Jeg våkner med den klumpen i magen, den du vet...som du ikke riktig vet hvorfor er der.

Jeg la meg sent i går, litt for sent. Skulle ha vært i seng før 23, det var ihvertfall planen. Jeg var passe trøtt etter lang helg, nydelig fårikålkveld hos Tone og Truls, tur med gutta og avsluttet søndagen med en real styrkeøkt. Så etter kveldstur; boms i seng. Jadda. Insomnia...

Og det er tusen små som kverner i hodet. Noen finjusterte, og noen fler og mer enn hva jeg ønsker, kanskje mer grovkalibret. 

Jeg kommer til å bli alene. Og det er faen meg ikke så lett å innfinne seg med, langt verre å takle tanken på at skal bli.

Jeg har jobbet litt (halloooo, under statement!) med de følelsene det er å se ungene mine forlate redet og etablere seg mer eller mindre alene. Jeg er løvemamma til ytterste konsekvens og klørne er derfor alltid nyslepne. Den som måtte våge å nærme seg avkommet mitt med dårlige hensikter? Choose your headstone. Or I will.

Så den klumpen i magen, den er vel der bare fordi jeg ikke klarer å få den bort. Fordi det er jævla dritt å være alene, på en måte. Så er det ganske godt også, og det er vel noe jeg bør lære meg å like. Leve med.

Og døtrene mine? De er jo alltid her. <3

Og det er jeg også. Carpe Diem.

Nå har jeg hatt en skikkelig lat dvalesommer, og omtrent ikke skrevet et døyt siden...mai? Blogg skal jo liksom være litt aktiv, men som jeg har sagt før; jeg skriver ikke for bloggens skyld, men for min egen del og når jeg tenker at jeg har noe mer eller mindre vettug å dele.

Jaja, OK, vettug kan diskuteres, men ikke hva jeg evt måtte ha på hjertet.

Og det er akkurat det jeg føler, akkurat nå, at noen har rappa hjertet mitt.

Jeg føler meg vanvittig heldig, som har så mange rundt meg. Så mange gode bestiser, kompiser og herlige venninner. Så leste jeg en kronikk i Aftenposten i dag (eller var det gårsdagens? Jeg ligger litt på etterskudd etter helgens moro;-), som traff meg, traff meg godt. 'If you are everyone's friend, you are not a friend'. Cut it short; Kvalitet, fremfor kvantitet. Ta vare på de som VIRKELIG betyr noe, og som gir deg tilbake, når du gir.

OK, nå dveler jeg vél mye, men greie er; at jeg er vanvittig glad for vennskapene som ble knyttet i sommer, de helt nye.

I juni, ble 15 sterke og flotte kvinner stablet sammen i et helt fantastisk herskapshus i Provence. Jeg kjente kun to fra før, resten var fullstendig carte blance fo meg. Og ja, OK hvis man 'bare er der' og kan skygge unna hvis kjemien ikke skulle stemme...men det privilegiumet var ikke mitt. Jeg var på jobb. Hyret inn som trener og (forhåpentligvis) motivator, opp 0700 og skulle kjøre disse herlige damene to økter, hver eneste dag. Puh!

Så sa det bare 'klikk' fra aller første dag. Fra den ene og til

og med alle...hvordan kan det skje, tenker jeg. Flaks? Symbiose? Eller er vi bare er vi helt helt rå, sammen?

Anyway. Det var min nesten 'ut-av-kroppen-opplevelse', det å connecte så til de grader med så mange nye. 

Selvsagt handler det om å gi, og ta. Og om å være en smule laid back. Inkluderende og ikke minst, tolerant. Si, 'ja, jeg vil gjerne' istedet for å reservere seg og gå glipp av så mye. Så mye moro man kan gå glipp av, hvis man ikke tar den sjansen.

Jeg har ihvertfall 'lært' noe i sommer. Og jeg har fått nye venner, for livet. 

Og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Ikke helt farvel da, hater akkurat det, og heldigvis slipper jeg det; vi sier alltid på gjensyn, og mener det.

Malick, Antonio, Fernando, Jesus, Joachim og Raphael. Seks menn i mitt liv. Og det har de vært i så mange år, somre, at det er like kjipt å ta farvel, hvert eneste år.

