Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket barn

Jeg lar meg sjelden provosere av andres utsagn. Joda, jeg kan riste på hodet (for meg selv) og tenke at jeeeezes, er det mulig? Men jeg har en innebygd respekt for andre mennesker og deres meninger, og en stor ydmykhet for de store og herlige vakre forskjeller vi mennesker har, gir og er. 

Jeg har latt meg provosere av ett blogginnlegg tidligere, og nå lar jeg meg pinadø provosere av samme dama igjen. Og det kun fordi hun forfekter det samme triste synet som sist. 

 

Og jeg blir forbanna. Forbanna på mine medsøstres, på mine venninners vegne. Men mest av alt; på mine døtres vegne som risikerer å bli utsatt for et så snevert bilde av virkeligheten.

 

Maria Høili proklamerer høyt og tydelig, at hvis din BMI (Body Mass Index) er 'over anbefalt', så er du IKKE en rollemodell. Og for å illustrere sin AVSKY for 'feite' jenter, bruker hun bildet jeg har postet i mitt innlegg, med tittelen 'Fet i mine øyne'.

 

Er hun feit, tjukk eller bare formfull? Er det opp til deg og meg å sette henne i bås, og legge henne ut på nettet for å beskrive vår avsky over hvor langt over streken hennes BMI er?

Eller er hun slank?...i manges øyne er hun det. Og jeg håper at i de aller fleste øyne, som ikke har Maria Høilis' briller på, ser henne som helt fantastisk flott.

 

Maria Høili forfekter og opphøyer seg selv til tidenes rollemodell. Feil. Rollemodell har NADA å gjøre med X antall treningsøkter og grønnsakssmootier, akkopagnert av nærbilder av egen mage og naken rumpe på hvit sand...

Folk må selvsagt legge ut hva de ønsker og begjærer, men å ditche en vanvittig flott kropp som viser to små valker i midjen (so what?) og påstå at ens egen fri-for-underhudsfett-kropp er en mye bedre ROLLEMODELL!!! 

Ja, da har man etter mine begreper misforstått totalt. 

 

BMI har så absolutt ingenting å gjøre med det å være en god rollemodell. Jeg har ingen formening om Maria Høili er en god rollemodell for sine barn, eller ikke. Og det er hverken i min interesse eller business, om hun er eller ikke.

Men det jeg vet, er at hun har snakket offentlig om at 'vi jenter kommer lenger med et bra utseende' og at det har vært viktig for henne å 'justere' omtrent hele kroppen, i det henseende. 

 

Så jeg tenker litt her da; skyter man seg selv i ræva, bokstavelig talt? Jeg mener; når stort sett alt av det visuelle når det gjelder kropp er lagt og skapt under kniven/sprøyter/extensions og i tillegg alle bilder har X antall filter...er du rollemodell da?

 

I fare for å tråkke over; trutmunnbilder som er så fulle av fillings/restylane at andemor kan gå å legge seg...og kinnben høyere enn Galdhøpiggen...hva faen spiller det for rolle hvilken BMI du har. Verdt å tenke på, før du skyter?

 

Denne posten er dedikert mine fantastiske døtre.

Love you to pieces <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

Dét var journalist Sigve Indregard's umiddelbare reaksjon på VG's lille notis om mannen som la seg flat. Mannen, en 35-år gammel familiefar, hadde 'jazzet' seg gjennom facebook-gruppen 'Mannegruppa Ottar', og sier selv til VG; "jeg har ikke vært klar over at det kunne få sånne konsekvenser. Jeg satt i min egen boble - hadde drukket tre pils og jazzet med gutta. Du vet hvordan det er.".

Sigve Indregard vet heldigvis ikke hvordan det er. Og det gjør heller ikke jeg. Er det fordi jeg er kvinne? Så absolutt ikke.

 

Familiefaren som 'la seg flat', hadde kommet med ytringer i denne gruppen; en 13-årig jente burde utsettes for både voldelige og seksuelle overgrep.

Og det er noe av det 'snilleste' det skrives om i forumet.

