Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket kjærlighet

Tusen takk facebook, som hver dag i disse tider minner meg på hva og hvor min kropp og sjel var for ett år siden på denne tiden.

Jeg var russemamma, og det med stor M.

 

Jeg sitter her og lytter til dundrende bass og 'dunk-dunk' fra bussene, og hjertet fylles av glede <3 . Endelig kom våren og med den, varmere kvelder og netter, og jiiippiii for en herlig tid for russen. 

 

Som nevnt, fb minner meg stadig og hver dag på, hva og hvor jeg var for ett år siden, og minnene er gull verdt. 

Jeg har hatt 'øyelokkene nede på kinnbena' i tre uker, ikke sovet mer enn to timer ad gangen og sittet bak rattet klokken fire om morgenen...men jeg fikk sett utallige vakre soloppganger.

Jeg har stekt pizza og grillet ostesmørbrød klokken fem om morgenen, maaange ganger, redd opp senger til seks russejenter og laget frokost til femten. 

Har ikke tall på hvor mange vors på terrassen (ja, er dere mer enn 15, så er det greit at dere sitter ute, så fyrer vi opp grillen og setter ut varmelamper). Hele mai og mye av april, var vi et åpent hjem for de som ville komme. Og bussen. Selveste BUSSEN! Den bodde jo her i åtte uker, og det var mer enn morsomt hver kveld den dro ut på rulling, og utrolig koselig når jentene som hadde vaskevakt, sto her på døren hver eneste ettermiddag for å hente bøtter og kluter. Klart jeg leverte, og joda, jeg vasket også.

De var jo 'familie'. <3

Så fikk vi heller leve med den ene naboen som kjeftet...hun var dessverre ikke så priviligert å være russemamma. Men hun kom seg, etterhvert ;-)

 

Så nå sitter jeg her, med vestveggen mot Kalvøya, og lar vibrasjonene dundre inn veggen. Joda, ganske sikkert så sover jeg dårlig i natt (skulle jo ha lagt meg for lengst, men russen holder meg våken og inspirerer til blogg), men hva gjør vel det?

 

Tusenvis av ungdom er jo ute og har det gøy. Forhåpentlig tar de ansvar, er fornuftige og tar vare på hverandre.

 

Jeg hører dere feste. Jeg ser dere komme forbi.

Dæææven, jeg er lei meg for at jeg aldri mer kan være russemamma...for en fantastisk tid det var.

 

Til alle russemammaer in spe; hvis du gruer deg eller lurer på hvordan du skal komme deg gjennom dette: det skal helst gå bra, og det gjør det også! Råd? Engasjer deg! Bli med på absolutt ALT du får anledning til (du kommer IKKE til å angre!). Har du mulighet; inviter så mange som mulig så ofte som mulig. da har du en smule kontroll og venner for livet ;-)

Ha bilen (og hodet)klar, så du kan hente etter rulling (viktig, og ikke noe du kommer til å angre på - tvert om). Ha ÅPENT hus om du kan, jeg lover; det er ikke alle som har anledning og kapasitet, så det å våkne opp med 15 russ i huset, er bare helt vidunderlig (så lenge de kommer seg riiiimelig fort av gårde etter frokost).

 

JA, jeg var en allright russemamma. Fordi jeg hadde lyst. Men også følte ansvar, og det er ganske viktig.

Og jeg angrer ikke ETT sekund. 

 

Jeg skulle gjerne ha gjort det omigjen, men mine to jenter har forlengst etablert seg og trenger meg ikke like mye...

 

Ta vare, bry deg, make a difference.

Du vil aldri angre.

 

<3

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

I dag er det ni år siden Martine ble funnet.

 

Voldtatt og drept og dumpet i et kjellerrom, i et leilighetskompeks midt i London's beste strøk.

 

Ni år er gått, ni lange år. For oss andre ganske fort på mange måter, og for Martines familie, så uendelig sakte. 

De har fortsatt den usynlige veggen der; mellom dem og morderen. Han står og 'peker nese' mot dem. De vet han er der og hva han har gjort mot deres aller kjæreste, den dypeste sorg og mest styggeste urett han har forvoldt. Han vet hva han har gjort, og på det mest feigeste og umenneskelige vis, unndrar han seg sitt ansvar.

I mine øyne er han et umenneske. 

 

For seks måneder siden, skrev jeg et innlegg. 

Om Martine, men også om pappa'n hennes, og hans ufortørnede kamp for rettferdighet for sin datter.

 

En mor, far, søster og bror, mistet en datter og søster, for ni år siden.

Ja, det skjer dessverre hver eneste dag. Men i vår vestlige del av verden, blir de aller fleste av liknende tragedier oppklart, og forvolder får sin straff.

 

Farouk Abdulhak, dette er for Martine og hennes familie:

 

 

"..Det kunne ha vært meg. Og ja, like helt tilfeldig, det kunne ha vært deg. Eller døtrene våre.

.
Men vi vil helst ikke ta dette innover oss, vil vi vel...
Selv har jeg psykiske sperrer der, som gir utslag i fysiske hvis jeg tillater meg å alikevel ta det innover meg; det faktum at jeg kan bli funnet død, forvoldt av en annen person. Eller i det aller verst utenkelige og helt ubegripelige scenario; at barnet mitt blir funnet død. Voldtatt og drept.

Altfor mange opplever det. Da knuses sjelen, det er jeg helt sikker på at den gjør...og de fillebitene som blir igjen av hjertet, vil aldri noen sinne finne helt tilbake til sin hjertelige form.

Sånn sett, er vi en smule 'forskånet' her hjemme. I USA er 'serial killers' nærmest et begrep på linje med 'burglary' - innbrudd, og 'rape' noe som er dagligdags. I mange land lettes ikke et øyelokk når en kvinne blir funnet lemlestet og drept, og i andre land igjen oppfordres det sogar til ugjerningene.

Jeg tror jeg har med meg majoriteten av norske kvinner, når jeg med hånden på hjertet kan takke min skaper eller hvem som måtte være ansvarlig for at vi er her, for at vi vokser opp og lever i et land som vi anser som rimelig trygt.

Men det er en sannhet med modifikasjoner.
Vi blir overfalt.
Vi blir rundjult.
Vi blir slått.
Vi blir sparket.
Vi blir voldtatt.
Og vi blir drept.

Jævlige tøffe ord, jeg vet. Og er du som meg, så grøsser du ved tanken og tenker at det skjer jo ikke meg. Ikke deg og ikke dine.

Jeg har gått fri. Døtrene mine har gått fri. Og jeg har tro og håp om at vi fortsatt vil gå fri. Fra ugjerningene.

