Så har vi tatt farvel med Katrine.
I strålende solskinn og fra skyfri himmel, akkurat som hun ønsket seg. Men mest av alt; en nydelig bisettelse i hennes ånd.
Fra den dagen jeg fikk del i hennes siste hilsen til oss alle, den lørdagen dagen før hun døde og da hun takket for seg, så har Bjørn Eidsvågs vise surret kontinuerlig, ikke bare i hodet mitt, men hele kroppen. Litt rart det der, for jeg er ikke så veldig fan av den sangen, men nå har den festet seg...'hu drømte som litå om en møkje bedre tid'...
Mens tårene triller og de store vinduene i kapellet blir til naturlige blyglass, for det er umulig å se klart, men vi hører. Vi hører en helt fantastisk prest fortelle om Katrines liv, fra hun blir født og frem til hennes siste stund, da hun tar sitt livs siste åndedrag i armene til mannen hun giftet seg med noen uker tidligere. Mannen som står der oppe og gir oss de vakreste minneord om en kone han fikk ha så altfor kort.
Gud, jeg griner. Jeg klarer ikke å holde igjen og det nytter ikke å se opp i taket og knytte nevene. Jeg feller tårer for Katrine, og for alle rundt henne. En mormor skal gravlegge sitt barnebarn, foreldre skal si farvel til ungen sin. En nygift mann må gi slipp og to unge jenter må leve uten mamma'n sin.
Jeg ser opp til Gud og spør; hva er det du driver med? Hva faen er meningen med dette, er du helt på styr?
Det hjelper lite å si at 'himmelen har fått en ny stjerne' og ditto utsagn som liksom skal få det til å føles bedre. For det blir ikke bedre, Katrine er borte, og hun rakk ikke å bli gammel. Hun rakk ikke å se døtrene vokse opp.. 'hu drømte om det goda hu aldri fekk'.
Men Katrine rakk å sette spor, dype spor. Eller som presten sa, 'avtrykk'. Hvorhen Katrine har vært, med hvilke folk og til enhver tid, hva enn hun har gjort; hun har satt sine avtrykk. For alltid.
'Svimmel av glede - så glad for litt fred -det e'kje for møkje å ønska seg det...'
Katrine, takk for at jeg fikk kjenne deg.