Denne uken fikk jeg passet mitt påskrevet; jeg har hamsterkjever. HAMSTERKJEVER??? Jeg visste ikke at det ordet kunne beskrive noe som helst på annet enn akkurat hamster...og 'diagnosen' satte meg litt ut, jeg innrømmer det.

Men det var selvsagt selvforskyldt. For man får neimen ikke beskjed om at man har hamsterkjever, med mindre man oppsøker informasjon om 'ansiktsfornyelse' og dertil hørende justeringer man evt måtte ønske å vite noe om.

Jeg sjekket nemlig nettet for 'oppstramming og fornying', og gudbedre, for en flora det er der ute! Det er selvsagt ikke den ting man ikke kan fikse (alt dette vet vi jo, og diverse bloggere har selvsagt lagt ut i det vide og brede om både inn-og utvendig justeringer), men at klinikker kommer med 'forslag' man ikke har bedt om? 

Jeg var litt i stuss om mine lett sigende øyelokk, og etter fylte 50 syntes jeg det var blodig urettferdig at mine globelinjer ikke var like freshe når jeg våknet om morgenen. Så jeg sjekket litt rundt, er det kanskje mulig å justere litt, uten å bruke skalpellen? 

Jeg fikk svar, og alle veldig hyggelige og informative. En klinikk hadde sjekket facebook bildet mitt, og slang derved på en 'hamster-operasjon' på kjøpet. For bare x antall tusenlapper, kunne jeg i samme slengen få fettsugd  kjevene mine. 

Rett i speilet; Wæææææ!!! Jeg har hamsterkinn!!! Dette er bare helt krise, jeg er 52 (neste måned), og jeg er diagnosert med hamsterkinn!

Selvsagt vrir og vender jeg på kjakene mine, suger halsen inn til jeg nesten mister pusten, stikker haken ut så jeg ser ut som en struts og lager trutmunn med mine smale lepper i et fåfengt forsøk på å mobilisere hakefettet opp til munnen. Det funker ikke. Jeg ser ut som et hamster.

Noen taler med to tunger. I det ene øyeblikket er det riktig å fordømme kroppfiksering og fokus på justeringer man måtte ønske. I det andre øyeblikket er det fra samme hold fokus på verdier og hva vi videreformidler våre barn, og bloggere med sine følgere.

Jeg får så hatten passer av mine døttre når de er uenige i hva jeg skriver, og ære være dem for det. Er det noe jeg er stolt av, er det akkurat dem <3

Jeg vet ikke helt, å være i kategorien 'snart utgått på dato', passer meg dårlig. Og det plager meg å miste både globelinjer, lepper og definerte muskler. Midjen min er ikke som før, lårene mye slappere, håret må absolutt vedlikeholdes på en annen måte og jeg jobber som satan for å opprettholde et minimum av rumpemuskulaturen.

Det er nå en gang slik, at 'Itte no kjæm ta sæ sjøl'. 

Men hva DU vil ha, ja det er det bare du, og kun deg, som definerer. Aldri la noen andre fortelle deg noe annet.

Jeg er 52 neste måned, og det gleder jeg meg til. Og ikke minst over å være fullstendig herre over meg selv og min egen kropp.