Ja, jeg liker det forutsigbare når jeg ferierer, vel å merke sommerferien.

Jeg ELSKER det å vite, at jeg blir møtt med åpne armer, kyss på begge kinn og 'guapa'. Hver eneste sommer, hver eneste dag. 

Så ja, jeg har jo følt litt på det; 'er det ikke litt kjedelig?' Nei, det er ikke det, det er bare helt alldeles vidunderlig!

Jeg trenger ikke å planlegge noen ting. Alt jeg trenger er å sende en liten sms to dager i forveien, så ligger alt på strekk. Det er ikke super luxus og jeg blir ikke bukket inn med rosa champagne og hvite tykke badelakener (selvom de helt sikkert hadde fikset det også), men jeg blir hvert eneste år, og hver eneste dag, møtt med kyss på begge kinn, av alle 'mine' menn.

Og det er en genuin og ekte opplevelse i vennskap og gjensidig fortrolighet, vi trenger ikke alltid å si så mye. Gjennom mange år har vi oppnådd en respekt for hverandre, en forståelse. Men mest av alt, et ubrytelig vennskap.

Så i kveld, har jeg sagt 'på gjensyn'. Tårer delt, gode og varme 'armer-rundt-halsen-klemmer'. Jeg har hørt navnet mitt blitt uttalt med så stor varme, på fire forskjellige språk, og det tar jeg med meg hjem til høst og kulde, alltid.

Så, det er tid for å ta farvel. For denne gang. Og jeg hater det. Hjertet synker i brystet, og den lille klumpen i magen er ubehagelig til stede.

Vi har tatt farvel for nå, mine fineste venner og jeg. 

Men vi sees igjen. Og det er akkurat her jeg er ekstremt heldig.

For vi tar ikke farvel. Vi sier 'på gjensyn'.

Jeg kommer tilbake, hvis alt klaffer. 

Tusen takk facebook, som hver dag i disse tider minner meg på hva og hvor min kropp og sjel var for ett år siden på denne tiden.

Jeg var russemamma, og det med stor M.

Jeg sitter her og lytter til dundrende bass og 'dunk-dunk' fra bussene, og hjertet fylles av glede <3 . Endelig kom våren og med den, varmere kvelder og netter, og jiiippiii for en herlig tid for russen. 

Som nevnt, fb minner meg stadig og hver dag på, hva og hvor jeg var for ett år siden, og minnene er gull verdt. 

Jeg har hatt 'øyelokkene nede på kinnbena' i tre uker, ikke sovet mer enn to timer ad gangen og sittet bak rattet klokken fire om morgenen...men jeg fikk sett utallige vakre soloppganger.

Jeg har stekt pizza og grillet ostesmørbrød klokken fem om morgenen, maaange ganger, redd opp senger til seks russejenter og laget frokost til femten. 

Har ikke tall på hvor mange vors på terrassen (ja, er dere mer enn 15, så er det greit at dere sitter ute, så fyrer vi opp grillen og setter ut varmelamper). Hele mai og mye av april, var vi et åpent hjem for de som ville komme. Og bussen. Selveste BUSSEN! Den bodde jo her i åtte uker, og det var mer enn morsomt hver kveld den dro ut på rulling, og utrolig koselig når jentene som hadde vaskevakt, sto her på døren hver eneste ettermiddag for å hente bøtter og kluter. Klart jeg leverte, og joda, jeg vasket også.

De var jo 'familie'. <3

Så fikk vi heller leve med den ene naboen som kjeftet...hun var dessverre ikke så priviligert å være russemamma. Men hun kom seg, etterhvert ;-)

Så nå sitter jeg her, med vestveggen mot Kalvøya, og lar vibrasjonene dundre inn veggen. Joda, ganske sikkert så sover jeg dårlig i natt (skulle jo ha lagt meg for lengst, men russen holder meg våken og inspirerer til blogg), men hva gjør vel det?

Tusenvis av ungdom er jo ute og har det gøy. Forhåpentlig tar de ansvar, er fornuftige og tar vare på hverandre.

Jeg hører dere feste. Jeg ser dere komme forbi.

Dæææven, jeg er lei meg for at jeg aldri mer kan være russemamma...for en fantastisk tid det var.

