Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gjøre seg selv enda mer sårbar, lagelig til for hugg.

Og kanskje ikke bare det ytterste skallet, men inn til beinet og kanskje litt inn i sjelen.

MEN IKKE ALLE ER LIKE 'KOMFORTABLE' MED DET. 

Mitt forrige blogginnlegg var en jævlig real sak, spør du meg. Dønn ærlig, rett på. Avkledd og hudløs...jeg gråt, jeg var sinna og forbannet. Og jeg var dritredd. Skikkelig pisseredd.

Jeg våknet neste morgen, med den aller største klumpen i magen...hva vil folk mene, si og tro? Hva har jeg gjort?

Da den verste 'kvalmen' hadde gitt seg, bestemte jeg meg for å stå i det. Og sa til min alltid støttende mamma; 'jeg står for det jeg har delt her på bloggen min. Punktum, så kan alle andre mene hva de vil.'    Jeg bryr meg ikke.

Tull. Selvsagt gjør jeg det. Og ganske mye også, dessverre. Eller heldigvis, alt etter som.

Jeg har fått vanvittig mange tilbakemeldinger, på alle de 'kanaler' jeg er tilgjengelig. Venninnene mine visste ingen ting. Ei heller familien bortsett fra jentene mine.

(-'Mamma, det er jo ikke sånn at du har opplysningsplikt, heller')- da jeg hadde litt dårlig samvittighet...herligheten, jeg kunne ikke ønske meg finere døtre.

 Rundt 100 kvinner og menn har sendt meg meldinger, utelukkende positive.

Så fikk jeg denne 'refleksjonen' her forleden... 'JEG HAR NÅ MISTET RESPEKTEN FOR DIN BLOGG'. Og tenk, den var fra en mann...

#metoo kampanjen har vært helt fantastisk, og ÆRE VÆRE alle jenter i alle aldre som deler, hash-tagger og viser at de er blitt gjort urett mot. Hvor mange voldtektsofre tror du lar være å anmelde? Hvor mange jenter er det der ute som stille tier? Altfor mange, og det skjønner jeg! For det er forbanna tøft å stå frem og dele sin historie. Jeg er heldig, tross alt. Jeg er så voksen nå at jeg har lagt det litt bak meg. Men det som skjedde med meg i USA i 1980, det sitter jo som fastbrent i sjelen. Jeg blir aldri helt kvitt det, men det hjelper å dele. Jeg lover.

Jeg håper så inderlig at hvis du som leser dette, er blitt utsatt for en drittsekk, anmelder. La vedkommende stå til rette for ugjerningen, ikke la ham slippe unna, slik jeg lot min overgriper gjøre.

And make no mistake about it; jeg er ikke 'hun som ble voldtatt'. Jeg er Nina.

Husk det.

Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd for, og verne om barna våre...litt for ofte og litt for mye. For ingenting er for ofte eller for mye når det gjelder å sikre ungene våre, gjerne på alle bauger og kanter og der vi har mulighet til å komme til.

Jeg vet jeg er tigermamma, hønemor, over protective, løvemor...slåss med nebb og klør for mine og gir meg faen ikke før jeg har fått viljen min, eller i det minste fått gjennomslag for det jeg har kjempet for. Og ja, jeg har kjempet. Og selv med voksne barn, slutter man vel ikke med akkurat det. 

Første (eldste) flytter ut. Det er utrolig sårt og altfor tidlig, selvsagt. Men hun går ganske kjapt fra et trygt kollektiv, til samboer med kjæresten. Kjæresten er 202 cm på sokkelesten, bare så det er sagt. Høy, mørk og med de musklene som en tidligere profesjonell basketspiller besitter. Jeg føler meg relativt trygg. Samboere. Trygt.

Andre (yngste) flytter ut. Altfor tidlig, selvsagt, og uten samboer. Utrygt. Skummelt. Og potensielt farlig.

Så hva gjør man da? Jeg resignerer ikke, årene legges ikke inn. De fortsetter å jobbe, det er jo min jobb og min ønsket plikt.

