Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket Leve livet

Pappa, du kan slippe taket nå. Du kan gå...

Postet av i Blogg

Nå, snart tre og et halvt år etter, begynner det å virkelig gå opp for meg at han er borte. Pappa'n min. Selvsagt har det gått opp for meg, den dagen han døde, at han aldri mer skulle være sammen med oss. Men det har tatt lang tid, vond og litt god tid, å erkjenne at han virkelig er borte fra det livet vi kjenner. Det livet vi må lære oss å leve uten ham.

 

Jeg har en liten engel. Hun heter Ingerid, og hun har gitt meg mye...vil kanskje ikke kalle det trøst, men hun har vært der, hele tiden.

Ingerid var pappa'a 'engel'. Hun var en av dem som sørget for at pappa's siste del av dette livet, ble godt, nært og varmt. 

 

Kvelden før pappa døde, hadde jeg en lang prat med Ingerid. Hun sa til meg; Nina, noen må fortelle ham at han kan reise. Han holder igjen, for han vil ikke forlate dere, han har dette store ansvaret for dere, han klarer ikke å gi slipp på det. Han tviholder, og han sliter nå.

Det traff meg rett i hjertet, og ble den tøffeste kvelden og natten i mitt liv.

 

Sent den kvelden, satt jeg ved pappa's seng. Jeg tviholdt ham i hånden og hvisket i øret hans...det aller vanskeligste jeg har sagt i hele mitt liv. 'Pappa, du kan slippe nå, du kan reise...vi klarer oss, jeg lover deg det.' Det var noe mer også, bare mellom ham og meg, men det som var helt fantastisk, og det skjedde om man vil tro det eller ei...pappa klemte hånden min, hardt.

 

Man vet jo aldri, men jeg tok det som et tegn, jeg ville være hos ham denne natten. Gutta (Gizmo og Felix) lå i sengen hans, oppå ham, hele natten, og jeg lå på en provisorisk seng (to stoler satt sammen) helt inntil sengen, og holdt pappa'n min i hånden hele natten gjennom. Det ble hans siste natt.

 

Jeg fikk være der da han dro fra denne verden. Jeg fikk være der gjennom hele sykdommen. Jeg fikk følge ham til Radiumen og Riksen, jeg fikk plukke liljekonvall og hvitveis, fylle sykehusrommet med det lyset jeg kunne. Jeg fikk gi ham all min kjærlighet som datter, og oppleve verdens beste og oppegående pappa selv da han var så syk. Optimismen, den ukuelige optimismen! Det var pappa.

Jeg fikk stå nede på gulvet på Riksen og vinke opp til pappa i etasjene over; vi ropte til hverandre; 'vi sees i morgen', mens vi ga hverandre masse slengkyss. Jeg gledet meg alltid til neste gang. Men mest av alt, gledet jeg meg til å kunne hente ham hjem.

 

Livet føles som et lite helvete noen ganger. Jeg fikk aldri hentet pappa hjem. 

 

Men jeg har på en måte forsonet meg med det. For pappa er her alikevel, alltid.

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ååå, herregud. Den kjipe, aller kjipeste følelsen. Av å ha dummet seg så til de grader ut. Driti på draget og det eneste du ønsker er å svelge tungen og reversere hele episoden. Noen som kjenner seg igjen?

 

Og nei, jeg snakker ikke om de små dagligdagse flausene som de fleste av oss opplever. De vi preller av oss etter to sekunder, 'shi* happens'. 

 

Jeg tenker på de virkelige blemmene, de som forfølger oss og gjør at vi våkner med et rykk om morgenen med "HVA HAR JEG GJORT"? Og kjære Gud, ikke la det være sant?

Legg på en dæsj fylleangst, så vipps! så har du laget deg verdens dårligste dag.

Vondt i magen og kaldsvetten siler, men stort sett gjøres megatabbene i edru tilstand, midt på lyse dagen og helst på en vanlig hverdag.

