Min yngste datter er bakeglad, en kombinasjon av det faktum at jeg ikke er det, og at hun elsker hjemmelagde kaker. Så når hun pluttselig får lyst på kake, ja da setter hun i gang på minuttet! Og jeg må jo bare innrømme, at selvom jeg hverken liker å bake eller å spise kake, så er denne bare helt vidunderlig god. Ikke for søt, ikke før kremet, men passe frisk og krydret. Hun har satt sin egen lille vri på eplekaken ved å bruke vaniliekrem. En overraskende god kombinasjon; varm gjør den flytende, kald gjør den fast, og krem eller is  blir overflødig.

Til en 30 cm springform, bruker hun sånn ca:

180 g siktet hvetemel

180 g sukker

180 g smør

4 egg

1 ss bakepulver

1 ss vaniliesukker

0,5 dl melk

3-4 store epler

3-4 ss vaniliekrem

sukker og kanel til topping

Veldig greit å holde seg til noenlunde samme mål på alt, så er det lett å huske.

Bland temperert smør og sukker og visp inn eggene ett av gangen. Tilsett siktet hvetemel og rør det godt inn med melk, vaniliesukker og bakepulver. 

Skrell eplene og skjær i tynne båter.

Ha deigen over i en smurt springform og legg små klatter med vaniliekrem over. Dekk med eplebåter og strø sukker og kanel over det hele.

Sett midt i ovnen på 180 grader og la steke i ca 40 minutter, til kaken puffer seg.

Ferdig! Skjønner at fristelsen er stor og de herlige duftene frister til å smake med en gang, men vær tålmodig og la den hvile en ti-15 minutter.

Nytes varm med vaniliekrem som renner deilig ut, lun med litt mykere krem, eller helt kald med fast krem. Alt like godt, og blir det mot formodning kake til overs? Like god dager etter, evt super å putte i fryseren.

Som tidligere nevnt, så er jeg SVÆRT lite fan av posemat og sier 'nix, ikke i mitt kjøkken'. Men, man skal vel aldri si 'aldri', og fallitt er dagens realitet...

Og her fraskriver jeg meg alt ansvar og skylder på en småstresset 17-åring.

For hvem kommer løpende inn døren med en stor pose browniesmix med følgende bønn "mamma, please lage denne mens jeg dusjer, skal være på jentefest om tre kvarter"!?

Så, hva gjør man da? Jo man blander flytende margarin med egg og litt vann og rører inn masse brunt pulver fra pose (..yak..) til en seig masse og heller alt i en aluminiumsform (så hun slipper å tenke på en kakeform som skal være med hjem etter festen).

OG - jeg må innrømme at det duftet deilig fra ovnen de 25 minuttene det tok å bake browniekaken. Og jeg som ikke liker kaker...

Men jeg kunne jo ikke bare sende henne avgårde med en brun 'greie' i aluminiumsform (har da en viss ære i behold!), så det tok meg fire minutter med enkel, men grei og kjapp dekorasjon. En liten pappskive fikk seks hjerter skåret ut med tapetkniv, og to av hjertene som ble skåret ut ble lagt over pappskiven på kaken. En dæsj melis i dørslag (sil) drysset over sjablongene. Bort med platen og hjertene (sjablongene), og en liten snemann med spade fikk plass i mellom. 

Superenkel og litt billig løsning på en 'festkake', men med tinnfolien synes jeg det funket med en litt skøytebane-følelse for snemann-kaken.

Og tenåringen var fornøyd, hva mer kan man ønske da?

Døtrene mine har alltid 'klaget' litt over min manglende interesse for kakebaking. Ja, baking generelt. De har aldri helt skjønt hvorfor jeg som er såpass interessert i å lage mat, ikke har latt de få hjemmebakst gjennom hele oppveksten (joda, jeg har bakt bursdagskaker).

Selv fikk jeg 'Go'kake' hver eneste lørdag gjennom hele min barndom. Min mamma er nemlig helt rå på baking, og har nok vært øøøørlite frustrert over min mangel på interesse for sukker, mel og bakepulver.

Og her har interesse og talent tydeligvis glatt hoppet over en generasjon, for begge mine døtre har ikke bare interessen, men de er like rå som min mamma til å bake!

Mens Julie har perfeksjonert seg på gjærbakst, er Mie's spesialitet kaker.

Når sant skal sies, så spiser jeg ikke lenger kaker. Jeg begynte å miste interessen etter første graviditet for 22 år siden (mine svangerskaps-cravings var alt annet enn søtt), og interessen har bare avtatt med årene og nå er jeg helt 'avholdende'. Ja, jeg VET jeg går glipp av utrolig mye som jeg vet de fleste synes er kjempegodt, men for meg er lysten på kaker bare helt fraværende.

Helt til i går.

Da bestemte Mie seg for å lage EPLEKAKE!

Og i mitt kakereportoar, er det verstingen av alle kaker. Varm eplekake med is er noe av det kvalmeste jeg kan tenke meg. Og jeg har aldri skjønt hvorfor jeg tilsynelatende er mutt putt alene om å synes akkurat det, men har for lengst vendt meg til "hvaaaa, liker du ikke varmeplekakemedis?" .

Kaker skal i beste fall, være kjøleskapskalde.

Men altså, her er Mie's helt egenkomponerte oppskrift på en eplekake som ikke bare smeltet mammahjertet, men faktisk var helt nydelig.

Målene er sånn litt på slump, men jeg fulgte med i prosessen og dette er ca hva hun brukte til en paiform (ca 30 cm i diameter):

200 g sukker (1/2 raffinert/Sukrin)

160-180 g smør

200 g hvetemel

3 store egg

1 ts bakepulver

1 ts vaniliesukker

1/2 dl lettmelk

3 store grønne epler

1/2 pakke ferdig vaniliekrem

kanel&sukker på topp.

Så var hun i gang;

Rørte romtemperert smør luftig med sukker, tilsatte så ett og ett egg mens biceps'en fikk kjørt seg. Siktet inn hvetemel, bakepulver, vaniliesukker og melk og rørte videre.

Med slikkepott over i form med bakepapir.

Så kommer det jeg tror må være hemmeligheten;

Syrlige grønne epler ble skrellet og skåret i syltynne skiver.

Og absolutt hele deigen ble dekket. Først med eplene, så med vaniliekrem.

Litt sukker på toppen og godt med kanel, og inn i ovn på 180 grader...vi tok ikke helt tiden, men da den var gyllensprø i kantene (en drøy halvtime?) var den helt klar for kakemonser.

Den er helt sikkert nydelig og aller best, varm/lun og med vanilieis.

Mie's 'kakaotopping' fikk duge som tilbehør på bildet.

Etter to timer i kjøleskap (kaken altså), spiste jeg mitt første kakestykke på mange år.

Og så ett til i dag, til søndagsbrunchen. 

Var om mulig enda bedre i dag...