Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket Styrke

Så kom den tunge beskjeden. Hun skal dø.

For halvannet år siden fikk vi den ubarmhjertelige beskjeden; Katrines kreft tok overhånd og vi måtte forberede oss på å ta farvel. Og det gjorde vi til gangs...vi hadde middager, samtaler, vi skålte og festet. På slutten vel vitende om at det ble den siste, hun skulle jo dø fra oss. Så vi feiret livet hennes. Ikke døden.

Men dette handler ikke bare om Katrine. 

Katrine er død, feiret og begravet. Men aldri glemt.

Jeg vet jeg skal i to begravelser dette året. Ingen kjenner livet, eller døden for den sakens skyld. Så kan hende, bank i bordet for at det ikke skjer, men det kan jo være meg. Men jeg velger å tenke positivt og at jeg får flere mer eller mindre syndige år på denne jord. 

Min pappa sa, like før han døde; "så gjør man opp sitt livs bestikk". Jeg skjønte det ikke helt da, eller rekkevidden, men jeg skjønner det nå. Det handler om å gjøre rede for seg, stå for det man er og gjør. Gå til sengs med god samvittighet...

Jeg vet jeg skal i begravelser før året er omme, og det skjærer meg i hjertet, så ubarmhjertelig å vite.

Men så er det dette med døden, vi vet ikke. Vi kan ikke, vil ikke, og skal ikke. Vite.

Selvom jeg er kristen, så forbanner jeg Gud. Akkurat nå, forbanner jeg Ham. Hvordan kan Gud la dette skje? Hvordan kan han ta mine venner hjem til seg, nå da de har barn og familie som trenger dem?

Herrens veier er uransakelige og all den bull s...'en...jeg mister vennene mine, Gud. Men det er peanuts; det er barn som mister mamma'n og pappa'n sin. For alltid.

Min tro er at de og vi sees igjen, i himmelen. Men det er helvetes langt unna, og altfor lenge til.

Ta vare på dagen. På livet.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hvorfor denne angsten som setter seg i brystet, helt uten grunn og mening?

 

Jeg skal ikke 'late som om' jeg har angst og problemer i hverdagen. Til det har jeg altfor stor respekt for de som virkelig sliter, og som har angst som en jævla dårlig følgesvenn i hverdagen, hver dag og natt.

Jeg vet jo ikke hva det egentlig innebærer, men jeg vet at det er et vakuum som tapper en for energi og livslyst, mot og selvtillit. Trekker en ned i sorte hull. I verste fall kan det være vanskelig, kanskje umulig, å komme seg ut og opp. 

Jeg har venner som lever i dette helvetet. Ikke mange, heldigvis. Men noen er det.

 

En er 'inn og ut' av Helvetes forgård, hele tiden. 

En går i dørken så det synger, ca hvert halvår. Og bruker halvparten av det andre halvåret på å komme seg opp igjen. 

En lever greit med angsten, men flipper fullstendig ut i visse situasjoner. Da er det full mobilisering og ingen slipper vedkommende av syne i de 7-10 dagene anfallene varer. 

Og en er i aller beste 'komposisjon' på utsiden, 'ven og vakker' som i Revenka, og ingen ville hester på denne jord ville vise vedkommenes 'down side'. Men når den er nede, så er den i skikkelig alarmmodus.

 

Ingen av disse fine menneskene jeg kjenner, vil egentlig vedkjenne seg at de har angst. Kun én har gjort det, og det står det stor respekt av. 

Men de som velger å holde det for seg selv. står det like stor repekt av.

 

 

Og ja, jeg er pissredd hele tiden.

Redd for døtrene mine. Redd for dyrene, for alle rundt meg, for ansvaret jeg har. Og jeg har t.o.m. mareritt og dustede drømmer om ting som kan skje, jeg krisemaksimerer alt og alle, hele tiden. Det er også en slags angst.

Jeg er redd for jentene mine.

 

Jeg har en, kanskje lettere hverdag. Shame on me. Not.

Eller ikke. Jeg kan våkne midt på natten. Hey, jeg skal bare opp og 'overgangsalder-tisse'...men nei, jeg er redd. Ikke livredd, selvsagt ikke. bare urolig. 

