Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket nærdødenopplevelse
Postet av i Blogg

PANG!!!

Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga jeg opp håpet om å få mer enn de snaue fire timene med søvn den natten. Kjipt, men OK, man klarer jo én natt med lite søvn.

Da smalt det. I hodet mitt. Smellet var som om det var en giga champagnekork som spratt. PANG! Jeg skvatt skikkelig og sa høyt til meg selv "hva FAEN var det?". Så kom prikkingen. Hele hånden ble plutselig nummen, som om den 'sov'. Min umiddelbare tanke var at jeg hadde ligget slik at den kom i klem, og ikke fikk nok blodtilførsel. Selvsagt var det grunnen.  Så kom den merkelige følelsen i ansiktet, jeg dro fingrene fra tinningen og langs kjevebenet ned til haken. Og jeg kjente ingen ting. Så kom kaldsvetten. Jeg var iskald, men allikevel hadde jeg små 'fontener' i håndflatene og i pannen, og jeg ble klam over hele kroppen og iskald på hender og føtter. Jeg var ute av sengen på 0,3 sekunder og innen jeg sto foran speilet på badet, hadde jeg tenkt tre ting; smellet i hodet var på høyre side, høyre arm hadde dovnet, og høyre side av ansiktet var helt nummen. Hadde jeg nettopp hatt et hjerneslag?

Jeg hadde nylig lest en historie om en kvinne på omtrent min alder. Hun hadde sittet i passasjersetet (thank God for that) da det plutselig smalt i hodet hennes. Hun hadde ikke rukket å kjenne så mye mer før hun svimte av. Lang historie kort; hun hadde fått hjerneslag.

Så der sto jeg foran speilet og kjente panikken komme. Nei, nei, nei, sa jeg til meg selv...dette skjer ikke!  OK, pust med magen og sjekk funksjonene; Ut med begge armer, OK. Smile og vise tenner, OK. Snakke høyt, hva heter jeg, hvor bor jeg, OK. Ingen tegn til hjerneslag. Lettelse.

Men hva var det da som skjedde med meg? For dette var ikke normalt, det kjente jeg i hele kroppen. Så jeg googlet. Og landet på 'drypp'. Det var det jeg hadde hatt, sa jeg til meg selv. Bare et lite drypp! For en lettelse! For det sto ikke noe om hvor alvorlig et drypp kan være. Det jeg leste, var at det er en hjerneblødning hvis anfall varer i ca en time, og går tilbake av seg selv innen 24 timer. Da er det jo bare å sitte rolig og vente til det går over, tenkte jeg...

Så kom svimmelheten. Hele hodebunnen prikket og jeg fikk en merkelig følelse av å være utenfor meg selv. Kaldsvetten tiltok og jeg var like nummen i arm og ansikt. Og da ble jeg ble redd. Dritredd. Jeg pakket toalettsaker og klesskift i en bag og satte den ved døren. Jeg skrev opp telefonnummer til de nærmeste og la lett synlig. Jeg lot døren være ulåst i tilfelle jeg skulle svime av. Jeg la inn 113 med et tastetrykk. Alt dette mens jeg snakket høyt og artikulert til meg selv, jeg skulle ikke besvime, nei. Pustet med magen, og tenkte at dette går over. Men det gikk ikke over.

Jeg så på telefonen, klar til å trykke 113-tasten. Men så kom tankene, 'rasjonaliseringen'. Hvis jeg ringer nå og forteller hvordan jeg har det, vil det umiddelbart sendes en ambulanse. OK, da er det flere ting som må ordnes først. Hundene må luftes, det er første prioritet. Med telefonen i den ene hånden og hundebånd i den andre, småsjangler jeg rundt i hagen og ber en stille bønn om at de må gjøre fra seg litt kjapt. Vel inne igjen, ser jeg meg i speilet; joggebukser og t-shirt. Hjelpe meg, ikke søren om jeg skal bli funnet svimt av i dette. Jeg tenker Gudskjelov at jeg dusjet før jeg la meg kvelden før, mens jeg skifter til jeans og en bluse. Og pent matchende undertøy med blonder under..(jeeezes, er det mulig...men ja, det er det når man er totalt irrasjonell).

