Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket Det gode liv

PANG!!!

Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga jeg opp håpet om å få mer enn de snaue fire timene med søvn den natten. Kjipt, men OK, man klarer jo én natt med lite søvn.

Da smalt det. I hodet mitt. Smellet var som om det var en giga champagnekork som spratt. PANG! Jeg skvatt skikkelig og sa høyt til meg selv "hva FAEN var det?". Så kom prikkingen. Hele hånden ble plutselig nummen, som om den 'sov'. Min umiddelbare tanke var at jeg hadde ligget slik at den kom i klem, og ikke fikk nok blodtilførsel. Selvsagt var det grunnen.  Så kom den merkelige følelsen i ansiktet, jeg dro fingrene fra tinningen og langs kjevebenet ned til haken. Og jeg kjente ingen ting. Så kom kaldsvetten. Jeg var iskald, men allikevel hadde jeg små 'fontener' i håndflatene og i pannen, og jeg ble klam over hele kroppen og iskald på hender og føtter. Jeg var ute av sengen på 0,3 sekunder og innen jeg sto foran speilet på badet, hadde jeg tenkt tre ting; smellet i hodet var på høyre side, høyre arm hadde dovnet, og høyre side av ansiktet var helt nummen. Hadde jeg nettopp hatt et hjerneslag?

Jeg hadde nylig lest en historie om en kvinne på omtrent min alder. Hun hadde sittet i passasjersetet (thank God for that) da det plutselig smalt i hodet hennes. Hun hadde ikke rukket å kjenne så mye mer før hun svimte av. Lang historie kort; hun hadde fått hjerneslag.

Så der sto jeg foran speilet og kjente panikken komme. Nei, nei, nei, sa jeg til meg selv...dette skjer ikke!  OK, pust med magen og sjekk funksjonene; Ut med begge armer, OK. Smile og vise tenner, OK. Snakke høyt, hva heter jeg, hvor bor jeg, OK. Ingen tegn til hjerneslag. Lettelse.

Men hva var det da som skjedde med meg? For dette var ikke normalt, det kjente jeg i hele kroppen. Så jeg googlet. Og landet på 'drypp'. Det var det jeg hadde hatt, sa jeg til meg selv. Bare et lite drypp! For en lettelse! For det sto ikke noe om hvor alvorlig et drypp kan være. Det jeg leste, var at det er en hjerneblødning hvis anfall varer i ca en time, og går tilbake av seg selv innen 24 timer. Da er det jo bare å sitte rolig å vente til det går over, tenkte jeg...

Så kom svimmelheten. Hele hodebunnen prikket og jeg fikk en merkelig følelse av å være utenfor meg selv. Kaldsvetten tiltok og jeg var like nummen i arm og ansikt. Og da ble jeg ble redd. Dritredd. Jeg pakket toalettsaker og klesskift i en bag og satte den ved døren. Jeg skrev opp telefonnummer til de nærmeste og la lett synlig. Jeg lot døren være ulåst i tilfelle jeg skulle svime av. Jeg la inn 113 med et tastetrykk. Alt dette mens jeg snakket høyt og artikulert til meg selv, jeg skulle ikke besvime, nei. Pustet med magen, og tenkte at dette går over. Men det gikk ikke over.

Jeg så på telefonen, klar til å trykke 113-tasten. Men så kom tankene, 'rasjonaliseringen'. Hvis jeg ringer nå og forteller hvordan jeg har det, vil det umiddelbart sendes en ambulanse. OK, da er det flere ting som må ordnes først. Hundene må luftes, det er første prioritet. Med telefonen i den ene hånden og hundebånd i den andre, småsjangler jeg rundt i hagen og ber en stille bønn om at de må gjøre fra seg litt kjapt. Vel inne igjen, ser jeg meg i speilet; joggebukser og t-shirt. Hjelpe meg, ikke søren om jeg skal bli funnet svimt av i dette. Jeg tenker Gudskjelov at jeg dusjet før jeg la meg kvelden før, mens jeg skifter til jeans og en bluse. Og pent matchende undertøy med blonder under..(jeeezes, er det mulig...men ja, det er det når man er totalt irrasjonell).

Vel nede igjen tenker jeg at dette går over. Jeg kan ikke reise fra huset, fra hundene mine. Jeg tenker på jentene mine som er midt oppe i krevende eksamener, jeg kan ikke be dem komme hjem nå. Jeg tenker på mannen min som er i USA, Gudbedre det er midt på natten der nå, jeg vil ikke vekke ham med unødig bekymring. Jeg rekker så vidt å vurdere om jeg skal ringe noen andre, før jeg legger den ballen død. Jeg vil ikke plage noen unødig. Og jeg tenker at hvis dette skal gå skikkelig galt, så har jeg heldigvis en veldig grei liv -og uføreforsikring. 

En hjerneblødning skal i flg wikipedia vare i ca en time, så jeg støtter meg til det. Akkurat der og da vet jeg ikke bedre, og det er for mange hensyn å ta. 

Så jeg setter meg rolig ned, og venter. Sender en sms til kollegaen min, at jeg har sovet dårlig og derfor kommer litt senere på jobb. 

Jeg bestemmer meg, jeg skal på jobb. Tar en dusj for å bli kvitt kaldsvetten som nå er tørket inn, nytt antrekk og setter meg i bilen. Jeg føler meg faktisk ganske bra og tenker 'pøh, hva er det jeg driver med egentlig? Herligheten Nina, nå må du virkelig skjerpe deg og ta kontroll!' 

Jeg er på jobb i fire timer, og like før jeg skal videre til min instruktørtime i SATS, så svikter bena og hodet snurrer. Jeg må melde pass og skylder på lite søvn. Særlig, akkurat som om det har stoppet meg før. Men jeg sier ingen ting, ikke til noen. jeg er bare 'uforklarlig' sliten. Selv ikke til bestevenninnen som jeg jobber med, sier jeg noe. Ingen skal få vite hva jeg sliter med, eller opplevelsen jeg hadde den morgenen. Jeg vil helst være 'verdensmester' og jeg trenger ingens hjelp. Vil ikke bry noen.

Så jeg drar hjem, orker ikke mat men er utrolig tørst. Drikker 'litervis' med vann, går en runde med 'gutta' og legger meg. Sove, bare få dette unna. 