Den troen hadde Odd Petter også.

Jeg tror at hvis noen hadde fortalt ham for åtte og et halvt år siden; at hans kamp for Martine's rettferdighet skulle vare så lenge, så hadde han ikke trodd på akkurat det.
Men selv om sjelen er revet sønder og sammen, hjertet i fillebiter og den lille, men store refleksjonen om når tannbørsten hennes kan kastes...så står han på et for oss uforståelig vis, i det. Så ufattelig stødig.
For Martine er, og vil for alltid være, datteren hans. Og hun vil for alltid være litt vår også, en liten bit i oss alle.

 

I Martines minne. 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hun går med raske skritt ned Karl Johan. Det er lørdag sen ettermiddag, hun har hatt en lang dag på jobb og lengter etter å komme hjem til varmen, hjem til kjæresten. Det er blåfrost i luften, sur vind hamrer inn fra sjøen i kalde drag og hun trekker luen enda lengre ned og skjerfet opp til nesen. I vesken har hun en boks med varm suppe og et nybakt brød, 'left over' fra butikken hun jobber i, og som skal bli et godt lite måltid når hun kommer hjem.

 

Kulden biter i kinnene og hun setter opp farten. Hun må rekke bussen, hun vil hjem.

b2ap3_thumbnail_jente-tigger-blogg.jpg

Så får hun øye på henne (mamma, hun er like gammel som meg!).

Hun sitter på fortauet med en kopp foran seg og med en liten bunke magasiner i de forfrosne hendene. Hun har lite klær på, i hvertfall ikke varme nok til å holde januarkulden ute.

 

Hun stopper opp, noe forhindrer henne i å gå videre. Hun ser seg rundt. Ser alle de travle menneskene som haster forbi. De har mer enn nok med seg selv, og enser knapt at det sitter en jente der på fortauet...hvem hun er og hva hun gjør der, er dem tilsynelatende knekkende likegyldig denne iskalde lørdags ettermiddag.

Hun nøler i noen sekunder. Redd for å trenge seg på, innvandere sonen hennes. Gjøre henne flau og forlegen (mamma, hun er så vakker!).

b2ap3_thumbnail_jenteblogg.jpg

Men hun setter seg ned. Tar sjansen og setter seg ved siden av henne på fortauet, tett inntil.

Og spør henne forsiktig. Hvorfor sitter du her? Hva har skjedd med deg?

Vil du ha noe å spise? Hun gir henne suppen og brødet hun har i vesken. Og beklager at hun ikke har mer å gi. Ikke akkurat nå (mamma, hun ser ikke ut som en som lever på gaten!)

Hun får svar. Hun forteller hvordan og hvorfor hun har havnet der hun er. Hvorfor hun må selge =Oslo for å overleve. Hvorfor hun må sitte på fortauet og taust be forbipasserende legge noen mynter i koppen hennes.

b2ap3_thumbnail_fryserjente.jpg

De to blir sittende ved siden av hverandre og prate. Lenge.

 

Hun forteller at hun fryser hele tiden, men mest om natten når hun må sove ute. At hun er rusavhengig (mamma, jeg hadde gått forbi henne hvor som helst når som helst og aldri trodd hun var rusmisbruker!) og venter på å få hjelp. Hun er 23 år og står i kø.

 

Hun fryser og har blåfrost i de tynne fingrene som holder i magasinene. 

Hun holder suppeboksen og brødet mot brystet og smiler mot henne. Ord er ikke nødvendig, ikke akkurat da.

 

Hun spør, hva gjør du når natten kommer? Hvor sover du, har du et sted du kan være varm?

'Jeg sover på toalettene, de som er satt opp rundt i byen. De er oppvarmet, så jeg er heldig'. Hun sier at den eneste utfordringen er at hun må sove sittende, for det er ikke plass til bena (mamma, hun er så pen i klærne til å være hjemløs, men hun fryser!).

 

Så der sitter de to,  23-åringene. På fortauet og prater. Mens folk haster forbi dem, uten å verdige dem et blikk.

Født omtrent samtidig, og kanskje hatt et ganske likt utgangspunkt.

 

Én skal sove i egen varm seng i natt, én skal låse seg inn på et offentlig toalett når restaurantene stenger.

 

Men i morgen er en ny dag. I morgen skal de møtes igjen, samme sted som sist.

Med sovepose, varme klær (mamma, tusen takk for at du hjelper! -skulle bare mangle, skatten min) og litt ekstra som kanskje kan hjelpe vinteren gjennom.

Nå vet vi om deg. Nå tar vi vare på <3

b2ap3_thumbnail_hovedbilde-jente-blogg.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Når er nok, nok og når bør jeg la deg dø?

Postet av i Blogg

Nok et set back, nok en jævlig kjip kveld.

Jeg sitter oppe og får ikke sove, så jeg kan like godt skrive. Vi har hatt dét døgnet igjen, døgnet han ikke spiser eller drikker, må ut annenhver time uten at det skjer noe...rastløs og søkende med kald snute.

Jeg sover jo ikke når han har det sånn, og at han ikke sover, er mye verre

enn min mangel på søvn. 

Det er lenge siden siste set back, vi har har hatt uker med lange søvnnetter og stabile dager med mye mat og drikke. Lange turer med Lippizzianersteg og hevet hale, har han sett ut som en bitteliten mini ponni der han tripper med vakre steg.

I dag lusket han av gårde med krum rygg, tydelig i smerter.

 

Gudbedre, jeg elsker Felix'en min, så høyt. Og enda bedre, jeg ser den store kjærligheten Gizmo har for ham. Alle de dager han lå så syk og kjempet for livet, da var Gizmo der, vek ikke fra hans side hverken dag eller natt. Det å se to dyr kjempe sammen i kjærlighet og beskytte hverandre, det er utrolig stort. 

Felix er 'hittebarnet' mitt, som i motsetning til Gizmo som jeg selv valgte, ble plassert hos meg. Da tar det gjerne litt lengre tid å knytte bånd, når man ikke velger det selv.

Som en god venninne sa; 'kjærligheten mellom dere to, er så åpenbar', og ja kjærlighetsbåndet mellom Felix og meg er sterkt, så sterkt det kan bli mellom hund og menneske.

Vi har kjempet noen slag og det har kostet skjorta.

Men vi gir oss ikke. Dagens set back er 'peanuts' i forhold til hva vi har vært i gjennom, what doesn't kill you, makes you stronger'.