Vel nede igjen tenker jeg at dette går over. Jeg kan ikke reise fra huset, fra hundene mine. Jeg tenker på jentene mine som er midt oppe i krevende eksamener, jeg kan ikke be dem komme hjem nå. Jeg tenker på mannen min som er i USA, Gudbedre det er midt på natten der nå, jeg vil ikke vekke ham med unødig bekymring. Jeg rekker så vidt å vurdere om jeg skal ringe noen andre, før jeg legger den ballen død. Jeg vil ikke plage noen unødig. Og jeg tenker at hvis dette skal gå skikkelig galt, så har jeg heldigvis en veldig grei liv -og uføreforsikring. 

En hjerneblødning skal i flg wikipedia vare i ca en time, så jeg støtter meg til det. Akkurat der og da vet jeg ikke bedre, og det er for mange hensyn å ta. 

Så jeg setter meg rolig ned, og venter. Sender en sms til kollegaen min, at jeg har sovet dårlig og derfor kommer litt senere på jobb. 

Jeg bestemmer meg, jeg skal på jobb. Tar en dusj for å bli kvitt kaldsvetten som nå er tørket inn, nytt antrekk og setter meg i bilen. Jeg føler meg faktisk ganske bra og tenker 'pøh, hva er det jeg driver med egentlig? Herligheten Nina, nå må du virkelig skjerpe deg og ta kontroll!' 

Jeg er på jobb i fire timer, og like før jeg skal videre til min instruktørtime i SATS, så svikter bena og hodet snurrer. Jeg må melde pass og skylder på lite søvn. Særlig, akkurat som om det har stoppet meg før. Men jeg sier ingen ting, ikke til noen. Jeg er bare 'uforklarlig' sliten. Selv ikke til bestevenninnen som jeg jobber med, sier jeg noe. Ingen skal få vite hva jeg sliter med, eller opplevelsen jeg hadde den morgenen. Jeg vil helst være 'verdensmester' og jeg trenger ingens hjelp. Vil ikke bry noen.

Så jeg drar hjem, orker ikke mat men er utrolig tørst. Drikker 'litervis' med vann, går en runde med 'gutta' og legger meg. Sove, bare få dette unna. 

Da ringer mannen min. Small talk og ja, alt er bare bra her hjemme. Han kjenner meg for godt, og jeg lyver aldri. Forteller, men med modifikasjoner og bagatelliserer så godt jeg kan, 'det er bare det at jeg er sliten'. Jeg sier jeg skal sove det av meg, i morgen når jeg våkner er jeg helt sikkert ship shape, og han sier 'hva hvis du IKKE våkner i morgen?' Insisterer på at jeg må ringe, hvis ikke gjør han det.

Så jeg ringer 113 og trekker fra alt jeg kan for at det ikke skal virke dramatisk i det hele tatt. Jeg vil jo bare sove, jeg er dødssliten. AMK setter meg over til en lege, og vipps så befinner jeg meg i et traumerom på akutten. 

Jeg skulle jo bare snakke med en lege, tenkte jeg, og så rett hjem. Derfor står bag'en jeg pakket med toalettsaker og klesskift, igjen ved døren hjemme. Hundene mine og katten er alene, og den eneste som vet at jeg ligger i det traumerommet, befinner seg i USA. Og jeg kjenner panikken komme, tårene som presser på, klarer jeg å svelge bort.

Enda, så ringer jeg ingen. Jeg har mer enn nok med å forholde meg til teamet som jobber rundt meg. Alle elektrodene som festes til kroppen, fra anklene og opp til halsen. Det stikkes med små nåler i absolutt hele kroppen, noen stryker hardt over leggene og jeg rekker å tenke 'Gudskjelov at jeg barberte de i går kveld'. Og når fotsålene får gjennomgå med stålstaver, tenker jeg gjennom smerten at 'heldigvis er tærne nylakkerte'. Fullstendig irrasjonell, igjen. Legen kommer og klemmer rundt føttene mine, jeg kjenner de er kalde og klamme i de varme hendene hans, og jeg blir utilpass, flau. Jeg som aldri svetter på føttene, de er alltid varme og tørre. Og nå klarer jeg å kjenne på at jeg synes det er flaut.