Til alle russemammaer in spe; hvis du gruer deg eller lurer på hvordan du skal komme deg gjennom dette: det skal helst gå bra, og det gjør det også! Råd? Engasjer deg! Bli med på absolutt ALT du får anledning til (du kommer IKKE til å angre!). Har du mulighet; inviter så mange som mulig så ofte som mulig. da har du en smule kontroll og venner for livet ;-)

Ha bilen (og hodet)klar, så du kan hente etter rulling (viktig, og ikke noe du kommer til å angre på - tvert om). Ha ÅPENT hus om du kan, jeg lover; det er ikke alle som har anledning og kapasitet, så det å våkne opp med 15 russ i huset, er bare helt vidunderlig (så lenge de kommer seg riiiimelig fort av gårde etter frokost).

JA, jeg var en allright russemamma. Fordi jeg hadde lyst. Men også følte ansvar, og det er ganske viktig.

Og jeg angrer ikke ETT sekund. 

Jeg skulle gjerne ha gjort det omigjen, men mine to jenter har forlengst etablert seg og trenger meg ikke like mye...

Ta vare, bry deg, make a difference.

Du vil aldri angre.

<3

Hun går med raske skritt ned Karl Johan. Det er lørdag sen ettermiddag, hun har hatt en lang dag på jobb og lengter etter å komme hjem til varmen, hjem til kjæresten. Det er blåfrost i luften, sur vind hamrer inn fra sjøen i kalde drag og hun trekker luen enda lengre ned og skjerfet opp til nesen. I vesken har hun en boks med varm suppe og et nybakt brød, 'left over' fra butikken hun jobber i, og som skal bli et godt lite måltid når hun kommer hjem.

Kulden biter i kinnene og hun setter opp farten. Hun må rekke bussen, hun vil hjem.

Så får hun øye på henne (mamma, hun er like gammel som meg!).

Hun sitter på fortauet med en kopp foran seg og med en liten bunke magasiner i de forfrosne hendene. Hun har lite klær på, i hvertfall ikke varme nok til å holde januarkulden ute.

Hun stopper opp, noe forhindrer henne i å gå videre. Hun ser seg rundt. Ser alle de travle menneskene som haster forbi. De har mer enn nok med seg selv, og enser knapt at det sitter en jente der på fortauet...hvem hun er og hva hun gjør der, er dem tilsynelatende knekkende likegyldig denne iskalde lørdags ettermiddag.

Hun nøler i noen sekunder. Redd for å trenge seg på, innvandere sonen hennes. Gjøre henne flau og forlegen (mamma, hun er så vakker!).

Men hun setter seg ned. Tar sjansen og setter seg ved siden av henne på fortauet, tett inntil.

Og spør henne forsiktig. Hvorfor sitter du her? Hva har skjedd med deg?

Vil du ha noe å spise? Hun gir henne suppen og brødet hun har i vesken. Og beklager at hun ikke har mer å gi. Ikke akkurat nå (mamma, hun ser ikke ut som en som lever på gaten!)

Hun får svar. Hun forteller hvordan og hvorfor hun har havnet der hun er. Hvorfor hun må selge =Oslo for å overleve. Hvorfor hun må sitte på fortauet og taust be forbipasserende legge noen mynter i koppen hennes.

De to blir sittende ved siden av hverandre og prate. Lenge.

Hun forteller at hun fryser hele tiden, men mest om natten når hun må sove ute. At hun er rusavhengig (mamma, jeg hadde gått forbi henne hvor som helst når som helst og aldri trodd hun var rusmisbruker!) og venter på å få hjelp. Hun er 23 år og står i kø.

Hun fryser og har blåfrost i de tynne fingrene som holder i magasinene. 

Hun holder suppeboksen og brødet mot brystet og smiler mot henne. Ord er ikke nødvendig, ikke akkurat da.

Hun spør, hva gjør du når natten kommer? Hvor sover du, har du et sted du kan være varm?

'Jeg sover på toalettene, de som er satt opp rundt i byen. De er oppvarmet, så jeg er heldig'. Hun sier at den eneste utfordringen er at hun må sove sittende, for det er ikke plass til bena (mamma, hun er så pen i klærne til å være hjemløs, men hun fryser!).

Så der sitter de to,  23-åringene. På fortauet og prater. Mens folk haster forbi dem, uten å verdige dem et blikk.