Jeg dumpet tilfeldigvis innom utklipp fra denne gruppen, i går kveld. Og det jeg leste, gjorde meg kvalm helt inn til margen. Avsky. Avmakt. Er dere menn så degenererte og perverse, virkelig? Ikke andre, men dere som er medlemmer?

Og det ble verre...dessverre, eller kanskje heldigvis, for nå vet vi. Det pumpet inn sitater fra dere som kaller dere 'ekte mannfolk'. Hvordan man voldtar spedbarn, og kommer unna med det. Hvordan man 'straffer' små jenter og gutter. Hva man bør gjøre med 'sminkedokker' på 13 år, hva innvandrere bør 'brukes' til. Osv. osv...

 

Ja, kvalm inn til margen. Men den følelsen går over. Det som IKKE går over, er REDSELEN, redselen for at dere faktisk finnes der ute. MØKKAMENNENE.

Redselen for at dere en vakker dag treffer en av mine døtre. 

 

Ja, det er kaskje lett å lire av seg dritt og møkk 'etter tre pils med gutta'. Men jeg tenker at det er helt umulig, hvis du er riktig nagla. Ingen mentalt balanserte oppegående mennesker med et snev av empati og omløp i hue, ytrer seg slik.

 

Og vet du hva? En dag blir du tatt. Tatt så det synger, og da er du ferdig. FERDIG! 

 

Du 'mann' som er medlem i denne gruppen, du som har profilbilde med toåringen din på armen, er barnet ditt i fare? Ler du av 'vitsene' som omhandler incest og voldtekt av andres barn, mens du stryker den lille jenta over håret?

Trykker du 'like' på innlegget om at 'etter et par pils så ryker hun' eller 'etter et f... er det bare å legge henne tilbake i vognen, mens du kysser henne faderlig på pannen og vugger henne i søvn'?

 

Hva gjør du den dagen barnet ditt oppdager hvem du egentlig er? At det du driver med, på andres bekostning, kan ramme dem også?  

Da er du ferdig. FERDIG!

 

Jeg er ikke ferdig, og du har ikke hørt siste ord fra meg. Jeg lar meg ikke målbinde. Lar meg ikke stoppe av sånne som deg.

 

Og nei, jeg vet faen ikke, og heldigvis, ikke hvordan det er.

Å være som deg.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

Jeg har opplevet det bittelitt, når hjertet blir revet i fillebiter og livet blir satt på vent.

Jeg har opplevd angsten ved å miste. Sittet døgn etter døgn ved sykesengen og våket over barnet mitt. Redselen som gjennomborer sjelen og gjør deg helt hudløs, så sårbar at hver eneste lille knirk i døren når legene kommer inn, får alle hårene til å reise seg, alle kroppens celler i pinefull beredskap.

Ja, jeg har vært der, i en så vanvittig angst for å miste. 

Det å ha opplevd det jeg gjorde, alle døgnene på Rikshospitalet og året med oppfølging og trening for å komme tilbake til livet, gjorde noe med meg. 

Når man er så nær ved å miste et barn, det aller kjæreste og mest dyrbare man har, da er det ingen ting annet i hele vide verden som betyr noe som helst. 

 

Dette er utrolig vanskelig for meg å skrive: 

Jeg finner ikke helt ordene, for nesten hver gang jeg tenker på henne, så kommer tårene. 

I dag gikk jeg en lang tur med 'gutta' i Nesøyareservatet, omtrent samme løype som pappa'n til hun jeg tenker på, løper hver eneste dag. 

Jeg gikk hele runden, og jeg tenkte på henne, og på hvordan det må være å miste barnet sitt. Man klarer selvsagt ikke å forstå rekkevidden av det når man ikke har opplevd det. Men jeg kan ane hvordan det føles, hvordan hjertet må bli revet sønder og sammen, i fillebiter.

Jeg var ganske alene der ute i skogen og ved det idylliske vannet som ligger midt inne i reservatet.  Og følelsene bare ramlet inn, helt bardus og uvented. 

