Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket Omtanke

Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), som satt meg litt ut. 

Jeg måtte lese den flere ganger før jeg forsto, men det 'dumme' jeg gjorde, var å svare henne med en gang. Tenkte å være ad hoch, og etter å ha lest den kjapt, tenkte jeg at denne må jeg bare svare med en gang. Det burde jeg ikke ha gjort.

Jeg vet hun leser dette, så jeg skal forsøke å trå varsomt, men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal sette foten akkurat nå. Hun skriver nemlig, at hun har fulgt bloggen min gjennom alle år. At hun har både grått og ledd seg gjennom innleggende mine, og har digget matinnleggene mine.

Så sier hun....

At jeg må la døtrene mine gå fri og ikke la de ta ansvar for meg og min ensomhet. Finne noe(n) som kan ta bort belastningen jeg legger på mine døtre og gi meg mening med livet. Vel, den svei ørlite akkurat der og da og det var mye mer hun skrev, så jeg tenkte 'hva faen!'

Så tenkte jeg videre...

Hun har ikke bare tatt seg bryet og finne min private email. Hun har ikke bare tatt seg bryet å sette av timer (jfr lengden på mailen) til å fortelle meg hva hun tenker og føler. Hun har ikke bare tatt seg bryet å lese bloggen min, i flg henne, de aller fleste innleggene.

Kjære J, min trofaste leser; jeg vet hvem du er, og jeg ser deg i det du velger å dele med meg.

Jeg er ikke ensom eller alene, jeg har så vanvittige herlige mennesker rundt meg. Og jentene mine er alt for meg, døgnet rundt UTEN å føle at de er ansvarlig for at jeg har det OK. De vet jeg har det bedre enn best. 

Og jeg har sluppet dem fri, for lengst.

Men når det er sagt...jeg slipper dem aldri av syne. Basta.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...

Postet av i Blogg

Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gjøre seg selv enda mer sårbar, lagelig til for hugg.

Og kanskje ikke bare det ytterste skallet, men inn til beinet og kanskje litt inn i sjelen.

MEN IKKE ALLE ER LIKE 'KOMFORTABLE' MED DET. 

Mitt forrige blogginnlegg var en jævlig real sak, spør du meg. Dønn ærlig, rett på. Avkledd og hudløs...jeg gråt, jeg var sinna og forbannet. Og jeg var dritredd. Skikkelig pisseredd.

Jeg våknet neste morgen, med den aller største klumpen i magen...hva vil folk mene, si og tro? Hva har jeg gjort?

Da den verste 'kvalmen' hadde gitt seg, bestemte jeg meg for å stå i det. Og sa til min alltid støttende mamma; 'jeg står for det jeg har delt her på bloggen min. Punktum, så kan alle andre mene hva de vil.'    Jeg bryr meg ikke.

Tull. Selvsagt gjør jeg det. Og ganske mye også, dessverre. Eller heldigvis, alt etter som.

Jeg har fått vanvittig mange tilbakemeldinger, på alle de 'kanaler' jeg er tilgjengelig. Venninnene mine visste ingen ting. Ei heller familien bortsett fra jentene mine.

(-'Mamma, det er jo ikke sånn at du har opplysningsplikt, heller')- da jeg hadde litt dårlig samvittighet...herligheten, jeg kunne ikke ønske meg finere døtre.

 Rundt 100 kvinner og menn har sendt meg meldinger, utelukkende positive.

Så fikk jeg denne 'refleksjonen' her forleden... 'JEG HAR NÅ MISTET RESPEKTEN FOR DIN BLOGG'. Og tenk, den var fra en mann...

#metoo kampanjen har vært helt fantastisk, og ÆRE VÆRE alle jenter i alle aldre som deler, hash-tagger og viser at de er blitt gjort urett mot. Hvor mange voldtektsofre tror du lar være å anmelde? Hvor mange jenter er det der ute som stille tier? Altfor mange, og det skjønner jeg! For det er forbanna tøft å stå frem og dele sin historie. Jeg er heldig, tross alt. Jeg er så voksen nå at jeg har lagt det litt bak meg. Men det som skjedde med meg i USA i 1980, det sitter jo som fastbrent i sjelen. Jeg blir aldri helt kvitt det, men det hjelper å dele. Jeg lover.

Jeg håper så inderlig at hvis du som leser dette, er blitt utsatt for en drittsekk, anmelder. La vedkommende stå til rette for ugjerningen, ikke la ham slippe unna, slik jeg lot min overgriper gjøre.