Felix er nå bare 2,8 kilo og 'slipper' pels, og det er ikke så bra. Men han spiste nettopp kveldsmat (jippi! første måltid siden fredag!) og drakk vann. Lettelse...så nå binger vi, Natta <3

Takk for at du hørte på :-D

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hva definerer lykke?

Postet av i Blogg

LYKKE er en dyp glede, eller følelsen av dette. Lykkebegrepet er brukt innen filosofi, religion og psykologi, men definisjonene, innholdet og forståelsen av fenomenet, varierer.

Så lykke kan være så mangt, og så individuelt. Hva jeg blir lykkelig av, kan være likegyldig for andre, og omvendt.

 

Men stort sett, får vi denne mer eller mindre euforiske følelsen av de samme tingene og opplevelsene, rund baut.

 

Og når lykke kommer etter en kriseopplevelse, noe trist eller vanskelig, ja da treffer den så det synger, og lykketårene triller.

 

Torsdag morgen forsvant en jente på 16 år. Borte.

Jeg kjenner foreldrene, så det føltes veldig nært, jeg ble livredd. Da jeg fikk beskjeden om at hun var savnet, kom tårene, de bare silte. Og jeg tenkte, 'nei, ikke la det skje, ikke igjen'.

Jeg er ganske 'god' på krisemaksimering og dessverre dårlig på fornuft når jeg blir redd. For jeg ble skikkelig redd.

Og tenkte på Martine. Martine ble også pluttselig borte, forsvant uten grunn og uten at noen hadde lagt merke til noe som helst. 

 

Martine ble funnet voldtatt og drept. I en kjeller i London. Og med min ufattelige 'evne' til å tenke det verste, så kjente jeg nå ilingene langt ut i fingertuppene. Gåshuden la seg som et beskyttende, men svært ubehagelig, teppe over hele kroppen og jeg ba alle de bønner jeg kan til alle gudene jeg vet om; LA DET IKKE SKJE IGJEN! Vi kan ikke miste flere unge jenter!

 

Altfor mange voldtekts- og drapsmenn går fri, de rømmer. Til land som ikke har utleveringsavtaler. 

 

Det kunne ha vært meg. Og så uendelig mye verre, det kunne ha vært mine døtre. 

Og det kunne ha vært meg som hadde stått der i det kalde rommet og sett barnet mitt ligge på en stålseng, se bøyde hoder som ventet på min bekreftelse om at det var mitt barn som lå der. Død.

Det kunne ha vært meg, som i en surrealistisk men desperat trang, ville bøye meg ned og blåse liv i de bleke kinnene.

Slik Martines pappa ønsket å gjøre. 

 

Martines drapsmann er fortsatt fri. Og med den manglende utleveringsavtalen Jemen har med den siviliserte verden, så er det fortsatt en eller flere veier å gå. 

 

16-åringen kom til rette, etter 38 timer grusom redsel for mor, far, søsken, familie og venner.

Takk Gud for det.

 

Martine gjorde aldri det, og mor, far, søsken, familie og venner vil for alltid være én uten. 

Hvor var Gud da...

 

Mangroveskogen som plantes, vil være i Martines minne. Men den vil være for alle verdens kvinner og særs våre døtre.

 

Make no mistake about that.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

...Det kunne ha vært meg. Og ja, like helt tilfeldig, det kunne ha vært deg. Eller døtrene våre.

.

Men vi vil helst ikke ta dette innover oss, vil vi vel...

Selv har jeg psykiske sperrer der, som gir utslag i fysiske hvis jeg tillater meg å alikevel ta det innover meg; det faktum at jeg kan bli funnet død, forvoldt av en annen person. Eller i det aller verst utenkelige og helt ubegripelige scenario; at barnet mitt blir funnet død. Voldtatt og drept.

 

Altfor mange opplever det. Da knuses sjelen, det er jeg helt sikker på at den gjør...og de fillebitene som blir igjen av hjertet, vil aldri noen sinne finne helt tilbake til sin hjertelige form.

 

Sånn sett, er vi en smule 'forskånet' her hjemme. I USA er 'serial killers' nærmest et begrep på linje med 'burglary' - innbrudd, og 'rape' noe som er dagligdags. I mange land lettes ikke et øyelokk når en kvinne blir funnet lemlestet og drept, og i andre land igjen oppfordres det sogar til ugjerningene. 

 

Jeg tror jeg har med meg majoriteten av norske kvinner, når jeg med hånden på hjertet kan takke min skaper eller hvem som måtte være ansvarlig for at vi er her, for at vi vokser opp og lever i et land som vi anser som rimelig trygt.

 

Men det er en sannhet med modifikasjoner. 

Vi blir overfalt.

Vi blir rundjult.

Vi blir slått.

Vi blir sparket.

Vi blir voldtatt.

Og vi blir drept.

 

Jævlige tøffe ord, jeg vet. Og er du som meg, så grøsser du ved tanken og  tenker at det skjer jo ikke meg. Ikke deg og ikke dine.

 

Jeg har gått fri. Døtrene mine har gått fri. Og jeg har tro og håp om at vi fortsatt vil gå fri. Fra ugjerningene.

 

Den troen hadde Odd Petter også.

 

Jeg tror at hvis noen hadde fortalt ham for åtte og et halvt år siden; at hans kamp for Martine's rettferdighet skulle vare så lenge, så hadde han ikke trodd på akkurat det. 

Men selv om sjelen er revet sønder og sammen, hjertet i fillebiter og den lille, men store refleksjonen om når tannbørsten hennes kan kastes...så står han på et for oss uforståelig vis, i det. Så ufattelig stødig.

For Martine er, og vil for alltid være, datteren hans. Og hun vil for alltid være litt vår også, en liten bit i oss alle.

 

Ja, jeg har involvert meg personlig, det treffer meg i hjerterota og jeg kjenner menneskene.

Jeg kjenner engasjementet, og det gjør noe med meg. Jeg vil så gjerne hjelpe, enn så bittelitt. Kan jeg gjøre en bitteliten forskjell, kan jeg få akkurat deg til å lytte i to sekunder, være med meg?

 

På søndag kjøpte jeg ti Mangrovetrær. For Martine.

Eller, det er jo ikke bare for Martine, men for deg, meg og våre døtre. For tryggheten.

 

La oss aldri gi opp denne kampen, og la oss ta vare på hverandre.

 

 

https://bidra.no/prosjekt/minneskog-for-martine-vik-magnussen-i-myanmar/9b57

 

Ett tre koster 100,-

Gi så mange du vil, hvert eneste tre monner. For deg, meg og våre døtre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord i: familie kjærlighet love
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

Jeg har opplevet det bittelitt, når hjertet blir revet i fillebiter og livet blir satt på vent.

