Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket Feel good about your self

Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd for, og verne om barna våre...litt for ofte og litt for mye. For ingenting er for ofte eller for mye når det gjelder å sikre ungene våre, gjerne på alle bauger og kanter og der vi har mulighet til å komme til.

Jeg vet jeg er tigermamma, hønemor, over protective, løvemor...slåss med nebb og klør for mine og gir meg faen ikke før jeg har fått viljen min, eller i det minste fått gjennomslag for det jeg har kjempet for. Og ja, jeg har kjempet. Og selv med voksne barn, slutter man vel ikke med akkurat det. 

Første (eldste) flytter ut. Det er utrolig sårt og altfor tidlig, selvsagt. Men hun går ganske kjapt fra et trygt kollektiv, til samboer med kjæresten. Kjæresten er 202 cm på sokkelesten, bare så det er sagt. Høy, mørk og med de musklene som en tidligere profesjonell basketspiller besitter. Jeg føler meg relativt trygg. Samboere. Trygt.

Andre (yngste) flytter ut. Altfor tidlig, selvsagt, og uten samboer. Utrygt. Skummelt. Og potensielt farlig.

Så hva gjør man da? Jeg resignerer ikke, årene legges ikke inn. De fortsetter å jobbe, det er jo min jobb og min ønsket plikt.

Jeg saumfarer nettet, og finner det jeg leter etter. Pepperspray. Neonfarge. Alarm. Alt i ett. Trygghet for ungen min.

Og det kan jeg velge å tro på, tryggheten.

Når hun går gjennom den parken på nattestid, helt alene. Nå er hun instruert i å bruke et lite verktøy. Hun skal ved fare eller ved minste lille usikkerhet, trykke på en knapp. Utløse en alarm som vil vekke halve bydelen, farge en ekling i nærheten knæsj rosa og blinde en stakkar eller beist i fem minutter.

Hvis han mot formodning skulle vise seg å være en tilfeldig stakkar, så skal han få mine sympatier for at jeg har utstyrt min datter med dette inn-i helvetes-bra-selforsvaret. Og kanskje en blomst.

Men hvis han skulle komme til å så mye som å krølle et hår på min datters hode? Ja, da er det vel bare fantasien som setter grenser for hans videre skjebne...

Ingen kødder med et mammahjerte. 

Han kommer ihvertfall til å lete etter ballene sine. lenge. I den grad han vil være kapabel til akkurat det.

Amen. For mine døtre og alle andre jenter der ute. Take care <3

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg tenker på utseendet mitt når jeg har sex...

Postet av i Blogg

I går leste jeg et innlegg i Aftenpostens Si:D, fra en jente på 16 år. Hun skrev bl.a. "Jeg er imot overvektige modeller på magasinforsiden", som heading. Hun skrev mye klokt også, og relativt reflektert til å være bare 16 år. 

Men at jeg er dypt uenig med henne når det gjelder overskriften hennes, vet alle som har lest mine tidligere innlegg om akkurat det. Plus size modeller har etter mitt syn, like mye å gjøre på en magasinforside, som de fyrstikktynne og androgyne modellene. Vi kan selvsagt velge å like det eller ikke, og vi gir gjerne uttrykk for det også. 

Ihvertfall noen av oss, som Juni på 16 år, jeg på 53, eller hun som skrev på Si:D i dag, og spurte "Jeg tenker på utseendet mitt når jeg har sex. Hva kan jeg gjøre?".

Spørsmålet var rettet til sexologisk rådgiver Nanna Klingenberg, og svaret hennes traff meg rett i hjertet.

 

Eller, det var jo egentlig spørsmålet, som traff meg. En ung jente som ikke klarer å slappe av og nyte sex, fordi hun heller fokuserer på hvordan kroppen hennes ser ut når hun ligger sånn eller sånn. 

Kanskje har de alle fleste av oss vært der en gang, jeg vet jeg har. Og kanskje det er veldig vanlig når man er ung og ikke helt trygg på partneren sin. Og ikke trygg på seg selv. Kanskje det aldri helt slipper for noen, jeg er sikker på at kroppspresset er i fokus på godt voksne kvinner også, men forhåpentlig blir man tryggere med årene.

 

Nanna Klingenberg åpner svaret sitt med "Dette spørsmålet har jeg ventet på, tusen takk for at du gir meg sjansen til å skrive litt om kroppspress!".

 

Hun skriver videre, "Jeg opplever at det i samfunnet i dag er det to hovedretninger når det kommer til kroppspress. På den ene siden blir vi bombardert med bilder og reportasjer som viser hvordan samfunnets drømmekropp ser ut og tusenvis av oppskrifter på hvordan og hva vi burde gjøre for å oppnå den. På den andre siden er det de som sier at man ikke skal bry seg om presset, og at det viktigste er å elske seg selv og kroppen sin uansett hvordan den ser ut".

 

Og det er her jeg følte meg litt 'skyldig', og nesten kikket meg litt rundt...min skyld?

 

Kloke Nanna sier at hun ser begge disse retningene som et problem. Og jeg er så hjertens enig.

Jeg har forfektet den delen, hvor fokuset skal være på å elske seg selv for den man er...slutte fred med kroppen sin. Men det er faen meg ikke så enkelt!

 

Når du har fokus på hvordan du ser ut når du har sex...ikke ligg på siden, da får du kanskje et lite 'overheng' og puppene virker slappe. Rett opp og ned, det var den helvetes magen igjen. Bakfra? Ånei, for mye 'love handle' å holde i. Og i 69 ser han/hun jo rett i...

 

Jeg blir lei meg på vegne av alle de kvinner som lar kroppsfokuset overskygge sexgleden. Ikke bare gleden ved sex, selvsagt, men gleden ved å elske sin egen kropp. 

For som Nanna skriver videre "kroppen er ikke en pyntegjenstand som får verdi avhengig av størrelse eller stil. Den er først og fremst en bruksgjenstand!'

 

Videre skriver hun at (som jeg heldigvis for lengst har skjønt, men det er befriende å høre det) kroppen vår er bare skallet vårt, det vi bor i. Den definerer ikke hvem vi er, men er der for at vi skal kunne farte rundt i den. Den bærer oss rundt, lar oss danse, sove, diskutere, reise, bade. Og ikke minst, å ha det deilig med andre kropper.

 

Jeg tenker at det er helt OK å ikke være helt fornøyd, hele tiden.

Vi har bedre, gode og ikke fullt så gode dager.

Men kroppen har vi, så lenge vi lever.

 

Jeg ønsker at Juni på 16 får et litt mer reflektert syn på kropp, når hun vokser til og får litt mer erfaring.

Jeg ønsker at hun som tenker på utseendet sitt når hun har sex, fikk en liten åpenbaring med Nanna's kloke svar og at hun neste gang klarer å slippe seg løs.

 

Jeg ønsker at det skal være plass til alle, og at det fortsatt skal være like OK å være tynn, midt i mellom, større og stor.

Og at vi skal slutte å fokusere så mye på vekt og utseende. 

Tenk så mye vi går glipp av, så mye energi vi bruker på 'ingenting'!

 

Sier som Nanna; VÆR GLAD FOR ALT DET MORSOMME KROPPEN DIN TAR DEG MED PÅ!

 

Amen <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Why go first, if you're best as second?