Har de det bra, jentene mine? 

 

Selvsagt har de det. 

 

Jeg er heldig. 

 

M.: du vet hvem du er. Jeg har vært der. Du blir frisk. <3

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ja, jeg gikk fem på...innlegget med å forby marsipangris. Men er det så rart, da? 

Helt siden slutten av oktober har media vært proppet av 'do's and dont's' når det gjelder vår julefeiring. Vår KRISTNE julefeiring.

Skoler dropper den ultratradisjonelle julegudstjenesten. VÅR tradisjon.

Det er selvsagt OK å velge den bort, men å forby den? Jeg husker så godt mine skolegudstjenester på syttitallet, det var en fantastisk høytid som betød begynnelsen på en feiring av julen, og ikke minst begynnelsen på en velfortjent juleferie. 

Vi hadde én i klassen som ikke var med. Bare en, og det var Anders. Anders hadde melding med hjemmefra, for foreldrene hans trodde ikke på Gud, fikk vi vite. Så Anders fikk ikke være med når vi andre toget av gårde til kirken siste skoledag før jul. 

Jeg husker at vi misunte ham litt, han fikk tross alt en fridag mens vi andre måtte sitte som tente lys på harde mahognibenker i Bekkelaget kirke. År etter år. Vi slet benkeradene, og det er jeg så utrolig glad for i dag.

 

Jeg ser med stor forundring over hva som skjer med landet vårt i dag, og vår kristne tro. Norge ble kristnet i år 1029 av Olav Haraldssøn, Olav den Hellige. Han ble drept i Stiklestad året etter, 29 juli...derfor feirer vi Olsok, men det  vet du selvsagt - uansett tro og ståsted du har? For du bor i Norge, ikke sant?

 

Vi er et kristen land. Det er utenomtvistelig. Så er vi en skjønn forening av trossamfunn, ikke troende og alternativer. Og sånn bør det være, 

Vi synger 'Deilig er jorden' og 'Et barn er født i Betlehem'. Noen har sent ut 'nynnebrev' så man skal slippe å uttale 'prektig er Guds rike'...men si meg; har vi ikke en felles Gud? Er ikke Allah, Buddah og den kristne Gud samme, som vi opphøyer og ber til?

Jeg blir litt forvirret her, innrømmer det. 

Avisene og media forøvrig skriver opp og ned i mente om at vi ikke skal ha med 'jul' i våre tradisjonelle ord...for ikke å støte de som ikke tror på vår gud og som ikke feirer jul...

 

Jeg blir litt satt ut, HVORFOR gidder vi?

 

Lille juleaften, og jeg trenger bekreftelse at mine elskede har det bra.

Lille juleaften, og jeg lurer på om hvordan 2017 blir...

Lille juleaften, og noen har fått sin sønn hjem. I en kiste.

 

Jentene mine har mistet sin fetter, Aksel.

Påkjørt og drept 19 år gammel.

 

Noen ting er viktigere enn om vi skal synge eller nynne Deilig er jorden...

 

I Aksels minne <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg lar meg sjelden provosere av andres utsagn. Joda, jeg kan riste på hodet (for meg selv) og tenke at jeeeezes, er det mulig? Men jeg har en innebygd respekt for andre mennesker og deres meninger, og en stor ydmykhet for de store og herlige vakre forskjeller vi mennesker har, gir og er. 

Jeg har latt meg provosere av ett blogginnlegg tidligere, og nå lar jeg meg pinadø provosere av samme dama igjen. Og det kun fordi hun forfekter det samme triste synet som sist. 

 

Og jeg blir forbanna. Forbanna på mine medsøstres, på mine venninners vegne. Men mest av alt; på mine døtres vegne som risikerer å bli utsatt for et så snevert bilde av virkeligheten.

 

Maria Høili proklamerer høyt og tydelig, at hvis din BMI (Body Mass Index) er 'over anbefalt', så er du IKKE en rollemodell. Og for å illustrere sin AVSKY for 'feite' jenter, bruker hun bildet jeg har postet i mitt innlegg, med tittelen 'Fet i mine øyne'.