 

 Den mest uskyldige episoden (som jeg vet om), var da en venninne var ute på søndagstur med mannen sin, og langt inne i skauen traff de et par med en liten gutt. Sosiale og utadvendte som de er, pratet de i vei og underveis henvendte min venninne seg til den lille gutten med "det må jo være hyggelig å være på søndagstur med besteforeldrene dine!".

Need I say more...ETT blikk fra 'bestemor' og da var den hyggelige skogssamtalen over.

 

Hakket verre var min egen blemme (jeg sov ikke på mange netter, enda så uskyldig det tross alt var). 

Jeg havnet i en veldig hyggelig samtale med to damer og vi skravlet i vei og jeg var forutinntatt overbevist om at det var mor og datter jeg hadde denne hyggelige samtalen med. De så nemlig slik ut, helt sant.

'Datter' så kanskje ung ut for sin alder, og 'mor' omvendt, men ja, de så ut som de hadde minst 20 år seg i mellom. Og jeg dreit selvfølgelig på draget og sa noe så dumt som "så hyggelig at du tar med deg datteren din ut på shopping".

 

Jeg glemmer aldri det blikket, munnen som bevret, hodet som ble lagt litt på skakke mens hun mumlet..."hun er venninnen min".

 

Det berømmelige gulvet, de gulvlemmene alle skryter av åpner seg når du trenger de. De åpnet seg ikke, jeg hadde ingen steds å gjemme meg. Ingenting.

Og det hører med til historien, at to måneder senere, traff jeg henne igjen. Og nå så hun ut som venninnen. Nesten.

 

"Herregarderoben er ut og til høyre". 

Venninnen min og jeg hadde nettopp avsluttet en treningsøkt, og mens jeg ryddet salen stakk hun inn i garderoben for å skifte. Hun hadde akkurat dratt av seg det svette tøyet og sto i nettoen da en person pluttselig sto foran henne. 

Jeg vet ikke om jeg klare å videreformidle det absurde i det som videre skjedde, jeg måtte jo le da hun fortalte meg hva som hadde skjedd, men samtidig full av empati for denne kvinnen som ble tatt for å være en mann. 

For venninnen min slo begge armene i kryss over brystet og ropte ut "herregarderoben er ut og til høyre"!

 

Jaja, jeg håper og tror de alle kom seg og ikke lider unødig traumer i dag.

 

Men, man skal ikke kimse av malplasserte kommentarer. Det som for oss kan virke uskyldig og harmløst, kan for andre lage stygge arr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Blir du med meg til Cotignac?

Postet av i Blogg

Ikke før er sommeren over, før jeg begynner å tenke NY sommer. 

Jeg pleier å si at jeg' tisser rosa' hele ferien, for det spares ikke akkurat på rosévinen når jeg har 100% ferie...som dog er meg vél fortjent, ikke sant?

 

Men nuh! Tilbake til hverdagen og lange dager i butikken (som jeg kommer tilbake til ved en senere anledning) og timene mine hos SATSElixia. 

Så utrolig digg å være tilbake til begge deler, og det å være engasjert hele dagen, hjelper selvsagt på savnet ved å ikke ha jentene mine hjemme... :-(

 

Men altså, nå som vannmuggen og for å ikke snakke om treningsflasken, har erstattet glassene med 'vitaminas', ser jeg at diverse kroppsdeler higer etter litt mer enn å ligge i vater på strand og i vann.

 

Og heldige, HELDIGE, jeg. Som får være med til vakre Cotignac i Provence, for å inspirere, veilede, motivere og trene en gjeng på inntil 12, i og rundt et fantastisk herskapshus.

Jeg har allerede treningskonseptet ganske klart; en liten morgenøkt og en litt lengre ettermiddagsøkt, med MASSE morsomt i mellom. 

Øktene vil jeg tilpasse så de er noe alle kan være med på, og kjøre etter nivå og dagsform. Vi vil trene i naturen, på terrassene, i bassenget, og i områdene rundt dette pittoreske vakre stedet.

