Det er kanskje noe av det vanskeligste og kjipeste med merkedager, det å være alene. Om det er fødselsdager, jul, påske, pinse osv, så er kanskje den aller kjipest dagen å være alene, 17. mai.

Jeg har aldri i mitt liv vært alene med å feire nasjonaldagen, så dette blir min første. I 53 år har jeg hatt alle rundt meg og det er nesten litt sprøtt at jeg velger å feire min 54. alene. Som de aller fleste av dere, så har det vært fantastiske 17maidager med sekkeløp (som jeg alltid vant), poteskjeløp (som jeg også alltid vant) og blinkskudd med luftgevær(som jeg ihvertfall alltid vant! Datter av superjeger).  Mine minner fra barndommens 17.maifeiringer er utelukkende solfylte og deilige, forspist på pølser og is....jeg har hatt den ære å ridd på hest helt foran i toget, det tror jeg er mitt sterkeste minne fra nasjonaldagen, så stolt for oppgaven, så stolt for landet vårt.

Så er jeg alene, og har det faktisk helt greit med det. Fire hyggelige og hjertegode invitasjoner til å feire dagen vår, det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for å takke nei. Selv den siste; Nina, må jeg virkelig vrenge armen din, for at du skal si ja'? Heldige meg.

Kjære du som leser dette; Ha en FANTASTISK 17. mai!

I know I will <3

Så kom den tunge beskjeden. Hun skal dø.

For halvannet år siden fikk vi den ubarmhjertelige beskjeden; Katrines kreft tok overhånd og vi måtte forberede oss på å ta farvel. Og det gjorde vi til gangs...vi hadde middager, samtaler, vi skålte og festet. På slutten vel vitende om at det ble den siste, hun skulle jo dø fra oss. Så vi feiret livet hennes. Ikke døden.

Men dette handler ikke bare om Katrine. 

Katrine er død, feiret og begravet. Men aldri glemt.

Jeg vet jeg skal i to begravelser dette året. Ingen kjenner livet, eller døden for den sakens skyld. Så kan hende, bank i bordet for at det ikke skjer, men det kan jo være meg. Men jeg velger å tenke positivt og at jeg får flere mer eller mindre syndige år på denne jord. 

Min pappa sa, like før han døde; "så gjør man opp sitt livs bestikk". Jeg skjønte det ikke helt da, eller rekkevidden, men jeg skjønner det nå. Det handler om å gjøre rede for seg, stå for det man er og gjør. Gå til sengs med god samvittighet...

Jeg vet jeg skal i begravelser før året er omme, og det skjærer meg i hjertet, så ubarmhjertelig å vite.

Men så er det dette med døden, vi vet ikke. Vi kan ikke, vil ikke, og skal ikke. Vite.

Selvom jeg er kristen, så forbanner jeg Gud. Akkurat nå, forbanner jeg Ham. Hvordan kan Gud la dette skje? Hvordan kan han ta mine venner hjem til seg, nå da de har barn og familie som trenger dem?

Herrens veier er uransakelige og all den bull s...'en...jeg mister vennene mine, Gud. Men det er peanuts; det er barn som mister mamma'n og pappa'n sin. For alltid.

Min tro er at de og vi sees igjen, i himmelen. Men det er helvetes langt unna, og altfor lenge til.

Ta vare på dagen. På livet.

Hvorfor denne angsten som setter seg i brystet, helt uten grunn og mening?

Jeg skal ikke 'late som om' jeg har angst og problemer i hverdagen. Til det har jeg altfor stor respekt for de som virkelig sliter, og som har angst som en jævla dårlig følgesvenn i hverdagen, hver dag og natt.

Jeg vet jo ikke hva det egentlig innebærer, men jeg vet at det er et vakuum som tapper en for energi og livslyst, mot og selvtillit. Trekker en ned i sorte hull. I verste fall kan det være vanskelig, kanskje umulig, å komme seg ut og opp. 

Jeg har venner som lever i dette helvetet. Ikke mange, heldigvis. Men noen er det.

En er 'inn og ut' av Helvetes forgård, hele tiden. 

En går i dørken så det synger, ca hvert halvår. Og bruker halvparten av det andre halvåret på å komme seg opp igjen. 