 

And make no mistake about it; jeg er ikke 'hun som ble voldtatt'. Jeg er Nina.

Husk det.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Slipping through my fingers..., once again.

Postet av i Blogg

Hun har vært hjemme fire måneder nå, hele fire deilige varme måneder. Og jeg har tviholdt på at det skulle vare. 

Minsteungen min flyttet ut, bare 18 år gammel, så kom hun hjem i mai, og huset fikk tilbake sin sjel. Hva skjer nå?

Hun er blitt 19, snart 20. Og jeg har tviholdt på følelsen, det å ha henne hjemme, kysse pannen hennes hver eneste morgen.

Vi har sett på leiligheten hennes i dag, tatt mål og saumfart hver krinkelkrok. Sjekket røyk- og brannvarslere, gått opp nødutgangen (6. etasje i gammel Grünerløkka bygård, need I say more). Hun lurte på hvorfor jeg var så alvorlig...

Hun, ungen min som skal flytte fra meg. Jeg har vel fortrengt det, ganske mye, selvom prosessen har vært i gang, ganske lenge. 

For ti minutter siden, så lå hun i armkroken min, i sofaen og vi så på opptak fra lørdagens 'Skal vi danse', lo, sippet litt og kommenterte. Så går hun opp: "skal bare ordne noe, mamma". OK. Jeg slapper jo av, jeg har ungen min hjemme.

Så går jeg ut i kjøkkenet, skal bare stable glassene våre i oppvaskmaskinen før jeg tar hundene ut på kveldstur. Så ser jeg 'rotet' hennes...hele bordet er fylt av ting. Ting som noen ganger har irritert meg og 'flyter' over alt, er nå satt pent og pyntelig på bordet. Klare til å flyttes, ikke her og til nye hyller og plass, men til et nytt hjem.

NEI! Jeg vil ikke dette, jeg vil ikke at greiene hennes skal få et nytt hjem! Jeg vil ikke at alt rotet hennes skal ryddes bort fra mitt!

Men så ser jeg, gjennom tårene, at det er akkurat det som må skje. Hun er bare 19. Like ung som da storesøsteren flyttet hjemmefra, og like sårt den gang som nå. 

Men de må dra. Og jeg er devestated, helt tom. Nå har vi satt puktum for 'barnerommene'. De er tomme og fraflyttet. Det ene får en aller siste varme i natt.

<3

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hun går med raske skritt ned Karl Johan. Det er lørdag sen ettermiddag, hun har hatt en lang dag på jobb og lengter etter å komme hjem til varmen, hjem til kjæresten. Det er blåfrost i luften, sur vind hamrer inn fra sjøen i kalde drag og hun trekker luen enda lengre ned og skjerfet opp til nesen. I vesken har hun en boks med varm suppe og et nybakt brød, 'left over' fra butikken hun jobber i, og som skal bli et godt lite måltid når hun kommer hjem.

 

Kulden biter i kinnene og hun setter opp farten. Hun må rekke bussen, hun vil hjem.

b2ap3_thumbnail_jente-tigger-blogg.jpg

Så får hun øye på henne (mamma, hun er like gammel som meg!).

Hun sitter på fortauet med en kopp foran seg og med en liten bunke magasiner i de forfrosne hendene. Hun har lite klær på, i hvertfall ikke varme nok til å holde januarkulden ute.

 

Hun stopper opp, noe forhindrer henne i å gå videre. Hun ser seg rundt. Ser alle de travle menneskene som haster forbi. De har mer enn nok med seg selv, og enser knapt at det sitter en jente der på fortauet...hvem hun er og hva hun gjør der, er dem tilsynelatende knekkende likegyldig denne iskalde lørdags ettermiddag.

Hun nøler i noen sekunder. Redd for å trenge seg på, innvandere sonen hennes. Gjøre henne flau og forlegen (mamma, hun er så vakker!).

b2ap3_thumbnail_jenteblogg.jpg

Men hun setter seg ned. Tar sjansen og setter seg ved siden av henne på fortauet, tett inntil.

Og spør henne forsiktig. Hvorfor sitter du her? Hva har skjedd med deg?

Vil du ha noe å spise? Hun gir henne suppen og brødet hun har i vesken. Og beklager at hun ikke har mer å gi. Ikke akkurat nå (mamma, hun ser ikke ut som en som lever på gaten!)

Hun får svar. Hun forteller hvordan og hvorfor hun har havnet der hun er. Hvorfor hun må selge =Oslo for å overleve. Hvorfor hun må sitte på fortauet og taust be forbipasserende legge noen mynter i koppen hennes.

b2ap3_thumbnail_fryserjente.jpg

De to blir sittende ved siden av hverandre og prate. Lenge.