Jeg vil også evt være tilgjengelig for private PT-timer, hvis man skulle ønske noe mer og helt individuellt tilpasset trening/kostholdsveiledning.

 

Jeg gleder meg vilt, og ønsker nå bare at høsten og vinteren kan komme kjapt og forsvinne enda fortere. Jeg vil ha vår, sommer, trening og vitaminas, og det aller helst med deg <3

 b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.14.png

Frokost

b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.04.png

Lunsj

b2ap3_thumbnail_Skjermbilde-2016-08-24-22.58.25.png

 Og midt i mellom...

 

 

Cotignac våren 2017.

Hei, jeg må booke treningsuke for 'vårens vakreste eventyr', helst i kveld og senest i morgen! Seks dager med trening, sol, laid back fun, masse god mat&vin og ellers hva man måtte ønske seg i vakre Cotignac! Huset (hvor alle får eget lekkert rom) er ledig ukene 13-19 mai, 9-16 og 16-23 juni. Vi har plass til 12 deltakere i dette fantastiske herskapshuset, som med sine 5,5 mål private hage bl.a. rommer et stort saltvannsbasseng, terrasser og mer enn nok plass til både sosialt og 'egenpleie'. Gå gjerne inn på Motivasjonsreiser.no og sjekk fasilitetene :-) Jeg setter stor pris på tilbakemelding om hvilken uke som evt kunne passe best (no committment, har bare følerne ute ;-) Tusen takk <3

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Slipping through my fingers...

Postet av i Blogg

Så ble det helt stille...

 

For bare minutter siden, var terrassen fylt med ungdommer. Venner fra barneskolen som vi har kjent i 13 år, venner fra ungdomsskolen, videregående og sist men ikke minst, de herlige jentene vi ble kjent med gjennom russebussen. De har alle hatt åpen dør til vårt hjem, døgnet rundt, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt gleden av å høre latter, prat og noen ganger stillhet.

I dag var avskjedsfesten.

 

I watch her go with a surge of that well-known sadness. And I have to sit down for a while...

b2ap3_thumbnail_11745808_723231117805397_5053914960004172487_n.jpg

Nå har de gått, videre til en fest, og jeg nyter så absolutt ikke stillheten de etterlot seg. 

En av jentene kom inn i kjøkkenet til meg i kveld og sa; vet du Nina, vi setter så utrolig stor pris på at vi alltid kan være her, du er så utrolig snill mot oss! Snill? Snill??? Dere skulle bare ha visst! Det er DERE som er snille, dere som viser tillit og hengivenhet, dere som gir i bøtter og spann og som ønsker å komme hit!

Jeg kunne bare si at 'du vet dere er alltid velkommen, når som helst', og hun sa at det er så mange foreldre som ikke ønsker å ha dem på besøk.

 

Uforståelig for meg. Ja, vi har hatt fester hvor ting har gått bittelitt over styr, men det har stort sett begrenset seg til spying, litt skader på et partytelt og kanskje et knust glass eller to. Hos oss har vi to party-regler; 1: jeg er ALLTID hjemme (høylytte protester på akkurat det, har akkumelert i enten/eller og kompromisset med at jeg holder meg i den andre enden av huset. Det har vist seg å funke helt utmerket, inntil 40 ungdommer har vært her på fest, og aldri har uvedkommende dukket opp. 2: de rydder alltid opp etter seg. Sorterer søppel, flasker og setter møbler på plass, og da tar jeg mer enn gjerne vaskejobben etterpå.

 

Som i kveld. Alle kom innom kjøkkenet, med glass, flasker og tallerkener, ikke en smule lå igjen ute. Så dro de.

 

The feeling that I'm losing her forever - and without really entering her world. I'm glad whenever I can share her laughter - that funny little girl.

b2ap3_thumbnail_10850263_10152432310896809_364126581609591344_n.jpg

Jeg lytter til min favorittsang, ABBA's 'slipping through my fingers'. Jeg grein da jeg hørte den første gang, og da jeg sang den for full hals på Mamma Mia i London, sammen med Smula, og jeg griner fortsatt hver eneste gang jeg hører den.