 

Er hun feit, tjukk eller bare formfull? Er det opp til deg og meg å sette henne i bås, og legge henne ut på nettet for å beskrive vår avsky over hvor langt over streken hennes BMI er?

Eller er hun slank?...i manges øyne er hun det. Og jeg håper at i de aller fleste øyne, som ikke har Maria Høilis' briller på, ser henne som helt fantastisk flott.

 

Maria Høili forfekter og opphøyer seg selv til tidenes rollemodell. Feil. Rollemodell har NADA å gjøre med X antall treningsøkter og grønnsakssmootier, akkopagnert av nærbilder av egen mage og naken rumpe på hvit sand...

Folk må selvsagt legge ut hva de ønsker og begjærer, men å ditche en vanvittig flott kropp som viser to små valker i midjen (so what?) og påstå at ens egen fri-for-underhudsfett-kropp er en mye bedre ROLLEMODELL!!! 

Ja, da har man etter mine begreper misforstått totalt. 

 

BMI har så absolutt ingenting å gjøre med det å være en god rollemodell. Jeg har ingen formening om Maria Høili er en god rollemodell for sine barn, eller ikke. Og det er hverken i min interesse eller business, om hun er eller ikke.

Men det jeg vet, er at hun har snakket offentlig om at 'vi jenter kommer lenger med et bra utseende' og at det har vært viktig for henne å 'justere' omtrent hele kroppen, i det henseende. 

 

Så jeg tenker litt her da; skyter man seg selv i ræva, bokstavelig talt? Jeg mener; når stort sett alt av det visuelle når det gjelder kropp er lagt og skapt under kniven/sprøyter/extensions og i tillegg alle bilder har X antall filter...er du rollemodell da?

 

I fare for å tråkke over; trutmunnbilder som er så fulle av fillings/restylane at andemor kan gå å legge seg...og kinnben høyere enn Galdhøpiggen...hva faen spiller det for rolle hvilken BMI du har. Verdt å tenke på, før du skyter?

 

Denne posten er dedikert mine fantastiske døtre.

Love you to pieces <3

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

I går traff jeg en ung flott mann. Og møtet med ham, vil jeg aldri glemme.

 

Jeg var på vei til butikken, trengte noen i-siste-liten ting før lørdagsfesten. Det var bare noen timer til ti gode venner skulle samles rundt spisebordet mitt, og selvom jeg var rimelig i rute, hadde jeg det travelt. Fort inn og ut og rett hjem. Tenkte jeg.

Men så la han der, den unge mannen. På asfalten utenfor butikken. 

Det sto en annen mann over ham med en bunke servietter, og et titalls passive tilskuere på betryggende avstand. Jeg nølte i et par sekunder, var dette mitt problem? Skulle jeg blande meg inn når han tilsynelatende ble tatt hånd om? Og hvorfor sto det så mange på avstand og bare glodde? Jeg rakk ikke å vurdere videre før jeg var borte hos dem. 

Mannen lå i fosterstilling på den våte og kalde asfalten, men han snudde ansiktet mot meg da jeg satte meg på huk ved siden av ham. Jeg så et ansikt som var dekket av blod, kutt i pannen, på nesen og på kinnet, og leppene var farget røde av blod. Jeg kikket opp på de rundt meg og spurte, er det ingen som har ringt etter ambulanse? De så ned, bort og trakk seg tilbake, men mannen med serviettene beholdt fatningen og svarte at nei, det vil han ikke at vi skal gjøre.

'Vær så snill, ikke ring noen', kommer det forsiktig fra han som ligger der. Nei, det skal vi ikke, sier jeg. Men da må du reise deg opp og se om du klarer å stå. Har du drukket? 'Ja', sier han og kommer seg møysommelig på bena. Han står stødig og ser meg inn i øynene mens han tørker blod, øynene er store og lyse blå, og de svømmer fjernt, men han fester blikket i mitt. 

Mannen med serviettene forsvinner og tilskuerne snur seg og går. 

