Så har vi tatt farvel med Katrine. 

I strålende solskinn og fra skyfri himmel, akkurat som hun ønsket seg. Men mest av alt; en nydelig bisettelse i hennes ånd.

Fra den dagen jeg fikk del i hennes siste hilsen til oss alle, den lørdagen dagen før hun døde og da hun takket for seg, så har Bjørn Eidsvågs vise surret kontinuerlig, ikke bare i hodet mitt, men hele kroppen. Litt rart det der, for jeg er ikke så veldig fan av den sangen, men nå har den festet seg...'hu drømte som litå om en møkje bedre tid'...

Mens tårene triller og de store vinduene i kapellet blir til naturlige blyglass, for det er umulig å se klart, men vi hører. Vi hører en helt fantastisk prest fortelle om Katrines liv, fra hun blir født og frem til hennes siste stund, da hun tar sitt livs siste åndedrag i armene til mannen hun giftet seg med noen uker tidligere. Mannen som står der oppe og gir oss de vakreste minneord om en kone han fikk ha så altfor kort.

Gud, jeg griner. Jeg klarer ikke å holde igjen og det nytter ikke å se opp i taket og knytte nevene. Jeg feller tårer for Katrine, og for alle rundt henne. En mormor skal gravlegge sitt barnebarn, foreldre skal si farvel til ungen sin. En nygift mann må gi slipp og to unge jenter må leve uten mamma'n sin. 

Jeg ser opp til Gud og spør; hva er det du driver med? Hva faen er meningen med dette, er du helt på styr?

Det hjelper lite å si at 'himmelen har fått en ny stjerne' og ditto utsagn som liksom skal få det til å føles bedre. For det blir ikke bedre, Katrine er borte, og hun rakk ikke å bli gammel. Hun rakk ikke å se døtrene vokse opp.. 'hu drømte om det goda hu aldri fekk'.

Men Katrine rakk å sette spor, dype spor. Eller som presten sa, 'avtrykk'. Hvorhen Katrine har vært, med hvilke folk og til enhver tid, hva enn hun har gjort; hun har satt sine avtrykk. For alltid.

'Svimmel av glede - så glad for litt fred -det e'kje for møkje å ønska seg det...'

Katrine, takk for at jeg fikk kjenne deg.

Det har vi vel alle hatt én, fler eller mange ganger; en dårlig hårdag. Enten flatt, elektrisk, liggesveis som endret look'en totalt eller helt samarbeidsløst hår, hva du enn gjør ser du ut som et takras på hodet.

Jeg har hatt mange slike dager, men da jeg selvforskyldt endte opp som rødhåret og samtidig mistet en del av manken, må jeg innrømme at panikken tok meg litt ut av komfortsonen.

Jeg har nemlig frisørangst. Ved siden av tannlegen og gynokologen min, er det frisøren som får meg til å hyperventilere og silsvette ned plaststolene deres (for det er nemlig ikke ordentlig skinn i disse 'stolene', er det vel?). Så derfor får alle tre kun besøk av meg når det er absolutt påkrevet og jeg får innkalling (som jeg avlyser og endrer minst tre ganger før jeg endelig får kvinnet meg opp til å dra).

Så derfor farger jeg håret mitt selv, og er stort sett veldig fornøyd med resultatet; gjort på en halvtime, hjemme i min egen komfortsone, null stess, null svette og jeg puster som normalt.

Helt til nylig.

Tre dager før jeg skulle i supergiga jenteparty for å feire en venninnes 50-års dag, oppdaget jeg en hel drøss med grå spirrevipper der oppe. Hæh?har de i tillegg til å krølle seg, begynt å stå rett opp? Jeg saumfarer selvfølgelig hårprakten (sakt med visse modifikasjoner), og konkluderer med at 1. det er MINST 20 grå svirrevipper der oppe, og 2. hvis de får formere seg fritt så vil jeg snart se ut som et stålullhode ute av kontroll. (ingen forkleinelse for gråhårede, I'm just not ready yet...). Her må ting skje, og det litt kjapt.

Jeg vet hva jeg skal ha, det er et visst merke nr. 9. Nr 9. viser seg å være utsolgt i hele fylket, og jeg skifter ikke merke. Det har jeg nemlig prøvd før, og da kræsjet kjemikalene fullstendig og etterlot meg med en blåskimret manke, men det er en annen historie. Så etter å ha kjørt rundt i desperat jakt etter nr. 9., (og det er nå TO dager til party!), går jeg for nr. 7. Det kan umulig skade å bli litt mindre blond nå på vinteren...og jeg ble brun. Ikke fin gyllen- eller nøttebrun, men bæsjebrun. Helt krise og ser ikke ut i måneskinn, men nei, ikke pokker om jeg kapitulerer og ringer frisøren. Jeg mobiliserer mine yngre krefter og gir døttre beskjed om å jakte på nr. 9. I mellomtiden finner jeg nr. 8, og setter i gang, det må jo lysne litt? 

Helt krise, fargen virker ikke mer enn å gi meg litt grønnskjær, men så kommer redningen; yngste datter ringer og forteller at nr. 9 er funnet, og det var den siste de hadde! Puh-hæ, så lettet og jeg gleder meg til å sause inn håret med kjemikalier for tredje gang på to dager og til å ankomme 50-årskalaset som den blondinen jeg tross alt er... (jadda, men visse modifikasjoner). Nr 9. smøres inn (og jeg er SÅ lettet!), bevilger meg t.o.m et par glass knusktørr hvit mens jeg synger av full hals mens nr. 9. gjør jobben sin. Like sprudlende fornøyd i dusjen mens hårfargen renner ut, og funderer litt på om jeg også skal gi brynene en mørkere farge, hvilken kjole jeg skal ha på, kanskje litt ekstra stæsj på vippene? Å, som jeg gleder meg, endelig!

Jeg endte som 'rødhåret'. Ikke sånn fin og flott varmrød som venninnen min Tone. Ikke sånn brannrød vakker som Jessica Rabbit, ei heller kobberød som Geena Davis og Juliane Moore. Men oransjerød med et visst gyllent preg og gråskjær i tuppene. Og det hjalp heller lite med nyfriserte bryn og ekstra stæsj på vippene.

Men, jeg hadde en helt fabelaktig herlig kveld og natt med Elisabethfeiring og 20 flotte jenter. Jeg fikk frisørtime uken etter, tre timer i stolen og jeg var back to basic.

Men vet du hva? Hvis en bad hair day er det verste man kan oppleve, ja da har man det sannelig veldig, VELDIG bra. 

Dedikert til Katrine, som har den tøffeste sveisen jeg vet <3