Postet av i Blogg

Etter halvannet år hos Ziconda, er garderoben min betydelig oppjustert. Med klær og sko som noen har brukt før meg, hatt på seg og hatt tærne nedi.

Men det var den terskelen da...second hand? Litt loppisfølelse? 

Absolutt ikke. 

Da min venninne Tone tok over skattkisten for halvannet år siden, var noe av det første hun gjorde, å spørre meg om jeg kunne tenke meg å teame opp med henne. Hmmm...tenke-tenke og ørlite skeptisk om det var noe for meg (som stort sett jobber i treningsklær) og om jeg egentlig passet som 'butikkdame'?. Det var en litt skummel tanke, så jeg tok meg god tid til å tenke. Og Tone ventet.

 

Så, i august 2015, gikk jeg inn i hennes business, med 'hud og hår' og med skrekkblandet fryd. Det var en aldri så liten skummel følelse det å pluttselig ha pene sko på jobb og bytte ut sports-bh med blonder...

Men det funket! I hvertfall sånn noenlunde...

 

Fra dag én var det en stor glede å møte så mange herlige damer på second hand-og nytt-brukt-jakt. Og enda større glede å se så fornøyde jenter/damer i alle aldre, gå ut av butikken med dagens største kupp.

 

Jeg tenker miljø, bærekraft og sosial agenda og feel-good. Hvem vil ikke være lykkelig over å gå ut med et 'som-godt-som-nytt' plagg, til 1/3 av prisen det kostet som nytt? Og i veldig mange tilfeller, klær med prislappen fortsatt på, rett fra butikk? 

Jeg har ihvertfall 'sett lyset'. Og sier som mange av våre kunder; det eneste jeg nå kjøper i 'vanlige butikker', er undertøy og sporsttøy.

 

Men vet du hva det (nesten) aller beste er?

Jeg har fått så utrolig mange nye og gode venninner!

Vi knytter nye og nære bånd, hver eneste dag. 

 

 

Min yngste datter viser her noen få av de ca 1.800 vi har inne.

 

b2ap3_thumbnail_2017-03-22-13.13.30.jpg

Gucci

b2ap3_thumbnail_2017-03-22-13.14.19.jpg

Forte/Forte

b2ap3_thumbnail_2017-03-22-13.23.30.jpg

Dior

b2ap3_thumbnail_2017-03-22-13.33.27.jpg

S. Rykiel

b2ap3_thumbnail_2017-03-22-13.46.33.jpg

H. Lang

b2ap3_thumbnail_2017-03-22-13.47.06.jpg

B&P

b2ap3_thumbnail_2017-03-22-13.53.22.jpg

Vince

b2ap3_thumbnail_2017-03-22-14.11.07.jpg

Theory/Gucci

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hvorfor denne angsten som setter seg i brystet, helt uten grunn og mening?

 

Jeg skal ikke 'late som om' jeg har angst og problemer i hverdagen. Til det har jeg altfor stor respekt for de som virkelig sliter, og som har angst som en jævla dårlig følgesvenn i hverdagen, hver dag og natt.

Jeg vet jo ikke hva det egentlig innebærer, men jeg vet at det er et vakuum som tapper en for energi og livslyst, mot og selvtillit. Trekker en ned i sorte hull. I verste fall kan det være vanskelig, kanskje umulig, å komme seg ut og opp. 

Jeg har venner som lever i dette helvetet. Ikke mange, heldigvis. Men noen er det.

 

En er 'inn og ut' av Helvetes forgård, hele tiden. 

En går i dørken så det synger, ca hvert halvår. Og bruker halvparten av det andre halvåret på å komme seg opp igjen. 

En lever greit med angsten, men flipper fullstendig ut i visse situasjoner. Da er det full mobilisering og ingen slipper vedkommende av syne i de 7-10 dagene anfallene varer. 

Og en er i aller beste 'komposisjon' på utsiden, 'ven og vakker' som i Revenka, og ingen ville hester på denne jord ville vise vedkommenes 'down side'. Men når den er nede, så er den i skikkelig alarmmodus.

 

Ingen av disse fine menneskene jeg kjenner, vil egentlig vedkjenne seg at de har angst. Kun én har gjort det, og det står det stor respekt av. 

Men de som velger å holde det for seg selv. står det like stor repekt av.

 

 

Og ja, jeg er pissredd hele tiden.

Redd for døtrene mine. Redd for dyrene, for alle rundt meg, for ansvaret jeg har. Og jeg har t.o.m. mareritt og dustede drømmer om ting som kan skje, jeg krisemaksimerer alt og alle, hele tiden. Det er også en slags angst.

Jeg er redd for jentene mine.

 

Jeg har en, kanskje lettere hverdag. Shame on me. Not.

Eller ikke. Jeg kan våkne midt på natten. Hey, jeg skal bare opp og 'overgangsalder-tisse'...men nei, jeg er redd. Ikke livredd, selvsagt ikke. bare urolig. 

Har de det bra, jentene mine? 

 

Selvsagt har de det. 

 

Jeg er heldig. 

 

M.: du vet hvem du er. Jeg har vært der. Du blir frisk. <3

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

DET, er selvsagt lettere sagt enn omgjort til praksis.

Selvsagt vil vi være lykkelige, gjøre ting som gir oss lykke og i det hele tatt sveve rundt i en lykkerus...men det går jo ikke. Vi må forberede oss på, og tåle, en real trøkk eller ihvertfall motstand, frustrasjon og kanskje tårer. Og sinne. Livet er en bumpy road for de aller fleste av oss, og arr og rynker er for mitt vedkommende et tegn på at man har levet. Har pustet, hatt det vondt, kjempet noen slag. Men også ledd mye og smilt enda mer, og tatt andres hjerter inn til sitt.

 

Den deilige følelsen, når du kjenner du automatisk smiler når du tenker på barna dine. Lykkeboblene som bruser i brystet når de kommer på besøk, og du må legge bånd på deg for ikke å knuse dem i mammabamseklemmen og et ørlite sekund ta hensyn til 'barnet's beste' når pannen overkysses av mammakjærlighet. 

Jentene mine er heldigvis vant til det, de tar meg for den jeg er og sier...jada, mamma er kanskje ikke helt som andre mammaer. 

Men jeg vet det er tusenvis av andre mammabamser der ute, som klemmeskviser barna sine hver eneste dag og mulighet de har, og pappaer for den sakens skyld. Vi ringer døgnet rundt og vil vite hva, når, med hvem og nøyaktig hvor mye søvn de får og om de får i seg nok og riktig mat.

Ja, jeg er petimetermammaen som har så utrolig vanskelig for å slippe. Og vanvittig dårlig på å ikke ha dem her. De fyller ikke rommene, og jeg er ikke så god til å fylle tomrommene...huset er plutselig altfor stort. Og tomt.

 

Men jeg vet de har det bra der de er, og jeg vet de kommer hjem når de vil og kan.

Mer kan jeg ikke gjøre (annet enn å for ALLTID være der for dem), enn å forsøke å gjøre min egen sti for 2017.

 

Og hvor den stien går, det vet jeg heldigvis ikke. Men jeg vet et par ting, for meg og mitt og hva jeg trenger og har behov for i 2017. Mine nyttårsforsetter, om man vil.

 

JEG VIL GJØRE MER AV DET SOM GJØR MEG LYKKELIG. 