Jeg får ham med meg bort til trappen, og sier at jeg skal kjøre ham hjem. Mens jeg sier det, så teller jeg på knappene i ekspressfart; hvor i bilen bør han sitte? Hva med blodsøl, har jeg noe han kan sitte på, hva om han spyr!!! Utrolig hvor mange tanker som skyter gjennom hjernen i en akutt situasjon (ja, jeg vurderte den som akutt, jeg skulle jo ha gjester om noen timer!) Jeg tenkte, hvor lurt er det egentlig å ha en helt fremmed mann på 190cm med seg i bilen? Hvis han blir voldelig, er det lurest om han sitter i forsetet eller baksetet. Bak kan han jo ta kvelertak, mens foran kan han kaste seg over rattet...kanskje han har kniv? Sprøyte?

Irrasjonelle tanker ja. Men høyst rasjonelle når man ikke kjenner personen som har tryna i asfalten, full som et øsekar.

 

Jeg burde ha forlatt ham, jeg burde ha ringt noen. Jeg burde ha overlatt ham til politi eller helsepersonell. Jeg burde ha passet mine egne saker.

Men jeg gjorde ikke det. Jeg satte meg ned og pratet meg ham. Og jeg så at han var nybarbert og nyklippet på håret. Han hadde pene sko, fin jakke og ullvanter på hendene (dog fulle av blod). Han hadde rene jeans, et pent blodflekket kjerf i halsen, og en mørk gutteaktig lugg som falt ned i pannen.

Han var i tredveårene, og han var dritings midt på dagen, og det var absolutt ikke første gang. Men han var noens sønn, kanskje noens bror og muligens noens kjæreste og pappa. Men helt sikkert noens venn.

 

Vi avtalte at han skulle sitte å 'komme seg litt' mens jeg løp gjennom butikken og fikk med meg det jeg manglet, så skulle jeg kjøre ham hjem. Han fortalte meg hvor han bodde, så det burde gå rimelig raskt hvis vi slapp blodsøl, spying og evt overfall.

 

Jeg var så rask jeg kunne, men da jeg kom ut, var han borte. Selvfølgelig.

En følelse av lettelse, for dette har jeg virkelig ikke tid til!

 

Eller har jeg det? Elle melle og telle på knappene...skal jeg drite i denne karen (han stakk jo, ikke sant?) og skynde meg hjem å lage fest for vennene, eller? 

Det var jo ikke mer jeg kunne gjøre, mannen var borte, hadde stukket fra avtalen vår. Og jeg hadde det travelt. Og det var faktisk ikke mitt ansvar!

 

På vei hjem og jeg kommer til rundkjøringen som deler samvittigheten min i to. Kjapt rundt og til venstre nå, så er jeg på vei hjem. Eller rett frem og i retning der mannen sa han bor.

Jeg rekker ikke å tenke særlig, og bilen går rett frem. 

Og etter en stund, så finner jeg ham.

 

Og det gikk bra, han klarer seg. Ihvertfall denne helgen.

Men hva med i morgen, dagen etter og ukene som kommer?

Hvor mye bør vi bry oss og hvor ofte bør vi la være?

For meg er svaret enkelt; tonnevis og aldri!

 

Det er så enkelt å gå forbi. Det er så enkelt å si at det angår ikke meg. Det er så enkelt si at det får andre ta seg av. Det er så enkelt å la være.

 

For er det mitt problem? Nei.

Men er det mitt ansvar? Ja.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ååå, herregud. Den kjipe, aller kjipeste følelsen. Av å ha dummet seg så til de grader ut. Driti på draget og det eneste du ønsker er å svelge tungen og reversere hele episoden. Noen som kjenner seg igjen?

 

Og nei, jeg snakker ikke om de små dagligdagse flausene som de fleste av oss opplever. De vi preller av oss etter to sekunder, 'shi* happens'. 

 

Jeg tenker på de virkelige blemmene, de som forfølger oss og gjør at vi våkner med et rykk om morgenen med "HVA HAR JEG GJORT"? Og kjære Gud, ikke la det være sant?

Legg på en dæsj fylleangst, så vipps! så har du laget deg verdens dårligste dag.

Vondt i magen og kaldsvetten siler, men stort sett gjøres megatabbene i edru tilstand, midt på lyse dagen og helst på en vanlig hverdag.