En lever greit med angsten, men flipper fullstendig ut i visse situasjoner. Da er det full mobilisering og ingen slipper vedkommende av syne i de 7-10 dagene anfallene varer. 

Og en er i aller beste 'komposisjon' på utsiden, 'ven og vakker' som i Revenka, og ingen ville hester på denne jord ville vise vedkommenes 'down side'. Men når den er nede, så er den i skikkelig alarmmodus.

Ingen av disse fine menneskene jeg kjenner, vil egentlig vedkjenne seg at de har angst. Kun én har gjort det, og det står det stor respekt av. 

Men de som velger å holde det for seg selv. står det like stor repekt av.

Og ja, jeg er pissredd hele tiden.

Redd for døtrene mine. Redd for dyrene, for alle rundt meg, for ansvaret jeg har. Og jeg har t.o.m. mareritt og dustede drømmer om ting som kan skje, jeg krisemaksimerer alt og alle, hele tiden. Det er også en slags angst.

Jeg er redd for jentene mine.

Jeg har en, kanskje lettere hverdag. Shame on me. Not.

Eller ikke. Jeg kan våkne midt på natten. Hey, jeg skal bare opp og 'overgangsalder-tisse'...men nei, jeg er redd. Ikke livredd, selvsagt ikke. bare urolig. 

Har de det bra, jentene mine? 

Selvsagt har de det. 

Jeg er heldig. 

M.: du vet hvem du er. Jeg har vært der. Du blir frisk. <3

DET, er selvsagt lettere sagt enn omgjort til praksis.

Selvsagt vil vi være lykkelige, gjøre ting som gir oss lykke og i det hele tatt sveve rundt i en lykkerus...men det går jo ikke. Vi må forberede oss på, og tåle, en real trøkk eller ihvertfall motstand, frustrasjon og kanskje tårer. Og sinne. Livet er en bumpy road for de aller fleste av oss, og arr og rynker er for mitt vedkommende et tegn på at man har levet. Har pustet, hatt det vondt, kjempet noen slag. Men også ledd mye og smilt enda mer, og tatt andres hjerter inn til sitt.

Den deilige følelsen, når du kjenner du automatisk smiler når du tenker på barna dine. Lykkeboblene som bruser i brystet når de kommer på besøk, og du må legge bånd på deg for ikke å knuse dem i mammabamseklemmen og et ørlite sekund ta hensyn til 'barnet's beste' når pannen overkysses av mammakjærlighet. 

Jentene mine er heldigvis vant til det, de tar meg for den jeg er og sier...jada, mamma er kanskje ikke helt som andre mammaer. 

Men jeg vet det er tusenvis av andre mammabamser der ute, som klemmeskviser barna sine hver eneste dag og mulighet de har, og pappaer for den sakens skyld. Vi ringer døgnet rundt og vil vite hva, når, med hvem og nøyaktig hvor mye søvn de får og om de får i seg nok og riktig mat.

Ja, jeg er petimetermammaen som har så utrolig vanskelig for å slippe. Og vanvittig dårlig på å ikke ha dem her. De fyller ikke rommene, og jeg er ikke så god til å fylle tomrommene...huset er plutselig altfor stort. Og tomt.

Men jeg vet de har det bra der de er, og jeg vet de kommer hjem når de vil og kan.

Mer kan jeg ikke gjøre (annet enn å for ALLTID være der for dem), enn å forsøke å gjøre min egen sti for 2017.

Og hvor den stien går, det vet jeg heldigvis ikke. Men jeg vet et par ting, for meg og mitt og hva jeg trenger og har behov for i 2017. Mine nyttårsforsetter, om man vil.

JEG VIL GJØRE MER AV DET SOM GJØR MEG LYKKELIG. 

Jeg vil fortsette å invitere og takke ja til invitasjoner. Til mennesker som gir meg noe, som jeg også kjenner jeg kan gi tilbake til. Jeg takker dessverre nei til 'overfladiske' party's hvor mingling og champagne er de viktigste faktorer (jepp, jeg er nok blitt litt kjedelig og dårlig på small talks). Jeg omfavner vennene mine, venninnen mine, og mine aller beste øyeblikk er med dere (bortsett fra ungene mine, men det vet dere jo), og det er dere og familien min forøvrig som betyr noe.

