Mitt første personlige møte med en neger, var egentlig en pakistaner.
Det var den gang vi kunne si 'neger' uten at det ble oppfattet galt, og lenge før pakistanere ble 'pakkis'. Den gangen på 60- og begynnelsen av 70 tallet var negrene fra Afrika, puktum. Og stort annet visste vi ikke om her hjemme. Vi hadde negerboller, og det var mye morsommere og bedre enn ostepop...
Så kom Fashia. Fashia var fra Pakistan, og begynte i min klasse på ungdomsskolen, i 1977. Vi hadde aldri sett en pakistaner før, så det var med en litt skrekkblandet fryd vi følte en viss stolthet over å ha denne vakre og eksotiske jenta i vår klasse. Men Fashia ville ikke snakke med oss. Hun satt alltid helt for seg selv, og med stor forundring snakket vi om hvorfor hun aldri var med i gymtimene eller turene og andre aktiviteter. Jenta med det kullsorte lange håret i en flette som rakk helt ned til korsryggen, og med det alltid tilldekkede håret, satt stort sett og så ned i pulten. Innhyllet i mørkerosa gullbrokade fra topp til tå, var hun ikke en av oss.
Jo, vi forsøkte, hun ble invitert i alle bursdager og vi gjorde spede forsøk på å få henne med i friminuttene. Til slutt ga vi Fashia opp. Vi var 13-14 år og hadde aldri sett en neger før. Vi hadde bob-klipp, ingen skulle ha lenger hår enn til skuldrene og antrekket var så langt fra fargerike sarier som det kunne komme. Så vi ga Fashia opp, hun ville ikke være en av oss. Nå 40 år senere, tenker jeg at hun kanskje ville, ihvertfall litt. Hun hadde et søkende blikk, selvom det ble slått øyeblikkelig ned hvis det møtte våre.
Jeg tenker ofte på hvordan det gikk med henne, i hennes nye hjemland.
Så kom Malick. Malick er en vaskekte neger, og min aller beste negervenn. Og Smula's. Han han kjent oss i seks år nå, og enda han VET navnet hennes, insisterer han på at hun heter Emma. Hvis jeg kommer ned på stranden før henne, spør han alltid 'so, where is Emma?'.
Avstanden mellom de to er minimal. De småprater på fransk og engelsk og sitter med hodene sammen som to gamle venner.
Alikevel er avstanden enorm.
Smula har alle muligheter, Malick jobber døgnet rundt for å gi sine det aller mest basale.
Malick forsørger kone og to sønner i Senegal. Men selv med 14 timers trasking langs solkystens strender, hver eneste dag, monner det ikke nok til å gi sønnene den utdannelsen han selv aldri fikk.
Malick tigger ikke, han ber ikke om noe. Men vi er blitt glad i denne flotte og stolte negeren (ja, stadig er han det, i respekt).
Eldstemann begynner sitt 7. år på skole i høst, og Malick med sine fire flytende språk vil måtte se seg forbigått av sin eldste sønn. Det gjør han med stolthet.
Yngstemann fyller snart fire, og Malick's store drøm er at han skal få begynne på en privat pre-school i Senegal. Det vil koste ca 250,- norske kroner hver måned for å sikre sønnens fremtid.
Hvis jeg hadde 250,- kroner til overs hver måned... Hva får jeg for tohundredeogfemti? Jo, jeg får en sabla god olivenolje. Eller jeg får Malick's sønn på skole.
Begge deler varer en hel måned. Valget er enkelt.
Neger <3