 

Jeg vil fortsette å invitere og takke ja til invitasjoner. Til mennesker som gir meg noe, som jeg også kjenner jeg kan gi tilbake til. Jeg takker dessverre nei til 'overfladiske' party's hvor mingling og champagne er de viktigste faktorer (jepp, jeg er nok blitt litt kjedelig og dårlig på small talks). Jeg omfavner vennene mine, venninnen mine, og mine aller beste øyeblikk er med dere (bortsett fra ungene mine, men det vet dere jo), og det er dere og familien min forøvrig som betyr noe.

 

Jada, så blir jeg litt sentimental og 'gammal' på årets nest siste dag. Og jeg tenker som min kjære pappa sa; 'å gjøre opp sitt bestikk' (båtfolk skjønner dette), at det kan være en OK greie sånn på tampen av året.

 

Jeg gleder meg til nytt år. Ikke til nye muligheter og den slags for meg, svada.

Nei, jeg gleder meg til å fortsette livet. Til å fortsette å elske mine nærmeste og til å være verdens mest iherdige og slitsomme hønemor. Jeg gleder meg til å ringe/tekste døtrene mine HVER eneste dag. Gleder meg til å høre; 'maaaaaaamma, det går bra'!

OG, jeg gleder meg til å unngå alle sorte hull. Alle de som tar energi uten å gi en megabyte tilbake. 

Jeg skal bli god på det i 2017. Si NEI til alle som spør og krever, som vil ha mye uten å gi tilbake. Jeg skal lære meg til å si F**K OFF. Oftere:-)

 

Så dere, gjør mer av det som gjør dere lykkelig, det skal nemlig jeg.

 

Godt nytt 2017 til dere alle.

 

Rise and shine.

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg lar meg sjelden provosere av andres utsagn. Joda, jeg kan riste på hodet (for meg selv) og tenke at jeeeezes, er det mulig? Men jeg har en innebygd respekt for andre mennesker og deres meninger, og en stor ydmykhet for de store og herlige vakre forskjeller vi mennesker har, gir og er. 

Jeg har latt meg provosere av ett blogginnlegg tidligere, og nå lar jeg meg pinadø provosere av samme dama igjen. Og det kun fordi hun forfekter det samme triste synet som sist. 

 

Og jeg blir forbanna. Forbanna på mine medsøstres, på mine venninners vegne. Men mest av alt; på mine døtres vegne som risikerer å bli utsatt for et så snevert bilde av virkeligheten.

 

Maria Høili proklamerer høyt og tydelig, at hvis din BMI (Body Mass Index) er 'over anbefalt', så er du IKKE en rollemodell. Og for å illustrere sin AVSKY for 'feite' jenter, bruker hun bildet jeg har postet i mitt innlegg, med tittelen 'Fet i mine øyne'.

 

Er hun feit, tjukk eller bare formfull? Er det opp til deg og meg å sette henne i bås, og legge henne ut på nettet for å beskrive vår avsky over hvor langt over streken hennes BMI er?

Eller er hun slank?...i manges øyne er hun det. Og jeg håper at i de aller fleste øyne, som ikke har Maria Høilis' briller på, ser henne som helt fantastisk flott.

 

Maria Høili forfekter og opphøyer seg selv til tidenes rollemodell. Feil. Rollemodell har NADA å gjøre med X antall treningsøkter og grønnsakssmootier, akkopagnert av nærbilder av egen mage og naken rumpe på hvit sand...

Folk må selvsagt legge ut hva de ønsker og begjærer, men å ditche en vanvittig flott kropp som viser to små valker i midjen (so what?) og påstå at ens egen fri-for-underhudsfett-kropp er en mye bedre ROLLEMODELL!!! 

Ja, da har man etter mine begreper misforstått totalt. 

 

BMI har så absolutt ingenting å gjøre med det å være en god rollemodell. Jeg har ingen formening om Maria Høili er en god rollemodell for sine barn, eller ikke. Og det er hverken i min interesse eller business, om hun er eller ikke.

Men det jeg vet, er at hun har snakket offentlig om at 'vi jenter kommer lenger med et bra utseende' og at det har vært viktig for henne å 'justere' omtrent hele kroppen, i det henseende. 

 

Så jeg tenker litt her da; skyter man seg selv i ræva, bokstavelig talt? Jeg mener; når stort sett alt av det visuelle når det gjelder kropp er lagt og skapt under kniven/sprøyter/extensions og i tillegg alle bilder har X antall filter...er du rollemodell da?

 

I fare for å tråkke over; trutmunnbilder som er så fulle av fillings/restylane at andemor kan gå å legge seg...og kinnben høyere enn Galdhøpiggen...hva faen spiller det for rolle hvilken BMI du har. Verdt å tenke på, før du skyter?

 

Denne posten er dedikert mine fantastiske døtre.

Love you to pieces <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Here I go again, knytter nevene og snurper munnen, jeg skal bli tynn igjen. For 4.de gang i mitt 52. årige liv.

 

Første gang jeg ble tynn, var da jeg hysterisk slanket og trimmet (lenge før treningstudioet kom, det var Jane Fonda-videoer og lietards) av de 28 kiloene mitt første svangerskap begunstiget meg med. Jeg reddet livet til min førstefødte, ved å ligge fire måneder helt stille og uten å røre meg. Kiloene kan ikke måles i kjærligheten og lykken over å ha mitt første lille nurk i armene mine. Hun var kommet inn i min lykkelig verden, og jeg kom kjapt tilbake til matchvekt.

 

Andre gangen jeg ble tynn, var fordi jeg fikk problemer med maten. Et halvt eple to ganger om dagen var mer enn nok. Alt annet måtte ut av kroppen, og falt jeg for fristelsen for et halvt pitabrød med skinke, ble det tygget i bittesmå biter så jeg kunne nyte det. For jeg visste at det var reversibelt, maten skulle aldri bli i kroppen. Jeg var stolt over å kunne fordele 49 kilo på hele 170 cm. Jeg var syk, men skjønte det ikke.

Jeg så ut som et skjelett, og likte det. Så kom jeg opp i matchvekt igjen, endelig. Og likte det.

 

Tredje gangen var en hendelse i livet mitt, hva man kaller 'en personlig krise'. Den type krise som setter deg helt ut, i vakuum, handlingslammet. Du vet ikke opp/ned eller frem/tilbake og kroppen settes i forsvarsmodus. Den nekter å innta føde. På to uker var åtte kilo borte, og det var ikke pent. Fettet forsvinner før huden rekker å følge med, og pluttselig så jeg ikke bare syk ut, men også gammel. Og det stoppet ikke der. Før jeg fikk grepet om meg selv, var 14 kilo som dratt av kroppen min og jeg var miserabel.

Men jeg fikk komplimenter!

 

"Guuuud, så GODT du ser ut"! Gosh, Wow, gratulerer osv osv. Jeg ble nærmest bombardert over hvor UTROLIG 'godt' jeg så ut. Ja, bena mine så lengre ut (fikk jeg fortalt) nå da jeg var så tynn. Skuldre og biceps var selvfølgelig tydelig definert, og pluttselig var jeg 'sååå trent'. Jeg var tynn med minimalt underhudsfett, alt jeg var var sener og muskler. Det jeg ikke var, var lykkelig. Jeg har aldri følt meg så ulykkelig som den gangen.