Jada, så blir jeg litt sentimental og 'gammal' på årets nest siste dag. Og jeg tenker som min kjære pappa sa; 'å gjøre opp sitt bestikk' (båtfolk skjønner dette), at det kan være en OK greie sånn på tampen av året.

Jeg gleder meg til nytt år. Ikke til nye muligheter og den slags for meg, svada.

Nei, jeg gleder meg til å fortsette livet. Til å fortsette å elske mine nærmeste og til å være verdens mest iherdige og slitsomme hønemor. Jeg gleder meg til å ringe/tekste døtrene mine HVER eneste dag. Gleder meg til å høre; 'maaaaaaamma, det går bra'!

OG, jeg gleder meg til å unngå alle sorte hull. Alle de som tar energi uten å gi en megabyte tilbake. 

Jeg skal bli god på det i 2017. Si NEI til alle som spør og krever, som vil ha mye uten å gi tilbake. Jeg skal lære meg til å si F**K OFF. Oftere:-)

Så dere, gjør mer av det som gjør dere lykkelig, det skal nemlig jeg.

Godt nytt 2017 til dere alle.

Rise and shine.

Jeg lar meg sjelden provosere av andres utsagn. Joda, jeg kan riste på hodet (for meg selv) og tenke at jeeeezes, er det mulig? Men jeg har en innebygd respekt for andre mennesker og deres meninger, og en stor ydmykhet for de store og herlige vakre forskjeller vi mennesker har, gir og er. 

Jeg har latt meg provosere av ett blogginnlegg tidligere, og nå lar jeg meg pinadø provosere av samme dama igjen. Og det kun fordi hun forfekter det samme triste synet som sist. 

Og jeg blir forbanna. Forbanna på mine medsøstres, på mine venninners vegne. Men mest av alt; på mine døtres vegne som risikerer å bli utsatt for et så snevert bilde av virkeligheten.

Maria Høili proklamerer høyt og tydelig, at hvis din BMI (Body Mass Index) er 'over anbefalt', så er du IKKE en rollemodell. Og for å illustrere sin AVSKY for 'feite' jenter, bruker hun bildet jeg har postet i mitt innlegg, med tittelen 'Fet i mine øyne'.

Er hun feit, tjukk eller bare formfull? Er det opp til deg og meg å sette henne i bås, og legge henne ut på nettet for å beskrive vår avsky over hvor langt over streken hennes BMI er?

Eller er hun slank?...i manges øyne er hun det. Og jeg håper at i de aller fleste øyne, som ikke har Maria Høilis' briller på, ser henne som helt fantastisk flott.

Maria Høili forfekter og opphøyer seg selv til tidenes rollemodell. Feil. Rollemodell har NADA å gjøre med X antall treningsøkter og grønnsakssmootier, akkopagnert av nærbilder av egen mage og naken rumpe på hvit sand...

Folk må selvsagt legge ut hva de ønsker og begjærer, men å ditche en vanvittig flott kropp som viser to små valker i midjen (so what?) og påstå at ens egen fri-for-underhudsfett-kropp er en mye bedre ROLLEMODELL!!! 

Ja, da har man etter mine begreper misforstått totalt. 

BMI har så absolutt ingenting å gjøre med det å være en god rollemodell. Jeg har ingen formening om Maria Høili er en god rollemodell for sine barn, eller ikke. Og det er hverken i min interesse eller business, om hun er eller ikke.

Men det jeg vet, er at hun har snakket offentlig om at 'vi jenter kommer lenger med et bra utseende' og at det har vært viktig for henne å 'justere' omtrent hele kroppen, i det henseende. 

Så jeg tenker litt her da; skyter man seg selv i ræva, bokstavelig talt? Jeg mener; når stort sett alt av det visuelle når det gjelder kropp er lagt og skapt under kniven/sprøyter/extensions og i tillegg alle bilder har X antall filter...er du rollemodell da?

I fare for å tråkke over; trutmunnbilder som er så fulle av fillings/restylane at andemor kan gå å legge seg...og kinnben høyere enn Galdhøpiggen...hva faen spiller det for rolle hvilken BMI du har. Verdt å tenke på, før du skyter?