Jeg er absolutt ikke 'skuggeredd', men så slo det meg; her tusleløper jeg rundt i Nesøyareservatet muttputt alene på en søndagskveld, og vipps? 

Hva hvis mine døtre gjør det samme, og noe skjer? 

 

Hva hvis de blir overfalt, voldtatt og drept?

Det kan skje i London, og det kan skje her. Det kan skje hvor som helst og når som helst.

 

Jeg løper rundt i Nesøyaskogen og tenker at det er helt trygt, enda jeg er helt alene der, føler jeg med helt trygg.

 

Og den følelsen og tryggheten skal, og bør jeg ha. Den følelsen skal, og bør, alle kvinner ha.

Samtidig må jeg bare erkjenne, jeg er ikke trygg. Ikke helt.

Og det er heller ikke mine døtre.

 

Og jeg tenker på Martine. Følte hun seg trygg?

Ja, jeg tror hun gjorde det.

 

b2ap3_thumbnail_2016-09-04-21.54.47.jpg

 Hvordan vi kanskje kan bidra litt til rettferdighet for Martine, skal jeg komme tilbake til snart, i neste blogg.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

That melancholy feeling...

Postet av i Blogg

Huset er tomt, og alt er er stille.

Rommet hennes føles helt øde, alene og forlatt. Selv Potus, Smulas 12 kilos Maine Coon, som ALLTID sover i sengen hennes om natten, vil ikke inn dit. Han er pisse sur, vil ikke ha kos vil bare ut. 

Gizmo ligger ved døren hele tiden og knurrer på alt han ser og ikke ser. Selv en enslig liten edderkopp som har forvillet seg på innsiden av ytterdøren, får mengder av knurr. 

Felix har gått i dvale...vil ikke ha mat og drikker bare til nød når jeg byr. 

Dyrene våre er i stille protest. De sørger.

 

Vi kan kalle det hva vi vil, men vi er og blir en symbiose av livene vi lever sammen. Har man ikke dyr, skjønner man kanskje ikke greia ved det. Og har man ikke barn, er det sikkert vanskelig å sette seg inn i den altoppslukende og totalt ubetingede kjærligheten, den som overgår alt.

 

For akkurat det, er ikke til å komme utenom; barna er vår ubetingede kjærlighet.

 

Jeg sitter her mutt putt alene (har tre fine karer med fire potefar hver, så er ikke helt alene :-) og savner henne så. 

 

<3

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Slipping through my fingers...

Postet av i Blogg

Så ble det helt stille...

 

For bare minutter siden, var terrassen fylt med ungdommer. Venner fra barneskolen som vi har kjent i 13 år, venner fra ungdomsskolen, videregående og sist men ikke minst, de herlige jentene vi ble kjent med gjennom russebussen. De har alle hatt åpen dør til vårt hjem, døgnet rundt, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt gleden av å høre latter, prat og noen ganger stillhet.

I dag var avskjedsfesten.

 

I watch her go with a surge of that well-known sadness. And I have to sit down for a while...

b2ap3_thumbnail_11745808_723231117805397_5053914960004172487_n.jpg

Nå har de gått, videre til en fest, og jeg nyter så absolutt ikke stillheten de etterlot seg. 

En av jentene kom inn i kjøkkenet til meg i kveld og sa; vet du Nina, vi setter så utrolig stor pris på at vi alltid kan være her, du er så utrolig snill mot oss! Snill? Snill??? Dere skulle bare ha visst! Det er DERE som er snille, dere som viser tillit og hengivenhet, dere som gir i bøtter og spann og som ønsker å komme hit!

Jeg kunne bare si at 'du vet dere er alltid velkommen, når som helst', og hun sa at det er så mange foreldre som ikke ønsker å ha dem på besøk.

