendomsutvikleren José Banús, som i 1970 bygget marinaen, og er i dag en av de aller mest luksuriøse havnene, med dyre forretninger og ikke minst; de største lystbåtene tilhørende noen av verdens rikeste.

En dagstur til Puerto Banus er nesten obligatorisk om man er i nærheten. Og selv om vi har 'been there, done that', må vi selvsagt ta turen når vi har gjester med oss som ikke har opplevd 'pulsen' i den lille havnebyen.

Og den er jo herlig, og ikke minst fantastisk skue gjennom store mørke solbriller om man vil få med seg det meste. Og det er MYE å se på, så ta eventyrbrillene på, og bli med på en liten tur til Puerto Banus.Lunsj hos El GauchoScampi Argentinsk kjøtt fra grillen, fem valgPuerto Banus sett fra marinaenMarinaens største i dag

Dagen på Luna Beach varte i ganske nøyaktig 12 timer, møtte alle i 'familien' og lenge siden jeg har blitt kysset så mye så mange ganger på begge kinn av så mange! Herlig! Og fortsatt i gledesrus over en alldeles herlig dag med veldig mye god mat, drikke og ikke minst over å ha blitt så godt ivaretatt!

Første lunsj på stranden er for meg obligatorisk; reker i hvitløk. Og kokken husker fra år til år; at jeg vil ha mucho ajo, og det fikk jeg.

Dagen gikk over i kveld, og vi ble like godt på stranden siden kokken kom opp med en fersk harpunfanget Dorade på 4,5 kilo som ble grillet bak huset...kunne vi si nei til det? Min gode venn Fernando