Jeg ligger der og tenker på alt annet enn situasjonen jeg er i. Nåler perforerer armer og håndbak, små slanger festes og det er en kontinuerlig sjekk med lys, motorikk og blodtrykk. Og alt jeg kan tenke på, er hvordan det går med mine kjære og hva skjer når de får vite at jeg ligger her? Jeg klarer ikke å slappe av, og vil bare hjem.

I seks timer ligger jeg i traumerommet. Så CT av hodet, og videre opp til slagavdelingen i 8. etasje. Hvor jeg blir tatt i mot med så mye varme at jeg blir nesten satt ut, enda så sliten jeg er der jeg ligger. Har bare lyst til å klemme den omtenksomme sykepleieren som tar meg i mot halv seks om morgenen.

Nye åtte timer med prøver (hvor mye blod er det egentlig mulig å tappe, og hva skal de med så mange 'litre'?), nålestikk over hele kroppen annenhver time, opp og stå, ta på nese, gå på linje osv...nye elektroder festet til steder der hovedpulsåren pumper,  for å fange opp evt blodpropper. 

Utpå dagen sier legen; 'dette skjønner vi ikke helt. Alle prøvene din er helt fine, allikevel har du klare symptomer på hjerneblødning. Blødningen kan i noen få tilfeller gå fra hjernen og ned i spinalvæsken, så vi må derfor vurdere en ryggmargsprøve'.

Her resignerer jeg. Jeg føler meg som en idiot. Jeg var kanskje veldig syk, men tok ikke hensyn i det hele tatt. Jeg tenker på jentene mine, hva har jeg gjort? Jeg burde ha tatt signalene og ringt 113 med en gang den morgenen. Så hvorfor tok jeg sjansen på å være 'verdensmester'? For det er jeg så absolutt ikke.

Men. Jeg skal helst klare alt og det meste alene. Jeg ber ikke om hjelp, aldri. Som en annen bestevenninne sa til meg i dag; 'Nina, du er jo aldri syk, så vi skjønte ingen ting!'.

Jeg er ikke lenger 'verdensmester', og jeg har fått en skikkelig tankevekker.  Og tenker at hvis det verste skulle skje, og jeg ikke hadde gjort noe med det og det skulle ha gått utover mine kjære?. Da kunne jeg aldri ha tilgitt meg selv.

Selv ikke fra Himmelen. 

Ta signalene på alvor. Ikke vent og se an. Det kan stå om liv, eller ikke. Men vi gambler vel ikke med livet.

Det gikk bra med meg. Denne gang. Gudskjelov. Det var ingen hjerneblødning. Etter 42 timer uten søvn, var det en nevrolog som stilte diagnosen, og jeg kunne lykkelig 'kollapse' i min egen seng. Vel vitende om at jeg er frisk! Og ved neste eventuelle korsvei, så skal jeg love meg selv, og ikke minst mine nærmeste, å IKKE være verdensmester. 

Det kunne ha gått så veldig galt. Jeg fikk skikkelig refs av den første legen jeg traff. Hvorfor hadde jeg latt det gå så lang tid? Hadde dette vært hjerneblødningen jeg hadde alle symptomer på, kunne dette ha gått riktig så ille, hva tenkte jeg på?!?

Ikke vær verdensmester, ta signalene og ring 113. 

Better safe than sorry <3

 

ps. min diagnose er Exploding head Syndrome. En helt ufarlig tilstand, men som kan oppleves svært ubehagelig og skremmende. I de fleste tilfeller 'nøyer' den seg med en eksplosjonslyd i hodet, alt fra et 'popp' til et skikkelig høyt smell. I noen få tilfeller, som den jeg opplevde, etterfølges den av symptomer som kan assosieres med hjerneslag eller hjerneblødning. Og som min behandlende lege sa til meg; opplever du dette igjen, så ring 113, og det med én gang.