Jeg har opplevd angsten ved å miste. Sittet døgn etter døgn ved sykesengen og våket over barnet mitt. Redselen som gjennomborer sjelen og gjør deg helt hudløs, så sårbar at hver eneste lille knirk i døren når legene kommer inn, får alle hårene til å reise seg, alle kroppens celler i pinefull beredskap.

Ja, jeg har vært der, i en så vanvittig angst for å miste. 

Det å ha opplevd det jeg gjorde, alle døgnene på Rikshospitalet og året med oppfølging og trening for å komme tilbake til livet, gjorde noe med meg. 

Når man er så nær ved å miste et barn, det aller kjæreste og mest dyrbare man har, da er det ingen ting annet i hele vide verden som betyr noe som helst. 

 

Dette er utrolig vanskelig for meg å skrive: 

Jeg finner ikke helt ordene, for nesten hver gang jeg tenker på henne, så kommer tårene. 

I dag gikk jeg en lang tur med 'gutta' i Nesøyareservatet, omtrent samme løype som pappa'n til hun jeg tenker på, løper hver eneste dag. 

Jeg gikk hele runden, og jeg tenkte på henne, og på hvordan det må være å miste barnet sitt. Man klarer selvsagt ikke å forstå rekkevidden av det når man ikke har opplevd det. Men jeg kan ane hvordan det føles, hvordan hjertet må bli revet sønder og sammen, i fillebiter.

Jeg var ganske alene der ute i skogen og ved det idylliske vannet som ligger midt inne i reservatet.  Og følelsene bare ramlet inn, helt bardus og uvented. 

Jeg er absolutt ikke 'skuggeredd', men så slo det meg; her tusleløper jeg rundt i Nesøyareservatet muttputt alene på en søndagskveld, og vipps? 

Hva hvis mine døtre gjør det samme, og noe skjer? 

 

Hva hvis de blir overfalt, voldtatt og drept?

Det kan skje i London, og det kan skje her. Det kan skje hvor som helst og når som helst.

 

Jeg løper rundt i Nesøyaskogen og tenker at det er helt trygt, enda jeg er helt alene der, føler jeg med helt trygg.

 

Og den følelsen og tryggheten skal, og bør jeg ha. Den følelsen skal, og bør, alle kvinner ha.

Samtidig må jeg bare erkjenne, jeg er ikke trygg. Ikke helt.

Og det er heller ikke mine døtre.

 

Og jeg tenker på Martine. Følte hun seg trygg?

Ja, jeg tror hun gjorde det.

 

b2ap3_thumbnail_2016-09-04-21.54.47.jpg

 Hvordan vi kanskje kan bidra litt til rettferdighet for Martine, skal jeg komme tilbake til snart, i neste blogg.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

That melancholy feeling...

Postet av i Blogg

Huset er tomt, og alt er er stille.

Rommet hennes føles helt øde, alene og forlatt. Selv Potus, Smulas 12 kilos Maine Coon, som ALLTID sover i sengen hennes om natten, vil ikke inn dit. Han er pisse sur, vil ikke ha kos vil bare ut. 

Gizmo ligger ved døren hele tiden og knurrer på alt han ser og ikke ser. Selv en enslig liten edderkopp som har forvillet seg på innsiden av ytterdøren, får mengder av knurr. 

Felix har gått i dvale...vil ikke ha mat og drikker bare til nød når jeg byr. 

Dyrene våre er i stille protest. De sørger.

 

Vi kan kalle det hva vi vil, men vi er og blir en symbiose av livene vi lever sammen. Har man ikke dyr, skjønner man kanskje ikke greia ved det. Og har man ikke barn, er det sikkert vanskelig å sette seg inn i den altoppslukende og totalt ubetingede kjærligheten, den som overgår alt.

 

For akkurat det, er ikke til å komme utenom; barna er vår ubetingede kjærlighet.

 

Jeg sitter her mutt putt alene (har tre fine karer med fire potefar hver, så er ikke helt alene :-) og savner henne så. 

 

<3

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er jeg klar til å slippe hånden hennes?

Postet av i Blogg

Nei, det er jeg så definitivt ikke.

Men hun er klar til å slippe min, og den erkjennelsen går gjennom marg og bein...

 

Siste ungen min er klar til å forlate 'redet', og jeg går inn min siste uke som 'morgenpannekysser'.

Hver eneste morgen i 23 år og to måneder, har jeg stått opp til pannekyssing. Ett av mine utallige privilegier som mamma, har vært å vekke jentene mine med 'tusen pannenuss'. Og jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal klare meg uten...

 

Joda, de vokser til og får egne (vaklende) ben å stå på, men MÅ det gå så himla fort?

Kan de ikke bli boende hjemme bare litt til, mens de studerer eller tar seg et friår?

Mange gjør jo det, og jeg er dritmisunnelig på alle mammaer hvis barn velger nettopp det. 

Men når studiene ligger utenfor fylkesgrensen og vel så det, ja da glipper alle de gode, kjærlige lune og trygge rutinene. Rutiner som en mor elsker, ihvertfall jeg.

Og datteren kanskje trenger (litt) fri fra.

Kanskje.

 

Så er jeg også full av respekt og ikke så rent lite beundring, for valget hennes. Hun har valgt uortodoks og sine egne veier. Og jeg er sikker på at det vil føre henne langt, men må innrømme at jeg er livredd for at vil føre henne lenger bort enn hva jeg kunne ønske. Må jeg lære meg arabisk nå?

 

To av mine beste venninner, har sett sine sønner vél av gårde til studier i helgen, og tårer ble felt. Og jeg følte meg ubeskrivelig heldig som har enda en uke. En uke til med pannenuss og 'armen-rundt-halsen' kos, som har vært fast hver eneste dag siden jentene knakk motorikk-koden og armene ble lagt stramt rundt halsen min, lenge før de kunne gå.

 

Jeg går inn i min siste uke som daglig 'morgenpannenusser'. Min siste uke hvor morgenen starter med å prøve og vekke verdens største 'morratryne', og lage frokost mens dusjen går i etasjen over.

Og det er nesten ikke til å holde ut. Å vite at det er siste uken, på veldig lenge.

 

Som jeg sa til min gode nabo i dag; tror jeg må finne meg en hobby.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Er du en pruter?

Postet av i Blogg

Da bør du kanskje tenke deg om én gang, og gjerne fler hvis du liker å la det gå sport i det. Og nå tenker jeg ikke på alle markedsselgere og andre kremmere som har lagt på nærmere ti-gangen som utgangspunkt når prutingen er en del av 'gamet'. Det er en helt annen greie.