Da ringer mannen min. Small talk og ja, alt er bare bra her hjemme. Han kjenner meg for godt, og jeg lyver aldri. Forteller, men med modifikasjoner og bagatelliserer så godt jeg kan, 'det er bare det at jeg er sliten'. Jeg sier jeg skal sove det av meg, i morgen når jeg våkner er jeg helt sikkert ship shape, og han sier 'hva hvis du IKKE våkner i morgen?' Insisterer på at jeg må ringe, hvis ikke gjør han det.

Så jeg ringer 113 og trekker fra alt jeg kan for at det ikke skal virke dramatisk i det hele tatt. Jeg vil jo bare sove, jeg er dødssliten. AMK setter meg over til en lege, og vipps så befinner jeg meg i et traumerom på akutten. 

Jeg skulle jo bare snakke med en lege, tenkte jeg, og så rett hjem. Derfor står bag'en jeg pakket med toalettsaker og klesskift, igjen ved døren hjemme. Hundene mine og katten er alene, og den eneste som vet at jeg ligger i det traumerommet, befinner seg i USA. Og jeg kjenner panikken komme, tårene som presser på, klarer jeg å svelge bort.

Enda, så ringer jeg ingen. Jeg har mer enn nok med å forholde meg til teamet som jobber rundt meg. Alle elektrodene som festes til kroppen, fra anklene og opp til halsen. Det stikkes med små nåler i absolutt hele kroppen, noen stryker hardt over leggene og jeg rekker å tenke 'Gudskjelov at jeg barberte de i går kveld'. Og når fotsålene får gjennomgå med stålstaver, tenker jeg gjennom smerten at 'heldigvis er tærne nylakkerte'. Fullstendig irrasjonell, igjen. Legen kommer og klemmer rundt føttene mine, jeg kjenner de er kalde og klamme i de varme hendene hans, og jeg blir utilpass, flau. Jeg som aldri svetter på føttene, de er alltid varme og tørre. Og nå klarer jeg å kjenne på at jeg synes det er flaut.

Jeg ligger der og tenker på alt annet enn situasjonen jeg er i. Nåler perforerer armer og håndbak, små slanger festes og det er en kontinuerlig sjekk med lys, motorikk og blodtrykk. Og alt jeg kan tenke på, er hvordan det går med mine kjære og hva skjer når de får vite at jeg ligger her? Jeg klarer ikke å slappe av, og vil bare hjem.

I seks timer ligger jeg i traumerommet. Så CT av hodet, og videre opp til slagavdelingen i 8. etasje. Hvor jeg blir tatt i mot med så mye varme at jeg blir nesten satt ut, enda så sliten jeg er. Har bare lyst til å klemme den omtenksomme sykepleieren som tar meg i mot halv seks om morgenen.

Nye åtte timer med prøver (hvor mye blod er det egentlig mulig å tappe, og hva skal de med så mange 'litre'?), nålestikk over hele kroppen annenhver time, opp og stå, ta på nese, gå på linje osv...nye elektroder festet til steder der hovedpulsåren pumper,  for å fange opp evt blodpropper. 

Utpå dagen sier legen; 'dette skjønner vi ikke helt. Alle prøvene din er helt fine, allikevel har du klare symptomer på hjerneblødning. Blødningen kan i noen få tilfeller gå fra hjernen og ned i spinalvæsken, så vi må derfor vurdere en ryggmarksprøve'.

Her resignerer jeg. Jeg føler meg som en idiot. Jeg var kanskje veldig syk, men tok ikke hensyn i det hele tatt. Jeg tenker på jentene mine, hva har jeg gjort? Jeg burde ha tatt signalene og ringt 113 med en gang den morgenen. Så hvorfor tok jeg sjansen på å være 'verdensmester'? For det er jeg så absolutt ikke.

Men. Jeg skal helst klare alt og det meste alene. Jeg ber ikke om hjelp, aldri. Som en annen bestevenninne sa til meg i dag; 'Nina, du er jo aldri syk, så vi skjønte ingen ting!'.

Jeg er ikke lenger 'verdensmester', og jeg har fått en skikkelig tankevekker.  Og tenker at hvis det verste skulle skje, og jeg ikke hadde gjort noe med det og det skulle ha gått utover mine kjære?. Da kunne jeg aldri ha tilgitt meg selv.

Selv ikke fra Himmelen. 

Ta signalene på alvor. Ikke vent og se an. Det kan stå om liv, eller ikke. Men vi gambler vel ikke med livet.

Det gikk bra med meg. Denne gang. Gudskjelov. Det var ingen hjerneblødning. Etter 42 timer uten søvn, var det en nevrolog som stilte diagnosen, og jeg kunne lykkelig 'kollapse' i min egen seng. Vel vitende om at jeg er frisk! Og ved neste eventuelle korsvei, så skal jeg love meg selv, og ikke minst mine nærmeste, å IKKE være verdensmester. 

Det kunne ha gått så veldig galt. Jeg fikk skikkelig refs av den første legen jeg traff. Hvorfor hadde jeg latt det gå så lang tid? Hadde dette vært hjerneblødningen jeg hadde alle symptomer på, kunne dette ha gått riktig så ille, hva tenkte jeg på?!?

Ikke vær verdensmester, ta signalene og ring 113. 

Better safe than sorry <3

 

ps. min diagnose er Exploding head Syndrome. En helt ufarlig tilstand, men som kan oppleves svært ubehagelig og skremmende. I de fleste tilfeller 'nøyer' den seg med en eksplosjonslyd i hodet, alt fra et 'popp' til et skikkelig høyt smell. I noen få tilfeller, som den jeg opplevde, etterfølges den av symptomer som kan assosieres med hjerneslag eller hjerneblødning. Og som min behandlende lege sa til meg; opplever du dette igjen, så ring 113, og det med én gang.

Man kan nemlig aldri vite.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

You're simply the best, better than all the rest

Postet av i Blogg

For det er akkurat hva du er, hele tiden. Tro det eller ei.

Og hvis alle tenkte det (uten å bli altfor høy på seg selv, selvsagt;-), så hadde vi kanskje sluppet å unnskylde oss for alt vi ikke kan og ikke vet...

Det er jo greit å kjenne sine begrensninger, og innse at man ikke kan rekke over alt, ikke alltid gjøre alt hva man ønsker og har lyst til.

Men en sabla god og smakfull proteinbombe? Ja, det kan vi alle klare.