Født omtrent samtidig, og kanskje hatt et ganske likt utgangspunkt.

Én skal sove i egen varm seng i natt, én skal låse seg inn på et offentlig toalett når restaurantene stenger.

Men i morgen er en ny dag. I morgen skal de møtes igjen, samme sted som sist.

Med sovepose, varme klær (mamma, tusen takk for at du hjelper! -skulle bare mangle, skatten min) og litt ekstra som kanskje kan hjelpe vinteren gjennom.

Nå vet vi om deg. Nå tar vi vare på <3

Kan du tenke deg, forestille deg, hvordan det må være å stå ved sitt barns grav. Se urnen senkes ned i den lille firkanten med jord, og bare ønske og ville følge med? Den fullstendige men irrasjonelle følelsen av at du må være med ned dit, følge barnet ditt, for ungen din skal ikke være alene - - -

Akkurat slik følte Martine's pappa det, da han så urnen senkes i jorden som skulle bli hennes minnested.

Denne dype og ekstensielle følelsen, kan man bare kan ha når man har mistet det aller kjæreste man har; barnet sitt.

 Og nei, man kan ikke enkelt sette seg inn i hvordan det er å miste et barn, og det skal og kanskje bør, man heller ikke. Men det å tillate seg å kikke ned  i bunnen av den brønnen - for det er hva det må føles som - kan kanskje gi et ørlite glims(t) av hvor mye angst det er å være forelder. Den alltid tilstedeværende angsten for å miste det aller kjæreste man har.

Jeg har vært nær, og kjent på angsten, den vanvittige redselen som sluker hele sjelen din og etterlater deg fullstendig hudløs og så sårbar... Min sjel ble reparert men vil for alltid ha arrene som tause vitner. Hjertet mitt fant tilbake til sin hjertelige form, det er ikke lenger i fillebiter. Men jeg er aldri helt trygg, og det er heller ikke du.

I går hørte jeg Martine's pappa lese fra bloggen min på NRK P2, og det skar i sjelen min, men på en god måte. Blogginlegget mitt 'Kvinne funnet død', var vanskelig å skrive, jeg stred mellom de følelsene jeg hadde og redselen for å 'tråkke over', direkte og varsom på samme tid.

Så da jeg hørte Martine's pappa lese det jeg hadde skrevet, rant tårene. Sterkt å høre ham lese mine ord, ord om datteren hans og mine refleksjoner, som på en måte ble fullstendiggjort i hans ord.

Vi foreldre har vel alle følt på det, tenkt tanken; HVA hvis dette skjer mitt barn?

Er du ikke redd, om ikke hele tiden, så innimellom? 

Selv har jeg ikke sove-netter når barna er ute. Jentene mine har flyttet hjemmefra og klarer seg selv, alikevel er jeg overstadig bekymret hvis jeg vet de er ute på ett eller annet. Noe de er fullstendig og sikkert smertelig klar over, og sender meg derfor natta-meldinger. 

Men; jeg har døtrene mine, i live. Jeg har ikke en overgriper og drapsmann som står på den andre siden og 'peker nese'.

Som beskyttes av sin rike familie og sitter på informasjon som hvis han hadde hatt baller nok, kunne gitt en familie litt sjelefred.

Men vi våger ikke tenke tanken, for da kan det lett svartne for oss.

(enkelte utdrag fra intervjuet Ellingsen/Magnussen fra 'Bokprat Cappelen/Damm)

LYKKE er en dyp glede, eller følelsen av dette. Lykkebegrepet er brukt innen filosofi, religion og psykologi, men definisjonene, innholdet og forståelsen av fenomenet, varierer.

Så lykke kan være så mangt, og så individuelt. Hva jeg blir lykkelig av, kan være likegyldig for andre, og omvendt.

Men stort sett, får vi denne mer eller mindre euforiske følelsen av de samme tingene og opplevelsene, rund baut.

Og når lykke kommer etter en kriseopplevelse, noe trist eller vanskelig, ja da treffer den så det synger, og lykketårene triller.

Torsdag morgen forsvant en jente på 16 år. Borte.

Jeg kjenner foreldrene, så det føltes veldig nært, jeg ble livredd. Da jeg fikk beskjeden om at hun var savnet, kom tårene, de bare silte. Og jeg tenkte, 'nei, ikke la det skje, ikke igjen'.