Denne posten er dedikert mine fantastiske døtre.

Love you to pieces <3

Here I go again, knytter nevene og snurper munnen, jeg skal bli tynn igjen. For 4.de gang i mitt 52. årige liv.

Første gang jeg ble tynn, var da jeg hysterisk slanket og trimmet (lenge før treningstudioet kom, det var Jane Fonda-videoer og lietards) av de 28 kiloene mitt første svangerskap begunstiget meg med. Jeg reddet livet til min førstefødte, ved å ligge fire måneder helt stille og uten å røre meg. Kiloene kan ikke måles i kjærligheten og lykken over å ha mitt første lille nurk i armene mine. Hun var kommet inn i min lykkelig verden, og jeg kom kjapt tilbake til matchvekt.

Andre gangen jeg ble tynn, var fordi jeg fikk problemer med maten. Et halvt eple to ganger om dagen var mer enn nok. Alt annet måtte ut av kroppen, og falt jeg for fristelsen for et halvt pitabrød med skinke, ble det tygget i bittesmå biter så jeg kunne nyte det. For jeg visste at det var reversibelt, maten skulle aldri bli i kroppen. Jeg var stolt over å kunne fordele 49 kilo på hele 170 cm. Jeg var syk, men skjønte det ikke.

Jeg så ut som et skjelett, og likte det. Så kom jeg opp i matchvekt igjen, endelig. Og likte det.

Tredje gangen var en hendelse i livet mitt, hva man kaller 'en personlig krise'. Den type krise som setter deg helt ut, i vakuum, handlingslammet. Du vet ikke opp/ned eller frem/tilbake og kroppen settes i forsvarsmodus. Den nekter å innta føde. På to uker var åtte kilo borte, og det var ikke pent. Fettet forsvinner før huden rekker å følge med, og pluttselig så jeg ikke bare syk ut, men også gammel. Og det stoppet ikke der. Før jeg fikk grepet om meg selv, var 14 kilo som dratt av kroppen min og jeg var miserabel.

Men jeg fikk komplimenter!

"Guuuud, så GODT du ser ut"! Gosh, Wow, gratulerer osv osv. Jeg ble nærmest bombardert over hvor UTROLIG 'godt' jeg så ut. Ja, bena mine så lengre ut (fikk jeg fortalt) nå da jeg var så tynn. Skuldre og biceps var selvfølgelig tydelig definert, og pluttselig var jeg 'sååå trent'. Jeg var tynn med minimalt underhudsfett, alt jeg var var sener og muskler. Det jeg ikke var, var lykkelig. Jeg har aldri følt meg så ulykkelig som den gangen.

Så nå har jeg fått de 14 kilo og vel så det, tilbake igjen. Og det går en liten jævel i meg...Nina, skal vi kjøre en 4.de runde?

Jeg vet jo at det vil avstedkomme komplimenter. Jeg vet at jeg igjen vil høre at jeg har lange bein. Jeg vet jeg vil få lange blikk fra andre jenter (sånn er det bare, jeg er absolutt ikke alene om det). Jeg vet at jeg vil få høre hvor godt jeg ser ut...kun basert på hvor tynn jeg er.

Jeg er i en bransje hvor kropp er i fokus, jeg kjenner på det hver eneste dag. Presset, strevet du må mobilisere og bevise. Du må være motivator...står du der med 12 kilo ekstra og skal råtrene 45 mennesker, er du et forbilde da? De som er der har ulik agenda, mål og motivasjon, men vil de ha en instruktør, motivator, coach og inspirator som faktisk har lår, rumpe og mage som monner litt? 

Ja, jeg tror det. Jeg tror det er rom for alle, både vi som er litt 'volumizers' og de som er både tyngre og lettere. 

Jeg har ihvertfall bestemt meg.

Det blir INGEN 4.de runde. 

Jeg er den jeg er.

Og mitt høyeste ønske akkurat nå, er, at nettopp DU er den du er.

LYKKE er en dyp glede, eller følelsen av dette. Lykkebegrepet er brukt innen filosofi, religion og psykologi, men definisjonene, innholdet og forståelsen av fenomenet, varierer.