Som nå. Piner meg selv med å spille den på øret mens jeg skriver. Øynene er som 'colabånner' og jeg må lene meg tilbake så ikke tastaturet blir søkk vått og kortslutter. 

b2ap3_thumbnail_13934997_922239477904559_3093730057426291005_n.jpg

Jeg fikk en velment kommentar i dag, da jeg fortalte en venninne hvor mye jeg gruer til 'sistebarnet' skal forlate redet; Nina, hun vil ha godt av det, og du vil også ha godt av det". Nei, jeg vil så absolutt ikke ha godt av det, men jeg skal forsøke å lære meg å leve med det.

b2ap3_thumbnail_11750640_10152866949176809_7523587739695161841_n.jpg

Vi må jo gi slipp og la de teste de flotte vingene vi tross alt har utstyrt dem med. Og håpe og tro at retningssansen er inntakt, slik at de alltid finner veien hjem.

 

Slipping trough my fingers, all the time I try to capture every minute, the feeling in it.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Første gangen jeg så en neger...

Postet av i Blogg

Mitt første personlige møte med en neger, var egentlig en pakistaner. 

Det var den gang vi kunne si 'neger' uten at det ble oppfattet galt, og lenge før pakistanere ble 'pakkis'. Den gangen på 60- og begynnelsen av 70 tallet var negrene fra Afrika, puktum. Og stort annet visste vi ikke om her hjemme. Vi hadde negerboller, og det var mye morsommere og bedre enn ostepop...

 

Så kom Fashia. Fashia var fra Pakistan, og begynte i min klasse på ungdomsskolen, i 1977. Vi hadde aldri sett en pakistaner før, så det var med en litt skrekkblandet fryd vi følte en viss stolthet over å ha denne vakre og eksotiske jenta i vår klasse. Men Fashia ville ikke snakke med oss. Hun satt alltid helt for seg selv, og med stor forundring snakket vi om hvorfor hun aldri var med i gymtimene eller turene og andre aktiviteter. Jenta med det kullsorte lange håret i en flette som rakk helt ned til korsryggen, og med det alltid tilldekkede håret, satt stort sett og så ned i pulten. Innhyllet i mørkerosa gullbrokade fra topp til tå, var hun ikke en av oss. 

Jo, vi forsøkte, hun ble invitert i alle bursdager og vi gjorde spede forsøk på å få henne med i friminuttene. Til slutt ga vi Fashia opp. Vi var 13-14 år og hadde aldri sett en neger før. Vi hadde bob-klipp, ingen skulle ha lenger hår enn til skuldrene og antrekket var så langt fra fargerike sarier som det kunne komme. Så vi ga Fashia opp, hun ville ikke være en av oss. Nå 40 år senere, tenker jeg at hun kanskje ville, ihvertfall litt. Hun hadde et søkende blikk, selvom det ble slått øyeblikkelig ned hvis det møtte våre.

Jeg tenker ofte på hvordan det gikk med henne, i hennes nye hjemland.

 

Så kom Malick. Malick er en vaskekte neger, og min aller beste negervenn. Og Smula's. Han han kjent oss i seks år nå, og enda han VET navnet hennes, insisterer han på at hun heter Emma. Hvis jeg kommer ned på stranden før henne, spør han alltid 'so, where is Emma?'. 

 

Avstanden mellom de to er minimal. De småprater på fransk og engelsk og sitter med hodene sammen som to gamle venner.

Alikevel er avstanden enorm. 

Smula har alle muligheter, Malick jobber døgnet rundt for å gi sine det aller mest basale. 

Malick forsørger kone og to sønner i Senegal. Men selv med 14 timers trasking langs solkystens strender, hver eneste dag, monner det ikke nok til å gi sønnene den utdannelsen han selv aldri fikk. 