 

Så nå har jeg fått de 14 kilo og vel så det, tilbake igjen. Og det går en liten jævel i meg...Nina, skal vi kjøre en 4.de runde?

 

Jeg vet jo at det vil avstedkomme komplimenter. Jeg vet at jeg igjen vil høre at jeg har lange bein. Jeg vet jeg vil få lange blikk fra andre jenter (sånn er det bare, jeg er absolutt ikke alene om det). Jeg vet at jeg vil få høre hvor godt jeg ser ut...kun basert på hvor tynn jeg er.

 

Jeg er i en bransje hvor kropp er i fokus, jeg kjenner på det hver eneste dag. Presset, strevet du må mobilisere og bevise. Du må være motivator...står du der med 12 kilo ekstra og skal råtrene 45 mennesker, er du et forbilde da? De som er der har ulik agenda, mål og motivasjon, men vil de ha en instruktør, motivator, coach og inspirator som faktisk har lår, rumpe og mage som monner litt? 

 

Ja, jeg tror det. Jeg tror det er rom for alle, både vi som er litt 'volumizers' og de som er både tyngre og lettere. 

 

Jeg har ihvertfall bestemt meg.

Det blir INGEN 4.de runde. 

Jeg er den jeg er.

 

Og mitt høyeste ønske akkurat nå, er, at nettopp DU er den du er.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Når er nok, nok og når bør jeg la deg dø?

Postet av i Blogg

Nok et set back, nok en jævlig kjip kveld.

Jeg sitter oppe og får ikke sove, så jeg kan like godt skrive. Vi har hatt dét døgnet igjen, døgnet han ikke spiser eller drikker, må ut annenhver time uten at det skjer noe...rastløs og søkende med kald snute.

Jeg sover jo ikke når han har det sånn, og at han ikke sover, er mye verre

enn min mangel på søvn. 

Det er lenge siden siste set back, vi har har hatt uker med lange søvnnetter og stabile dager med mye mat og drikke. Lange turer med Lippizzianersteg og hevet hale, har han sett ut som en bitteliten mini ponni der han tripper med vakre steg.

I dag lusket han av gårde med krum rygg, tydelig i smerter.

 

Gudbedre, jeg elsker Felix'en min, så høyt. Og enda bedre, jeg ser den store kjærligheten Gizmo har for ham. Alle de dager han lå så syk og kjempet for livet, da var Gizmo der, vek ikke fra hans side hverken dag eller natt. Det å se to dyr kjempe sammen i kjærlighet og beskytte hverandre, det er utrolig stort. 

Felix er 'hittebarnet' mitt, som i motsetning til Gizmo som jeg selv valgte, ble plassert hos meg. Da tar det gjerne litt lengre tid å knytte bånd, når man ikke velger det selv.

Som en god venninne sa; 'kjærligheten mellom dere to, er så åpenbar', og ja kjærlighetsbåndet mellom Felix og meg er sterkt, så sterkt det kan bli mellom hund og menneske.

Vi har kjempet noen slag og det har kostet skjorta.

Men vi gir oss ikke. Dagens set back er 'peanuts' i forhold til hva vi har vært i gjennom, what doesn't kill you, makes you stronger'.

Felix er nå bare 2,8 kilo og 'slipper' pels, og det er ikke så bra. Men han spiste nettopp kveldsmat (jippi! første måltid siden fredag!) og drakk vann. Lettelse...så nå binger vi, Natta <3

Takk for at du hørte på :-D

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ååå, herregud. Den kjipe, aller kjipeste følelsen. Av å ha dummet seg så til de grader ut. Driti på draget og det eneste du ønsker er å svelge tungen og reversere hele episoden. Noen som kjenner seg igjen?

 

Og nei, jeg snakker ikke om de små dagligdagse flausene som de fleste av oss opplever. De vi preller av oss etter to sekunder, 'shi* happens'. 

 

Jeg tenker på de virkelige blemmene, de som forfølger oss og gjør at vi våkner med et rykk om morgenen med "HVA HAR JEG GJORT"? Og kjære Gud, ikke la det være sant?

Legg på en dæsj fylleangst, så vipps! så har du laget deg verdens dårligste dag.

Vondt i magen og kaldsvetten siler, men stort sett gjøres megatabbene i edru tilstand, midt på lyse dagen og helst på en vanlig hverdag.

 

 Den mest uskyldige episoden (som jeg vet om), var da en venninne var ute på søndagstur med mannen sin, og langt inne i skauen traff de et par med en liten gutt. Sosiale og utadvendte som de er, pratet de i vei og underveis henvendte min venninne seg til den lille gutten med "det må jo være hyggelig å være på søndagstur med besteforeldrene dine!".

Need I say more...ETT blikk fra 'bestemor' og da var den hyggelige skogssamtalen over.

 

Hakket verre var min egen blemme (jeg sov ikke på mange netter, enda så uskyldig det tross alt var). 

Jeg havnet i en veldig hyggelig samtale med to damer og vi skravlet i vei og jeg var forutinntatt overbevist om at det var mor og datter jeg hadde denne hyggelige samtalen med. De så nemlig slik ut, helt sant.

'Datter' så kanskje ung ut for sin alder, og 'mor' omvendt, men ja, de så ut som de hadde minst 20 år seg i mellom. Og jeg dreit selvfølgelig på draget og sa noe så dumt som "så hyggelig at du tar med deg datteren din ut på shopping".

 

Jeg glemmer aldri det blikket, munnen som bevret, hodet som ble lagt litt på skakke mens hun mumlet..."hun er venninnen min".

 

Det berømmelige gulvet, de gulvlemmene alle skryter av åpner seg når du trenger de. De åpnet seg ikke, jeg hadde ingen steds å gjemme meg. Ingenting.

Og det hører med til historien, at to måneder senere, traff jeg henne igjen. Og nå så hun ut som venninnen. Nesten.

 

"Herregarderoben er ut og til høyre". 

Venninnen min og jeg hadde nettopp avsluttet en treningsøkt, og mens jeg ryddet salen stakk hun inn i garderoben for å skifte. Hun hadde akkurat dratt av seg det svette tøyet og sto i nettoen da en person pluttselig sto foran henne. 

Jeg vet ikke om jeg klare å videreformidle det absurde i det som videre skjedde, jeg måtte jo le da hun fortalte meg hva som hadde skjedd, men samtidig full av empati for denne kvinnen som ble tatt for å være en mann. 

For venninnen min slo begge armene i kryss over brystet og ropte ut "herregarderoben er ut og til høyre"!

 

Jaja, jeg håper og tror de alle kom seg og ikke lider unødig traumer i dag.

 

Men, man skal ikke kimse av malplasserte kommentarer. Det som for oss kan virke uskyldig og harmløst, kan for andre lage stygge arr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Blir du med meg til Cotignac?

Postet av i Blogg

Ikke før er sommeren over, før jeg begynner å tenke NY sommer. 

Jeg pleier å si at jeg' tisser rosa' hele ferien, for det spares ikke akkurat på rosévinen når jeg har 100% ferie...som dog er meg vél fortjent, ikke sant?

 

Men nuh! Tilbake til hverdagen og lange dager i butikken (som jeg kommer tilbake til ved en senere anledning) og timene mine hos SATSElixia. 