Jeg er ganske 'god' på krisemaksimering og dessverre dårlig på fornuft når jeg blir redd. For jeg ble skikkelig redd.

Og tenkte på Martine. Martine ble også pluttselig borte, forsvant uten grunn og uten at noen hadde lagt merke til noe som helst. 

Martine ble funnet voldtatt og drept. I en kjeller i London. Og med min ufattelige 'evne' til å tenke det verste, så kjente jeg nå ilingene langt ut i fingertuppene. Gåshuden la seg som et beskyttende, men svært ubehagelig, teppe over hele kroppen og jeg ba alle de bønner jeg kan til alle gudene jeg vet om; LA DET IKKE SKJE IGJEN! Vi kan ikke miste flere unge jenter!

Altfor mange voldtekts- og drapsmenn går fri, de rømmer. Til land som ikke har utleveringsavtaler. 

Det kunne ha vært meg. Og så uendelig mye verre, det kunne ha vært mine døtre. 

Og det kunne ha vært meg som hadde stått der i det kalde rommet og sett barnet mitt ligge på en stålseng, se bøyde hoder som ventet på min bekreftelse om at det var mitt barn som lå der. Død.

Det kunne ha vært meg, som i en surrealistisk men desperat trang, ville bøye meg ned og blåse liv i de bleke kinnene.

Slik Martines pappa ønsket å gjøre. 

Martines drapsmann er fortsatt fri. Og med den manglende utleveringsavtalen Jemen har med den siviliserte verden, så er det fortsatt en eller flere veier å gå. 

16-åringen kom til rette, etter 38 timer grusom redsel for mor, far, søsken, familie og venner.

Takk Gud for det.

Martine gjorde aldri det, og mor, far, søsken, familie og venner vil for alltid være én uten. 

Hvor var Gud da...

Mangroveskogen som plantes, vil være i Martines minne. Men den vil være for alle verdens kvinner og særs våre døtre.

Make no mistake about that.

...Det kunne ha vært meg. Og ja, like helt tilfeldig, det kunne ha vært deg. Eller døtrene våre.

.

Men vi vil helst ikke ta dette innover oss, vil vi vel...

Selv har jeg psykiske sperrer der, som gir utslag i fysiske hvis jeg tillater meg å alikevel ta det innover meg; det faktum at jeg kan bli funnet død, forvoldt av en annen person. Eller i det aller verst utenkelige og helt ubegripelige scenario; at barnet mitt blir funnet død. Voldtatt og drept.

Altfor mange opplever det. Da knuses sjelen, det er jeg helt sikker på at den gjør...og de fillebitene som blir igjen av hjertet, vil aldri noen sinne finne helt tilbake til sin hjertelige form.

Sånn sett, er vi en smule 'forskånet' her hjemme. I USA er 'serial killers' nærmest et begrep på linje med 'burglary' - innbrudd, og 'rape' noe som er dagligdags. I mange land lettes ikke et øyelokk når en kvinne blir funnet lemlestet og drept, og i andre land igjen oppfordres det sogar til ugjerningene. 

Jeg tror jeg har med meg majoriteten av norske kvinner, når jeg med hånden på hjertet kan takke min skaper eller hvem som måtte være ansvarlig for at vi er her, for at vi vokser opp og lever i et land som vi anser som rimelig trygt.

Men det er en sannhet med modifikasjoner. 

Vi blir overfalt.

Vi blir rundjult.

Vi blir slått.

Vi blir sparket.

Vi blir voldtatt.

Og vi blir drept.

Jævlige tøffe ord, jeg vet. Og er du som meg, så grøsser du ved tanken og  tenker at det skjer jo ikke meg. Ikke deg og ikke dine.

Jeg har gått fri. Døtrene mine har gått fri. Og jeg har tro og håp om at vi fortsatt vil gå fri. Fra ugjerningene.

Den troen hadde Odd Petter også.

Jeg tror at hvis noen hadde fortalt ham for åtte og et halvt år siden; at hans kamp for Martine's rettferdighet skulle vare så lenge, så hadde han ikke trodd på akkurat det. 

Men selv om sjelen er revet sønder og sammen, hjertet i fillebiter og den lille, men store refleksjonen om når tannbørsten hennes kan kastes...så står han på et for oss uforståelig vis, i det. Så ufattelig stødig.