Denne er så superenkel at den egentlig ikke helt fortjener eget blogginnlegg. Eller kanskje nettopp derfor? Opp til deg og vurdere og evt prøve, men jeg anbefaler denne på det varmeste. Helt og holdent smekkfull av alt det gode vi trenger, også så enkelt!

b2ap3_thumbnail_2017-10-04-21.32.55.jpg

Denne mekker du på under ti minutter:

Til to:

1 liten (halv) Salmalaks (eller Frøya)

1 stor avocado

Salt soyasaus

Furikake (blanding av s/h sesamfrø, shisoblader og norialger)

Del avocado i to, ta ut sten (slipp en tung kniv ned på stenen og løft ut) og 'spa' ut passe store biter med en skje. Skjær laksen i tynne skiver (med 'fibrene) og hell over soyasaus etter smak (mitt råd er, vær raus).

Legg frukt (jepp, avocado er en frukt) og fisk på et fat, og sprinkle godt med furikake over, gjerne også litt wasabi. Og litt ekstra soya over det hele?

Og med så mye mykt, er det nærmest et must (ihvertfall veldig godt) med noe sprøtt til. 

Velg din egen og/eller sprøstekte gresskar- eller pinjekjernerkjerner. Eller rett og slett syltynne sprø toast. Lune sprøstekte asparges er også veldig godt til!

Dette er perfekt både som restitusjonsmat og kveldsdigg, god lunsj og som forrett.

Og som sagt, mekket på under ti minutter. 

You're simply the best. <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ikke helt farvel da, hater akkurat det, og heldigvis slipper jeg det; vi sier alltid på gjensyn, og mener det.

Malick, Antonio, Fernando, Jesus, Joachim og Raphael. Seks menn i mitt liv. Og det har de vært i så mange år, somre, at det er like kjipt å ta farvel, hvert eneste år.

 

Ja, jeg liker det forutsigbare når jeg ferierer, vel å merke sommerferien.

Jeg ELSKER det å vite, at jeg blir møtt med åpne armer, kyss på begge kinn og 'guapa'. Hver eneste sommer, hver eneste dag. 

Så ja, jeg har jo følt litt på det; 'er det ikke litt kjedelig?' Nei, det er ikke det, det er bare helt alldeles vidunderlig!

Jeg trenger ikke å planlegge noen ting. Alt jeg trenger er å sende en liten sms to dager i forveien, så ligger alt på strekk. Det er ikke super luxus og jeg blir ikke bukket inn med rosa champagne og hvite tykke badelakener (selvom de helt sikkert hadde fikset det også), men jeg blir hvert eneste år, og hver eneste dag, møtt med kyss på begge kinn, av alle 'mine' menn.

 

Og det er en genuin og ekte opplevelse i vennskap og gjensidig fortrolighet, vi trenger ikke alltid å si så mye. Gjennom mange år har vi oppnådd en respekt for hverandre, en forståelse. Men mest av alt, et ubrytelig vennskap.

 

Så i kveld, har jeg sagt 'på gjensyn'. Tårer delt, gode og varme 'armer-rundt-halsen-klemmer'. Jeg har hørt navnet mitt blitt uttalt med så stor varme, på fire forskjellige språk, og det tar jeg med meg hjem til høst og kulde, alltid.

Så, det er tid for å ta farvel. For denne gang. Og jeg hater det. Hjertet synker i brystet, og den lille klumpen i magen er ubehagelig til stede.

 

Vi har tatt farvel for nå, mine fineste venner og jeg. 

Men vi sees igjen. Og det er akkurat her jeg er ekstremt heldig.

For vi tar ikke farvel. Vi sier 'på gjensyn'.

Jeg kommer tilbake, hvis alt klaffer. 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Glem den flate italieneren fra frysedisken!

Postet av i Blogg

Joda, jeg har i nødens sult og mangel på matlagingstid, slengt en flat italiener inn i ovnen. Helt OK og ganske innafor, det er ikke så veldig mye gæ'ernt med det, for all del. Bortsett fra dekstorose, antioksidant E301, konserveringsmiddel F252, samt uspesifisert E450 og E500, samt i overkant raust med salt.

Og nå snakker jeg favorittferdigpizza'en, den 'sunneste' av de du finner i frysedisken.

 

Jeg er i overkant glad i pizza, så jeg må ta meg selv i hestehalen og minne meg på at den aller beste (og sunneste) pizza, lager jeg faktisk selv. Med GOD hjelp av min yngste datter, som lærte meg denne <3

Og gudbedre så enkelt:

 

b2ap3_thumbnail_image1.JPG

Deig: hvetemel (ca 200 gr pr sulten) blandes med temperert (viktig) vann, en halv pakke tørrgjær og olje, rør godt og spe med vann/olje evt mer mel til du får en smidig og litt seig deig. Legg i bolle med klede over (på gulv med varmekabler tar det et drøyt kvarter).

I mens finhakker du en kinesisk hvitløk som du rører inn med ex v olivenolje. Når deigen er ferdig hevet, kna hvitløksblandingen inn, spe på med mer mel og kjevle/forme ut til en stor runding på bakepapir.

OBS! legges rett på stekebrettet.

b2ap3_thumbnail_IMG_8756_20170122-162731_1.JPG

Sett en bolle/skål på midten og dekk deigen rundt med god pesto.

b2ap3_thumbnail_IMG_9200_20170122-162733_1.JPG

Så dekker du hele 'kransen' med frisk og nyvasket spinat.

b2ap3_thumbnail_IMG_4639_20170122-162725_1.JPG

Oppå spinaten, legger du tomater, syltynne skiver rødløk, finhakket hvitløk, sorte oliven, og masse god fetaost.

 

b2ap3_thumbnail_IMG_0288_20170122-162716_1.JPG

Fjern bollen og del pizzabunnen i så mange skiver du ønsker (6 max 10)

b2ap3_thumbnail_IMG_3800.JPG

Brett de over fyllet, til en 'krans'.  Stek i ovn på 200 grader i ca 15 minutter.

b2ap3_thumbnail_IMG_7895.JPG

Dette var utrolig digg, og det er sjelden jeg lager vegetarpizza...men tror det blir samme neste gang.

b2ap3_thumbnail_IMG_5363.JPG

PS. laget en 'duplo' med serrano og mozzarello toppet med frisk ruccola, ikke helt gæern den heller...Det beste med god pizza; når utgangspunktet er bra, så er det bare fyllet/toppingen som setter begrensningene.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Here I go again, knytter nevene og snurper munnen, jeg skal bli tynn igjen. For 4.de gang i mitt 52. årige liv.