Nei, jeg tenker på min gode venn Malick. Malick og de hundrevis av 'kompisene' hans som tråler strendene langs solkysten. Hver eneste dag  året rundt, i brennhet sand og nedlasset av varer. 

 

Ja, veldig mange tilbyr kopierte designvarer, noe jeg av prinsipp aldri kjøper. Både fordi jeg ikke vil støtte en korrupt industri, samt at det kunne ikke falle meg inn å sprade rundt som en wannabe og flashe noe som ikke er hva det utgir seg for. Men jeg støtter disse gutta, og Malick er en av dem.

Jeg har kjent Malick i seks år. Malick er fra Senegal og jobber hele kysten fra Malaga til Marbella, hver eneste dag, året rundt.

 

I dag fredag, er muslimenes helligdag som søndag er for oss kristne. Da han kom til stranden i dag, spurte jeg hvorfor han ikke er i moskeen for fredagsbønnen...jeg har spurt ham om dette mange ganger før, så jeg visste svaret før det kom; 'you know, Nina, I have to work to support my family, but in two months I will take a Friday off'. 

Om to måneder planlegger Malick en fridag. Tygg litt på den. 

 

Malick fra Senegal har kone og to sønner hjemme. Guttene er tre og 14 år gamle, og det store spriket i alderforskjell på sønnene har sin naturlige 'jeg er jo ikke der veldig ofte'-forklaring.

Og denne vidunderlige vennen fra Senegal viser meg et bilde av 'stueveggen' hjemme. Fire bilder henger på jordveggen; ett hver av sønnene, ett av hans vakre kone, og ett av Smula og meg, tatt for noen år siden. 

 

Malick blir prutet på hver eneste dag, året rundt. Alt han tilbyr med sitt sjarmerende og alltid høflige smil, blir sablet ned. Ikke av alle, selvsagt, men av veldig mange. Malik starter dagen før vi har begynt på frokosten og han avslutter når vi dusjer av oss sand og Middelhavsvann blandet med dyre dråper sololje. Malick finner veien til en varm brakke han deler med mange andre, mens vi åpner en rosé og setter oss i sval terrasseskygge.

 

Og ja, det er sånn det er og vi kan ikke gjøre så veldig mye med det. Men kanskje vi kan gjøre bittelitt alikevel. Kanskje vi kan la være å prute. Hvis vi velger å handle fra disse stolte strandselgerne, så kan vi vel betale det varene deres faktisk koster? Husk at for hver euro du pruter, så er det en familie som får mindre å spise, et barn som må vente et år til før det kan begynne på skolen. I beste fall.

 

Med varmt glitter i de kølsvarte øynene, forteller Malick meg at han skal hjem i desember, for hele seks uker. Kanskje blir Malick trebarnspappa til neste høst? Ingen vet hvor veien går og hvor mange munner han etterhvert må mette. Jeg har opprettet et lite fond til sønnene, bittelitt for meg men stort for ham og familien. Alle monner drar, som kjent. 

Og vi pruter ikke, gjør vi vel?

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Gode venner kan også krangle...

Postet av i Blogg

Har du noen gang kranglet med bestevennen din, ektefellen eller samboeren din, kjæresten, søsken, barna eller opphavet ditt? Det tror jeg de aller fleste har, en eller flere ganger. 

Å krangle med andre skjer støtt og stadig for de aller fleste av oss, og kan være en god og kanskje oppfriskende ting!

Men 'krangling' med de som ikke står en så nær, er ikke alltid så lett og hakket verre når det skjer med andre enn de vi er i jobb med, via rettstystem eller mer perifert som via debatter i TV eller trykte blekker.

 

Jeg kranglet med naboen min, og det ble til slutt veldig ille. 

Det er selvsagt alltid to sider av samme sak, men noen naboer er verre å tåle og håndtere enn andre, det tillater jeg meg å si.

Det å kjøpe en liten nabotomt fordi man vil øke utnyttelsesgraden på egen eiendom og det innebærer at denne naboen får tinglyst rett til å kjøre over (den nye) eiendommen, gjør denne fly forbannet. Ingen endring i naboens domene, like rettighet og null endring, men misunnelsen er for mange en større drivkraft enn de andre mer bærekraftige driftene vi måtte ha og besitte.

To nabodamer brukte nesten tre år av sin tid på å motarbeide meg. Sure og nærmest hat-brev haglet i min postkasse. 

Tre år brukt på...ingenting.

Ja, det er selvsagt at vi står opp og fighter for hva som er vårt , våre verdier  og hva vi står for, tror på.

 

Nabokrangelen min er mange år tilbake, her jeg bor nå, har jeg bare herlige naboer, et samhold jeg skatter veldig høyt.

 

Men se opp for den 'lille bitchen' eller 'den store klysa', den kan komme helt plutselig.

Fortsettelse følger, ha en vannvittig herlig varmehelg alle kjære. Stay tuned :-)

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

...It's four o'clock in the morning...

Postet av i Blogg

...and I can't sleep.b2ap3_thumbnail_IMG_5976.JPG

 

Det nærmer seg slutten nå, det gjør det, og jeg fylt av en salig blanding av lettelse og savn. Lettelse for endelig, ENDELIG! å få sove en hel natt igjennom og treffe puten før 05.00 eller senere... Savn fordi det er mitt siste russebarn, aller siste gang jeg er russemamma. Og det føles faktisk utrolig kjipt og vemodig. 

Vi har hatt grille-vors med hele 'bussen', foreldre på grilling, russeleker og rullet, bl.a. Og jeg angrer ikke ETT sekund på å ha stilt hjem og parkering til disp gjennom hele russetiden og hver dag sørget for vaskeutstyr og hva de ellers måtte trenge. 

For meg har det vært enkelt. Fordi jeg har hatt mulighet, og ikke minst fordi jeg har villet og har hatt stor glede av det.

 

Men jeg har jo hørt; 'at du gidder!' og da blir jeg svar skyldig for slike komplett idiotiske uttalelser fortjener å forbli ubesvart. Noen skjønner det ikke, og det  er greit.

 

 

Hun er ute nå, nest siste rulling. Og jeg følger med. Fordi vi har en genuin forståelse oss i mellom; hun vet jeg er der, døgnet rundt, og da gir hun meg også beskjed, døgnet rundt. Men ja, jeg innrømmer at jeg er super mer stresset på dette og gleder meg mye mer til 17 mai enn hva hun gjør.

