
Så kom den tunge beskjeden. Hun skal dø.
For halvannet år siden fikk vi den ubarmhjertelige beskjeden; Katrines kreft tok overhånd og vi måtte forberede oss på å ta farvel. Og det gjorde vi til gangs...vi hadde middager, samtaler, vi skålte og festet. På slutten vel vitende om at det ble den siste, hun skulle jo dø fra oss. Så vi feiret livet hennes. Ikke døden.
Men dette handler ikke bare om Katrine.
Katrine er død, feiret og begravet. Men aldri glemt.
Jeg vet jeg skal i to begravelser dette året. Ingen kjenner livet, eller døden for den sakens skyld. Så kan hende, bank i bordet for at det ikke skjer, men det kan jo være meg. Men jeg velger å tenke positivt og at jeg får flere mer eller mindre syndige år på denne jord.
Min pappa sa, like før han døde; "så gjør man opp sitt livs bestikk". Jeg skjønte det ikke helt da, eller rekkevidden, men jeg skjønner det nå. Det handler om å gjøre rede for seg, stå for det man er og gjør. Gå til sengs med god samvittighet...
Jeg vet jeg skal i begravelser før året er omme, og det skjærer meg i hjertet, så ubarmhjertelig å vite.
Men så er det dette med døden, vi vet ikke. Vi kan ikke, vil ikke, og skal ikke. Vite.
Selvom jeg er kristen, så forbanner jeg Gud. Akkurat nå, forbanner jeg Ham. Hvordan kan Gud la dette skje? Hvordan kan han ta mine venner hjem til seg, nå da de har barn og familie som trenger dem?
Herrens veier er uransakelige og all den bull s...'en...jeg mister vennene mine, Gud. Men det er peanuts; det er barn som mister mamma'n og pappa'n sin. For alltid.
Min tro er at de og vi sees igjen, i himmelen. Men det er helvetes langt unna, og altfor lenge til.
Ta vare på dagen. På livet.