Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket elsker deg

Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), som satt meg litt ut. 

Jeg måtte lese den flere ganger før jeg forsto, men det 'dumme' jeg gjorde, var å svare henne med en gang. Tenkte å være ad hoch, og etter å ha lest den kjapt, tenkte jeg at denne må jeg bare svare med en gang. Det burde jeg ikke ha gjort.

Jeg vet hun leser dette, så jeg skal forsøke å trå varsomt, men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal sette foten akkurat nå. Hun skriver nemlig, at hun har fulgt bloggen min gjennom alle år. At hun har både grått og ledd seg gjennom innleggende mine, og har digget matinnleggene mine.

Så sier hun....

At jeg må la døtrene mine gå fri og ikke la de ta ansvar for meg og min ensomhet. Finne noe(n) som kan ta bort belastningen jeg legger på mine døtre og gi meg mening med livet. Vel, den svei ørlite akkurat der og da og det var mye mer hun skrev, så jeg tenkte 'hva faen!'

Så tenkte jeg videre...

Hun har ikke bare tatt seg bryet og finne min private email. Hun har ikke bare tatt seg bryet å sette av timer (jfr lengden på mailen) til å fortelle meg hva hun tenker og føler. Hun har ikke bare tatt seg bryet å lese bloggen min, i flg henne, de aller fleste innleggene.

Kjære J, min trofaste leser; jeg vet hvem du er, og jeg ser deg i det du velger å dele med meg.

Jeg er ikke ensom eller alene, jeg har så vanvittige herlige mennesker rundt meg. Og jentene mine er alt for meg, døgnet rundt UTEN å føle at de er ansvarlig for at jeg har det OK. De vet jeg har det bedre enn best. 

Og jeg har sluppet dem fri, for lengst.

Men når det er sagt...jeg slipper dem aldri av syne. Basta.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Pappa, du kan slippe taket nå. Du kan gå...

Postet av i Blogg

Nå, snart tre og et halvt år etter, begynner det å virkelig gå opp for meg at han er borte. Pappa'n min. Selvsagt har det gått opp for meg, den dagen han døde, at han aldri mer skulle være sammen med oss. Men det har tatt lang tid, vond og litt god tid, å erkjenne at han virkelig er borte fra det livet vi kjenner. Det livet vi må lære oss å leve uten ham.

 

Jeg har en liten engel. Hun heter Ingerid, og hun har gitt meg mye...vil kanskje ikke kalle det trøst, men hun har vært der, hele tiden.

Ingerid var pappa'a 'engel'. Hun var en av dem som sørget for at pappa's siste del av dette livet, ble godt, nært og varmt. 

 

Kvelden før pappa døde, hadde jeg en lang prat med Ingerid. Hun sa til meg; Nina, noen må fortelle ham at han kan reise. Han holder igjen, for han vil ikke forlate dere, han har dette store ansvaret for dere, han klarer ikke å gi slipp på det. Han tviholder, og han sliter nå.

Det traff meg rett i hjertet, og ble den tøffeste kvelden og natten i mitt liv.

 

Sent den kvelden, satt jeg ved pappa's seng. Jeg tviholdt ham i hånden og hvisket i øret hans...det aller vanskeligste jeg har sagt i hele mitt liv. 'Pappa, du kan slippe nå, du kan reise...vi klarer oss, jeg lover deg det.' Det var noe mer også, bare mellom ham og meg, men det som var helt fantastisk, og det skjedde om man vil tro det eller ei...pappa klemte hånden min, hardt.

 

Man vet jo aldri, men jeg tok det som et tegn, jeg ville være hos ham denne natten. Gutta (Gizmo og Felix) lå i sengen hans, oppå ham, hele natten, og jeg lå på en provisorisk seng (to stoler satt sammen) helt inntil sengen, og holdt pappa'n min i hånden hele natten gjennom. Det ble hans siste natt.

 

Jeg fikk være der da han dro fra denne verden. Jeg fikk være der gjennom hele sykdommen. Jeg fikk følge ham til Radiumen og Riksen, jeg fikk plukke liljekonvall og hvitveis, fylle sykehusrommet med det lyset jeg kunne. Jeg fikk gi ham all min kjærlighet som datter, og oppleve verdens beste og oppegående pappa selv da han var så syk. Optimismen, den ukuelige optimismen! Det var pappa.

Jeg fikk stå nede på gulvet på Riksen og vinke opp til pappa i etasjene over; vi ropte til hverandre; 'vi sees i morgen', mens vi ga hverandre masse slengkyss. Jeg gledet meg alltid til neste gang. Men mest av alt, gledet jeg meg til å kunne hente ham hjem.

 

Livet føles som et lite helvete noen ganger. Jeg fikk aldri hentet pappa hjem. 

 

Men jeg har på en måte forsonet meg med det. For pappa er her alikevel, alltid.

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Helvetesuken - vel overstått.

Postet av i Blogg

En uke i vakuum, den første uken alene uten jentene mine, er vél overstått. 