 

Første gang jeg ble tynn, var da jeg hysterisk slanket og trimmet (lenge før treningstudioet kom, det var Jane Fonda-videoer og lietards) av de 28 kiloene mitt første svangerskap begunstiget meg med. Jeg reddet livet til min førstefødte, ved å ligge fire måneder helt stille og uten å røre meg. Kiloene kan ikke måles i kjærligheten og lykken over å ha mitt første lille nurk i armene mine. Hun var kommet inn i min lykkelig verden, og jeg kom kjapt tilbake til matchvekt.

 

Andre gangen jeg ble tynn, var fordi jeg fikk problemer med maten. Et halvt eple to ganger om dagen var mer enn nok. Alt annet måtte ut av kroppen, og falt jeg for fristelsen for et halvt pitabrød med skinke, ble det tygget i bittesmå biter så jeg kunne nyte det. For jeg visste at det var reversibelt, maten skulle aldri bli i kroppen. Jeg var stolt over å kunne fordele 49 kilo på hele 170 cm. Jeg var syk, men skjønte det ikke.

Jeg så ut som et skjelett, og likte det. Så kom jeg opp i matchvekt igjen, endelig. Og likte det.

 

Tredje gangen var en hendelse i livet mitt, hva man kaller 'en personlig krise'. Den type krise som setter deg helt ut, i vakuum, handlingslammet. Du vet ikke opp/ned eller frem/tilbake og kroppen settes i forsvarsmodus. Den nekter å innta føde. På to uker var åtte kilo borte, og det var ikke pent. Fettet forsvinner før huden rekker å følge med, og pluttselig så jeg ikke bare syk ut, men også gammel. Og det stoppet ikke der. Før jeg fikk grepet om meg selv, var 14 kilo som dratt av kroppen min og jeg var miserabel.

Men jeg fikk komplimenter!

 

"Guuuud, så GODT du ser ut"! Gosh, Wow, gratulerer osv osv. Jeg ble nærmest bombardert over hvor UTROLIG 'godt' jeg så ut. Ja, bena mine så lengre ut (fikk jeg fortalt) nå da jeg var så tynn. Skuldre og biceps var selvfølgelig tydelig definert, og pluttselig var jeg 'sååå trent'. Jeg var tynn med minimalt underhudsfett, alt jeg var var sener og muskler. Det jeg ikke var, var lykkelig. Jeg har aldri følt meg så ulykkelig som den gangen.

 

Så nå har jeg fått de 14 kilo og vel så det, tilbake igjen. Og det går en liten jævel i meg...Nina, skal vi kjøre en 4.de runde?

 

Jeg vet jo at det vil avstedkomme komplimenter. Jeg vet at jeg igjen vil høre at jeg har lange bein. Jeg vet jeg vil få lange blikk fra andre jenter (sånn er det bare, jeg er absolutt ikke alene om det). Jeg vet at jeg vil få høre hvor godt jeg ser ut...kun basert på hvor tynn jeg er.

 

Jeg er i en bransje hvor kropp er i fokus, jeg kjenner på det hver eneste dag. Presset, strevet du må mobilisere og bevise. Du må være motivator...står du der med 12 kilo ekstra og skal råtrene 45 mennesker, er du et forbilde da? De som er der har ulik agenda, mål og motivasjon, men vil de ha en instruktør, motivator, coach og inspirator som faktisk har lår, rumpe og mage som monner litt? 

 

Ja, jeg tror det. Jeg tror det er rom for alle, både vi som er litt 'volumizers' og de som er både tyngre og lettere. 

 

Jeg har ihvertfall bestemt meg.

Det blir INGEN 4.de runde. 

Jeg er den jeg er.

 

Og mitt høyeste ønske akkurat nå, er, at nettopp DU er den du er.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Helvetesuken - vel overstått.

Postet av i Blogg

En uke i vakuum, den første uken alene uten jentene mine, er vél overstått. 

Jeg sier 'vél overstått', for det har gått over - ikke all - men noenlunde, forventning.

Jentene har jo vært borte før, ferier og skoleturer, men det å flytte...FLYTTE! Ja, det er en helt annen greie. Da etterlater man seg et enormt tomrom, som om luften blir sugd ut av alle rommene de har fyllt. I ferier og skoleturer forblir tingene slik de er, når man flytter, endrer husets atmosfære seg.

 

Gudbedre som jeg gruet til husets yngste skulle reise. Og hun er bare 18, altfor ung, sårbar, mammatilknyttet, uselvstendig, og absolutt ikke klar til å forlate favnen min. Trodde jeg.

Så viser det seg at jeg har tatt så feil...(noe jeg innrømmer at jeg selvsagt visste innerst inne). Smula min har det helt utmerket på sin nye skole. Hun studerer internasjonal politikk, fordyper seg i menneskerettigheter og har valgt arabisk som valgfag. Bland annet. 18-åringen er ikke fortapt, ikke i det hele tatt. Det er det bare mamma'n som er, heldigvis.

 

Én uke har gått, og jeg har ikke grått en eneste tåre, ennå.

 

Ikke før i kveld, da vi facetimet og hun sa at hun kommer hjem neste lørdag kveld, etter et seminar.

Gutta spiser igjen, og Potus har gjenerobret sengen hennes. 

 

Helvetesuken er gjennomført og alt er nesten som før. Men bare nesten.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Blir du med meg til Cotignac?

Postet av i Blogg

Ikke før er sommeren over, før jeg begynner å tenke NY sommer. 

Jeg pleier å si at jeg' tisser rosa' hele ferien, for det spares ikke akkurat på rosévinen når jeg har 100% ferie...som dog er meg vél fortjent, ikke sant?

 

Men nuh! Tilbake til hverdagen og lange dager i butikken (som jeg kommer tilbake til ved en senere anledning) og timene mine hos SATSElixia. 

Så utrolig digg å være tilbake til begge deler, og det å være engasjert hele dagen, hjelper selvsagt på savnet ved å ikke ha jentene mine hjemme... :-(

 

Men altså, nå som vannmuggen og for å ikke snakke om treningsflasken, har erstattet glassene med 'vitaminas', ser jeg at diverse kroppsdeler higer etter litt mer enn å ligge i vater på strand og i vann.

 

Og heldige, HELDIGE, jeg. Som får være med til vakre Cotignac i Provence, for å inspirere, veilede, motivere og trene en gjeng på inntil 12, i og rundt et fantastisk herskapshus.

Jeg har allerede treningskonseptet ganske klart; en liten morgenøkt og en litt lengre ettermiddagsøkt, med MASSE morsomt i mellom. 

