
Så var 'debatten' i gang igjen. Sommeren har vært lat og deilig, og 'sommerkroppen' som har vært hardt arbeidet med siden lenge før trekkfuglene kom, fikk endelig hvile i Chablis, rosé og myyye god mat på terrassen og i vannkanten. I mange deilig uker.
Så er det jo sånn da, at etter den søte kløe, kommer den sure svie. Sommerkroppen som vi jobba som et lite helvete for å få på plass innen St. Hans, forfalt big time i en aldri så lang ferieorgie av sol, mat og vin...
So what?
Det er et forbanna og hinsides trist fokus på hva som er 'bra og ikke bra'. Barna våre blir utsatt for press på alle bauer og kanter fra lenge før de er tenåringer. Og det fortsetter. Og du må bare ikke tro at du kommer unna målinge opp og ned og veid med blikk, bare fordi du er 50+.
Jeg har fått høre; 'du ser fab ut, men jeg har jo sett deg mindre'. WHAT???
Mindre? Jeg vil jo ikke være mindre, jeg vil være akkurat som jeg er! Det er jo dette jeg har jobbet for, livet mitt!
Jeg ser en kvinne som er så mager at jeg lurer på hvordan hun henger sammen, får hun det hun trenger, tro? Ja, hun gjør det, jeg vet. Jeg ser hun som kjøper seg fire skoleboller, med masse melis og de største smørøyene, vifter posen stolt foran meg og sier 'lunsjtime'! Jeg hadde ikke klart å leve så magert eller så fett. Jeg hadde ikke klart å være så tynn at jeg ikke hadde klart å trene, og ikke så tykk at jeg ikke hadde klart å løpe.
Men er det min rett å dømme, si at det ene er bedre og riktigere enn det andre? Nei.
Jeg har bare meg selv å ivareta, og alle andre kan evt blande seg utenom.
Og hvis jeg skulle tvile (for ja, det hender jo, i svake øyeblikk) på om jeg er helt allright, så stiller jeg meg kliss naken foran speilet. Ser på meg selv, centmeter for centimeter. Og konkluderer, DU er faen meg helt all right.