Malick tigger ikke, han ber ikke om noe. Men vi er blitt glad i denne flotte og stolte negeren (ja, stadig er han det, i respekt). 

Eldstemann begynner sitt 7. år på skole i høst, og Malick med sine fire flytende språk vil måtte se seg forbigått av sin eldste sønn. Det gjør han med stolthet.

Yngstemann fyller snart fire, og Malick's store drøm er at han skal få begynne på en privat pre-school i Senegal. Det vil koste ca 250,- norske kroner hver måned for å sikre sønnens fremtid. 

 

Hvis jeg hadde 250,- kroner til overs hver måned... Hva får jeg for tohundredeogfemti? Jo, jeg får en sabla god olivenolje. Eller jeg får Malick's sønn på skole.

Begge deler varer en hel måned. Valget er enkelt.

Neger <3

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Gode venner kan også krangle...

Postet av i Blogg

Har du noen gang kranglet med bestevennen din, ektefellen eller samboeren din, kjæresten, søsken, barna eller opphavet ditt? Det tror jeg de aller fleste har, en eller flere ganger. 

Å krangle med andre skjer støtt og stadig for de aller fleste av oss, og kan være en god og kanskje oppfriskende ting!

Men 'krangling' med de som ikke står en så nær, er ikke alltid så lett og hakket verre når det skjer med andre enn de vi er i jobb med, via rettstystem eller mer perifert som via debatter i TV eller trykte blekker.

 

Jeg kranglet med naboen min, og det ble til slutt veldig ille. 

Det er selvsagt alltid to sider av samme sak, men noen naboer er verre å tåle og håndtere enn andre, det tillater jeg meg å si.

Det å kjøpe en liten nabotomt fordi man vil øke utnyttelsesgraden på egen eiendom og det innebærer at denne naboen får tinglyst rett til å kjøre over (den nye) eiendommen, gjør denne fly forbannet. Ingen endring i naboens domene, like rettighet og null endring, men misunnelsen er for mange en større drivkraft enn de andre mer bærekraftige driftene vi måtte ha og besitte.

To nabodamer brukte nesten tre år av sin tid på å motarbeide meg. Sure og nærmest hat-brev haglet i min postkasse. 

Tre år brukt på...ingenting.

Ja, det er selvsagt at vi står opp og fighter for hva som er vårt , våre verdier  og hva vi står for, tror på.

 

Nabokrangelen min er mange år tilbake, her jeg bor nå, har jeg bare herlige naboer, et samhold jeg skatter veldig høyt.

 

Men se opp for den 'lille bitchen' eller 'den store klysa', den kan komme helt plutselig.

Fortsettelse følger, ha en vannvittig herlig varmehelg alle kjære. Stay tuned :-)

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Da sms'en tikket inn nøyaktig 04:00 i morges (kaller det natt...), hadde jeg fått to små timer med ambivalent søvn. Den søvnen du vet, som både er god og slitsom, dyp og over lakenet; du veksler mellom å føle deg besvimt og helt på alerten med den lille angsten i mellomgulvet. Hvor er hun, kommer hun snart hjem, kan hun ringe snart? Så durte det i telefonen.

Sms'en var fra Smula, russeungen min. 'Mamma, kan du hente?' Hente? Bussen 'bor' jo hos oss, da kommer du deg jo hjem?!

Men jeg vet og har fått beskjeden før; fordelen er at hun er først på bussen, ulempen er at hun er sist av...og når du føler deg ferdig festet fire om morgenen, er det selvsagt kjipt og kjøre Bærum rundt i to timer, når det eneste du ønsker er sengen din. 

Og når jeg vet at vekkerklokken er stilt på 07:15 og de to første timene er knallhard gymtrening på OPG, har jeg noe valg? Selvsagt har jeg ikke det, ihvertfall velger jeg å ikke ha det, og jeg må innrømme at veien klokken 04:15 ut fra øya og videre alene ut på motorveien, var ganske deilig...