 

Hun forteller at hun fryser hele tiden, men mest om natten når hun må sove ute. At hun er rusavhengig (mamma, jeg hadde gått forbi henne hvor som helst når som helst og aldri trodd hun var rusmisbruker!) og venter på å få hjelp. Hun er 23 år og står i kø.

 

Hun fryser og har blåfrost i de tynne fingrene som holder i magasinene. 

Hun holder suppeboksen og brødet mot brystet og smiler mot henne. Ord er ikke nødvendig, ikke akkurat da.

 

Hun spør, hva gjør du når natten kommer? Hvor sover du, har du et sted du kan være varm?

'Jeg sover på toalettene, de som er satt opp rundt i byen. De er oppvarmet, så jeg er heldig'. Hun sier at den eneste utfordringen er at hun må sove sittende, for det er ikke plass til bena (mamma, hun er så pen i klærne til å være hjemløs, men hun fryser!).

 

Så der sitter de to,  23-åringene. På fortauet og prater. Mens folk haster forbi dem, uten å verdige dem et blikk.

Født omtrent samtidig, og kanskje hatt et ganske likt utgangspunkt.

 

Én skal sove i egen varm seng i natt, én skal låse seg inn på et offentlig toalett når restaurantene stenger.

 

Men i morgen er en ny dag. I morgen skal de møtes igjen, samme sted som sist.

Med sovepose, varme klær (mamma, tusen takk for at du hjelper! -skulle bare mangle, skatten min) og litt ekstra som kanskje kan hjelpe vinteren gjennom.

Nå vet vi om deg. Nå tar vi vare på <3

b2ap3_thumbnail_hovedbilde-jente-blogg.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ja, jeg gikk fem på...innlegget med å forby marsipangris. Men er det så rart, da? 

Helt siden slutten av oktober har media vært proppet av 'do's and dont's' når det gjelder vår julefeiring. Vår KRISTNE julefeiring.

Skoler dropper den ultratradisjonelle julegudstjenesten. VÅR tradisjon.

Det er selvsagt OK å velge den bort, men å forby den? Jeg husker så godt mine skolegudstjenester på syttitallet, det var en fantastisk høytid som betød begynnelsen på en feiring av julen, og ikke minst begynnelsen på en velfortjent juleferie. 

Vi hadde én i klassen som ikke var med. Bare en, og det var Anders. Anders hadde melding med hjemmefra, for foreldrene hans trodde ikke på Gud, fikk vi vite. Så Anders fikk ikke være med når vi andre toget av gårde til kirken siste skoledag før jul. 

Jeg husker at vi misunte ham litt, han fikk tross alt en fridag mens vi andre måtte sitte som tente lys på harde mahognibenker i Bekkelaget kirke. År etter år. Vi slet benkeradene, og det er jeg så utrolig glad for i dag.

 

Jeg ser med stor forundring over hva som skjer med landet vårt i dag, og vår kristne tro. Norge ble kristnet i år 1029 av Olav Haraldssøn, Olav den Hellige. Han ble drept i Stiklestad året etter, 29 juli...derfor feirer vi Olsok, men det  vet du selvsagt - uansett tro og ståsted du har? For du bor i Norge, ikke sant?

 

Vi er et kristen land. Det er utenomtvistelig. Så er vi en skjønn forening av trossamfunn, ikke troende og alternativer. Og sånn bør det være, 

Vi synger 'Deilig er jorden' og 'Et barn er født i Betlehem'. Noen har sent ut 'nynnebrev' så man skal slippe å uttale 'prektig er Guds rike'...men si meg; har vi ikke en felles Gud? Er ikke Allah, Buddah og den kristne Gud samme, som vi opphøyer og ber til?

Jeg blir litt forvirret her, innrømmer det. 

Avisene og media forøvrig skriver opp og ned i mente om at vi ikke skal ha med 'jul' i våre tradisjonelle ord...for ikke å støte de som ikke tror på vår gud og som ikke feirer jul...

 

Jeg blir litt satt ut, HVORFOR gidder vi?

 

Lille juleaften, og jeg trenger bekreftelse at mine elskede har det bra.

Lille juleaften, og jeg lurer på om hvordan 2017 blir...

Lille juleaften, og noen har fått sin sønn hjem. I en kiste.

 

Jentene mine har mistet sin fetter, Aksel.