Så utrolig digg å være tilbake til begge deler, og det å være engasjert hele dagen, hjelper selvsagt på savnet ved å ikke ha jentene mine hjemme... :-(

 

Men altså, nå som vannmuggen og for å ikke snakke om treningsflasken, har erstattet glassene med 'vitaminas', ser jeg at diverse kroppsdeler higer etter litt mer enn å ligge i vater på strand og i vann.

 

Og heldige, HELDIGE, jeg. Som får være med til vakre Cotignac i Provence, for å inspirere, veilede, motivere og trene en gjeng på inntil 12, i og rundt et fantastisk herskapshus.

Jeg har allerede treningskonseptet ganske klart; en liten morgenøkt og en litt lengre ettermiddagsøkt, med MASSE morsomt i mellom. 

Øktene vil jeg tilpasse så de er noe alle kan være med på, og kjøre etter nivå og dagsform. Vi vil trene i naturen, på terrassene, i bassenget, og i områdene rundt dette pittoreske vakre stedet.

Jeg vil også evt være tilgjengelig for private PT-timer, hvis man skulle ønske noe mer og helt individuellt tilpasset trening/kostholdsveiledning.

 

Jeg gleder meg vilt, og ønsker nå bare at høsten og vinteren kan komme kjapt og forsvinne enda fortere. Jeg vil ha vår, sommer, trening og vitaminas, og det aller helst med deg <3

 b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.14.png

Frokost

b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.04.png

Lunsj

b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.25.png

 Og midt i mellom...

 

 

Cotignac våren 2017.

Hei, jeg må booke treningsuke for 'vårens vakreste eventyr', helst i kveld og senest i morgen! Seks dager med trening, sol, laid back fun, masse god mat&vin og ellers hva man måtte ønske seg i vakre Cotignac! Huset (hvor alle får eget lekkert rom) er ledig ukene 13-19 mai, 9-16 og 16-23 juni. Vi har plass til 12 deltakere i dette fantastiske herskapshuset, som med sine 5,5 mål private hage bl.a. rommer et stort saltvannsbasseng, terrasser og mer enn nok plass til både sosialt og 'egenpleie'. Gå gjerne inn på Motivasjonsreiser.no og sjekk fasilitetene :-) Jeg setter stor pris på tilbakemelding om hvilken uke som evt kunne passe best (no committment, har bare følerne ute ;-) Tusen takk <3

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er du en pruter?

Postet av i Blogg

Da bør du kanskje tenke deg om én gang, og gjerne fler hvis du liker å la det gå sport i det. Og nå tenker jeg ikke på alle markedsselgere og andre kremmere som har lagt på nærmere ti-gangen som utgangspunkt når prutingen er en del av 'gamet'. Det er en helt annen greie.

Nei, jeg tenker på min gode venn Malick. Malick og de hundrevis av 'kompisene' hans som tråler strendene langs solkysten. Hver eneste dag  året rundt, i brennhet sand og nedlasset av varer. 

 

Ja, veldig mange tilbyr kopierte designvarer, noe jeg av prinsipp aldri kjøper. Både fordi jeg ikke vil støtte en korrupt industri, samt at det kunne ikke falle meg inn å sprade rundt som en wannabe og flashe noe som ikke er hva det utgir seg for. Men jeg støtter disse gutta, og Malick er en av dem.

Jeg har kjent Malick i seks år. Malick er fra Senegal og jobber hele kysten fra Malaga til Marbella, hver eneste dag, året rundt.

 

I dag fredag, er muslimenes helligdag som søndag er for oss kristne. Da han kom til stranden i dag, spurte jeg hvorfor han ikke er i moskeen for fredagsbønnen...jeg har spurt ham om dette mange ganger før, så jeg visste svaret før det kom; 'you know, Nina, I have to work to support my family, but in two months I will take a Friday off'. 

Om to måneder planlegger Malick en fridag. Tygg litt på den. 

 

Malick fra Senegal har kone og to sønner hjemme. Guttene er tre og 14 år gamle, og det store spriket i alderforskjell på sønnene har sin naturlige 'jeg er jo ikke der veldig ofte'-forklaring.

Og denne vidunderlige vennen fra Senegal viser meg et bilde av 'stueveggen' hjemme. Fire bilder henger på jordveggen; ett hver av sønnene, ett av hans vakre kone, og ett av Smula og meg, tatt for noen år siden. 

 

Malick blir prutet på hver eneste dag, året rundt. Alt han tilbyr med sitt sjarmerende og alltid høflige smil, blir sablet ned. Ikke av alle, selvsagt, men av veldig mange. Malik starter dagen før vi har begynt på frokosten og han avslutter når vi dusjer av oss sand og Middelhavsvann blandet med dyre dråper sololje. Malick finner veien til en varm brakke han deler med mange andre, mens vi åpner en rosé og setter oss i sval terrasseskygge.

 

Og ja, det er sånn det er og vi kan ikke gjøre så veldig mye med det. Men kanskje vi kan gjøre bittelitt alikevel. Kanskje vi kan la være å prute. Hvis vi velger å handle fra disse stolte strandselgerne, så kan vi vel betale det varene deres faktisk koster? Husk at for hver euro du pruter, så er det en familie som får mindre å spise, et barn som må vente et år til før det kan begynne på skolen. I beste fall.

 

Med varmt glitter i de kølsvarte øynene, forteller Malick meg at han skal hjem i desember, for hele seks uker. Kanskje blir Malick trebarnspappa til neste høst? Ingen vet hvor veien går og hvor mange munner han etterhvert må mette. Jeg har opprettet et lite fond til sønnene, bittelitt for meg men stort for ham og familien. Alle monner drar, som kjent. 

Og vi pruter ikke, gjør vi vel?

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er du klar for bikinisesongen?

Postet av i Blogg

Jeg fikk et spørsmål fra en jente (også kalt voksen dame), på en av treningstimene mine denne uken; 'Nina, hvordan blir jeg kvitt denne?' Mens hun tok et godt tak i mageskinnet med begge hender og liksom dro det ut med en foraktelig mine. Jeg kjente med én gang at jeg ble litt trist, men jeg tar alle mine kunder dødsens alvorlig, både de jeg trener i grupper og de jeg trener individuelt. Mitt spontane tilbakespørsmål var, 'hvorfor vil du bli kvitt det?'

Sikkert et superteit svar, og ikke helt det hun ønsket...men; situasjonen tok en vending. Siden vi var i en sal med en fast gruppe jenter/damer som etterhvert kjenner hverandre godt, sa jeg høyt og tydelig, 'vet du, det tror jeg kan bli vanskelig'. Fordi jeg vet sånn noenlunde hvordan hun lever og trener.