Så russeungen min var i seng litt før fem, drøye to timer før vekkerklokken var stilt inn på opp-til-skole-tid...

Får russemamma sove da? NEI. Og det er egentlig ganske greit, slitsomt, men OK. For det er ungen min det hele handler om, og da er det intet annet som betyr noe.

Hun begynte russetiden for noen uker siden, og gikk hardt ut, for dette var jo starten på det de hadde ventet på; investeringer i xtusen, tid og teamarbeid skulle endelig materialiseres. Det de hadde jobbet så sinnsykt mye for, endelig skulle de ut og få feire!

 

To dager, to rullinger.

Så ble Smula syk. Veldig syk. Sykehus i fire døgn og veldig redde foreldre og fire døgn uten søvn.

Så endelig hjem og sove i fire døgn til, off and on.

Så våkner russeungen opp og skjønner at hun har gått glipp av en drøy uke russefeiring...Mammmmaaaaa? Hva skjedde, hvorfor ligger jeg i sengen..Åååånei!!!

Jeg skjønner frustrasjonen, dette er en one in a life time experience. 

Men hun er erklært frisk og fikk 'go' fra legene til å fortsette..

Så nå er hun ute, på bussen sin med de andre jentene. Og her sitter jeg, klar til å hente i neste soloppgang. <3

Alltid klar.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

...er jeg et hamster?

Postet av i Blogg

Denne uken fikk jeg passet mitt påskrevet; jeg har hamsterkjever. HAMSTERKJEVER??? Jeg visste ikke at det ordet kunne beskrive noe som helst på annet enn akkurat hamster...og 'diagnosen' satte meg litt ut, jeg innrømmer det.

Men det var selvsagt selvforskyldt. For man får neimen ikke beskjed om at man har hamsterkjever, med mindre man oppsøker informasjon om 'ansiktsfornyelse' og dertil hørende justeringer man evt måtte ønske å vite noe om.

Jeg sjekket nemlig nettet for 'oppstramming og fornying', og gudbedre, for en flora det er der ute! Det er selvsagt ikke den ting man ikke kan fikse (alt dette vet vi jo, og diverse bloggere har selvsagt lagt ut i det vide og brede om både inn-og utvendig justeringer), men at klinikker kommer med 'forslag' man ikke har bedt om? 

Jeg var litt i stuss om mine lett sigende øyelokk, og etter fylte 50 syntes jeg det var blodig urettferdig at mine globelinjer ikke var like freshe når jeg våknet om morgenen. Så jeg sjekket litt rundt, er det kanskje mulig å justere litt, uten å bruke skalpellen? 

Jeg fikk svar, og alle veldig hyggelige og informative. En klinikk hadde sjekket facebook bildet mitt, og slang derved på en 'hamster-operasjon' på kjøpet. For bare x antall tusenlapper, kunne jeg i samme slengen få fettsugd  kjevene mine. 

Rett i speilet; Wæææææ!!! Jeg har hamsterkinn!!! Dette er bare helt krise, jeg er 52 (neste måned), og jeg er diagnosert med hamsterkinn!

Selvsagt vrir og vender jeg på kjakene mine, suger halsen inn til jeg nesten mister pusten, stikker haken ut så jeg ser ut som en struts og lager trutmunn med mine smale lepper i et fåfengt forsøk på å mobilisere hakefettet opp til munnen. Det funker ikke. Jeg ser ut som et hamster.

 

Noen taler med to tunger. I det ene øyeblikket er det riktig å fordømme kroppfiksering og fokus på justeringer man måtte ønske. I det andre øyeblikket er det fra samme hold fokus på verdier og hva vi videreformidler våre barn, og bloggere med sine følgere.