For Martine er, og vil for alltid være, datteren hans. Og hun vil for alltid være litt vår også, en liten bit i oss alle.

Ja, jeg har involvert meg personlig, det treffer meg i hjerterota og jeg kjenner menneskene.

Jeg kjenner engasjementet, og det gjør noe med meg. Jeg vil så gjerne hjelpe, enn så bittelitt. Kan jeg gjøre en bitteliten forskjell, kan jeg få akkurat deg til å lytte i to sekunder, være med meg?

På søndag kjøpte jeg ti Mangrovetrær. For Martine.

Eller, det er jo ikke bare for Martine, men for deg, meg og våre døtre. For tryggheten.

La oss aldri gi opp denne kampen, og la oss ta vare på hverandre.

https://bidra.no/prosjekt/minneskog-for-martine-vik-magnussen-i-myanmar/9b57

Ett tre koster 100,-

Gi så mange du vil, hvert eneste tre monner. For deg, meg og våre døtre.

Det har vi vel alle hatt én, fler eller mange ganger; en dårlig hårdag. Enten flatt, elektrisk, liggesveis som endret look'en totalt eller helt samarbeidsløst hår, hva du enn gjør ser du ut som et takras på hodet.

Jeg har hatt mange slike dager, men da jeg selvforskyldt endte opp som rødhåret og samtidig mistet en del av manken, må jeg innrømme at panikken tok meg litt ut av komfortsonen.

Jeg har nemlig frisørangst. Ved siden av tannlegen og gynokologen min, er det frisøren som får meg til å hyperventilere og silsvette ned plaststolene deres (for det er nemlig ikke ordentlig skinn i disse 'stolene', er det vel?). Så derfor får alle tre kun besøk av meg når det er absolutt påkrevet og jeg får innkalling (som jeg avlyser og endrer minst tre ganger før jeg endelig får kvinnet meg opp til å dra).

Så derfor farger jeg håret mitt selv, og er stort sett veldig fornøyd med resultatet; gjort på en halvtime, hjemme i min egen komfortsone, null stess, null svette og jeg puster som normalt.

Helt til nylig.

Tre dager før jeg skulle i supergiga jenteparty for å feire en venninnes 50-års dag, oppdaget jeg en hel drøss med grå spirrevipper der oppe. Hæh?har de i tillegg til å krølle seg, begynt å stå rett opp? Jeg saumfarer selvfølgelig hårprakten (sakt med visse modifikasjoner), og konkluderer med at 1. det er MINST 20 grå svirrevipper der oppe, og 2. hvis de får formere seg fritt så vil jeg snart se ut som et stålullhode ute av kontroll. (ingen forkleinelse for gråhårede, I'm just not ready yet...). Her må ting skje, og det litt kjapt.

Jeg vet hva jeg skal ha, det er et visst merke nr. 9. Nr 9. viser seg å være utsolgt i hele fylket, og jeg skifter ikke merke. Det har jeg nemlig prøvd før, og da kræsjet kjemikalene fullstendig og etterlot meg med en blåskimret manke, men det er en annen historie. Så etter å ha kjørt rundt i desperat jakt etter nr. 9., (og det er nå TO dager til party!), går jeg for nr. 7. Det kan umulig skade å bli litt mindre blond nå på vinteren...og jeg ble brun. Ikke fin gyllen- eller nøttebrun, men bæsjebrun. Helt krise og ser ikke ut i måneskinn, men nei, ikke pokker om jeg kapitulerer og ringer frisøren. Jeg mobiliserer mine yngre krefter og gir døttre beskjed om å jakte på nr. 9. I mellomtiden finner jeg nr. 8, og setter i gang, det må jo lysne litt? 

Helt krise, fargen virker ikke mer enn å gi meg litt grønnskjær, men så kommer redningen; yngste datter ringer og forteller at nr. 9 er funnet, og det var den siste de hadde! Puh-hæ, så lettet og jeg gleder meg til å sause inn håret med kjemikalier for tredje gang på to dager og til å ankomme 50-årskalaset som den blondinen jeg tross alt er... (jadda, men visse modifikasjoner). Nr 9. smøres inn (og jeg er SÅ lettet!), bevilger meg t.o.m et par glass knusktørr hvit mens jeg synger av full hals mens nr. 9. gjør jobben sin. Like sprudlende fornøyd i dusjen mens hårfargen renner ut, og funderer litt på om jeg også skal gi brynene en mørkere farge, hvilken kjole jeg skal ha på, kanskje litt ekstra stæsj på vippene? Å, som jeg gleder meg, endelig!