Jeg saumfarer nettet, og finner det jeg leter etter. Pepperspray. Neonfarge. Alarm. Alt i ett. Trygghet for ungen min.

Og det kan jeg velge å tro på, tryggheten.

Når hun går gjennom den parken på nattestid, helt alene. Nå er hun instruert i å bruke et lite verktøy. Hun skal ved fare eller ved minste lille usikkerhet, trykke på en knapp. Utløse en alarm som vil vekke halve bydelen, farge en ekling i nærheten knæsj rosa og blinde en stakkar eller beist i fem minutter.

Hvis han mot formodning skulle vise seg å være en tilfeldig stakkar, så skal han få mine sympatier for at jeg har utstyrt min datter med dette inn-i helvetes-bra-selforsvaret. Og kanskje en blomst.

Men hvis han skulle komme til å så mye som å krølle et hår på min datters hode? Ja, da er det vel bare fantasien som setter grenser for hans videre skjebne...

Ingen kødder med et mammahjerte. 

Han kommer ihvertfall til å lete etter ballene sine. lenge. I den grad han vil være kapabel til akkurat det.

Amen. For mine døtre og alle andre jenter der ute. Take care <3

Jeg hadde en venninne på barneskolen (eller folkeskolen, som det het den gang på sytti-tallet), som alltid sa til meg når jeg gjorde noe som hun ikke hadde anledning til; Nina, jeg misunner deg, men jeg unner deg. Jeg vet ikke om jeg helt skjønte det da, hva hun egentlig mente, men jeg tror hun var hakket klokere enn meg.

Jeg har hatt og har tre sterke og viktige menn i mitt liv. 

Min aller beste venn og tvillingbror, gjennom 53 år.

Pappa'n min, min bauta, mentor og største tillit og trygghet, gjennom 50 år.

Mannen min, 'kranglefanten' som jeg bryner meg på, og som gir meg daglige utfordringer i ett og alt. Som er pappa'n til barna mine, og har stått meg last og brast i storm og medvind gjennom 26 år.

Disse tre gutta 'mine', alle hel ved og rund baut, har lært meg et par ting det kan være verdt å ta med seg i jenteverdenen...

Jeg føler meg priviligert.

Joda, jeg har kjempet mine slag og ikke alltid kommet like lett til målene mine, men jeg har tross alt vært (bank i bordet) ganske heldig med veien jeg har brynet meg på...og det er så himla mye takket være nettverket mitt. JENTENE, som jeg er så heldig å omgi meg med.

Så, jeg har mine tre mannebautaer, som for alltid vil nagle bena mine godt i jorda og sørge for at de blir der.

Men, så kommer den 'lille søde'...Jeg har nemlig Benja og hennes powerkvinnenettverk. Og for et nettverk.

Foto: Thale Trodalen Osvik 

Hvert år, hver lørdag nærmest kvinnedagen 8. mars, åpner Benja sitt vakre hjem, for storslått feiring av oss kvinner.

Det er en vanvittig logistikk som det ligger mye arbeid bak. Du skjønner det ikke før du ser det, og selv da er det vanskelig å forstå...

Og selvom vi bidrar med hver vår matrett og drikke, så setter Benja en hel uke av, for å få dette til. For oss!

Makan til kvinnemenneske skal man lete lenger etter. Makan til 'medkvinneløfter', har jeg sjelden opplevd. 

Benja sier: 'gjennom å bygge og løfte andre - bygger vi oss selv.

Om det så skal en finger til... ;-)

Foto: Thale Trodalen Osvik

Dette bildet sier det meste, right?

 Foto: Thale Trodalen Osvik

 Foto: Thale Trodalen Osvik

  Foto: Thale Trodalen Osvik

 Foto: Thale Trodalen Osvik

THE BEST WOMEN LIBERATION PARTY EVER.

Min folkeskolevenninne...hun som alltid sa; jeg misunner deg, men unner deg. Hun er i dag professor dr. med. Kanskje du treffer henne, i så fall, hils fra meg. <3