Så lykke kan være så mangt, og så individuelt. Hva jeg blir lykkelig av, kan være likegyldig for andre, og omvendt.

Men stort sett, får vi denne mer eller mindre euforiske følelsen av de samme tingene og opplevelsene, rund baut.

Og når lykke kommer etter en kriseopplevelse, noe trist eller vanskelig, ja da treffer den så det synger, og lykketårene triller.

Torsdag morgen forsvant en jente på 16 år. Borte.

Jeg kjenner foreldrene, så det føltes veldig nært, jeg ble livredd. Da jeg fikk beskjeden om at hun var savnet, kom tårene, de bare silte. Og jeg tenkte, 'nei, ikke la det skje, ikke igjen'.

Jeg er ganske 'god' på krisemaksimering og dessverre dårlig på fornuft når jeg blir redd. For jeg ble skikkelig redd.

Og tenkte på Martine. Martine ble også pluttselig borte, forsvant uten grunn og uten at noen hadde lagt merke til noe som helst. 

Martine ble funnet voldtatt og drept. I en kjeller i London. Og med min ufattelige 'evne' til å tenke det verste, så kjente jeg nå ilingene langt ut i fingertuppene. Gåshuden la seg som et beskyttende, men svært ubehagelig, teppe over hele kroppen og jeg ba alle de bønner jeg kan til alle gudene jeg vet om; LA DET IKKE SKJE IGJEN! Vi kan ikke miste flere unge jenter!

Altfor mange voldtekts- og drapsmenn går fri, de rømmer. Til land som ikke har utleveringsavtaler. 

Det kunne ha vært meg. Og så uendelig mye verre, det kunne ha vært mine døtre. 

Og det kunne ha vært meg som hadde stått der i det kalde rommet og sett barnet mitt ligge på en stålseng, se bøyde hoder som ventet på min bekreftelse om at det var mitt barn som lå der. Død.

Det kunne ha vært meg, som i en surrealistisk men desperat trang, ville bøye meg ned og blåse liv i de bleke kinnene.

Slik Martines pappa ønsket å gjøre. 

Martines drapsmann er fortsatt fri. Og med den manglende utleveringsavtalen Jemen har med den siviliserte verden, så er det fortsatt en eller flere veier å gå. 

16-åringen kom til rette, etter 38 timer grusom redsel for mor, far, søsken, familie og venner.

Takk Gud for det.

Martine gjorde aldri det, og mor, far, søsken, familie og venner vil for alltid være én uten. 

Hvor var Gud da...

Mangroveskogen som plantes, vil være i Martines minne. Men den vil være for alle verdens kvinner og særs våre døtre.

Make no mistake about that.

Har du noen gang kranglet med bestevennen din, ektefellen eller samboeren din, kjæresten, søsken, barna eller opphavet ditt? Det tror jeg de aller fleste har, en eller flere ganger. 

Å krangle med andre skjer støtt og stadig for de aller fleste av oss, og kan være en god og kanskje oppfriskende ting!

Men 'krangling' med de som ikke står en så nær, er ikke alltid så lett og hakket verre når det skjer med andre enn de vi er i jobb med, via rettstystem eller mer perifert som via debatter i TV eller trykte blekker.

Jeg kranglet med naboen min, og det ble til slutt veldig ille. 

Det er selvsagt alltid to sider av samme sak, men noen naboer er verre å tåle og håndtere enn andre, det tillater jeg meg å si.

Det å kjøpe en liten nabotomt fordi man vil øke utnyttelsesgraden på egen eiendom og det innebærer at denne naboen får tinglyst rett til å kjøre over (den nye) eiendommen, gjør denne fly forbannet. Ingen endring i naboens domene, like rettighet og null endring, men misunnelsen er for mange en større drivkraft enn de andre mer bærekraftige driftene vi måtte ha og besitte.

To nabodamer brukte nesten tre år av sin tid på å motarbeide meg. Sure og nærmest hat-brev haglet i min postkasse. 

Tre år brukt på...ingenting.

Ja, det er selvsagt at vi står opp og fighter for hva som er vårt , våre verdier  og hva vi står for, tror på.

Nabokrangelen min er mange år tilbake, her jeg bor nå, har jeg bare herlige naboer, et samhold jeg skatter veldig høyt.

