
Hvorfor denne angsten som setter seg i brystet, helt uten grunn og mening?
Jeg skal ikke 'late som om' jeg har angst og problemer i hverdagen. Til det har jeg altfor stor respekt for de som virkelig sliter, og som har angst som en jævla dårlig følgesvenn i hverdagen, hver dag og natt.
Jeg vet jo ikke hva det egentlig innebærer, men jeg vet at det er et vakuum som tapper en for energi og livslyst, mot og selvtillit. Trekker en ned i sorte hull. I verste fall kan det være vanskelig, kanskje umulig, å komme seg ut og opp.
Jeg har venner som lever i dette helvetet. Ikke mange, heldigvis. Men noen er det.
En er 'inn og ut' av Helvetes forgård, hele tiden.
En går i dørken så det synger, ca hvert halvår. Og bruker halvparten av det andre halvåret på å komme seg opp igjen.
En lever greit med angsten, men flipper fullstendig ut i visse situasjoner. Da er det full mobilisering og ingen slipper vedkommende av syne i de 7-10 dagene anfallene varer.
Og en er i aller beste 'komposisjon' på utsiden, 'ven og vakker' som i Revenka, og ingen ville hester på denne jord ville vise vedkommenes 'down side'. Men når den er nede, så er den i skikkelig alarmmodus.
Ingen av disse fine menneskene jeg kjenner, vil egentlig vedkjenne seg at de har angst. Kun én har gjort det, og det står det stor respekt av.
Men de som velger å holde det for seg selv. står det like stor repekt av.
Og ja, jeg er pissredd hele tiden.
Redd for døtrene mine. Redd for dyrene, for alle rundt meg, for ansvaret jeg har. Og jeg har t.o.m. mareritt og dustede drømmer om ting som kan skje, jeg krisemaksimerer alt og alle, hele tiden. Det er også en slags angst.
Jeg er redd for jentene mine.
Jeg har en, kanskje lettere hverdag. Shame on me. Not.
Eller ikke. Jeg kan våkne midt på natten. Hey, jeg skal bare opp og 'overgangsalder-tisse'...men nei, jeg er redd. Ikke livredd, selvsagt ikke. bare urolig.
Har de det bra, jentene mine?
Selvsagt har de det.
Jeg er heldig.
M.: du vet hvem du er. Jeg har vært der. Du blir frisk. <3