 

Jeg får så hatten passer av mine døttre når de er uenige i hva jeg skriver, og ære være dem for det. Er det noe jeg er stolt av, er det akkurat dem <3

 

Jeg vet ikke helt, å være i kategorien 'snart utgått på dato', passer meg dårlig. Og det plager meg å miste både globelinjer, lepper og definerte muskler. Midjen min er ikke som før, lårene mye slappere, håret må absolutt vedlikeholdes på en annen måte og jeg jobber som satan for å opprettholde et minimum av rumpemuskulaturen.

 

Det er nå en gang slik, at 'Itte no kjæm ta sæ sjøl'. 

Men hva DU vil ha, ja det er det bare du, og kun deg, som definerer. Aldri la noen andre fortelle deg noe annet.

 

Jeg er 52 neste måned, og det gleder jeg meg til. Og ikke minst over å være fullstendig herre over meg selv og min egen kropp.

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Det å ville være 'verdensmester', kan faktisk koste deg livet.
Blogg
PANG!!! Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga ...
Les mer...
To eller tre kanariefugler...ikke mine døtres ansvar. Hell no!
Blogg
Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), ...
Les mer...
Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one
Blogg
Alene. Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en e...
Les mer...
Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...
Blogg
Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gj...
Les mer...
Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.
Blogg
Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

taco/wraps/tortillas Thank You Overgangsalder Svinekjøtt Grill barnevennlig middag Leve livet Frukt søndagsmiddag rynkefri healthy tomatsaus Be happy boller sommerkveld syltet frukt pommes frites chèviche kylling rosépepper Poteter fresh røkelaks restemat bilder enklere-blir-det-ikke småretter kakefest Kylling Svettetokter alene shopping Middelhavet bra nok Vær deg selv Canary Island smakfullt Kyllingburger sauser Hovedrett egg sykehus pestoboller influensa neger ettertanke superdigg restitusjonsmat Tzatziki Pakistansk mat hot suppe jul myk hud Noodler meal paprika Katrine Fylla Førjulsmat Indrefilét ruccola aubergine restitusjonsmat Sunn mat! kamskjell reker i hvitløk Feriemat tilbehør Kjøtt superenkelt kjøttkaker verdens beste halloween Grønnsaker spinat Steinbit Strandliv maki slank deg sunn Soldager frappé Nestkjærlighet vegetar døttre drittsekk fiskesuppe chili Iberico Skalldyr loveyoutopieces foto kjøttboller Pynt Spicy rakfisk snacks Høstsnadder Dagenderpåmat helse Venner Il Buongustaio unntakstilstand selvpleie tapas iskaffe feel good friskt pitabrød ensomhet Det gode liv voldtekt aubergine/tomat/parmesan Øl&Aquavit vårløk insekter coctails oliven suppe supersaft drinker Naprapat Juledigg kosemat Sommermat avocado Feriemodus Venninnemat kake bake død hjemløs mozarella girlpower kropp Bacon savn pen sushi Personlig trener likør hverdagsmiddag Pizza Enkelt eplekake Nyttårsforsett verdens beste kjøttboller fashion Styrkeøkt raskt og lekkert maroccan oil på egne ben Congratulations Rosévin Må ha julegaver pasta Styrke Kald drikke superdigg olivenolje reker cocktail Spania love salat top 10 dirty Frokost ostemat gjørdetenkelt litt fest i hverdagen omelett parmesanchips Serrano eggerøre hold deg frisk rettferdighet Omtanke nærdødenopplevelse hjemmelaget Ziconda Fisk Hamburger spoiled Trening forretter solskinnsboller venninner Italia russebarn møkkamenn Sandwich Laks sort/hvitt Søndagsdigg Familiemiddag Sjømat torsk creepy vennemat Nattmat Mett av en rett lørdagsdigg Moules frites kreft misunnelse familie chevre pretty Hummer Lunsj kjærlighet grønnsakssuppe russetid parmesan mammahjerte Eid barn ferie scampi døtre Tomater Hverdagshygge krabber images healty desserter gjærbakst Blåskjell secondhand Lev godt ost elsker deg Thai plommer fetaost spareribs vårslepp botox broccoli Feel good about your self kvinnefest

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)