Påkjørt og drept 19 år gammel.

 

Noen ting er viktigere enn om vi skal synge eller nynne Deilig er jorden...

 

I Aksels minne <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

I går traff jeg en ung flott mann. Og møtet med ham, vil jeg aldri glemme.

 

Jeg var på vei til butikken, trengte noen i-siste-liten ting før lørdagsfesten. Det var bare noen timer til ti gode venner skulle samles rundt spisebordet mitt, og selvom jeg var rimelig i rute, hadde jeg det travelt. Fort inn og ut og rett hjem. Tenkte jeg.

Men så la han der, den unge mannen. På asfalten utenfor butikken. 

Det sto en annen mann over ham med en bunke servietter, og et titalls passive tilskuere på betryggende avstand. Jeg nølte i et par sekunder, var dette mitt problem? Skulle jeg blande meg inn når han tilsynelatende ble tatt hånd om? Og hvorfor sto det så mange på avstand og bare glodde? Jeg rakk ikke å vurdere videre før jeg var borte hos dem. 

Mannen lå i fosterstilling på den våte og kalde asfalten, men han snudde ansiktet mot meg da jeg satte meg på huk ved siden av ham. Jeg så et ansikt som var dekket av blod, kutt i pannen, på nesen og på kinnet, og leppene var farget røde av blod. Jeg kikket opp på de rundt meg og spurte, er det ingen som har ringt etter ambulanse? De så ned, bort og trakk seg tilbake, men mannen med serviettene beholdt fatningen og svarte at nei, det vil han ikke at vi skal gjøre.

'Vær så snill, ikke ring noen', kommer det forsiktig fra han som ligger der. Nei, det skal vi ikke, sier jeg. Men da må du reise deg opp og se om du klarer å stå. Har du drukket? 'Ja', sier han og kommer seg møysommelig på bena. Han står stødig og ser meg inn i øynene mens han tørker blod, øynene er store og lyse blå, og de svømmer fjernt, men han fester blikket i mitt. 

Mannen med serviettene forsvinner og tilskuerne snur seg og går. 

Jeg får ham med meg bort til trappen, og sier at jeg skal kjøre ham hjem. Mens jeg sier det, så teller jeg på knappene i ekspressfart; hvor i bilen bør han sitte? Hva med blodsøl, har jeg noe han kan sitte på, hva om han spyr!!! Utrolig hvor mange tanker som skyter gjennom hjernen i en akutt situasjon (ja, jeg vurderte den som akutt, jeg skulle jo ha gjester om noen timer!) Jeg tenkte, hvor lurt er det egentlig å ha en helt fremmed mann på 190cm med seg i bilen? Hvis han blir voldelig, er det lurest om han sitter i forsetet eller baksetet. Bak kan han jo ta kvelertak, mens foran kan han kaste seg over rattet...kanskje han har kniv? Sprøyte?

Irrasjonelle tanker ja. Men høyst rasjonelle når man ikke kjenner personen som har tryna i asfalten, full som et øsekar.

 

Jeg burde ha forlatt ham, jeg burde ha ringt noen. Jeg burde ha overlatt ham til politi eller helsepersonell. Jeg burde ha passet mine egne saker.

Men jeg gjorde ikke det. Jeg satte meg ned og pratet meg ham. Og jeg så at han var nybarbert og nyklippet på håret. Han hadde pene sko, fin jakke og ullvanter på hendene (dog fulle av blod). Han hadde rene jeans, et pent blodflekket kjerf i halsen, og en mørk gutteaktig lugg som falt ned i pannen.

Han var i tredveårene, og han var dritings midt på dagen, og det var absolutt ikke første gang. Men han var noens sønn, kanskje noens bror og muligens noens kjæreste og pappa. Men helt sikkert noens venn.

 

Vi avtalte at han skulle sitte å 'komme seg litt' mens jeg løp gjennom butikken og fikk med meg det jeg manglet, så skulle jeg kjøre ham hjem. Han fortalte meg hvor han bodde, så det burde gå rimelig raskt hvis vi slapp blodsøl, spying og evt overfall.

 

Jeg var så rask jeg kunne, men da jeg kom ut, var han borte. Selvfølgelig.

En følelse av lettelse, for dette har jeg virkelig ikke tid til!

 

Eller har jeg det? Elle melle og telle på knappene...skal jeg drite i denne karen (han stakk jo, ikke sant?) og skynde meg hjem å lage fest for vennene, eller? 