Øktene vil jeg tilpasse så de er noe alle kan være med på, og kjøre etter nivå og dagsform. Vi vil trene i naturen, på terrassene, i bassenget, og i områdene rundt dette pittoreske vakre stedet.

Jeg vil også evt være tilgjengelig for private PT-timer, hvis man skulle ønske noe mer og helt individuellt tilpasset trening/kostholdsveiledning.

 

Jeg gleder meg vilt, og ønsker nå bare at høsten og vinteren kan komme kjapt og forsvinne enda fortere. Jeg vil ha vår, sommer, trening og vitaminas, og det aller helst med deg <3

 b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.14.png

Frokost

b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.04.png

Lunsj

b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.25.png

 Og midt i mellom...

 

 

Cotignac våren 2017.

Hei, jeg må booke treningsuke for 'vårens vakreste eventyr', helst i kveld og senest i morgen! Seks dager med trening, sol, laid back fun, masse god mat&vin og ellers hva man måtte ønske seg i vakre Cotignac! Huset (hvor alle får eget lekkert rom) er ledig ukene 13-19 mai, 9-16 og 16-23 juni. Vi har plass til 12 deltakere i dette fantastiske herskapshuset, som med sine 5,5 mål private hage bl.a. rommer et stort saltvannsbasseng, terrasser og mer enn nok plass til både sosialt og 'egenpleie'. Gå gjerne inn på Motivasjonsreiser.no og sjekk fasilitetene :-) Jeg setter stor pris på tilbakemelding om hvilken uke som evt kunne passe best (no committment, har bare følerne ute ;-) Tusen takk <3

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ååå, den herlige forutsigbarheten!

Postet av i Blogg

Det å gå av flyet, sette seg i bilen og kjøre mot et kjent og kjært feriemål, er gull verdt for meg i disse tilmålte sommerferieukene.

Jeg vet hva jeg kommer til, og hva som møter meg, og det er en utrolig deilig følelse.

Denne sommeren var jeg på nippet til å velge noe helt annet, men det var kun pga redselen for å bli maskinpistoldrept på en strand. Frykten satt i, og spesielt 'ryktene' om at IS ville kle sine disipler opp som strandselgere og massakrere Middelhavsturister, ja det fikk meg til å tenke i helt andre feriebaner. Hjemmeferie. 

 

Men så ble bittelille Felix friskmeldt nok til at jeg kunne reise, og IS var det siste jeg tenkte på da. Jeg ønsket meg bare til den forutsigbare og totale laid back roen jeg finner her. 

Hector, Raphael, Fernando, Jesus og Antonio. De fem gutta er alt jeg trenger. Vel, ikke alt da, men de gjør tilværelsen her nede til et enda vakrere sted!

Hvert år jeg kommer, blir jeg møtt med åpne armer og kyss på begge kinn. Hver eneste morgen (vel, formiddag...) jeg kommer ned på stranden, blir jeg møtt med det samme. Det er alltid solsenger reservert, uansett hvor lange ventelistene er. Det er alltid et lunsjbord ledig, uansett hvor crowded det er. Det er alltid smil, generøsitet og åpne armer. Det er alltid rom og tid for en prat over en aldri så liten 'vitaminas'.

 

Det høres kanskje kjedelig ut for noen, men jeg er ikke og vil aldri bli, en spenningssøker. Jeg kommer aldri til å hoppe i fallskjerm eller strikk eller dykke dypere enn at jeg kan kjenne solstrålene. 'Risikosport' gjorde jeg meg ferdig med i ungdomstiden og i ung voksen alder, og da jeg ble mor skled jeg inn i det trygge og til tider forutsigbare.

 

Nja, ikke alt er så himla forutsigbart da. Jeg kan fortsatt knekke til og ta en liten feietur på sparket.

Bare jeg får tenkt meg om.

 

 

 

 

b2ap3_thumbnail_IMG_1632.JPG

Luna Beach

 

b2ap3_thumbnail_2014-08-04-19.46.07.jpg

Sunset med Tone

b2ap3_thumbnail_IMG_1431.JPG

'Min' strand.

b2ap3_thumbnail_IMG_0841.JPG

Gutta mine (de tobente).

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg er relativt og kanskje over gjennomsnittet interessert i sesongvarer når det gjelder mat (og til mine venninners store skuffelse; omvendt når det gjelder klær...), MEN mat er en større interesse, sånn er det bare.

Høsten er ikke min favoritt, ei heller vinter. Men heldigvis er det disse to for meg 'nitriste' årstider som får meg gjennom, pga MATEN! Vår og sommer er min, men da er det ikke 'mattid' for meg, bare sol, varme og glede.

OK, nå skal jeg ikke drømme meg helt bort her, men over til høst- og vintermatglede!

 

Jeg har forlengst invitert til årets 'krabbeslepp', fårikålen har også sendt sine invitasjoner, og rakfisken er under planlegging. Juleventyret er også på agendaen, men det er tross alt bare begynnelsen av september og jeg trenger ikke å være helt for ivrig heller. Gjelder å holde noen av kortene til brystet, ikke sant?

 

Men altså; KRABBER! Til helgen braker det løs med årets krabbeslepp. Og for de som måtte tro at norske taskekrabber er best om sommeren, NOT. (husk at norske reker er aller best i de kaldeste vintermånedene, alikevel spiser vi de helst når det er varmt i været og kvaliteten er ymse). Krabbene er på sitt aller beste fra september og ut i november, men pga av kjølig sommer i år, kom de tidligere på banen. Jeg har derfor fråtset i vidunderlige taskekrabber siden midt i august.

Men altså, nå er det på høy tid å nyte disse delikatessene (jeg har spist mye krabbe rundt om i verden, nydelige sådanne, men ingen slår vår norske taskekrabbe).

Hvis du har sett filmen 'Run away Bride', så er det én måte å servere krabber (liker den;), men hvis du og gjesten(e) skal slippe hammer og smekke, så tar det deg fem minutter pr krabbe; 

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-18.05.40.jpg

Fjern 'dolokket' (de fleste krabber i salg er hunner med bred 'sikring' og blir ofte solgt ferdig fjernet).

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-18.07.43.jpg

Ta tak helt bak og vipp 'kronen' av skallet.

Brekk av lange ben, munn, lunger og brusk, så du sitter igjen men en ren 'klokke'.

Brekk av skallet på sidene ved å trykke ned, så all innmaten kommer til syne:

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-18.11.10.jpg

Del 'klokken' i to eller fire. Her ligger det mye godt kjøtt, både hvitt, brunt og evt rogn. Kan være litt pirkete å få tak i, men vel verdt med litt tålmodighet og en hummergaffel.

