Endelig kan et mammahjerte senke rytmen til hvilepuls, hun er hjemme hos meg igjen.
Ni dager. Ni dager med søvnløse netter og til tider litt for høy puls (uten at det skyldes trening), litt svette i nakken (fortsatt uten trening) og 'fokus på pust, pust med magen' (uten å ligge på en yogamatte). Nå er hun hjemme, hjemme hos meg. Endelig.
Kunne jeg ha vært disse dagene foruten? Ja. Kunne hun? Nei.
Jeg valgte å slippe taket, og for dere som leste innlegget "Fra et mammahjerte", vet hva jeg snakker om. Det å slippe barnet, kanskje spesielt den yngste (herreguuud, hun er jo så liten!), er som å rive av seg høyrearmen; man blir helt paralysert når den er borte. Hvordan skal jeg klare meg uten? Og man gjør jo ikke det, man klarer seg ikke uten, men man funker. På et vis.
Fordi man vet at det er en forbigående tilstand, man blir hel igjen. Og man må.
Ja, jeg har sagt det før, og innrømmer det igjen; jeg er skikkelig dårlig på å være uten ungene mine. Men det bare MÅ jeg lære meg å være. Og jeg er egentlig en god 'learner', så dette kommer til å gå bra. Jeg skal lære meg å slippe taket. Men vil ALDRI slippe å være Mamma med stor M. Og det vet de.
I går dumpet det en film ned i mailboksen min. Jeg ble ikke advart på forhånd (slik jeg har advart på fb i dag), hva jeg skulle komme til å se. Jeg satt med 'delete'-knappen hele tiden, for jeg ville ikke se. Jeg ville skåne meg selv. Men jeg tvang meg gjennom hele filmen, og gråt. Og tenkte, at hvis ingen vil se dette, forskåne seg selv, hvem skal da hjelpe dette lille barnet, og alle de andre der ute?
For jeg vil gjerne hjelpe, hvis jeg kan. Og hvis ingen ser filmen, er det kanskje ingen som hjelper.
Så ja, jeg så hele filmen, grein og tenkte på mine egne døtre. Min eldste så trygt med verdens beste samboer, den yngste på en øy langt borte.
Men på vei hjem. Hjem til meg.
Hvem har denne babyen å søke trøst og varme hos? Ingen. Jeg skal ikke gå for dypt inn i det, for jeg kjenner ikke skjebnen annet enn den eksplisitte filmen. Men jeg VET, dypt i mitt mammahjerte, at hvis dette barnet hadde ønsket meg som mamma, hadde jeg tatt i mot med vidåpne armer.
Ja, jeg har hatt en tøff uke. Ikke sovet en eneste natt før utpå morgenkvisten. Sloknet som en fyrstikk i motvind når hun ved soloppgang har meldt "hjemme på hotellet". Og tastet i vei ved lunsjtider; 'hva gjør dere, lunsj snart, hvor skal dere, hva spiser dere, på tur i dag, hva skjer? Ehhh...alt OK?'.
Skikkelig pain in the ass mamma, jeg ser den. Men alikevel har hun meldt meg. Hele tiden.
Ikke bare 'vel hjemme', men alle steder de har vært, hele tiden, restauranter, nattklubber og nye venner, hva de gjør.
Jeg er verdens heldigste mamma, for jeg har fått 'dagboken' hennes. Og det jeg ikke har fått vite, er like greit, for noe må få være bare hennes.

Vennegjengen ankommer Rhodos

Lindos


Party

Enda et par timer våken og venter på beskjed...
Jeg har fått beskjed, og jeg har fått ungen min hjem.
Jeg kan puste lettet ut og se frem til en sammenhengende natts søvn.
Jeg er heldig.
Men jeg slipper aldri taket i den babyen jeg så i går. Skulle så ønske at jeg var mamman til den også.