Det er kanskje noe av det vanskeligste og kjipeste med merkedager, det å være alene. Om det er fødselsdager, jul, påske, pinse osv, så er kanskje den aller kjipest dagen å være alene, 17. mai.

Jeg har aldri i mitt liv vært alene med å feire nasjonaldagen, så dette blir min første. I 53 år har jeg hatt alle rundt meg og det er nesten litt sprøtt at jeg velger å feire min 54. alene. Som de aller fleste av dere, så har det vært fantastiske 17maidager med sekkeløp (som jeg alltid vant), poteskjeløp (som jeg også alltid vant) og blinkskudd med luftgevær(som jeg ihvertfall alltid vant! Datter av superjeger).  Mine minner fra barndommens 17.maifeiringer er utelukkende solfylte og deilige, forspist på pølser og is....jeg har hatt den ære å ridd på hest helt foran i toget, det tror jeg er mitt sterkeste minne fra nasjonaldagen, så stolt for oppgaven, så stolt for landet vårt.

Så er jeg alene, og har det faktisk helt greit med det. Fire hyggelige og hjertegode invitasjoner til å feire dagen vår, det er nesten så jeg får dårlig samvittighet for å takke nei. Selv den siste; Nina, må jeg virkelig vrenge armen din, for at du skal si ja'? Heldige meg.

Kjære du som leser dette; Ha en FANTASTISK 17. mai!

I know I will <3

 

b2ap3_thumbnail_nina-bunad-2.jpg