 

Uforståelig for meg. Ja, vi har hatt fester hvor ting har gått bittelitt over styr, men det har stort sett begrenset seg til spying, litt skader på et partytelt og kanskje et knust glass eller to. Hos oss har vi to party-regler; 1: jeg er ALLTID hjemme (høylytte protester på akkurat det, har akkumelert i enten/eller og kompromisset med at jeg holder meg i den andre enden av huset. Det har vist seg å funke helt utmerket, inntil 40 ungdommer har vært her på fest, og aldri har uvedkommende dukket opp. 2: de rydder alltid opp etter seg. Sorterer søppel, flasker og setter møbler på plass, og da tar jeg mer enn gjerne vaskejobben etterpå.

 

Som i kveld. Alle kom innom kjøkkenet, med glass, flasker og tallerkener, ikke en smule lå igjen ute. Så dro de.

 

The feeling that I'm losing her forever - and without really entering her world. I'm glad whenever I can share her laughter - that funny little girl.

b2ap3_thumbnail_10850263_10152432310896809_364126581609591344_n.jpg

Jeg lytter til min favorittsang, ABBA's 'slipping through my fingers'. Jeg grein da jeg hørte den første gang, og da jeg sang den for full hals på Mamma Mia i London, sammen med Smula, og jeg griner fortsatt hver eneste gang jeg hører den.

Som nå. Piner meg selv med å spille den på øret mens jeg skriver. Øynene er som 'colabånner' og jeg må lene meg tilbake så ikke tastaturet blir søkk vått og kortslutter. 

b2ap3_thumbnail_13934997_922239477904559_3093730057426291005_n.jpg

Jeg fikk en velment kommentar i dag, da jeg fortalte en venninne hvor mye jeg gruer til 'sistebarnet' skal forlate redet; Nina, hun vil ha godt av det, og du vil også ha godt av det". Nei, jeg vil så absolutt ikke ha godt av det, men jeg skal forsøke å lære meg å leve med det.

b2ap3_thumbnail_11750640_10152866949176809_7523587739695161841_n.jpg

Vi må jo gi slipp og la de teste de flotte vingene vi tross alt har utstyrt dem med. Og håpe og tro at retningssansen er inntakt, slik at de alltid finner veien hjem.

 

Slipping trough my fingers, all the time I try to capture every minute, the feeling in it.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er jeg klar til å slippe hånden hennes?

Postet av i Blogg

Nei, det er jeg så definitivt ikke.

Men hun er klar til å slippe min, og den erkjennelsen går gjennom marg og bein...

 

Siste ungen min er klar til å forlate 'redet', og jeg går inn min siste uke som 'morgenpannekysser'.

Hver eneste morgen i 23 år og to måneder, har jeg stått opp til pannekyssing. Ett av mine utallige privilegier som mamma, har vært å vekke jentene mine med 'tusen pannenuss'. Og jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal klare meg uten...

 

Joda, de vokser til og får egne (vaklende) ben å stå på, men MÅ det gå så himla fort?

Kan de ikke bli boende hjemme bare litt til, mens de studerer eller tar seg et friår?

Mange gjør jo det, og jeg er dritmisunnelig på alle mammaer hvis barn velger nettopp det. 

Men når studiene ligger utenfor fylkesgrensen og vel så det, ja da glipper alle de gode, kjærlige lune og trygge rutinene. Rutiner som en mor elsker, ihvertfall jeg.

Og datteren kanskje trenger (litt) fri fra.

Kanskje.

 

Så er jeg også full av respekt og ikke så rent lite beundring, for valget hennes. Hun har valgt uortodoks og sine egne veier. Og jeg er sikker på at det vil føre henne langt, men må innrømme at jeg er livredd for at vil føre henne lenger bort enn hva jeg kunne ønske. Må jeg lære meg arabisk nå?

 

To av mine beste venninner, har sett sine sønner vél av gårde til studier i helgen, og tårer ble felt. Og jeg følte meg ubeskrivelig heldig som har enda en uke. En uke til med pannenuss og 'armen-rundt-halsen' kos, som har vært fast hver eneste dag siden jentene knakk motorikk-koden og armene ble lagt stramt rundt halsen min, lenge før de kunne gå.

 

Jeg går inn i min siste uke som daglig 'morgenpannenusser'. Min siste uke hvor morgenen starter med å prøve og vekke verdens største 'morratryne', og lage frokost mens dusjen går i etasjen over.

