Siste kveld med vennene, og den var nøye planlagt og booket på Truls' sin Hawaiiskjorte (litt intern den, men vi var altså garantert det beste bordet i restauranten hvis han lovet å komme i sin skjorte med store hvite og rosa liljer).
Så vi benket oss på høye stoler rundt en massiv stålplate og bak den dukket vår egen japanske kokk opp som troll i eske. Smale øyne og stort glis, ikke ett ord hverken på spansk, engelsk eller japansk. Stille som en østers med andre ord, men han var ikke der for å prate, men for å vise kunstene sine. Og i følge vår hyggelige waitress; "flown in fål the sømmel just to make happy food, yes?".
Og jada, vi nikker og smiler og sier ja takk til sake mens vi venter. Truls med Hawaiiskjorten kan jo dette med sake og forklarer oss litt uinvidde at kald sake er sterk og varm sake er mild. Det er allerede glovarmt rundt stålplaten og vi er tross alt i Spania, så valget er lett, kald sake. Ganske godt, men det holder med et 'eggeglass'.
Så begynner moroa. Men veldig forsiktig, vi blir nesten litt skuffet når det kommer to fat med sushi nigiri på bordet...ingen fyr og flamme?
Men så smørmyke og med knallrosa ingefær (hjemme får vi bare blekrosa) og så mye smak at det setter smaksløkene i sitrende forventning og mer enn åpner opp evt tette neser med ekte wasabi.
Så setter han i gang med to skarpe knivspader og lager et aldri så lite show med tigerreker og laks, snur og vender og setter til slutt fyr på det hele før det danderes lekkert på små smale fat.
Fortsatt litt sulten, men lurer litt når assistentene hans bærer inn fat på fat som de stabler langs veggen mellom ham og stålplaten...jaja, la det stå til, og det gjør vi.
Indrefilét i små møre biter stekes i et lite flammehav, tres på pinner så fort at vi knapt ser det, dryss med sesamfrø og vips!er det på en ny tallerken foran oss.
Begynner å kjenne det nå, at feriemagen som er betydelig utvidet alikevel strever litt med å lage plass, men smaken er så altfor nydelig til at vi ber om 'doggy bag', og det går ned.
Nå ser kokken at vi trenger en ørliten timeout, og på disken kommer øl og Chardonnay; ti minutters pause altså. Og pausen benyttes til det kokken kanskje tror er vårt høydepunkt; mens vi nipper til frisk drikke steker han syyyltynne eggekaker som han kutter i små biter og kaster inn i munnen vår. Vi sitter der på rekke og rad og gaper så høyt vi kan (forhåndsadvart da vi booket bordet; "plis dont wel any nice shølts"...ref. derfor vi fikk bordet på skjorten til Truls), og ser ikke spesielt smarte ut der vi sitter, men gøy er det, spesielt fordi kokken bommer hele tiden og maten fyker rundt i lokalet og treffer de andre gjestene.
Så tømmer han fatene bak, og stålplaten dekkes med kylling, squash, store sopp, egg, ris, grønnsaker og masse hvitløk, og nå begynner showet.
Og ny rett på bordet.
Mageskinnet kan ikke strekkes mer, men det er utrolig hva en dessert kan gjøre, for menneskekroppen er tross alt utrustet med en egen 'dessertmage'. Og jeg som ALDRI spiser søtt eller dessert i det hele tatt, ble småfrelst av denne. Syltynne pannekaker stekt på stålplaten, en iskule på hver, pakket sammen og satt fyr på. Den glapp på bildet, men Herligheten for en nydelighet! Som om det ikke var nok, fikk vi helt til slutt noen små glass som også ble satt fyr på, og som med lange sugerør skulle drikkes mens de brandt.
For et fyrverkeri av et måltid, og for en fantastisk siste feriemiddag med bestevennene.
Blandet salat med ristede pinjekjerner, sorte oliven og høvlet parmesan.