Jeg sier 'vél overstått', for det har gått over - ikke all - men noenlunde, forventning.

Jentene har jo vært borte før, ferier og skoleturer, men det å flytte...FLYTTE! Ja, det er en helt annen greie. Da etterlater man seg et enormt tomrom, som om luften blir sugd ut av alle rommene de har fyllt. I ferier og skoleturer forblir tingene slik de er, når man flytter, endrer husets atmosfære seg.

 

Gudbedre som jeg gruet til husets yngste skulle reise. Og hun er bare 18, altfor ung, sårbar, mammatilknyttet, uselvstendig, og absolutt ikke klar til å forlate favnen min. Trodde jeg.

Så viser det seg at jeg har tatt så feil...(noe jeg innrømmer at jeg selvsagt visste innerst inne). Smula min har det helt utmerket på sin nye skole. Hun studerer internasjonal politikk, fordyper seg i menneskerettigheter og har valgt arabisk som valgfag. Bland annet. 18-åringen er ikke fortapt, ikke i det hele tatt. Det er det bare mamma'n som er, heldigvis.

 

Én uke har gått, og jeg har ikke grått en eneste tåre, ennå.

 

Ikke før i kveld, da vi facetimet og hun sa at hun kommer hjem neste lørdag kveld, etter et seminar.

Gutta spiser igjen, og Potus har gjenerobret sengen hennes. 

 

Helvetesuken er gjennomført og alt er nesten som før. Men bare nesten.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

That melancholy feeling...

Postet av i Blogg

Huset er tomt, og alt er er stille.

Rommet hennes føles helt øde, alene og forlatt. Selv Potus, Smulas 12 kilos Maine Coon, som ALLTID sover i sengen hennes om natten, vil ikke inn dit. Han er pisse sur, vil ikke ha kos vil bare ut. 

Gizmo ligger ved døren hele tiden og knurrer på alt han ser og ikke ser. Selv en enslig liten edderkopp som har forvillet seg på innsiden av ytterdøren, får mengder av knurr. 

Felix har gått i dvale...vil ikke ha mat og drikker bare til nød når jeg byr. 

Dyrene våre er i stille protest. De sørger.

 

Vi kan kalle det hva vi vil, men vi er og blir en symbiose av livene vi lever sammen. Har man ikke dyr, skjønner man kanskje ikke greia ved det. Og har man ikke barn, er det sikkert vanskelig å sette seg inn i den altoppslukende og totalt ubetingede kjærligheten, den som overgår alt.

 

For akkurat det, er ikke til å komme utenom; barna er vår ubetingede kjærlighet.

 

Jeg sitter her mutt putt alene (har tre fine karer med fire potefar hver, så er ikke helt alene :-) og savner henne så. 

 

<3

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er jeg klar til å slippe hånden hennes?

Postet av i Blogg

Nei, det er jeg så definitivt ikke.

Men hun er klar til å slippe min, og den erkjennelsen går gjennom marg og bein...

 

Siste ungen min er klar til å forlate 'redet', og jeg går inn min siste uke som 'morgenpannekysser'.

Hver eneste morgen i 23 år og to måneder, har jeg stått opp til pannekyssing. Ett av mine utallige privilegier som mamma, har vært å vekke jentene mine med 'tusen pannenuss'. Og jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal klare meg uten...

 

Joda, de vokser til og får egne (vaklende) ben å stå på, men MÅ det gå så himla fort?

Kan de ikke bli boende hjemme bare litt til, mens de studerer eller tar seg et friår?

Mange gjør jo det, og jeg er dritmisunnelig på alle mammaer hvis barn velger nettopp det. 

Men når studiene ligger utenfor fylkesgrensen og vel så det, ja da glipper alle de gode, kjærlige lune og trygge rutinene. Rutiner som en mor elsker, ihvertfall jeg.

Og datteren kanskje trenger (litt) fri fra.

Kanskje.

 

Så er jeg også full av respekt og ikke så rent lite beundring, for valget hennes. Hun har valgt uortodoks og sine egne veier. Og jeg er sikker på at det vil føre henne langt, men må innrømme at jeg er livredd for at vil føre henne lenger bort enn hva jeg kunne ønske. Må jeg lære meg arabisk nå?

 

To av mine beste venninner, har sett sine sønner vél av gårde til studier i helgen, og tårer ble felt. Og jeg følte meg ubeskrivelig heldig som har enda en uke. En uke til med pannenuss og 'armen-rundt-halsen' kos, som har vært fast hver eneste dag siden jentene knakk motorikk-koden og armene ble lagt stramt rundt halsen min, lenge før de kunne gå.

 

Jeg går inn i min siste uke som daglig 'morgenpannenusser'. Min siste uke hvor morgenen starter med å prøve og vekke verdens største 'morratryne', og lage frokost mens dusjen går i etasjen over.

Og det er nesten ikke til å holde ut. Å vite at det er siste uken, på veldig lenge.

 

Som jeg sa til min gode nabo i dag; tror jeg må finne meg en hobby.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er du penere enn meg, kanskje?