Jeg endte som 'rødhåret'. Ikke sånn fin og flott varmrød som venninnen min Tone. Ikke sånn brannrød vakker som Jessica Rabbit, ei heller kobberød som Geena Davis og Juliane Moore. Men oransjerød med et visst gyllent preg og gråskjær i tuppene. Og det hjalp heller lite med nyfriserte bryn og ekstra stæsj på vippene.

Men, jeg hadde en helt fabelaktig herlig kveld og natt med Elisabethfeiring og 20 flotte jenter. Jeg fikk frisørtime uken etter, tre timer i stolen og jeg var back to basic.

Men vet du hva? Hvis en bad hair day er det verste man kan oppleve, ja da har man det sannelig veldig, VELDIG bra. 

Dedikert til Katrine, som har den tøffeste sveisen jeg vet <3

Endelig kan et mammahjerte senke rytmen til hvilepuls, hun er hjemme hos meg igjen.

Ni dager. Ni dager med søvnløse netter og til tider litt for høy puls (uten at det skyldes trening), litt svette i nakken (fortsatt uten trening) og 'fokus på pust, pust med magen' (uten å ligge på en yogamatte). Nå er hun hjemme, hjemme hos meg. Endelig.

Kunne jeg ha vært disse dagene foruten? Ja. Kunne hun? Nei.

Jeg valgte å slippe taket, og for dere som leste innlegget "Fra et mammahjerte", vet hva jeg snakker om. Det å slippe barnet, kanskje spesielt den yngste (herreguuud, hun er jo så liten!), er som å rive av seg høyrearmen; man blir helt paralysert når den er borte. Hvordan skal jeg klare meg uten? Og man gjør jo ikke det, man klarer seg ikke uten, men man funker. På et vis.

Fordi man vet at det er en forbigående tilstand, man blir hel igjen. Og man må.

Ja, jeg har sagt det før, og innrømmer det igjen; jeg er skikkelig dårlig på å være uten ungene mine. Men det bare MÅ jeg lære meg å være. Og jeg er egentlig en god 'learner', så dette kommer til å gå bra. Jeg skal lære meg å slippe taket. Men vil ALDRI slippe å være Mamma med stor M. Og det vet de.

I går dumpet det en film ned i mailboksen min. Jeg ble ikke advart på forhånd (slik jeg har advart på fb i dag), hva jeg skulle komme til å se. Jeg satt med 'delete'-knappen hele tiden, for jeg ville ikke se. Jeg ville skåne meg selv. Men jeg tvang meg gjennom hele filmen, og gråt. Og tenkte, at hvis ingen vil se dette, forskåne seg selv, hvem skal da hjelpe dette lille barnet, og alle de andre der ute?

For jeg vil gjerne hjelpe, hvis jeg kan. Og hvis ingen ser filmen, er det kanskje ingen som hjelper.

Så ja, jeg så hele filmen, grein og tenkte på mine egne døtre. Min eldste så trygt med verdens beste samboer, den yngste på en øy langt borte.

Men på vei hjem. Hjem til meg.

Hvem har denne babyen å søke trøst og varme hos? Ingen. Jeg skal ikke gå for dypt inn i det, for jeg kjenner ikke skjebnen annet enn den eksplisitte filmen. Men jeg VET, dypt i mitt mammahjerte, at hvis dette barnet hadde ønsket meg som mamma, hadde jeg tatt i mot med vidåpne armer. 

Ja, jeg har hatt en tøff uke. Ikke sovet en eneste natt før utpå morgenkvisten. Sloknet som en fyrstikk i motvind når hun ved soloppgang har meldt "hjemme på hotellet". Og tastet i vei ved lunsjtider; 'hva gjør dere, lunsj snart, hvor skal dere, hva spiser dere, på tur i dag, hva skjer? Ehhh...alt OK?'.