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-18.12.48.jpg

Klokker fra hunkrabbe med mye rogn.

 

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-18.31.08.jpg

 

Server med dill og mange friske sitronbåter

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-18.34.04.jpg

Og selvsagt med gode sauser og beste smør til sylfersk brød.
Her: aioli, rømmesaus med dill, majones med uante mengder hvitøk og seriøs chilimajones.

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-19.18.54.jpg

For meg og mine gjester, er nykokte krabber synonymt med øl & aquavite, det er det aller beste tilbehøret til denne smaksgiganten. Men, ha gjerne en hvitvin på lur, og  kanskje litt sprudlings uten alkohol...det skal tross alt være en festaften for alle, med eller uten krabbepromille.

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-21.11.24.jpg

 

Ååååhhh, gleder meg til helgens krabbefest!

b2ap3_thumbnail_2014-09-12-17.57.09.jpg

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Kl. 02:13

Postet av i Blogg

Endelig kan et mammahjerte senke rytmen til hvilepuls, hun er hjemme hos meg igjen.

Ni dager. Ni dager med søvnløse netter og til tider litt for høy puls (uten at det skyldes trening), litt svette i nakken (fortsatt uten trening) og 'fokus på pust, pust med magen' (uten å ligge på en yogamatte). Nå er hun hjemme, hjemme hos meg. Endelig.

Kunne jeg ha vært disse dagene foruten? Ja. Kunne hun? Nei.

Jeg valgte å slippe taket, og for dere som leste innlegget "Fra et mammahjerte", vet hva jeg snakker om. Det å slippe barnet, kanskje spesielt den yngste (herreguuud, hun er jo så liten!), er som å rive av seg høyrearmen; man blir helt paralysert når den er borte. Hvordan skal jeg klare meg uten? Og man gjør jo ikke det, man klarer seg ikke uten, men man funker. På et vis.

Fordi man vet at det er en forbigående tilstand, man blir hel igjen. Og man må.

 

Ja, jeg har sagt det før, og innrømmer det igjen; jeg er skikkelig dårlig på å være uten ungene mine. Men det bare MÅ jeg lære meg å være. Og jeg er egentlig en god 'learner', så dette kommer til å gå bra. Jeg skal lære meg å slippe taket. Men vil ALDRI slippe å være Mamma med stor M. Og det vet de.

 

I går dumpet det en film ned i mailboksen min. Jeg ble ikke advart på forhånd (slik jeg har advart på fb i dag), hva jeg skulle komme til å se. Jeg satt med 'delete'-knappen hele tiden, for jeg ville ikke se. Jeg ville skåne meg selv. Men jeg tvang meg gjennom hele filmen, og gråt. Og tenkte, at hvis ingen vil se dette, forskåne seg selv, hvem skal da hjelpe dette lille barnet, og alle de andre der ute?

For jeg vil gjerne hjelpe, hvis jeg kan. Og hvis ingen ser filmen, er det kanskje ingen som hjelper.

 

Så ja, jeg så hele filmen, grein og tenkte på mine egne døtre. Min eldste så trygt med verdens beste samboer, den yngste på en øy langt borte.

Men på vei hjem. Hjem til meg.

Hvem har denne babyen å søke trøst og varme hos? Ingen. Jeg skal ikke gå for dypt inn i det, for jeg kjenner ikke skjebnen annet enn den eksplisitte filmen. Men jeg VET, dypt i mitt mammahjerte, at hvis dette barnet hadde ønsket meg som mamma, hadde jeg tatt i mot med vidåpne armer. 

 

Ja, jeg har hatt en tøff uke. Ikke sovet en eneste natt før utpå morgenkvisten. Sloknet som en fyrstikk i motvind når hun ved soloppgang har meldt "hjemme på hotellet". Og tastet i vei ved lunsjtider; 'hva gjør dere, lunsj snart, hvor skal dere, hva spiser dere, på tur i dag, hva skjer? Ehhh...alt OK?'.

Skikkelig pain in the ass mamma, jeg ser den. Men alikevel har hun meldt meg. Hele tiden. 

Ikke bare 'vel hjemme', men alle steder de har vært, hele tiden, restauranter, nattklubber og nye venner, hva de gjør.

 

Jeg er verdens heldigste mamma, for jeg har fått 'dagboken' hennes. Og det jeg ikke har fått vite, er like greit, for noe må få være bare hennes.

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-00.50.18.jpg

Vennegjengen ankommer Rhodos

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-00.49.41.jpg

Lindos

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-00.49.55.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-00.50.10.jpg

Party

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-02.12.24.jpg

Enda et par timer våken og venter på beskjed...

 

Jeg har fått beskjed, og jeg har fått ungen min hjem.

Jeg kan puste lettet ut og se frem til en sammenhengende natts søvn.

Jeg er heldig.

Men jeg slipper aldri taket i den babyen jeg så i går. Skulle så ønske at jeg var mamman til den også.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er du klar for bikinisesongen?

Postet av i Blogg

Jeg fikk et spørsmål fra en jente (også kalt voksen dame), på en av treningstimene mine denne uken; 'Nina, hvordan blir jeg kvitt denne?' Mens hun tok et godt tak i mageskinnet med begge hender og liksom dro det ut med en foraktelig mine. Jeg kjente med én gang at jeg ble litt trist, men jeg tar alle mine kunder dødsens alvorlig, både de jeg trener i grupper og de jeg trener individuelt. Mitt spontane tilbakespørsmål var, 'hvorfor vil du bli kvitt det?'

Sikkert et superteit svar, og ikke helt det hun ønsket...men; situasjonen tok en vending. Siden vi var i en sal med en fast gruppe jenter/damer som etterhvert kjenner hverandre godt, sa jeg høyt og tydelig, 'vet du, det tror jeg kan bli vanskelig'. Fordi jeg vet sånn noenlunde hvordan hun lever og trener.