Det var jo ikke mer jeg kunne gjøre, mannen var borte, hadde stukket fra avtalen vår. Og jeg hadde det travelt. Og det var faktisk ikke mitt ansvar!

 

På vei hjem og jeg kommer til rundkjøringen som deler samvittigheten min i to. Kjapt rundt og til venstre nå, så er jeg på vei hjem. Eller rett frem og i retning der mannen sa han bor.

Jeg rekker ikke å tenke særlig, og bilen går rett frem. 

Og etter en stund, så finner jeg ham.

 

Og det gikk bra, han klarer seg. Ihvertfall denne helgen.

Men hva med i morgen, dagen etter og ukene som kommer?

Hvor mye bør vi bry oss og hvor ofte bør vi la være?

For meg er svaret enkelt; tonnevis og aldri!

 

Det er så enkelt å gå forbi. Det er så enkelt å si at det angår ikke meg. Det er så enkelt si at det får andre ta seg av. Det er så enkelt å la være.

 

For er det mitt problem? Nei.

Men er det mitt ansvar? Ja.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Takk for at du så meg
Blogg
Takk for at du så meg.  Jeg står ved kassen med mine to flasker rødvin, og det er fire foran m...
Les mer...
Hun er innom, så vidt.
Blogg
Igjen dette mammahjertet som lengter. Irriterende (for dem) opptatt av hvordan de har det. Ungene mi...
Les mer...
...jeg griner når jeg kommer, og jeg strigråter når jeg drar...
Blogg
Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg. Og ja, jeg har sk...
Les mer...
I give you a 10'er!
Blogg
Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller borten...
Les mer...
The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

kjøttkaker Pakistansk mat pen supersaft Pynt paprika hjemmelaget voldtekt alene Kylling grønnsakssuppe Trening fiskesuppe restemat Sjømat kropp Overgangsalder Venner drittsekk Familiemiddag røkelaks Eid vårløk Feriemat Søndagsdigg boller Noodler broccoli Skalldyr drinker maroccan oil hot suppe gjærbakst likør Nestkjærlighet sauser ettertanke raskt og lekkert frappé healty julegaver fresh litt fest i hverdagen healthy smakfullt fashion spareribs solskinnsboller superenkelt pestoboller kjøttboller død godt nytt år Pizza salat botox rosépepper kjærlighet jul Feriemodus Naprapat suppe snacks Hverdagshygge hold deg frisk Kyllingburger rettferdighet eggerøre Canary Island ostemat Strandliv bra nok Ziconda på egne ben lørdagsdigg tapas spinat cocktail influensa Bacon omelett Serrano drit i å bry deg Høstsnadder insekter enklere-blir-det-ikke scampi aubergine/tomat/parmesan Svettetokter behappy Enkelt oliven Middelhavet verdens beste Styrke gjørdetenkelt rakfisk Sunn mat! kakefest reker Poteter Spicy coctails avocado Spania sushi Juledigg Må ha Be happy Grønnsaker restitusjonsmat Frukt vårslepp russebarn Hamburger Leve livet taco/wraps/tortillas Fisk Omtanke selvpleie misunnelse kreft Tzatziki halloween Kjøtt Fylla Il Buongustaio maki chili Det gode liv Lev godt barn plommer superdigg Sommermat døtre syltet frukt døttre dirty pasta kvinnefest chevre Thank You krabber Lunsj Svinekjøtt Moules frites loveyoutopieces unntakstilstand barnevennlig middag aubergine Thai olivenolje love familie verdens beste kjøttboller iskaffe eplekake sommerkveld shopping Laks egg Sandwich elsker deg bilder feel good kake fetaost Blåskjell creepy mammahjerte Rosévin Vær deg selv Hummer møkkamenn hverdagsmiddag Hovedrett tomatsaus friskt images ferie tilbehør søndagsmiddag rynkefri spoiled torsk sort/hvitt kjærleik girlpower kosemat venninner Tomater forretter småretter pitabrød vegetar reker i hvitløk hjemløs top 10 Styrkeøkt Personlig trener Nattmat russetid meal neger ruccola jeg er her helse bake Frokost vennemat ost Grill Italia Venninnemat Iberico pommes frites myk hud Førjulsmat parmesan foto kamskjell Mett av en rett Katrine Congratulations superdigg restitusjonsmat parmesanchips Dagenderpåmat slank deg sunn chèviche kylling Feel good about your self Kald drikke mozarella Steinbit Soldager desserter savn Nyttårsforsett secondhand sykehus Øl&Aquavit Indrefilét nærdødenopplevelse pretty ensomhet

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)