Skikkelig pain in the ass mamma, jeg ser den. Men alikevel har hun meldt meg. Hele tiden. 

Ikke bare 'vel hjemme', men alle steder de har vært, hele tiden, restauranter, nattklubber og nye venner, hva de gjør.

Jeg er verdens heldigste mamma, for jeg har fått 'dagboken' hennes. Og det jeg ikke har fått vite, er like greit, for noe må få være bare hennes.

Vennegjengen ankommer Rhodos

Lindos

Party

Enda et par timer våken og venter på beskjed...

Jeg har fått beskjed, og jeg har fått ungen min hjem.

Jeg kan puste lettet ut og se frem til en sammenhengende natts søvn.

Jeg er heldig.

Men jeg slipper aldri taket i den babyen jeg så i går. Skulle så ønske at jeg var mamman til den også.

Planen var å blogge om denne lille delikatessen, Gudbedre så vannvittig godt!

...men den får komme en annen dag, for nå er det andre ting (fra et mammahjerte) som må ut.

I dag har jeg sluppet henne fri. Vrengt vingene motvillig til side og latt henne dra. Uten meg. Jeg har forberedt meg i hele sommer, ja hele våren også, og tenkt; 'pyttsann, hun skal jo bare en liten tur til nesten den andre siden av planeten' (ihvertfall føles det sånn) og jeg er ikke lenger unna enn at jeg kan ta første fly...

Jeg har derfor avlyst alle faste avtaler og satt alle nesten-avtaler på vent. For jeg er nå i beredskapsmodus, fra skrivende stund og ni dager frem i tid. Jeg har sjekket SAMTLIGE flyselskaper om når og hvor fort jeg kan komme meg til dette (relativt) avsidesliggende stedet/øya, og det er ikke akkurat verdens navle for å si det sånn...

Snart venter 3.vgs og hun begynner å bli voksen. Det at hun er født sist i desember og er bare 17 år, er noe jeg ikke kan holde mot henne. Vennene er 18 og myndige, min er bare 17 og yngste barnet mitt. Men hun må få lov til å være sammen med, og med på, det vennene hennes er.

Alt annet ville være feil. Sier fornuften.

Bli hos mamma, sier hjertet.

Dilemmaet er å slippe den yngste. De eldste baner vei og har ulempen med å teste oss foreldre om hva som er OK og ikke greit og har det derfor ofte strengere enn de som kommer etter i noenlunde oppkjørt løype.

Vår eldste datter er en voksen og reflektert ung dame som tar sine kloke valg og står steinstøtt i alt hun gjør.

Innimellom lurer hun på hvorfor vi var så strenge, hvorfor hun alltid måtte først hjem fra fest og ikke fikk være ute sent på ukedager.

Hvorfor får lillesøster litt mere slack?

Første skatten min har banet vei og funnet sin sti.

Og bare et mammahjerte kan skjønne hvor utrolig stolt jeg er av henne.

Og jeg er fremdeles og vil for alltid være utrolig dårlig på å være en 'cool' mamma. 

Jeg har venninner som med stålkontroll og varm is i blikket administrerer sine håpefulle på sine reiser. Selv sitter jeg som en liten 'Munion' (tror de heter det, så filmen med eldste datter i går med erklæringen;  "Mamma, du skal få le så mye og lenge du vil, jeg lover å ikke bli flau" (snakk om kjærlighetserklæring da... <3 ) (RETTELSE: Minions), og skjelver over hele kroppen. 

Vet jeg ikke skal sove de neste ni døgn. Vet jeg skal ha mobilen med meg (fullt oppladet) døgnet rundt. Vet jeg skal sjekke alle mulige kanaler jeg kan nå henne på, ringe hotellet og sjekke flyselskapet. Vet jeg skal gå hvileløst rundt hvis sms ikke besvares på sekundet. Vet jeg kanskje skal slappe litt mer av på dagtid når de er på stranden og helt sikkert slappe desto mindre av og hyperventilere når jeg vet de er ute om natten. Jeg skal engste meg for en litt for fartsglad jente på jetski, en som liker å dykke litt lenger ned enn de andre. Jeg skal engste meg for at de lange bena og det gulgrønne blikket, kanskje kan fange andre og helt feil for henne.

Jeg går herved inn i en unntakstilstand. 

Jeg er mamma.