Mange tror (og håper) at instruktører og personlige trenere har den 'hemmelige oppskriften' på hvordan bli kvitt magefettet og bygge sprettrumpe. Og ja, jeg har en plan med alle som kommer til meg, spesielt de som betaler store summer for PT-timer, selvsagt legger jeg meg i den ytterste selen for å skreddersy programmer slik at de skal nå sine mål. MEN, ikke alt kan fikses i en fei eller med trening. Til damen som halte og dro i magefettet sitt, sa jeg; vi har alle våre depoter, og det for en grunn. Dermed fikk jeg alles oppmerksomhet. Damegjengen satt på mattene sine klare for en lang runde situps (og nei, det hjelper ikke på magefettet og ta tre hundre av de om dagen). Kort fortalt lagrer sunne kropper mer eller mindre fett for 'a rainy day', og overgangsalderen kan eskalerer dette mer enn du trodde var mulig (hah! her snakker jeg av erfaring). Så med mindre vi bare trener og spiser fettfattigmat, eller er sylslanke fra naturen av (noen har de 'tynne' genene), så har kroppene en god tendens til å fylle opp 'depoter' og da spesielt når vi kommer i godt voksen alder.

Så hva er viktig, tenker jeg...det jeg prøvde å formidle til damene den dagen; hva skal vi bruke energien vår på? Her kommer dere på trening flere ganger i uken, dere ler, skravler og har det gøy, også skal litt magefett spolere resten av dagen? Skal dere slutte å unne dere den gode sausen eller det ekstra glasset vin, hvis det er det dere har lyst på?

Jeg satt og tenkte på dette i ettermiddag, da jeg rakk de siste solstrålene i en trang topp og kikket ned på min egen mage. På umerkelig vis har den på en måte ekspandert, og det til tross for mer trening enn noensinne og stort sett sunn mat. Jeg dytter ikke en eneste karbohydrat mer enn nødvendig og fett er jeg ikke så glad i (bortsett fra søndagsbacon), og allikevel har jeg fått et depot. Akkurat der jeg ikke ønsker det. Kunne det ikke ha vært så grei å lagt seg litt høyere opp og fordelt seg på hver sin pupp? 

Jeg har et triks som jeg anbefaler på det sterkeste; still deg naken foran speilet og gå nøye gjennom hver kvadratcentimeter. Erkjenn at du kanskje ikke er like happy med alt, med drit nå i det og FOKUSER på det som er bra! Jeg f.eks (og dette er MIN oppfattning og helt ærlig talt null interessant hva andre måtte mene) er fornøyd med leggene mine, synes jeg har rimelig bra rumpe og digger skuldrene mine. Og når resten faller sammen, sier jeg til meg selv at 'du er jaggu ikke verst til å være 51'. Mitt mantra, finn ditt og gjør deg selv glad! For vet du hva? Kroppen din er fantastisk, det er ditt instrument til å leve og bruk den som du ønsker! 

Bildet er fra bladet Kamille, og en jente som er STOLT og glad over kroppen sin. 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er du på slanker'n? Styr unna dette!

Postet av i Blogg

Med januar, kommer også slanking for mange, innlemmet i nyttårsforsetter eller ikke.

Vi bombarderes av tilbud på slankeprodukter (ihvertfall jeg, vet de noe jeg ikke vet?), med overivrig overtalelsesvilje og mer eller mindre gode argumenter. For at jeg, og akkurat JEG, trenger deres produkter. Mange er ute etter å gi meg dårlig samvittighet, og spiller også på helt andre ting enn det å faktisk måtte ha lyst til å bli ørlite smalere om midjen.

Og noe av det mest festlige (ja, jeg har gjennomskuet slankeprodusentene, haha), er alle de 'personlige' mail jeg får. Før var det fra 'leger', kjekke herremenn i hvite frakker som hadde forsket på produktet i mange år og kunne vise til 'oppsiktsvekkende' resultater. Men det var før, nå kommer slankemailene fra 'Irene Olsen', 'Marianne Larsen' og 'Kari Gundersen'. Blandt andre. Og de begynner alltid mailen med "Kjære Nina...". Så da skal jeg bli litt sånn; 'Oj, hun skriver til MEG, til meg personlig!'? Og så skal jeg vel gå fem på og kjøpe produktet med 'gratis' prøveperiode på 30 dager (betaler bare porto og ekspedisjonsgebyr på 149,-) og med løpende abbonement som med bitteliten skrift i en enda mindre 'snakkeboble' kan opplyse om at det påløper kr. 485,- per måned...+ gebyrer.

Så etter all bombardering, kapitulerte jeg og bestilte min 'prøvepakke' fra NN. For NN lovet meg ikke bare å bli kvitt den lille pølsa som klorte seg fast under navlen etter julens utskeielser, men med pakken ble det jaggu lovet et aldri så lite Nirvana! Pillene ville nemlig ikke bare fjerne muffinsmage, men også ta seg av ridebukser, dvaske knehaser og pelikanarmer. Men det stoppet ikke der, og de var ikke mer beskjedne enn at de også garanterte for økt forbrenning, metthetsfølelse, regulering av hormonet østrogen, dempet søtsug og hold dere fast; ØKET sexlyst! 

WOW, tenkte jeg da, finnes virkelig alt dette i én pille? Det siste har jeg ikke tenkt på (som tidligere nevnt, man skal være dønn ærlig på blogg (ikke alle er det, nemlig!)), men all of the above? Yess, give it to me! 

Jeg er litt sånn; ikke ditch noe du ikke har prøvd. Med så mange forskjellige PT-kunder og flere hundre som trener med meg hver eneste uke og spør om råd, ja da er det greit å være innafor så jeg kan argumentere for hva jeg synes er OK og ikke OK.

 

Men før jeg vurderte å svelge 'vidunderpillene', ville jeg se hva som evt ville skje når de var inne i kroppen min. Så jeg la en 'daglig dose' i et glass og innbilte meg at det var magen min. 

Anbefalt dagsdose:

b2ap3_thumbnail_2015-01-15-20.42.03.jpg

Helte på vann, og lot det stå noen timer...

b2ap3_thumbnail_2015-01-15-20.43.20.jpg

Geléklumpen som ble vippet ut av glasset etter ett døgn, hadde skiftet farge og konsistens.  

b2ap3_thumbnail_2015-01-17-17.58.28.jpg

Lyst til å prøve? Vel bekomme...

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Energibomber, det trenger vi nå i januar!

Postet av i Blogg

Energibomber kan være så mangt, og jeg henter mine gjennom trening, venner, familie, bikkjene mine, opplevelser og mat. Blandt annet. I tilfeldig rekkefølge, selvsagt! For noen ganger er det noe som gir mer energi enn annet, så det gjelder å ta det man trenger til rett tid! Da har man også mer å gi andre, tenker nå jeg.

Energi i mat? Ja så absolutt! Jeg er ikke særlig tilhenger av 'smarte' dietter, og det ligger laaaangt inne å sette mine PT-kunder på spesielle kostholdsdietter. Min filosofi er mer i retning "tenk hva du tar inn og hva du forbruker". 

Og denne 'energibomben' passer absolutt alle (med mindre man ikke kan spise kylling, da er det bare å droppe fuglen), er full av vitaminer og andre godsaker, smaker fabelaktig (jepp;selvskryt:-) og er superduper lett å lage!

b2ap3_thumbnail_2015-01-05-20.49.08.jpg

Kyllingfilet skjæres i tynne strimler og stekes på passe sterk varme med kryddeer du liker (chili, hvitløk, basilikum her) i nøytral olje. Ferdig og vips ut av pannen og legg lunt. Samme panne får en god dæsj olivenolje og følge av en bunt asparges som peppres og saltes mens de stekes kjapt på sterk varme så de får stekeskorpe med helt al dente, dvs med tyggemotstand og nesten litt rå (men varme) inni. Legg til side.