Men se opp for den 'lille bitchen' eller 'den store klysa', den kan komme helt plutselig.

Fortsettelse følger, ha en vannvittig herlig varmehelg alle kjære. Stay tuned :-)

Hørt den før, kanskje? For du har vel ikke hørt motsatt, at 'nå synes jeg at du er blitt veldig tykk'? Og nå snakker jeg ikke om nådeløs mobbing, men disse kommentarene vi voksne kan lire av oss i tide og utide. Spesielt og nærmest utelukkende oss kvinner i mellom, for menn kommenterer aldri hverandres kropper på samme måte, det skjer bare ikke. Hvorfor er det slik?

Jeg har akkurat kommet hjem fra bedriftstime i Elixia Business Fornebu, hvor jeg trener voksne mennesker i 'alle aldre'. Etter mange år med stort sett samme gjeng, kjenner vi hverandre ganske godt. Og de kommer til trening i all sin prakt; noen flisetynne, de fleste 'vanlige' og noen med litt ekstra 'emballasje'. Skulle jeg vurdere innsats og menneskeverd ut i fra kroppsfasong? Burde jeg mene at hun helslanke er en bedre rollemodell enn hun som kanskje har 20 kilo mer?

Jeg vet temaet begynner å bli tynnslitt, og jeg hadde egentlig bestemt meg for å la 'kroppsfokuseringen' ligge (ihvertfall for en stund;-), men en kommentar fra en av deltakerne i dag, fikk meg til å tenke på dette med kroppskommentarer som slenges ut.

Vi snakket om blogginnlegget mitt 'Hvis dette var meg', illustrert med en 'plus size model', og hun kom med et poeng som jeg i farten ikke hadde tenkt på da jeg skrev om 'uegnede rollemodeller'. Hun sa; Nina, har du tenkt på hvordan det er å til stadighet få høre hvor tynn du er? Jeg måtte umiddelbart skifte det modus jeg var inne i da samtalen begynte, siden fokuset mitt var på nettopp det motsatte. Hun fortsatte; jeg har alltid fått høre hvor tynn jeg er, at jeg har pipestilker til ben, og det har aldri vært hyggelig å høre.

Joda, jeg har vært der, been there done that, dessverre. Jeg har vært undervektig og hatt velmenende 'oppassere' som har fulgt etter meg på toalettet, overbevist om at jeg kastet opp all maten. For når man spiser godt og er syltynn, da er man automatisk bulemiker...få tenker stoffskifte og/eller andre faktorer.

Og ja, jeg har til tider trent for mye og for hardt, ikke vært særlig snill mot kroppen min og følt 'belønning' over å kunne telle synlige muskler sammen med ribben og hoftekammer. Og nei, det var ingen god periode sett i ettertid, men det var min periode og noe som ingen andre hadde noe med. Velmenende eller ei, det er for meg like rart å kommentere vektnedgang, som det er å 'helt naturlig' legge hendene på en annens gravide mage. Begge deler like feil og misforstått empati.

Så hvorfor er det helt OK å kommentere tynne mennesker (mest jenter/damer), mens omvendt er tabu? (nå ser jeg som sagt bort i fra mobbing og netthets). 

Vi jenter er oss selv lik. Enten om du liker det eller ei; vi trekker paralleller mellom slanke mennesker og vellykkethet. Stålkontroll, ikke sant? For hun som bærer på sine ekstra kilo, kan umulig ha kontroll over egen tilværelse og helse?

Akkurat det er noe gedigent sprøyt. Jeg kjenner jenter hvis barn sliter med anoreksi, samtidig som de selv fettsuger armhulene sine. Og jeg kjenner jenter som bærer sin plus size body med stolthet.

Jeg vet jeg er en smule utsatt i min jobb som treningsinstruktør og personlig trener, og det gir meg selvsagt et visst ansvar også. Jeg kjenner også blikkene, jeg vet jeg blir vurdert, veid og målt. Og ja, jeg har også følt på det at noen har registrert at kroppen min har endret seg, jeg er ikke lenger den tynne.

Men jeg er meg, og du er deg, og det er hva vi bør forholde oss til.