 

Til dere russeforeldre in spe; jeg lover at det å involvere seg, følge med, inkludere og invitere, engasjere seg og ALLTID vite hva/hvor/når, aldri legge dere til å sove før russeungen er hjemme, kjøre og hente og lage varm melk med honning overdrislet med varme kyss.

 

Dette kommer aldri igjen <3

 

I kveld har jeg hatt en hyggelig middag med foreldre som tilsammen har FIRE(4) 'rookies', og de vil ila de neste fire årene, være russeforeldre.

Heldiggriser, sier nå jeg...

 

Be good. Be there.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg er livredd....

Postet av i Blogg

 

...livredd for å dø. 

Og når jeg blir skikkelig redd, ja da mister jeg litt av filteret mitt. Det filteret de aller fleste av oss har, som får oss til å moderere, tenke oss om to ganger, vurdere og trekke i fra.

I natt var jeg redd.

Det å komme hjem fra en vanvittig stemningsfull aften med gode venninner, og fortsatt litt 'høy' på all den herlige energien disse jentene gir meg, og så finne en melding fra en venninnekollega som takker for seg, for livet...knyttneven som slo i magen, alt blodet som forsvant fra ansiktet og fikk det til å svimle, det å pluttselig måtte tisse men ikke få det til...dustete ting, men kroppen går i forsvarsmodus, knyter seg og responderer ikke på noe. 

 

Ja, jeg har mistet før, og opplevd tap som har satt sine dype spor. Men jeg har tross alt gått rimelig fri for de store sorgene. Det å miste Pappa, var så totalt meningsløst, for det er akkurat det kreft er; meningsløst. Pappa ble 79, fikk levet det livet han ønsket og med alle sine rundt seg. Jeg sørger fortsatt og trenger mine ukentlige turer opp til graven hans, men meg om det.

Men når unge mennesker dør, det er da jeg blir redd, skikkelig redd. Jeg tror ikke jeg frykter selve døden, for fornuften i meg vet jo at dit skal vi alle. Men jeg frykter veldig det å dø FRA de jeg er glad i. Og surrealismen i meg sier noen ganger det jeg nesten ikke tør å si høyt, og helt sikkert ikke burde; noen ganger når jeg blir skikkelig redd, så tar jeg meg i å tenke på dem som ikke har barn eller andre de har ansvar for, at de neppe kan være like redde for døden.

Jeg er redd nesten hele tiden. Når døtrene mine er ute på reise kan jeg bare glemme hvilepuls. Den eldste er på tur nå, nesten seks timers flytur unna (og det hjelper lite at det er tre år siden hun flyttet hjemmefra), og min bittelille (OK, hun er 18, men dog) reiser til en av Europas mest terrortruede hovedsteder om et par dager. Så jeg sover dårlig, har mobilen under hodeputen og har verdens beste 'mammafantasi' hvis meldinger ikke umiddelbart blir besvart.

Jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde et 'greit' og avklart forhold til døden, men det har jeg ikke. Jeg leser med misunnelse om dem som ikke frykter den, som t.o.m. ønsker den velkommen. Men jeg er dritredd, og det hjelper ikke med fornuft og 'sånn er livet' og bla..bla...

 

Nå har en tenåringsmamma gitt beskjed om at hun legger inn årene, og avslutter sin siste hilsen med; "Håper alle dere lever livene deres til fulle. Ikke utsett det du kan gjøre i dag. Fortell dem du elsker at du elsker dem. Og ikke minst LEV LIVET!!! :-)"

 

Jeg kan ikke gjøre noe med redselen min, men jeg kan love henne å gjøre mitt beste for å følge hennes siste oppfordring. <3

 b2ap3_thumbnail_File-04.03.15-22.58.02.jpg

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Having a bad hair day?

Postet av i Blogg

Det har vi vel alle hatt én, fler eller mange ganger; en dårlig hårdag. Enten flatt, elektrisk, liggesveis som endret look'en totalt eller helt samarbeidsløst hår, hva du enn gjør ser du ut som et takras på hodet.

Jeg har hatt mange slike dager, men da jeg selvforskyldt endte opp som rødhåret og samtidig mistet en del av manken, må jeg innrømme at panikken tok meg litt ut av komfortsonen.

 

Jeg har nemlig frisørangst. Ved siden av tannlegen og gynokologen min, er det frisøren som får meg til å hyperventilere og silsvette ned plaststolene deres (for det er nemlig ikke ordentlig skinn i disse 'stolene', er det vel?). Så derfor får alle tre kun besøk av meg når det er absolutt påkrevet og jeg får innkalling (som jeg avlyser og endrer minst tre ganger før jeg endelig får kvinnet meg opp til å dra).

 

Så derfor farger jeg håret mitt selv, og er stort sett veldig fornøyd med resultatet; gjort på en halvtime, hjemme i min egen komfortsone, null stess, null svette og jeg puster som normalt.

Helt til nylig.

Tre dager før jeg skulle i supergiga jenteparty for å feire en venninnes 50-års dag, oppdaget jeg en hel drøss med grå spirrevipper der oppe. Hæh?har de i tillegg til å krølle seg, begynt å stå rett opp? Jeg saumfarer selvfølgelig hårprakten (sakt med visse modifikasjoner), og konkluderer med at 1. det er MINST 20 grå svirrevipper der oppe, og 2. hvis de får formere seg fritt så vil jeg snart se ut som et stålullhode ute av kontroll. (ingen forkleinelse for gråhårede, I'm just not ready yet...). Her må ting skje, og det litt kjapt.

 

Jeg vet hva jeg skal ha, det er et visst merke nr. 9. Nr 9. viser seg å være utsolgt i hele fylket, og jeg skifter ikke merke. Det har jeg nemlig prøvd før, og da kræsjet kjemikalene fullstendig og etterlot meg med en blåskimret manke, men det er en annen historie. Så etter å ha kjørt rundt i desperat jakt etter nr. 9., (og det er nå TO dager til party!), går jeg for nr. 7. Det kan umulig skade å bli litt mindre blond nå på vinteren...og jeg ble brun. Ikke fin gyllen- eller nøttebrun, men bæsjebrun. Helt krise og ser ikke ut i måneskinn, men nei, ikke pokker om jeg kapitulerer og ringer frisøren. Jeg mobiliserer mine yngre krefter og gir døttre beskjed om å jakte på nr. 9. I mellomtiden finner jeg nr. 8, og setter i gang, det må jo lysne litt? 