En pose 'babyleaf mix' ferdig vasket og så enkelt (eller velg din favorittsalat) i en stor bolle/fat. Skjær lange søte paprika i tynne skiver, slangeagurk i staver, tomater i små kubber (dropp båter; kjedelig), et lite stykke fast og fin gresk feta om du vil, som du smuldrer over salaten sammen med syltynne skiver rødløk...

Bland alt godt, sammen med de lune kyllingbitene og legg asparges på toppen. Et par gode tak med pepperkvern og noen gode sirkler med din aller beste olivenolje, og bomben er din!

b2ap3_thumbnail_2015-01-05-20.49.29.jpg

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

En fuktig dag hos naprapaten...

Postet av i Blogg

Jeg begynner så smått å innse det, jeg har kommet i 'overgangsalderen'. Et grusomt ord, benektet og holdt på flere armlengders avstand, eller rettere sagt, flere års avstand. For til tross for at jeg nærmer meg 51, har jeg ikke hatt den fjerneste idé om hva denne alderen i overgangen innebærer. Joda, har hørt de verste historier om hva som skjer, alt fra rødflekket hals til hårtap, ukontrollert skjelving og diverse forandringer både oppe og der nede og som gjør at man bør sette det meste av den amorøse delen av livet på vent. Og jeg har smilt litt av hele greia og tenkt at hah! det skjer ikke meg, og nøt faktisk (i den grad det er mulig) gynokologens 'oppdatering' i fjor; "fortsett med spiral du, for her er det full rock'n roll". Og SÅ lenge var Eva i Paradis...

Hvor pluttselig kan egentlig kroppen reagere og nærmest snu seg mot deg og peke nese? Litt sånn, hva sa jeg? Du slipper ikke unna, ædda bædda! 

Så ja, når jeg tenker og kjenner etter, så har 'symptomene' vært der. Men jeg er faktisk dritgod på å ignorere symptomer, det går som oftest over av seg selv, ikke sant?

Men INGEN forberedte meg på SVETTETOKTER! Eller 'hot flashes' som det heter på mitt andre moderspråk, og som høres hakket mer kultivert ut. Så ja, jeg har 'hot flashes', og det i de aller mest ugunstige og PINLIGE situasjoner. Dritflaut, grusomt og jeg ønsker bare at den berømte åpningen i gulvet skal redde meg, ta meg bort vekk fra det utrolig ekle og ubehagelige.

Men av alle de ca 'hundre-og-noen' gangene kroppen har gått fra knusktørr til en middels regnskog på under tre sekunder, er naprapaten den verste. Ikke selve naprapaten da, stakkars, han tok det med tilsynelatende fatning.

Så, første time med et fremmed menneske som ikke kun har til hensikt og sjekke akkurat her eller der, men litt overalt. Hva har man på seg da? Jeg tenker praktisk og logisk (gynokolog=skjørt/lang skjorte, mammografi=bukse/topp med løse stropper, tannlege=dri-fit/korte negler), og siden det er kun knær og korsrygg som skal sjekkes, føler jeg meg rimelig smart og forberedt når jeg ifører meg en løs velourdress, over en topp med innsydd BH samt en stringtruse. Jadda...

Det er tre minusgrader ute, og jeg lurer et øyeblikk om jeg kanskje har for lite klær på under vinterjakken, for jeg er så langt fra 'hot flashs' som det går an. Fryser litt, men føler meg faktisk ganske komfortabel i det jeg går inn i venterommet og setter meg ned. 

Da skjer det, og det tar nøyaktig tre sekunder. Blodet strømmer til fra uante kanter. Det begynner med prikking i brystet, under rumpeballene (hvor i helsike kommer dét fra?), i nakken, også flommer det over..."pust, tenk, tenk på noe annet! Tenk på ski, kulde, sne, isbiter, hva som helst!" 

Jeg griper etter et blad som ligger på bordet og begynner frenetisk vifting, må bruke begge hender så bladets luftstrøm kan gå fra isse til mage. Etter åtte vift går døren opp, og inn kommer to pene og veldig 'pyntelige'' damer, definitivt ikke kledd i velourdress. Jeg smiler svett, legger fra meg bladet og smetter inn på toalettet; kaldt vann og tørkepapir pleier å hjelpe. I det jeg lukker døren bak meg, slår en vanvittig hete mot meg. Det bittelille gjestetoalettet på 2,5 m2 er også utstyrt med en tørketrommel, som går på full guffe. Det må være 52 grader der inne, svetten siler og jeg rygger ut og tilbake i stolen. Jeg kapitulerer, smiler stivt gjennom svett lugg til de pene (og helt tørre) damene og vurderer om jeg skal legge helsetøflene kjapt tilbake på plass (svetter heldigvis aldri på føttene uansett hvor store hot-flashene er), gripe jakken min og komme meg ut i den deilig-kalde luften og late som ingenting...og i det jeg reiser meg, kommer Fredrik ned trappen.

'Velkommen, Nina, hva kan jeg hjelpe deg med?' Jeg har lyst til å si 'tørk meg opp', men mumler frem et kne jeg ikke kan bruke og en rygg jeg ikke kan bøye. Han stiller 'tusen spørsmål' men jeg svarer i hytt og pine, for det eneste jeg tenker på, til tross for hvor sabla vondt det gjør i kne og rygg, er svetten som renner ned langs ryggraden, mellom puppene, ned langs tinningen og under øynene.

Så kommer det; OK Nina, kan du ta av deg buksene? Jeg nøler mer enn det sekundet som er naturlig, og Fredrik sier; 'eller er det et problem?' Åh, Gudbedre, er det MULIG å føle seg mer teit enn akkurat da, og det eneste jeg kan si er "ja, det er faktisk et problem, for trusen min er dessverre altfor liten"...Hva, sa jeg virkelig det! Føler meg som en kronidiot, men ikke f... om jeg skal ligge på benken med stussen i fri dressur og med en liten gjennomsiktig trekant foran. Han skulle jo bare sjekke et KNE! Men han er helt uanfektet og sier det går helt greit siden jeg har så vide (velour) bukser. Og er tilsynelatende helt uanfektet over at den er alt annet enn tørr.

Noe av det mest grusomme med disse 'hot flashes', er at jo mer man stresser over det, jo verre blir det. Tenke, tenke is, kulde og masse kjedelige ting, nope, hjelper ikke. 

Så etter strekking av kne i alle himmelretninger, og på tide å skifte laken på behandlingsbenken, beordrer han meg ned på gulvet. Jada, stående, vi er jo hos en naprapat, for Heavens sakes. Så kommer det; kan du ta av deg på overkroppen? Ehhh..holder det at jeg drar toppen helt opp til nakken? Please? Nei, du må ta den helt av. Sier Fredrik.

Og jeg som overhodet ikke er sjenert! Som er mer enn fortrolig med kroppen min og ganske etter forholdene 50+ stolt av puppene mine! Med ryggen til trekker jeg toppen over hodet og forbanner min egen lure ide om praktisk topp med bh, mens svetten siler i tinninger og under øyne. Kjenner jeg er fuktig bak lårene også...kan det ses gjennom den beige velouren? Kanskje det ser ut som jeg lekker? Stilig, skal det se ut som jeg har inkontinens i tillegg??? Jeg har da for pokker 12 egg i hver stokk! 