Mange tror (og håper) at instruktører og personlige trenere har den 'hemmelige oppskriften' på hvordan bli kvitt magefettet og bygge sprettrumpe. Og ja, jeg har en plan med alle som kommer til meg, spesielt de som betaler store summer for PT-timer, selvsagt legger jeg meg i den ytterste selen for å skreddersy programmer slik at de skal nå sine mål. MEN, ikke alt kan fikses i en fei eller med trening. Til damen som halte og dro i magefettet sitt, sa jeg; vi har alle våre depoter, og det for en grunn. Dermed fikk jeg alles oppmerksomhet. Damegjengen satt på mattene sine klare for en lang runde situps (og nei, det hjelper ikke på magefettet og ta tre hundre av de om dagen). Kort fortalt lagrer sunne kropper mer eller mindre fett for 'a rainy day', og overgangsalderen kan eskalerer dette mer enn du trodde var mulig (hah! her snakker jeg av erfaring). Så med mindre vi bare trener og spiser fettfattigmat, eller er sylslanke fra naturen av (noen har de 'tynne' genene), så har kroppene en god tendens til å fylle opp 'depoter' og da spesielt når vi kommer i godt voksen alder.

Så hva er viktig, tenker jeg...det jeg prøvde å formidle til damene den dagen; hva skal vi bruke energien vår på? Her kommer dere på trening flere ganger i uken, dere ler, skravler og har det gøy, også skal litt magefett spolere resten av dagen? Skal dere slutte å unne dere den gode sausen eller det ekstra glasset vin, hvis det er det dere har lyst på?

Jeg satt og tenkte på dette i ettermiddag, da jeg rakk de siste solstrålene i en trang topp og kikket ned på min egen mage. På umerkelig vis har den på en måte ekspandert, og det til tross for mer trening enn noensinne og stort sett sunn mat. Jeg dytter ikke en eneste karbohydrat mer enn nødvendig og fett er jeg ikke så glad i (bortsett fra søndagsbacon), og allikevel har jeg fått et depot. Akkurat der jeg ikke ønsker det. Kunne det ikke ha vært så grei å lagt seg litt høyere opp og fordelt seg på hver sin pupp? 

Jeg har et triks som jeg anbefaler på det sterkeste; still deg naken foran speilet og gå nøye gjennom hver kvadratcentimeter. Erkjenn at du kanskje ikke er like happy med alt, med drit nå i det og FOKUSER på det som er bra! Jeg f.eks (og dette er MIN oppfattning og helt ærlig talt null interessant hva andre måtte mene) er fornøyd med leggene mine, synes jeg har rimelig bra rumpe og digger skuldrene mine. Og når resten faller sammen, sier jeg til meg selv at 'du er jaggu ikke verst til å være 51'. Mitt mantra, finn ditt og gjør deg selv glad! For vet du hva? Kroppen din er fantastisk, det er ditt instrument til å leve og bruk den som du ønsker! 

Bildet er fra bladet Kamille, og en jente som er STOLT og glad over kroppen sin. 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Endelig februar, og tid for sjømat!

Postet av i Blogg

En av de største misforståelsene blandt oss nordmenn, er at skalldyr er best om sommeren. Det er så fjernt som det går an! Jeg går med på at reker, hummer og blåskjell smaker nydelig når solen varmer på svabergene, men; de er så absolutt ikke på sitt beste da! 

Okay, norsk hummer er jo høstmat, men med sin overstive kilopris (dyret burde vært fredet i mange år fremover spør du meg, så kanskje, KANSKJE flere kunne få nyte denne sjeldne delikatessen uten å blakke seg helt). Da kjøper jeg heller taskekrabber, rimelig og helt fantastisk nydelig fra september og ut oktober. Fra da av går krabben nærmest i dvale, med fokus på forplantning og skallskifte, og er null interessant før utpå høsten igjen. Krabbefiske midtsommer, har jeg nærmest betraktet som unødig inngripen i aquafaunaen.

Og skal du spise reker, er tiden nå. Med kald havsjø og midt i forplantningen (leit å ødelegge her, men enn så lenge så er det mer enn nok av rognbærende reker), er rekene du får i fiskediskn nå, helt prima. OG, på sitt aller beste, du får faktisk ikke bedre reker ellers i året, enn akkurat nå. Store svulstige og med masse rogn, NAM!

b2ap3_thumbnail_2013-04-13-22.33.09.jpg

En liten titt i en bitteliten fiskedisk i Spania-inspirasjon

b2ap3_thumbnail_2014-08-07-17.54.20.jpg

Før vi går over på hvordan gratinere sjøkreps!

Del i to ved hodet og på langs (hvis rå, kok kjapt i lettsaltet vann og avkjøl) og ned langs kroppen. Brett til side og fyll opp med finhakket hvitløk og persille som har putret mykt i masse smør. inn i ovn 200 grader i max 15 min, server med masse godt brød/loff.

b2ap3_thumbnail_2014-08-05-14.58.00.jpg

Blåskjell...et kapittell for seg. Jeg elsker blåskjell, og siden de er oppdrett her til lands (med mindre man svømmer ut til de ytterste skjær og plukker selv), så er de prima kvalitet hele året. Naturelle med litt hvitvin, eller med masse urter, fløte, og eller hva man måtte ønske. Min favoritt super enkle digg; masse hvitløk, persille, hvitvin og fløte. 

b2ap3_thumbnail_2015-01-23-20.34.29.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Mine 'nyttårsforsetter' kvalifiserer neppe i kategorien av hva man gjerne forbinder med akkurat det. Jeg vil nemlig gjøre MER av det jeg liker, ting som gjør meg GLAD! Og det er så absolutt ikke i nærheten av alt det 'rælet' som sosiale medier overøser oss med i disse hine hårde nyårsdager hvor vi er myke og mottakelige for all verdens 'bli-bedre-propaganda'.

NEI, jeg vil ikke trene mer, vil ikke spise piller med 'ingredienser' jeg aldri har hørt om, vil ikke bli kvitt 'muffinsmagen' (hvem i huleste kom opp med den beskrivelsen på en alldeles flott og helt vanlig kvinnemage?) og tusen takk, men jeg vil gjerne beholde smilerynkene mine også. So, what to do? Når sant skal sies (for jeg er jo dønn ærlig her, det er liksom hele vitsen med blogg), så har jeg mine syv gruppetimer i uken, så den delen er sånn noenlunde safe i tillegg til turene med bikkjene mine.

Og så er jeg jo veldig glad i grønnsaker i alle varianter og elsker proteinrik mat i samtlige former. Ja, jeg ser at jeg har et litt heldig utgangspunkt når det gjelder mat og trening hva angår evt nyttårsforsetter, så mitt fokus blir på helt andre greier. For forbedringspotesial er det ALLTID! Nemlig å gjøre MER av hva som gjør deg lykkelig, eller ihvertfall mer glad! 

