..."så jeg får nok dessverre ikke oppleve sommeren".

Hun kommer inn i butikken i dag, strålende som alltid. Og som vanlig elegant fra topp til tå, og med det smilet som alltid smelter noe i hjertet mitt.

Vi har så herlig kjemi, hun og jeg, og det har vi hatt fra dag én vi møttes. Over en klesprat og ditt og datt, livets små og litt store underfundigheter. 

Den herlige og avslappende pludrepraten som senker pulsen og lager enda flere smilerynker. Et menneske du ikke bare liker, men blir glad i.

Og hun er pratsom, det er aldri kjedelig når hun er innom. Og heldigvis har hun alltid god tid! Hun kan gjerne tilbringe en time eller halvannen, og da koser hun seg. Kanskje koser jeg meg enda mer, da.

I dag føk gåsehuden over hele kroppen, hjertet kjentes ut som det stoppet  opp, og tiden sto med ett litt stille.

Hun hadde (etter sin sedvanlige 'scanning' av godbitene hun har så godt øye for), funnet et lekkert antrekk, fra topp til tå. 

"Dette er nydelig", sier jeg. "Og et antrekk du kommer til å få mye glede av".

"Jeg tror ikke det, Nina. For saken er den, at jeg snart skal dø."

Jeg må si heldigvis, at det akkurat da, bare var oss to i butikken. Jeg klarte ikke annet enn å komme meg rundt disken og bort til henne, legge armene rundt henne.

Så kom spørsmålene, jeg fikk vite og hun fortalte. 

Det tok meg enorm styrke å ikke vise medynk. Det tok henne tusen ganger mer å fortelle. 

Det at hun vet hun ikke skal oppleve en sommer til. At hun skal dø fra mann og barn. At hun 'rydder' opp etter seg så de ikke skal 'trøbles' med det...

Men så kommer hun inn og kjøper ett av de lekreste antrekkene. Og sier "ja, jeg skal snart dø, men jeg legger meg ikke ned og venter', jeg vil leve til siste åndedrag. Stå opp hver morgen jeg kan, og sminke meg lekkert. Ta på meg det fineste jeg vet og ut og møte livet.

Hun har barn, som snart blir morløs.

Jeg sa til henne i dag; Vær så snill, klamre deg fast til livet, jeg vil ha deg her! Vær så snill, kom innom oss i juni.

Hun sa, "det skal jeg så absolutt prøve å få til".