Helt krise, fargen virker ikke mer enn å gi meg litt grønnskjær, men så kommer redningen; yngste datter ringer og forteller at nr. 9 er funnet, og det var den siste de hadde! Puh-hæ, så lettet og jeg gleder meg til å sause inn håret med kjemikalier for tredje gang på to dager og til å ankomme 50-årskalaset som den blondinen jeg tross alt er... (jadda, men visse modifikasjoner). Nr 9. smøres inn (og jeg er SÅ lettet!), bevilger meg t.o.m et par glass knusktørr hvit mens jeg synger av full hals mens nr. 9. gjør jobben sin. Like sprudlende fornøyd i dusjen mens hårfargen renner ut, og funderer litt på om jeg også skal gi brynene en mørkere farge, hvilken kjole jeg skal ha på, kanskje litt ekstra stæsj på vippene? Å, som jeg gleder meg, endelig!

 

Jeg endte som 'rødhåret'. Ikke sånn fin og flott varmrød som venninnen min Tone. Ikke sånn brannrød vakker som Jessica Rabbit, ei heller kobberød som Geena Davis og Juliane Moore. Men oransjerød med et visst gyllent preg og gråskjær i tuppene. Og det hjalp heller lite med nyfriserte bryn og ekstra stæsj på vippene.

Men, jeg hadde en helt fabelaktig herlig kveld og natt med Elisabethfeiring og 20 flotte jenter. Jeg fikk frisørtime uken etter, tre timer i stolen og jeg var back to basic.

 

Men vet du hva? Hvis en bad hair day er det verste man kan oppleve, ja da har man det sannelig veldig, VELDIG bra. 

 

Dedikert til Katrine, som har den tøffeste sveisen jeg vet <3

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Kl. 02:13

Postet av i Blogg

Endelig kan et mammahjerte senke rytmen til hvilepuls, hun er hjemme hos meg igjen.

Ni dager. Ni dager med søvnløse netter og til tider litt for høy puls (uten at det skyldes trening), litt svette i nakken (fortsatt uten trening) og 'fokus på pust, pust med magen' (uten å ligge på en yogamatte). Nå er hun hjemme, hjemme hos meg. Endelig.

Kunne jeg ha vært disse dagene foruten? Ja. Kunne hun? Nei.

Jeg valgte å slippe taket, og for dere som leste innlegget "Fra et mammahjerte", vet hva jeg snakker om. Det å slippe barnet, kanskje spesielt den yngste (herreguuud, hun er jo så liten!), er som å rive av seg høyrearmen; man blir helt paralysert når den er borte. Hvordan skal jeg klare meg uten? Og man gjør jo ikke det, man klarer seg ikke uten, men man funker. På et vis.

Fordi man vet at det er en forbigående tilstand, man blir hel igjen. Og man må.

 

Ja, jeg har sagt det før, og innrømmer det igjen; jeg er skikkelig dårlig på å være uten ungene mine. Men det bare MÅ jeg lære meg å være. Og jeg er egentlig en god 'learner', så dette kommer til å gå bra. Jeg skal lære meg å slippe taket. Men vil ALDRI slippe å være Mamma med stor M. Og det vet de.

 

I går dumpet det en film ned i mailboksen min. Jeg ble ikke advart på forhånd (slik jeg har advart på fb i dag), hva jeg skulle komme til å se. Jeg satt med 'delete'-knappen hele tiden, for jeg ville ikke se. Jeg ville skåne meg selv. Men jeg tvang meg gjennom hele filmen, og gråt. Og tenkte, at hvis ingen vil se dette, forskåne seg selv, hvem skal da hjelpe dette lille barnet, og alle de andre der ute?

For jeg vil gjerne hjelpe, hvis jeg kan. Og hvis ingen ser filmen, er det kanskje ingen som hjelper.

 

Så ja, jeg så hele filmen, grein og tenkte på mine egne døtre. Min eldste så trygt med verdens beste samboer, den yngste på en øy langt borte.

Men på vei hjem. Hjem til meg.

Hvem har denne babyen å søke trøst og varme hos? Ingen. Jeg skal ikke gå for dypt inn i det, for jeg kjenner ikke skjebnen annet enn den eksplisitte filmen. Men jeg VET, dypt i mitt mammahjerte, at hvis dette barnet hadde ønsket meg som mamma, hadde jeg tatt i mot med vidåpne armer. 

 

Ja, jeg har hatt en tøff uke. Ikke sovet en eneste natt før utpå morgenkvisten. Sloknet som en fyrstikk i motvind når hun ved soloppgang har meldt "hjemme på hotellet". Og tastet i vei ved lunsjtider; 'hva gjør dere, lunsj snart, hvor skal dere, hva spiser dere, på tur i dag, hva skjer? Ehhh...alt OK?'.

Skikkelig pain in the ass mamma, jeg ser den. Men alikevel har hun meldt meg. Hele tiden. 

Ikke bare 'vel hjemme', men alle steder de har vært, hele tiden, restauranter, nattklubber og nye venner, hva de gjør.

 

Jeg er verdens heldigste mamma, for jeg har fått 'dagboken' hennes. Og det jeg ikke har fått vite, er like greit, for noe må få være bare hennes.

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-00.50.18.jpg

Vennegjengen ankommer Rhodos

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-00.49.41.jpg

Lindos

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-00.49.55.jpg

 

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-00.50.10.jpg

Party

b2ap3_thumbnail_2015-08-11-02.12.24.jpg

Enda et par timer våken og venter på beskjed...

 

Jeg har fått beskjed, og jeg har fått ungen min hjem.

Jeg kan puste lettet ut og se frem til en sammenhengende natts søvn.

Jeg er heldig.

Men jeg slipper aldri taket i den babyen jeg så i går. Skulle så ønske at jeg var mamman til den også.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Fra et mammahjerte

Postet av i Blogg

Planen var å blogge om denne lille delikatessen, Gudbedre så vannvittig godt!

b2ap3_thumbnail_2015-07-21-19.25.12.jpg

...men den får komme en annen dag, for nå er det andre ting (fra et mammahjerte) som må ut.

 

I dag har jeg sluppet henne fri. Vrengt vingene motvillig til side og latt henne dra. Uten meg. Jeg har forberedt meg i hele sommer, ja hele våren også, og tenkt; 'pyttsann, hun skal jo bare en liten tur til nesten den andre siden av planeten' (ihvertfall føles det sånn) og jeg er ikke lenger unna enn at jeg kan ta første fly...

Jeg har derfor avlyst alle faste avtaler og satt alle nesten-avtaler på vent. For jeg er nå i beredskapsmodus, fra skrivende stund og ni dager frem i tid. Jeg har sjekket SAMTLIGE flyselskaper om når og hvor fort jeg kan komme meg til dette (relativt) avsidesliggende stedet/øya, og det er ikke akkurat verdens navle for å si det sånn...