 

Kan det være å kjøpe drømmebilen?

b2ap3_thumbnail_2014-10-16-12.38.49.jpg

Ta deg selv litt i nakken og utfordre kroppen en smule? Har du kjent på treningslykken, tilfredsheten over at kroppen fungerer og alle positive tilbakemeldinger den gir deg, endorfinene?

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.30.23.jpg

Jeg er jo grønnsaksfreak, men ikke helsefreak! Stor forskjell der, og man blir jo helt avhengig når man skjønner hvor mye smak det er i markens grøde. Så lenge man ikke koker ihjel, men kjappsteker eller baker, med krydder og gode oljer...nam!

b2ap3_thumbnail_1922410_10153898551760223_1972249605_n.jpg

Og dessert må man unne seg, ikke sant? Jordbær i søt balsamicosirup, mascarponekrem med ekte vanilie, for eksempel?

b2ap3_thumbnail__GF30007.jpg

Og venner. Ta deg tid til GODE venner. Luk ut de som bare tar og tar og aldri gir. Det finnes haugevis av dem i alle vennekretser, de som er med på alt og sier ja til alt, men som aldri selv tar initiativ, inviterer eller gir av seg selv. De er sorte hull, glem dem! Bruk energien på de som gir DEG energi! Og vær raus...:-)

b2ap3_thumbnail_1377115_10153386000275223_2101201441_n_20140726-191227_1.jpg

Fyll et fat med frukt! Dette bildet er fra mitt fruktfat i sommer, i Spania.

Selvom jeg ikke er så hakkandes gira på frukt, så gir det meg superpositiv energi å ha en så herlig fargeklatt med vitaminer på frokostbordet.

b2ap3_thumbnail_2014-08-07-19.46.14.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2014-08-04-19.46.05.jpg

Fortell din beste venninne at du er glad i henne.

b2ap3_thumbnail_2014-09-24-22.03.13.jpg

Lag verdens beste burger! Hjemmelaga er alltid best, og går fortere å lage enn å stå i køen på en burgersjappe. Og smaker så HIMLA mye bedre...

b2ap3_thumbnail_2014-09-28-20.03.04.jpg

Start en ny hobby? Tomatdyrking er utrolig enkelt og gøy! Jukse gjerne litt med å kjøpe ferdig småplanter i mai...men det aller morsomste er å så frø i minidrivhus inne, allerede i februar og plante ut når vamen er der. Herreland så gøy å ha halve hagen med åtte tomatsorter, fire typer løk, en liten 'åker' med maisplanter, chili i alle varianter, blåbær og flerfarget (podet) paprika. Gleder meg allerede til ultimo februar og pønsker ut nye grønnsaker...

 

Nyttårsforsetter, ja...Da jeg fylte 50 i 2014, var det med skrekkblandet fryd. Men jeg våknet opp dagen etter festen med kun FRYD. Jeg skal ikke blir 'dyp og alvorlig' her, men greia som jeg kjenner litt på, er at man gjerne gjør mye selv for det livet man vil leve.

Spis det du har lyst på når du vil og det passer deg. Tren så ofte/sjelden du vil og vær mot kroppen din som du vil den skal være mot deg. Vær sammen med de som gir deg energi og overskudd og ALDRI tenk på at du for hvert år blir eldre. Men klokere. Og litt bedre.

b2ap3_thumbnail_2012-03-08-11.16.06.jpg

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Det å ville være 'verdensmester', kan faktisk koste deg livet.
Blogg
PANG!!! Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga ...
Les mer...
To eller tre kanariefugler...ikke mine døtres ansvar. Hell no!
Blogg
Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), ...
Les mer...
Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one
Blogg
Alene. Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en e...
Les mer...
Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...
Blogg
Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gj...
Les mer...
Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.
Blogg
Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

rosépepper Hverdagshygge supersaft Eid Feel good about your self Feriemodus Svinekjøtt gjørdetenkelt parmesanchips foto restemat olivenolje Frokost Thank You mammahjerte Venner familie healthy selvpleie Venninnemat feel good småretter gjærbakst Leve livet litt fest i hverdagen ost sushi rettferdighet verdens beste kjøttboller Sandwich Kyllingburger Serrano egg søndagsmiddag Indrefilét døtre kake Førjulsmat Laks Noodler chevre sommerkveld død Hummer salat verdens beste girlpower venninner dirty top 10 bilder Iberico desserter Grill Il Buongustaio Hamburger barn Høstsnadder Naprapat pretty savn Sjømat Mett av en rett Feriemat shopping solskinnsboller ostemat frappé Fylla botox Øl&Aquavit Soldager Sommermat Juledigg Dagenderpåmat chili Tzatziki vårløk maki elsker deg Bacon Styrkeøkt rynkefri Spicy Moules frites russetid Det gode liv broccoli paprika Middelhavet eggerøre Skalldyr Blåskjell Strandliv møkkamenn kropp Poteter pommes frites Rosévin Kjøtt parmesan chèviche kylling voldtekt meal pasta bake kjøttboller Omtanke superenkelt superdigg restitusjonsmat misunnelse sort/hvitt likør julegaver raskt og lekkert Katrine kvinnefest iskaffe Overgangsalder restitusjonsmat aubergine fetaost drittsekk Tomater halloween lørdagsdigg snacks creepy alene kjøttkaker syltet frukt Må ha cocktail omelett drinker fiskesuppe tomatsaus kreft mozarella Nattmat Nyttårsforsett vårslepp Søndagsdigg neger fashion Spania myk hud Fisk sykehus Vær deg selv hverdagsmiddag Pakistansk mat oliven Be happy tapas Trening spareribs avocado slank deg sunn på egne ben Pynt pitabrød aubergine/tomat/parmesan Familiemiddag nærdødenopplevelse Hovedrett Svettetokter barnevennlig middag Sunn mat! Italia pestoboller influensa kamskjell fresh Enkelt smakfullt russebarn boller hjemmelaget krabber Congratulations scampi kosemat Lev godt Thai torsk pen superdigg hot suppe tilbehør ruccola love Steinbit plommer suppe rakfisk hjemløs kjærlighet images døttre healty Pizza jul Grønnsaker Personlig trener kakefest eplekake secondhand enklere-blir-det-ikke taco/wraps/tortillas ensomhet Kylling reker loveyoutopieces spinat vennemat reker i hvitløk coctails friskt hold deg frisk Nestkjærlighet Styrke røkelaks Canary Island insekter unntakstilstand bra nok Frukt Ziconda sauser forretter ettertanke vegetar helse ferie spoiled grønnsakssuppe Lunsj maroccan oil Kald drikke

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)