Postet av i Blogg

Sjansen for at du er det, er rimelig stor. Og sjansen for at du er både høyere, flottere og slankere enn meg, er også stor. Og det applauderer jeg deg for. Men jeg applauderer mer enn like gjerne hvis du er liten (i mine øyne 'petit'), stor (har former) eller 'lang som en stake' eller rett og slett det vi kaller for veldig 'stor' dame.

Jeg applauderer alle kvinner i alle former, og helt ærlig talt dere; jeg er DRITT LEI slankepress og det vonde lille argusøyet vi kvinner har på hverandre. 

Vi måler hverandre opp og ned og i mente, trekker fra men legger helst til.

Dissikerer hun med 'de store puppene' (misunnelse...) ,hun med den altfor smale midjen eller motsatt; hun som har lagt noen ekstra kilo til. Vi er nådesløse, og vi tar ikke fem øre for å trekke vår medsøster ned i grublesølet vårt.

 

For blir vi penere, slankere eller vakrere av å trekke hverandre ned? 

Jeg har lest noen innlegg og blogger i det siste, og noe av det skremmer meg virkelig. Tilsynelatende oppgående unge kvinner og mødre som forfekter det 'perfekte' ytre, som i følge dem er lårene perfekte når de er på størrelse med Einar Bjørndalens underarm og med et kaloriinntak på en tusendel av nevnte mann. 

Blir vi bedre av det?

Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror vi blir best ved å være oss selv og fornøyde med den vi er. Og selvsagt skal vi løfte hverandre opp og frem, men hva med å gjøre det for oss selv, for en gangs skyld?

 

Da vil ihvertfall JEG gjerne ha deg som venn <3

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Det å ville være 'verdensmester', kan faktisk koste deg livet.
Blogg
PANG!!! Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga ...
Les mer...
To eller tre kanariefugler...ikke mine døtres ansvar. Hell no!
Blogg
Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), ...
Les mer...
Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one
Blogg
Alene. Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en e...
Les mer...
Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...
Blogg
Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gj...
Les mer...
Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.
Blogg
Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

restitusjonsmat Feriemodus elsker deg fashion Pynt desserter Be happy Svettetokter søndagsmiddag avocado forretter vårslepp pitabrød pasta Indrefilét Eid Trening loveyoutopieces Spania jul boller kjøttkaker dirty plommer kvinnefest Fisk misunnelse Enkelt egg Lunsj krabber Nattmat Frukt Sunn mat! oliven tomatsaus scampi suppe Nyttårsforsett Ziconda Hummer spinat Italia kjøttboller influensa sommerkveld ferie taco/wraps/tortillas Styrkeøkt røkelaks Blåskjell aubergine/tomat/parmesan barn Sommermat døtre lørdagsdigg friskt likør Iberico bilder døttre Feel good about your self bra nok Vær deg selv chèviche kylling love sushi broccoli Venninnemat småretter venninner kakefest verdens beste mozarella pestoboller Canary Island Kjøtt Familiemiddag drinker selvpleie hjemløs Sjømat parmesanchips Grønnsaker på egne ben Il Buongustaio barnevennlig middag Noodler Svinekjøtt litt fest i hverdagen restemat gjørdetenkelt Kald drikke hverdagsmiddag sauser enklere-blir-det-ikke mammahjerte Tomater coctails slank deg sunn møkkamenn myk hud raskt og lekkert syltet frukt spoiled ost Naprapat fetaost fiskesuppe reker Serrano Middelhavet grønnsakssuppe Dagenderpåmat kake Personlig trener torsk Nestkjærlighet hjemmelaget eggerøre kreft girlpower Kylling iskaffe neger frappé vårløk rosépepper bake pretty parmesan tapas Spicy Juledigg kosemat Det gode liv unntakstilstand savn russetid vennemat Grill Thank You Thai maroccan oil olivenolje Styrke chevre top 10 Sandwich halloween Søndagsdigg aubergine sort/hvitt Høstsnadder tilbehør insekter salat Rosévin Pizza Førjulsmat Må ha superdigg restitusjonsmat Hamburger død verdens beste kjøttboller Moules frites kropp kamskjell hold deg frisk Overgangsalder superenkelt Fylla julegaver drittsekk pen snacks kjærlighet nærdødenopplevelse ruccola ensomhet Hovedrett Strandliv Skalldyr reker i hvitløk Feriemat hot suppe pommes frites gjærbakst solskinnsboller foto feel good eplekake Steinbit alene paprika fresh voldtekt Pakistansk mat omelett Soldager Laks rettferdighet smakfullt spareribs Katrine Mett av en rett ettertanke shopping rynkefri Kyllingburger Frokost familie ostemat images Øl&Aquavit Hverdagshygge cocktail superdigg healthy helse vegetar Tzatziki Venner Poteter supersaft meal botox russebarn secondhand rakfisk maki Leve livet chili Congratulations healty Lev godt Omtanke creepy sykehus Bacon

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)