Og det er nesten ikke til å holde ut. Å vite at det er siste uken, på veldig lenge.

 

Som jeg sa til min gode nabo i dag; tror jeg må finne meg en hobby.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

I dag har jeg tatt farvel med mennene i mitt liv...
Blogg
Ikke helt farvel da, hater akkurat det, og heldigvis slipper jeg det; vi sier alltid på gjensyn, og ...
Les mer...
Yoghurtomelett med parmesan, min beste hittil?
Blogg
Ååå, dette var bare så digg! Sent hjem fra jobb og til alenemiddag, null niks idé om hva som skulle...
Les mer...
Har du vært en drittkjerring?
Blogg
En eller annen gang i løpet av livet ditt, er du sannsynligvis en mer eller mindre 'drittkjerring'. ...
Les mer...
Når tre oster smelter sammen? Nydelig, enkelt og lekkert!
Blogg
Denne superenkle omeletten, ble til ved en tilfeldighet da jeg hadde diverse ost som 'sang på siste ...
Les mer...
Herreguuud, jeg savner å være russemamma!
Blogg
Tusen takk facebook, som hver dag i disse tider minner meg på hva og hvor min kropp og sjel var for ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

slank deg sunn Leve livet Skalldyr litt fest i hverdagen hjemløs kakefest kvinnefest coctails Frokost chili aubergine/tomat/parmesan scampi forretter eggerøre Nattmat elsker deg Nyttårsforsett unntakstilstand Grønnsaker Italia Styrke Blåskjell sort/hvitt kjøttkaker Indrefilét pestoboller fiskesuppe tilbehør Enkelt Congratulations sommerkveld bilder broccoli chevre feel good Hovedrett Feel good about your self ferie død verdens beste kjøttboller parmesanchips barn boller smakfullt superdigg kjøttboller Fylla Lunsj oliven vennemat russebarn Bacon Svettetokter halloween grønnsakssuppe reker friskt rynkefri Kyllingburger pretty Laks influensa Tzatziki russetid familie torsk Venner Trening Fisk chèviche kylling bake Juledigg Steinbit dirty pasta misunnelse julegaver Iberico røkelaks Feriemodus parmesan tomatsaus helse spareribs cocktail Soldager ruccola Sandwich Sunn mat! pen Det gode liv Eid Noodler foto Nestkjærlighet Canary Island olivenolje plommer aubergine omelett tapas Strandliv maroccan oil kosemat hjemmelaget Hverdagshygge Kald drikke drinker møkkamenn Poteter Spania images Førjulsmat Middelhavet krabber døtre ostemat desserter Spicy Pakistansk mat rettferdighet insekter healty Frukt Søndagsdigg hot suppe Overgangsalder venninner barnevennlig middag supersaft Høstsnadder meal love solskinnsboller Øl&Aquavit superenkelt Styrkeøkt healthy spoiled rakfisk neger hold deg frisk Ziconda savn enklere-blir-det-ikke sushi gjørdetenkelt kjærlighet Grill kropp fresh raskt og lekkert Venninnemat vårslepp Be happy Katrine Kjøtt Il Buongustaio shopping eplekake secondhand Svinekjøtt fashion botox småretter Rosévin Familiemiddag fetaost restemat Serrano taco/wraps/tortillas myk hud Hamburger søndagsmiddag top 10 vegetar Naprapat lørdagsdigg syltet frukt salat Må ha Lev godt pommes frites hverdagsmiddag suppe Tomater Vær deg selv paprika Kylling Thank You Sommermat Omtanke spinat jul girlpower selvpleie Feriemat iskaffe gjærbakst rosépepper loveyoutopieces Pizza sauser egg Dagenderpåmat Thai likør vårløk restitusjonsmat reker i hvitløk ost Personlig trener mozarella ettertanke Sjømat kake snacks mammahjerte creepy pitabrød frappé Pynt Hummer verdens beste drittsekk Mett av en rett Moules frites kamskjell maki kreft

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)