Første påskedag og kanskje den aller mest hellige av alle årets hellige dager. 

Noen har et religiøst forhold til denne dagen, og holder den helt hellig. Andre ser bare fridagen og atter andre couldn't care less. En søndag som alle de andre.

For meg er påsken sånn passe ambivalent og jeg hadde sikkert fått 'kjeft' av både Kirken og Humanetikere hvis de hadde brydd seg om det faktum at jeg 'synder' nesten alle dager i påsken og ber min aftenbønn til Gud. Hver kveld.

'Si i fra hvis det er noe'. 

Artikkelen i AP for et par uker siden, traff meg rett i hjertet. Eller først i mellomgulvet hvis det sier deg noe mer, så rett i hjertet.  Hun som skrev kronikken, hadde opplevd det største tapet hun følte hun kunne oppleve i livet sitt. Aller først så tenkte jeg; 'men er ikke dette hva de aller fleste av oss opplever en gang eller fler i løpet av livet? Hva er så spesielt med deg, som tror at din sorg og tap, er verre enn hva vi andre opplever?

'Bare si i fra, hvis det er noe du trenger, noe vi kan gjøre'.

Så enkelt og velment sagt. Så vanskelig å gjennomføre. Kronikkforfatteren opplevdet det motsatte. Hun var i en dyp krise, og nettverket hennes sviktet. 

Den tøffe og sterke dama, som alltid sto last og brast med alle sine. Tørket tårer og snørr, vippset hundrelapper og kanskje tusen når venner var i nød. Bød på seg sjøl, hadde telefonen på 24/7. Kjørte flere mil når venner trengte henne. selv midt på natten når vekkerklokken ventet på henne 07.00. 

Så var det hennes tur. Eller kanskje ikke 'hennes tur' i den forstand, men for første gang i livet, trengte hun noens hjelp. 

Vi har vært ute en vinterdag før, hun og jeg. Vi trenger ingens hjelp. Og ikke faen om vi spør. Aldri.

Hun sender kanskje ut noen signaler, små og forsiktige...noen som vil hjelpe så vi har mat på bordet i morgen? Sosialkontoret sender meg i skytteltrafikk så i morgen ryker strømmen, og om to dager er jeg uten telefon...Hun har 224,- på konto som skal vare til første soldagen i mai. 

'Bare si i fra hvis du trenger hjelp!' 

Jeg har selv vært vidløftig og sagt det samme; 'bare si  i fra'! Følt og tenkt det var ekte. Men hva når krisen faktisk rammer? Og du VET at stoltheten går tusen ganger over det som rammer og som viskes vekk?

Neste gang noen sier til deg; Si i fra hvis det er noe. Si i fra hvis du trenger hjelp. DO IT! 

Jeg er her. Og regner med deg også <3