 

 Den mest uskyldige episoden (som jeg vet om), var da en venninne var ute på søndagstur med mannen sin, og langt inne i skauen traff de et par med en liten gutt. Sosiale og utadvendte som de er, pratet de i vei og underveis henvendte min venninne seg til den lille gutten med "det må jo være hyggelig å være på søndagstur med besteforeldrene dine!".

Need I say more...ETT blikk fra 'bestemor' og da var den hyggelige skogssamtalen over.

 

Hakket verre var min egen blemme (jeg sov ikke på mange netter, enda så uskyldig det tross alt var). 

Jeg havnet i en veldig hyggelig samtale med to damer og vi skravlet i vei og jeg var forutinntatt overbevist om at det var mor og datter jeg hadde denne hyggelige samtalen med. De så nemlig slik ut, helt sant.

'Datter' så kanskje ung ut for sin alder, og 'mor' omvendt, men ja, de så ut som de hadde minst 20 år seg i mellom. Og jeg dreit selvfølgelig på draget og sa noe så dumt som "så hyggelig at du tar med deg datteren din ut på shopping".

 

Jeg glemmer aldri det blikket, munnen som bevret, hodet som ble lagt litt på skakke mens hun mumlet..."hun er venninnen min".

 

Det berømmelige gulvet, de gulvlemmene alle skryter av åpner seg når du trenger de. De åpnet seg ikke, jeg hadde ingen steds å gjemme meg. Ingenting.

Og det hører med til historien, at to måneder senere, traff jeg henne igjen. Og nå så hun ut som venninnen. Nesten.

 

"Herregarderoben er ut og til høyre". 

Venninnen min og jeg hadde nettopp avsluttet en treningsøkt, og mens jeg ryddet salen stakk hun inn i garderoben for å skifte. Hun hadde akkurat dratt av seg det svette tøyet og sto i nettoen da en person pluttselig sto foran henne. 

Jeg vet ikke om jeg klare å videreformidle det absurde i det som videre skjedde, jeg måtte jo le da hun fortalte meg hva som hadde skjedd, men samtidig full av empati for denne kvinnen som ble tatt for å være en mann. 

For venninnen min slo begge armene i kryss over brystet og ropte ut "herregarderoben er ut og til høyre"!

 

Jaja, jeg håper og tror de alle kom seg og ikke lider unødig traumer i dag.

 

Men, man skal ikke kimse av malplasserte kommentarer. Det som for oss kan virke uskyldig og harmløst, kan for andre lage stygge arr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg er livredd....

Postet av i Blogg

 

...livredd for å dø. 

Og når jeg blir skikkelig redd, ja da mister jeg litt av filteret mitt. Det filteret de aller fleste av oss har, som får oss til å moderere, tenke oss om to ganger, vurdere og trekke i fra.

I natt var jeg redd.

Det å komme hjem fra en vanvittig stemningsfull aften med gode venninner, og fortsatt litt 'høy' på all den herlige energien disse jentene gir meg, og så finne en melding fra en venninnekollega som takker for seg, for livet...knyttneven som slo i magen, alt blodet som forsvant fra ansiktet og fikk det til å svimle, det å pluttselig måtte tisse men ikke få det til...dustete ting, men kroppen går i forsvarsmodus, knyter seg og responderer ikke på noe. 

 

Ja, jeg har mistet før, og opplevd tap som har satt sine dype spor. Men jeg har tross alt gått rimelig fri for de store sorgene. Det å miste Pappa, var så totalt meningsløst, for det er akkurat det kreft er; meningsløst. Pappa ble 79, fikk levet det livet han ønsket og med alle sine rundt seg. Jeg sørger fortsatt og trenger mine ukentlige turer opp til graven hans, men meg om det.

Men når unge mennesker dør, det er da jeg blir redd, skikkelig redd. Jeg tror ikke jeg frykter selve døden, for fornuften i meg vet jo at dit skal vi alle. Men jeg frykter veldig det å dø FRA de jeg er glad i. Og surrealismen i meg sier noen ganger det jeg nesten ikke tør å si høyt, og helt sikkert ikke burde; noen ganger når jeg blir skikkelig redd, så tar jeg meg i å tenke på dem som ikke har barn eller andre de har ansvar for, at de neppe kan være like redde for døden.