Og vi er bra nok, samme hva <3

Mine 'nyttårsforsetter' kvalifiserer neppe i kategorien av hva man gjerne forbinder med akkurat det. Jeg vil nemlig gjøre MER av det jeg liker, ting som gjør meg GLAD! Og det er så absolutt ikke i nærheten av alt det 'rælet' som sosiale medier overøser oss med i disse hine hårde nyårsdager hvor vi er myke og mottakelige for all verdens 'bli-bedre-propaganda'.

NEI, jeg vil ikke trene mer, vil ikke spise piller med 'ingredienser' jeg aldri har hørt om, vil ikke bli kvitt 'muffinsmagen' (hvem i huleste kom opp med den beskrivelsen på en alldeles flott og helt vanlig kvinnemage?) og tusen takk, men jeg vil gjerne beholde smilerynkene mine også. So, what to do? Når sant skal sies (for jeg er jo dønn ærlig her, det er liksom hele vitsen med blogg), så har jeg mine syv gruppetimer i uken, så den delen er sånn noenlunde safe i tillegg til turene med bikkjene mine.

Og så er jeg jo veldig glad i grønnsaker i alle varianter og elsker proteinrik mat i samtlige former. Ja, jeg ser at jeg har et litt heldig utgangspunkt når det gjelder mat og trening hva angår evt nyttårsforsetter, så mitt fokus blir på helt andre greier. For forbedringspotesial er det ALLTID! Nemlig å gjøre MER av hva som gjør deg lykkelig, eller ihvertfall mer glad! 

Kan det være å kjøpe drømmebilen?

Ta deg selv litt i nakken og utfordre kroppen en smule? Har du kjent på treningslykken, tilfredsheten over at kroppen fungerer og alle positive tilbakemeldinger den gir deg, endorfinene?

Jeg er jo grønnsaksfreak, men ikke helsefreak! Stor forskjell der, og man blir jo helt avhengig når man skjønner hvor mye smak det er i markens grøde. Så lenge man ikke koker ihjel, men kjappsteker eller baker, med krydder og gode oljer...nam!

Og dessert må man unne seg, ikke sant? Jordbær i søt balsamicosirup, mascarponekrem med ekte vanilie, for eksempel?

Og venner. Ta deg tid til GODE venner. Luk ut de som bare tar og tar og aldri gir. Det finnes haugevis av dem i alle vennekretser, de som er med på alt og sier ja til alt, men som aldri selv tar initiativ, inviterer eller gir av seg selv. De er sorte hull, glem dem! Bruk energien på de som gir DEG energi! Og vær raus...:-)

Fyll et fat med frukt! Dette bildet er fra mitt fruktfat i sommer, i Spania.

Selvom jeg ikke er så hakkandes gira på frukt, så gir det meg superpositiv energi å ha en så herlig fargeklatt med vitaminer på frokostbordet.

Fortell din beste venninne at du er glad i henne.

Lag verdens beste burger! Hjemmelaga er alltid best, og går fortere å lage enn å stå i køen på en burgersjappe. Og smaker så HIMLA mye bedre...

Start en ny hobby? Tomatdyrking er utrolig enkelt og gøy! Jukse gjerne litt med å kjøpe ferdig småplanter i mai...men det aller morsomste er å så frø i minidrivhus inne, allerede i februar og plante ut når vamen er der. Herreland så gøy å ha halve hagen med åtte tomatsorter, fire typer løk, en liten 'åker' med maisplanter, chili i alle varianter, blåbær og flerfarget (podet) paprika. Gleder meg allerede til ultimo februar og pønsker ut nye grønnsaker...

Nyttårsforsetter, ja...Da jeg fylte 50 i 2014, var det med skrekkblandet fryd. Men jeg våknet opp dagen etter festen med kun FRYD. Jeg skal ikke blir 'dyp og alvorlig' her, men greia som jeg kjenner litt på, er at man gjerne gjør mye selv for det livet man vil leve.

Spis det du har lyst på når du vil og det passer deg. Tren så ofte/sjelden du vil og vær mot kroppen din som du vil den skal være mot deg. Vær sammen med de som gir deg energi og overskudd og ALDRI tenk på at du for hvert år blir eldre. Men klokere. Og litt bedre.