Hvorfor denne angsten som setter seg i brystet, helt uten grunn og mening?

Jeg skal ikke 'late som om' jeg har angst og problemer i hverdagen. Til det har jeg altfor stor respekt for de som virkelig sliter, og som har angst som en jævla dårlig følgesvenn i hverdagen, hver dag og natt.

Jeg vet jo ikke hva det egentlig innebærer, men jeg vet at det er et vakuum som tapper en for energi og livslyst, mot og selvtillit. Trekker en ned i sorte hull. I verste fall kan det være vanskelig, kanskje umulig, å komme seg ut og opp. 

Jeg har venner som lever i dette helvetet. Ikke mange, heldigvis. Men noen er det.

En er 'inn og ut' av Helvetes forgård, hele tiden. 

En går i dørken så det synger, ca hvert halvår. Og bruker halvparten av det andre halvåret på å komme seg opp igjen. 

En lever greit med angsten, men flipper fullstendig ut i visse situasjoner. Da er det full mobilisering og ingen slipper vedkommende av syne i de 7-10 dagene anfallene varer. 

Og en er i aller beste 'komposisjon' på utsiden, 'ven og vakker' som i Revenka, og ingen ville hester på denne jord ville vise vedkommenes 'down side'. Men når den er nede, så er den i skikkelig alarmmodus.

Ingen av disse fine menneskene jeg kjenner, vil egentlig vedkjenne seg at de har angst. Kun én har gjort det, og det står det stor respekt av. 

Men de som velger å holde det for seg selv. står det like stor repekt av.

Og ja, jeg er pissredd hele tiden.

Redd for døtrene mine. Redd for dyrene, for alle rundt meg, for ansvaret jeg har. Og jeg har t.o.m. mareritt og dustede drømmer om ting som kan skje, jeg krisemaksimerer alt og alle, hele tiden. Det er også en slags angst.

Jeg er redd for jentene mine.

Jeg har en, kanskje lettere hverdag. Shame on me. Not.

Eller ikke. Jeg kan våkne midt på natten. Hey, jeg skal bare opp og 'overgangsalder-tisse'...men nei, jeg er redd. Ikke livredd, selvsagt ikke. bare urolig. 

Har de det bra, jentene mine? 

Selvsagt har de det. 

Jeg er heldig. 

M.: du vet hvem du er. Jeg har vært der. Du blir frisk. <3

Jadda, jeg har bikket matchvekten, for første gang i mitt liv etter barn-i-magen som ga meg en plausibel ekstra grunn...  

Jeg veide små 52 da første lille frø la seg i magen min, men det var den gang da. Og det er snart 24 år siden, så jeg må si at jeg har både alder og vekt på min side, sånn noenlunde. 

Når det er sagt, 52 er altfor lite når man er 170, i hvertfall med kroppsfasong som måler brede skuldre og ditto hofter...ta daa!

Jeg er superstresset for magefettet og puppene som flyter ut, rumpa som ikke får plass i jeansen. Det hender jeg har mareritt om å ikke komme inn i favorittbuksene, men det går heldigvis fort over...

Må Gud forby, sier nå jeg, og mekker meg en aldri så liten søndagsdelicious;

Men nå er jeg dønn seriøs, dette er superdigg og superenkelt;

Enten så mekker du en burger selv av kjøttdeig knadd med krydder, eller du spanderer en ferdig leiv. 

I tillegg trenger du; salat (crisp), tomater i skiver, rødløk i tynne skiver, hvitløk i syltynne skiver, noen sylteagurker og masse godt stæsj i majones-/burgervarianter. Uansett, det skal smake, dæsjes og pøses på med godsaker. Jo mer det renner og det mer servietter du trenger, det bedre er burgeren.

Jeg lover. NAM!

Denne uken fikk jeg passet mitt påskrevet; jeg har hamsterkjever. HAMSTERKJEVER??? Jeg visste ikke at det ordet kunne beskrive noe som helst på annet enn akkurat hamster...og 'diagnosen' satte meg litt ut, jeg innrømmer det.

Men det var selvsagt selvforskyldt. For man får neimen ikke beskjed om at man har hamsterkjever, med mindre man oppsøker informasjon om 'ansiktsfornyelse' og dertil hørende justeringer man evt måtte ønske å vite noe om.

Jeg sjekket nemlig nettet for 'oppstramming og fornying', og gudbedre, for en flora det er der ute! Det er selvsagt ikke den ting man ikke kan fikse (alt dette vet vi jo, og diverse bloggere har selvsagt lagt ut i det vide og brede om både inn-og utvendig justeringer), men at klinikker kommer med 'forslag' man ikke har bedt om? 

Jeg var litt i stuss om mine lett sigende øyelokk, og etter fylte 50 syntes jeg det var blodig urettferdig at mine globelinjer ikke var like freshe når jeg våknet om morgenen. Så jeg sjekket litt rundt, er det kanskje mulig å justere litt, uten å bruke skalpellen? 

Jeg fikk svar, og alle veldig hyggelige og informative. En klinikk hadde sjekket facebook bildet mitt, og slang derved på en 'hamster-operasjon' på kjøpet. For bare x antall tusenlapper, kunne jeg i samme slengen få fettsugd  kjevene mine. 

Rett i speilet; Wæææææ!!! Jeg har hamsterkinn!!! Dette er bare helt krise, jeg er 52 (neste måned), og jeg er diagnosert med hamsterkinn!

Selvsagt vrir og vender jeg på kjakene mine, suger halsen inn til jeg nesten mister pusten, stikker haken ut så jeg ser ut som en struts og lager trutmunn med mine smale lepper i et fåfengt forsøk på å mobilisere hakefettet opp til munnen. Det funker ikke. Jeg ser ut som et hamster.

Noen taler med to tunger. I det ene øyeblikket er det riktig å fordømme kroppfiksering og fokus på justeringer man måtte ønske. I det andre øyeblikket er det fra samme hold fokus på verdier og hva vi videreformidler våre barn, og bloggere med sine følgere.

Jeg får så hatten passer av mine døttre når de er uenige i hva jeg skriver, og ære være dem for det. Er det noe jeg er stolt av, er det akkurat dem <3

Jeg vet ikke helt, å være i kategorien 'snart utgått på dato', passer meg dårlig. Og det plager meg å miste både globelinjer, lepper og definerte muskler. Midjen min er ikke som før, lårene mye slappere, håret må absolutt vedlikeholdes på en annen måte og jeg jobber som satan for å opprettholde et minimum av rumpemuskulaturen.

Det er nå en gang slik, at 'Itte no kjæm ta sæ sjøl'. 

Men hva DU vil ha, ja det er det bare du, og kun deg, som definerer. Aldri la noen andre fortelle deg noe annet.

Jeg er 52 neste måned, og det gleder jeg meg til. Og ikke minst over å være fullstendig herre over meg selv og min egen kropp.