Jeg er redd nesten hele tiden. Når døtrene mine er ute på reise kan jeg bare glemme hvilepuls. Den eldste er på tur nå, nesten seks timers flytur unna (og det hjelper lite at det er tre år siden hun flyttet hjemmefra), og min bittelille (OK, hun er 18, men dog) reiser til en av Europas mest terrortruede hovedsteder om et par dager. Så jeg sover dårlig, har mobilen under hodeputen og har verdens beste 'mammafantasi' hvis meldinger ikke umiddelbart blir besvart.

Jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde et 'greit' og avklart forhold til døden, men det har jeg ikke. Jeg leser med misunnelse om dem som ikke frykter den, som t.o.m. ønsker den velkommen. Men jeg er dritredd, og det hjelper ikke med fornuft og 'sånn er livet' og bla..bla...

 

Nå har en tenåringsmamma gitt beskjed om at hun legger inn årene, og avslutter sin siste hilsen med; "Håper alle dere lever livene deres til fulle. Ikke utsett det du kan gjøre i dag. Fortell dem du elsker at du elsker dem. Og ikke minst LEV LIVET!!! :-)"

 

Jeg kan ikke gjøre noe med redselen min, men jeg kan love henne å gjøre mitt beste for å følge hennes siste oppfordring. <3

 b2ap3_thumbnail_File-04.03.15-22.58.02.jpg

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Utetrening - året rundt!

Postet av i Blogg

 Jeg har noen stabeist av noen PT-kunder, og da spesielt én som utmerker seg som den 'staeste'. Om det er jeg som pisker ekstra hardt, eller om det er han som drar på den 'ekstra mila', er ikke alltid godt å si! Men en ting er sikkert, vi gir oss ikke noen av oss, og det faller mange 'interessante' gloser underveis! Så veldig greit at vi stort sett har banen for oss selv og at barnehagen ligger på mer enn god nok hørbar avstand.

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.30.23.jpg

Man trenger ikke allverdens utstyr for å gjennomføre en uteøkt. Et par strikker, balansematte, ball, matte og justérbare vektmanualer, og vi kan fylle en time med forskjellige øvelser OG gjøre noe helt forskjellig neste gang, med samme utstyr. 

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.40.44.jpg

(utfall frem og bak på samme fot x 8, 3 rep. Stasjonær fot på balansepute. Trener forside/bakside lår, sete, mage/rygg. Puten gjør at også coremuskulatur får ekstra stabilitet). 

Årets første snefall, og det stopper ihvertfall ikke oss! Superundertøy, gode sko, hansker, lue og vindbreaker, så svetter man selv i ti minus. Men det er også kanskje maks hva jeg anbefaler når det gjelder utetreningstemperatur...men jeg ser alltid an 'offeret' mitt, noen tåler trening i 3-4 minusgrader, andre kan kjøre på i lavere utetemperatur. Og er det kaldt nok, gjelder det å holde steamen oppe så kroppen ikke rekker å blir kald, samt unngå de mest ekstreme øvelsene som gir høy puls. Men det er som sagt, veldig individuelt. 

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.42.12_20141126-223449_1.jpg

(flies (skuldre/rygg-trapezius) med tunge vekter. Stå lett foroverbøyd med bøyde knær, stabiliser rygg ved å svaie lett og stramme magemuskulatur. Start med vekter sammen opp mot brystet og press bak med knekk i albuledd og press skulderblader sammen)

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-15.51.11.jpg

 (rumpe/lår; fest stram stikk (her i fotballmål) i løkke og fest midt under skoen. Len fremover og stabiliser rygg (helt rett og stram mage) med paralelle hofter. Støtt med hender i stolpe/vegg og strekk bak med strakt ben, x12 på hvert ben x 3)

b2ap3_thumbnail_2014-11-07-16.09.26.jpgb2ap3_thumbnail_2014-11-07-16.10.08.jpg

(pullover; trening for rygg/mage/skuldre/side, tung vekt senkes med strake armer fra brysthøyde og ned bak hodet, mens ryggen presses ned. 16x3 reps avhengig av vekt/evt supersett).