Men de er visst en døende art for mitt vedkommende, disse eggene.  Og jeg har ledd som knirker litt og østrogen som innimellom kjører sitt eget løp. Men nå er jeg forberedt. Jeg har lagt frem stussdekkende undertøy i sort blonde (man har da litt stil, tross alt) og BH som tåler en ryggbehandling. Jeg skal puste dypt og se for meg isfjell og frostrier, jeg er klar for Fredrik.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Utetrening - året rundt!

Postet av i Blogg

 Jeg har noen stabeist av noen PT-kunder, og da spesielt én som utmerker seg som den 'staeste'. Om det er jeg som pisker ekstra hardt, eller om det er han som drar på den 'ekstra mila', er ikke alltid godt å si! Men en ting er sikkert, vi gir oss ikke noen av oss, og det faller mange 'interessante' gloser underveis! Så veldig greit at vi stort sett har banen for oss selv og at barnehagen ligger på mer enn god nok hørbar avstand.

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.30.23.jpg

Man trenger ikke allverdens utstyr for å gjennomføre en uteøkt. Et par strikker, balansematte, ball, matte og justérbare vektmanualer, og vi kan fylle en time med forskjellige øvelser OG gjøre noe helt forskjellig neste gang, med samme utstyr. 

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.40.44.jpg

(utfall frem og bak på samme fot x 8, 3 rep. Stasjonær fot på balansepute. Trener forside/bakside lår, sete, mage/rygg. Puten gjør at også coremuskulatur får ekstra stabilitet). 

Årets første snefall, og det stopper ihvertfall ikke oss! Superundertøy, gode sko, hansker, lue og vindbreaker, så svetter man selv i ti minus. Men det er også kanskje maks hva jeg anbefaler når det gjelder utetreningstemperatur...men jeg ser alltid an 'offeret' mitt, noen tåler trening i 3-4 minusgrader, andre kan kjøre på i lavere utetemperatur. Og er det kaldt nok, gjelder det å holde steamen oppe så kroppen ikke rekker å blir kald, samt unngå de mest ekstreme øvelsene som gir høy puls. Men det er som sagt, veldig individuelt. 

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.42.12_20141126-223449_1.jpg

(flies (skuldre/rygg-trapezius) med tunge vekter. Stå lett foroverbøyd med bøyde knær, stabiliser rygg ved å svaie lett og stramme magemuskulatur. Start med vekter sammen opp mot brystet og press bak med knekk i albuledd og press skulderblader sammen)

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.51.11.jpg

 (rumpe/lår; fest stram stikk (her i fotballmål) i løkke og fest midt under skoen. Len fremover og stabiliser rygg (helt rett og stram mage) med paralelle hofter. Støtt med hender i stolpe/vegg og strekk bak med strakt ben, x12 på hvert ben x 3)

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-16.09.26.jpgb2ap3_thumbnail_2014-11-07-16.10.08.jpg

(pullover; trening for rygg/mage/skuldre/side, tung vekt senkes med strake armer fra brysthøyde og ned bak hodet, mens ryggen presses ned. 16x3 reps avhengig av vekt/evt supersett).

Så neida, været stopper ikke treningen. Her har vi trent i 28 pluss og ti minus. Sommeren har en del av banen i skyggen av en bjerkeallé for de som ikke liker solsteken, og vinterblåst kan legges til østsiden i le av fjellet. Banen er oppvarmet og derfor helårsaktuell. Så liker man å trene ute, er det lite som bør stoppe deg. Kle deg for 'anledningen' og alltid sørg for nok drikke! 

Og dette var selvsagt kun en brøkdel av all den moroa man kan finne på, med eller uten pisk. Og du, husk å fylle på med proteiner etter økten.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.
Blogg
Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg ...
Les mer...
Når jeg er i mitt mykeste hjørne, har jeg de skarpeste kantene.
Blogg
Jeg våkner med den klumpen i magen, den du vet...som du ikke riktig vet hvorfor er der. Jeg la meg ...
Les mer...
Krøll ett jævla hår på mine døtre's hoder, og du er uten baller
Blogg
Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd f...
Les mer...
You're simply the best, better than all the rest
Blogg
For det er akkurat hva du er, hele tiden. Tro det eller ei. Og hvis alle tenkte det (uten å bli alt...
Les mer...
Huset er musestille og jeg er pisse redd.
Blogg
Herregud, så stille det er i huset. Eneste lyden er 'blopp-blopp' fra de alltid sultne koiene som sp...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

kjærlighet frappé restitusjonsmat Sommermat paprika vårslepp Tzatziki salat Frokost Sandwich møkkamenn Høstsnadder Rosévin venninner feel good pommes frites superdigg vennemat Italia russebarn russetid shopping dirty ferie Pizza Pakistansk mat Lunsj julegaver eplekake kjøttkaker hjemmelaget meal Kald drikke røkelaks Be happy fresh friskt tomatsaus Sunn mat! litt fest i hverdagen søndagsmiddag Blåskjell kakefest Eid parmesanchips Trening Hverdagshygge iskaffe småretter Pynt Serrano Søndagsdigg sushi mammahjerte Lev godt Il Buongustaio død Nestkjærlighet Congratulations Spania desserter kosemat helse Spicy lørdagsdigg suppe superenkelt boller selvpleie images Styrke pestoboller Thai Fisk mozarella syltet frukt oliven Nyttårsforsett smakfullt Hovedrett superdigg restitusjonsmat Kylling krabber pasta Hummer Styrkeøkt elsker deg tapas Enkelt kjøttboller Svinekjøtt hverdagsmiddag Leve livet Iberico Feriemodus sauser Mett av en rett halloween Ziconda Soldager jul spareribs love på egne ben Hamburger omelett Feriemat Det gode liv Naprapat kvinnefest scampi taco/wraps/tortillas hjemløs Frukt rettferdighet maroccan oil coctails reker i hvitløk secondhand grønnsakssuppe barn vårløk supersaft Omtanke Canary Island chevre creepy sort/hvitt Fylla ostemat bilder bra nok kake Tomater rakfisk verdens beste alene aubergine/tomat/parmesan chèviche kylling Grønnsaker parmesan Overgangsalder Indrefilét slank deg sunn ost Kyllingburger likør verdens beste kjøttboller reker foto chili Poteter barnevennlig middag unntakstilstand ettertanke egg insekter Dagenderpåmat Svettetokter Personlig trener døttre snacks fiskesuppe Vær deg selv plommer Moules frites influensa enklere-blir-det-ikke raskt og lekkert Strandliv bake Noodler broccoli familie gjørdetenkelt tilbehør fetaost sommerkveld drittsekk myk hud fashion misunnelse Sjømat kamskjell Skalldyr restemat maki døtre Førjulsmat Må ha rosépepper loveyoutopieces Bacon ruccola drinker Feel good about your self avocado Kjøtt girlpower Laks kropp neger cocktail Juledigg torsk Nattmat pretty kreft vegetar Steinbit voldtekt Grill spinat Katrine spoiled olivenolje rynkefri Familiemiddag ensomhet aubergine savn forretter healthy hot suppe botox Venner healty gjærbakst Venninnemat pen Middelhavet solskinnsboller eggerøre top 10 pitabrød Thank You Øl&Aquavit hold deg frisk

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)