Man kan nemlig aldri vite.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Takk for at du så meg
Blogg
Takk for at du så meg.  Jeg står ved kassen med mine to flasker rødvin, og det er fire foran m...
Les mer...
Hun er innom, så vidt.
Blogg
Igjen dette mammahjertet som lengter. Irriterende (for dem) opptatt av hvordan de har det. Ungene mi...
Les mer...
...jeg griner når jeg kommer, og jeg strigråter når jeg drar...
Blogg
Det er noe med disse vennskapene, disse gutta her nede, som betyr så mye for meg. Og ja, jeg har sk...
Les mer...
I give you a 10'er!
Blogg
Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller borten...
Les mer...
The ebony man
Blogg
Jeg ligger på magen på solsengen, mett etter lunsj og ørlite tipsy av rosévin, lukker øynene og nyte...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

ferie neger Iberico julegaver sauser Sunn mat! lørdagsdigg Poteter Frukt rettferdighet loveyoutopieces Congratulations kropp Svettetokter Fisk misunnelse drit i å bry deg creepy Lunsj solskinnsboller Canary Island iskaffe Omtanke kreft influensa pretty syltet frukt raskt og lekkert superdigg restitusjonsmat Høstsnadder gjærbakst Blåskjell pommes frites Overgangsalder godt nytt år supersaft Vær deg selv Hummer Må ha småretter slank deg sunn vårløk Be happy sort/hvitt Sjømat frappé Feel good about your self fashion Tomater Steinbit nærdødenopplevelse Kylling egg chèviche kylling mammahjerte Indrefilét aubergine Ziconda Mett av en rett Eid pasta eplekake Feriemat Middelhavet images healthy Sandwich spinat selvpleie torsk secondhand døttre vegetar dirty russebarn Katrine chevre superdigg fiskesuppe pestoboller Øl&Aquavit Soldager verdens beste behappy foto broccoli Venner Strandliv pitabrød boller snacks død fresh elsker deg ettertanke Pizza Thank You Il Buongustaio døtre eggerøre hjemmelaget Grill avocado Pynt mozarella pen tomatsaus Enkelt superenkelt likør russetid ensomhet Bacon suppe Naprapat Det gode liv kjærleik chili Skalldyr Leve livet fetaost bra nok botox Hamburger Dagenderpåmat Kald drikke Moules frites tapas Venninnemat spoiled Hverdagshygge Spania Nattmat møkkamenn smakfullt top 10 savn restitusjonsmat Thai Spicy verdens beste kjøttboller Pakistansk mat kakefest scampi paprika voldtekt girlpower Svinekjøtt omelett maki gjørdetenkelt Kjøtt grønnsakssuppe barn oliven Tzatziki rakfisk Førjulsmat kjøttboller olivenolje Styrke shopping plommer sykehus krabber friskt kjærlighet parmesanchips Laks coctails restemat reker i hvitløk aubergine/tomat/parmesan venninner sommerkveld tilbehør unntakstilstand Nestkjærlighet Søndagsdigg rosépepper drittsekk jul vårslepp maroccan oil Kyllingburger kamskjell Personlig trener røkelaks desserter Nyttårsforsett søndagsmiddag ost taco/wraps/tortillas hjemløs reker feel good Serrano ruccola Fylla ostemat familie Juledigg enklere-blir-det-ikke Styrkeøkt Hovedrett Frokost halloween myk hud hold deg frisk alene hverdagsmiddag jeg er her Trening Feriemodus spareribs på egne ben love rynkefri vennemat healty forretter kosemat salat Lev godt parmesan Familiemiddag cocktail hot suppe insekter kvinnefest Grønnsaker helse kake sushi drinker Rosévin bilder kjøttkaker bake litt fest i hverdagen Italia barnevennlig middag Sommermat Noodler meal

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)