Så neida, været stopper ikke treningen. Her har vi trent i 28 pluss og ti minus. Sommeren har en del av banen i skyggen av en bjerkeallé for de som ikke liker solsteken, og vinterblåst kan legges til østsiden i le av fjellet. Banen er oppvarmet og derfor helårsaktuell. Så liker man å trene ute, er det lite som bør stoppe deg. Kle deg for 'anledningen' og alltid sørg for nok drikke! 

Og dette var selvsagt kun en brøkdel av all den moroa man kan finne på, med eller uten pisk. Og du, husk å fylle på med proteiner etter økten.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.
Blogg
Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg ...
Les mer...
Når jeg er i mitt mykeste hjørne, har jeg de skarpeste kantene.
Blogg
Jeg våkner med den klumpen i magen, den du vet...som du ikke riktig vet hvorfor er der. Jeg la meg ...
Les mer...
Krøll ett jævla hår på mine døtre's hoder, og du er uten baller
Blogg
Jeg har sagt det før, og jeg sier igjen det som ikke kan sies for ofte; vi bør være så jævlig redd f...
Les mer...
You're simply the best, better than all the rest
Blogg
For det er akkurat hva du er, hele tiden. Tro det eller ei. Og hvis alle tenkte det (uten å bli alt...
Les mer...
Huset er musestille og jeg er pisse redd.
Blogg
Herregud, så stille det er i huset. Eneste lyden er 'blopp-blopp' fra de alltid sultne koiene som sp...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

eggerøre Poteter coctails Hverdagshygge enklere-blir-det-ikke Katrine på egne ben fresh familie kjærlighet oliven Pynt Skalldyr helse likør litt fest i hverdagen Congratulations sushi kreft Laks Øl&Aquavit Sommermat Hummer kvinnefest Nattmat Det gode liv kropp kakefest pommes frites spinat voldtekt cocktail barn Enkelt alene kjøttboller mammahjerte hverdagsmiddag Dagenderpåmat taco/wraps/tortillas Feriemodus Serrano Frokost aubergine ost paprika snacks lørdagsdigg scampi suppe kake torsk Feriemat Tomater Sandwich misunnelse røkelaks iskaffe vårslepp død Førjulsmat Pakistansk mat Grill maki images aubergine/tomat/parmesan Blåskjell Nestkjærlighet botox Eid Spicy verdens beste ostemat Hovedrett barnevennlig middag søndagsmiddag egg vårløk russetid Hamburger pitabrød vegetar bra nok spoiled Kylling restemat bake Thai Iberico Svinekjøtt maroccan oil Soldager Noodler chevre frappé Lunsj sauser Strandliv Kald drikke Feel good about your self solskinnsboller kosemat hold deg frisk Kyllingburger salat tomatsaus top 10 gjærbakst Be happy julegaver spareribs Søndagsdigg Bacon Moules frites sommerkveld Thank You raskt og lekkert Ziconda ferie ensomhet venninner småretter Rosévin døttre myk hud rettferdighet hjemmelaget Lev godt superdigg restitusjonsmat mozarella Overgangsalder kjøttkaker fetaost Sunn mat! Personlig trener kamskjell secondhand tapas parmesanchips Canary Island bilder Spania Svettetokter hot suppe reker i hvitløk healty Vær deg selv gjørdetenkelt neger broccoli Middelhavet Fylla Trening feel good Il Buongustaio chili Naprapat Styrke Kjøtt pasta superdigg creepy chèviche kylling Frukt Høstsnadder Grønnsaker insekter desserter parmesan meal krabber Italia rosépepper shopping russebarn Fisk forretter reker Nyttårsforsett avocado smakfullt fashion superenkelt ettertanke halloween Må ha Tzatziki Juledigg savn Mett av en rett pen fiskesuppe friskt dirty foto rynkefri Styrkeøkt syltet frukt tilbehør pestoboller sort/hvitt rakfisk jul ruccola supersaft unntakstilstand eplekake verdens beste kjøttboller Sjømat Venninnemat grønnsakssuppe olivenolje love døtre Familiemiddag vennemat møkkamenn elsker deg drittsekk hjemløs girlpower Omtanke Indrefilét influensa selvpleie healthy slank deg sunn loveyoutopieces boller Steinbit drinker Leve livet omelett restitusjonsmat Venner plommer Pizza pretty

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)