 

Snart venter 3.vgs og hun begynner å bli voksen. Det at hun er født sist i desember og er bare 17 år, er noe jeg ikke kan holde mot henne. Vennene er 18 og myndige, min er bare 17 og yngste barnet mitt. Men hun må få lov til å være sammen med, og med på, det vennene hennes er.

 

Alt annet ville være feil. Sier fornuften.

Bli hos mamma, sier hjertet.

b2ap3_thumbnail_2015-07-19-22.22.04.jpg

Dilemmaet er å slippe den yngste. De eldste baner vei og har ulempen med å teste oss foreldre om hva som er OK og ikke greit og har det derfor ofte strengere enn de som kommer etter i noenlunde oppkjørt løype.

Vår eldste datter er en voksen og reflektert ung dame som tar sine kloke valg og står steinstøtt i alt hun gjør.

Innimellom lurer hun på hvorfor vi var så strenge, hvorfor hun alltid måtte først hjem fra fest og ikke fikk være ute sent på ukedager.

Hvorfor får lillesøster litt mere slack?

Første skatten min har banet vei og funnet sin sti.

Og bare et mammahjerte kan skjønne hvor utrolig stolt jeg er av henne.

b2ap3_thumbnail_2015-06-13-21.23.05.jpg

 

Og jeg er fremdeles og vil for alltid være utrolig dårlig på å være en 'cool' mamma. 

Jeg har venninner som med stålkontroll og varm is i blikket administrerer sine håpefulle på sine reiser. Selv sitter jeg som en liten 'Munion' (tror de heter det, så filmen med eldste datter i går med erklæringen;  "Mamma, du skal få le så mye og lenge du vil, jeg lover å ikke bli flau" (snakk om kjærlighetserklæring da... <3 ) (RETTELSE: Minions), og skjelver over hele kroppen. 

Vet jeg ikke skal sove de neste ni døgn. Vet jeg skal ha mobilen med meg (fullt oppladet) døgnet rundt. Vet jeg skal sjekke alle mulige kanaler jeg kan nå henne på, ringe hotellet og sjekke flyselskapet. Vet jeg skal gå hvileløst rundt hvis sms ikke besvares på sekundet. Vet jeg kanskje skal slappe litt mer av på dagtid når de er på stranden og helt sikkert slappe desto mindre av og hyperventilere når jeg vet de er ute om natten. Jeg skal engste meg for en litt for fartsglad jente på jetski, en som liker å dykke litt lenger ned enn de andre. Jeg skal engste meg for at de lange bena og det gulgrønne blikket, kanskje kan fange andre og helt feil for henne.

 

Jeg går herved inn i en unntakstilstand. 

Jeg er mamma.

b2ap3_thumbnail_2015-07-23-15.53.34.jpg

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

I dag har jeg tatt farvel med mennene i mitt liv...
Blogg
Ikke helt farvel da, hater akkurat det, og heldigvis slipper jeg det; vi sier alltid på gjensyn, og ...
Les mer...
Yoghurtomelett med parmesan, min beste hittil?
Blogg
Ååå, dette var bare så digg! Sent hjem fra jobb og til alenemiddag, null niks idé om hva som skulle...
Les mer...
Har du vært en drittkjerring?
Blogg
En eller annen gang i løpet av livet ditt, er du sannsynligvis en mer eller mindre 'drittkjerring'. ...
Les mer...
Når tre oster smelter sammen? Nydelig, enkelt og lekkert!
Blogg
Denne superenkle omeletten, ble til ved en tilfeldighet da jeg hadde diverse ost som 'sang på siste ...
Les mer...
Herreguuud, jeg savner å være russemamma!
Blogg
Tusen takk facebook, som hver dag i disse tider minner meg på hva og hvor min kropp og sjel var for ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

cocktail barnevennlig middag Pynt rynkefri Tomater insekter Kjøtt Øl&Aquavit Middelhavet Frokost julegaver Sommermat frappé Nattmat Rosévin Enkelt secondhand ettertanke mammahjerte Lunsj Poteter Il Buongustaio healty Pakistansk mat rakfisk Feriemat images Leve livet vennemat aubergine/tomat/parmesan ost Hummer Styrke Fisk kamskjell eplekake chèviche kylling Indrefilét Italia Svettetokter plommer Søndagsdigg pommes frites pitabrød døtre spoiled Hverdagshygge egg Iberico Eid vårslepp Styrkeøkt sushi Lev godt chili shopping kjærlighet sauser Ziconda røkelaks hot suppe neger fresh Trening Spicy Førjulsmat Omtanke slank deg sunn maki kreft paprika møkkamenn Må ha ferie ostemat Overgangsalder pen elsker deg healthy søndagsmiddag Moules frites selvpleie fetaost Grønnsaker Nestkjærlighet russetid bilder coctails pretty omelett enklere-blir-det-ikke pasta hjemløs spinat Feel good about your self taco/wraps/tortillas parmesan oliven reker i hvitløk superdigg Feriemodus Personlig trener Venninnemat Sjømat torsk Juledigg Thank You halloween grønnsakssuppe solskinnsboller fiskesuppe kosemat Sunn mat! restemat rettferdighet raskt og lekkert hjemmelaget feel good russebarn ruccola Kylling Familiemiddag Noodler Be happy kake Kald drikke influensa Serrano kjøttkaker kakefest venninner savn helse Mett av en rett sommerkveld vårløk tapas verdens beste Dagenderpåmat kjøttboller salat girlpower kvinnefest botox Bacon familie reker suppe Kyllingburger maroccan oil Congratulations Thai drinker chevre Katrine Venner drittsekk foto fashion jul Hamburger snacks top 10 forretter Grill syltet frukt boller bake Skalldyr Soldager Det gode liv hold deg frisk lørdagsdigg småretter myk hud loveyoutopieces Høstsnadder Sandwich vegetar hverdagsmiddag friskt død Spania broccoli kropp scampi Vær deg selv Tzatziki Hovedrett Nyttårsforsett aubergine Canary Island olivenolje Frukt gjørdetenkelt supersaft unntakstilstand gjærbakst parmesanchips iskaffe tomatsaus tilbehør rosépepper krabber creepy meal litt fest i hverdagen Naprapat restitusjonsmat likør Laks sort/hvitt Blåskjell dirty Svinekjøtt mozarella Strandliv pestoboller superenkelt Fylla Steinbit Pizza barn smakfullt love verdens beste kjøttboller eggerøre misunnelse desserter spareribs

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)