Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket Thank You

Når er nok, nok og når bør jeg la deg dø?

Postet av i Blogg

Nok et set back, nok en jævlig kjip kveld.

Jeg sitter oppe og får ikke sove, så jeg kan like godt skrive. Vi har hatt dét døgnet igjen, døgnet han ikke spiser eller drikker, må ut annenhver time uten at det skjer noe...rastløs og søkende med kald snute.

Jeg sover jo ikke når han har det sånn, og at han ikke sover, er mye verre

enn min mangel på søvn. 

Det er lenge siden siste set back, vi har har hatt uker med lange søvnnetter og stabile dager med mye mat og drikke. Lange turer med Lippizzianersteg og hevet hale, har han sett ut som en bitteliten mini ponni der han tripper med vakre steg.

I dag lusket han av gårde med krum rygg, tydelig i smerter.

 

Gudbedre, jeg elsker Felix'en min, så høyt. Og enda bedre, jeg ser den store kjærligheten Gizmo har for ham. Alle de dager han lå så syk og kjempet for livet, da var Gizmo der, vek ikke fra hans side hverken dag eller natt. Det å se to dyr kjempe sammen i kjærlighet og beskytte hverandre, det er utrolig stort. 

Felix er 'hittebarnet' mitt, som i motsetning til Gizmo som jeg selv valgte, ble plassert hos meg. Da tar det gjerne litt lengre tid å knytte bånd, når man ikke velger det selv.

Som en god venninne sa; 'kjærligheten mellom dere to, er så åpenbar', og ja kjærlighetsbåndet mellom Felix og meg er sterkt, så sterkt det kan bli mellom hund og menneske.

Vi har kjempet noen slag og det har kostet skjorta.

Men vi gir oss ikke. Dagens set back er 'peanuts' i forhold til hva vi har vært i gjennom, what doesn't kill you, makes you stronger'.

Felix er nå bare 2,8 kilo og 'slipper' pels, og det er ikke så bra. Men han spiste nettopp kveldsmat (jippi! første måltid siden fredag!) og drakk vann. Lettelse...så nå binger vi, Natta <3

Takk for at du hørte på :-D

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Kan du tenke deg, forestille deg, hvordan det må være å stå ved sitt barns grav. Se urnen senkes ned i den lille firkanten med jord, og bare ønske og ville følge med? Den fullstendige men irrasjonelle følelsen av at du må være med ned dit, følge barnet ditt, for ungen din skal ikke være alene - - -

Akkurat slik følte Martine's pappa det, da han så urnen senkes i jorden som skulle bli hennes minnested.

 

Denne dype og ekstensielle følelsen, kan man bare kan ha når man har mistet det aller kjæreste man har; barnet sitt.

 Og nei, man kan ikke enkelt sette seg inn i hvordan det er å miste et barn, og det skal og kanskje bør, man heller ikke. Men det å tillate seg å kikke ned  i bunnen av den brønnen - for det er hva det må føles som - kan kanskje gi et ørlite glims(t) av hvor mye angst det er å være forelder. Den alltid tilstedeværende angsten for å miste det aller kjæreste man har.

 

Jeg har vært nær, og kjent på angsten, den vanvittige redselen som sluker hele sjelen din og etterlater deg fullstendig hudløs og så sårbar... Min sjel ble reparert men vil for alltid ha arrene som tause vitner. Hjertet mitt fant tilbake til sin hjertelige form, det er ikke lenger i fillebiter. Men jeg er aldri helt trygg, og det er heller ikke du.

 

I går hørte jeg Martine's pappa lese fra bloggen min på NRK P2, og det skar i sjelen min, men på en god måte. Blogginlegget mitt 'Kvinne funnet død', var vanskelig å skrive, jeg stred mellom de følelsene jeg hadde og redselen for å 'tråkke over', direkte og varsom på samme tid.

Så da jeg hørte Martine's pappa lese det jeg hadde skrevet, rant tårene. Sterkt å høre ham lese mine ord, ord om datteren hans og mine refleksjoner, som på en måte ble fullstendiggjort i hans ord.

 

Vi foreldre har vel alle følt på det, tenkt tanken; HVA hvis dette skjer mitt barn?

Er du ikke redd, om ikke hele tiden, så innimellom? 

Selv har jeg ikke sove-netter når barna er ute. Jentene mine har flyttet hjemmefra og klarer seg selv, alikevel er jeg overstadig bekymret hvis jeg vet de er ute på ett eller annet. Noe de er fullstendig og sikkert smertelig klar over, og sender meg derfor natta-meldinger. 

 

Men; jeg har døtrene mine, i live. Jeg har ikke en overgriper og drapsmann som står på den andre siden og 'peker nese'.

 

Som beskyttes av sin rike familie og sitter på informasjon som hvis han hadde hatt baller nok, kunne gitt en familie litt sjelefred.

 

Men vi våger ikke tenke tanken, for da kan det lett svartne for oss.

 

 

 

 

 

(enkelte utdrag fra intervjuet Ellingsen/Magnussen fra 'Bokprat Cappelen/Damm)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord i: love Thank You
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

Jeg har opplevet det bittelitt, når hjertet blir revet i fillebiter og livet blir satt på vent.

Jeg har opplevd angsten ved å miste. Sittet døgn etter døgn ved sykesengen og våket over barnet mitt. Redselen som gjennomborer sjelen og gjør deg helt hudløs, så sårbar at hver eneste lille knirk i døren når legene kommer inn, får alle hårene til å reise seg, alle kroppens celler i pinefull beredskap.

Ja, jeg har vært der, i en så vanvittig angst for å miste. 

Det å ha opplevd det jeg gjorde, alle døgnene på Rikshospitalet og året med oppfølging og trening for å komme tilbake til livet, gjorde noe med meg. 

Når man er så nær ved å miste et barn, det aller kjæreste og mest dyrbare man har, da er det ingen ting annet i hele vide verden som betyr noe som helst. 

 

Dette er utrolig vanskelig for meg å skrive: 

Jeg finner ikke helt ordene, for nesten hver gang jeg tenker på henne, så kommer tårene. 

I dag gikk jeg en lang tur med 'gutta' i Nesøyareservatet, omtrent samme løype som pappa'n til hun jeg tenker på, løper hver eneste dag. 

Jeg gikk hele runden, og jeg tenkte på henne, og på hvordan det må være å miste barnet sitt. Man klarer selvsagt ikke å forstå rekkevidden av det når man ikke har opplevd det. Men jeg kan ane hvordan det føles, hvordan hjertet må bli revet sønder og sammen, i fillebiter.

Jeg var ganske alene der ute i skogen og ved det idylliske vannet som ligger midt inne i reservatet.  Og følelsene bare ramlet inn, helt bardus og uvented. 

Jeg er absolutt ikke 'skuggeredd', men så slo det meg; her tusleløper jeg rundt i Nesøyareservatet muttputt alene på en søndagskveld, og vipps? 

Hva hvis mine døtre gjør det samme, og noe skjer? 

 

Hva hvis de blir overfalt, voldtatt og drept?

Det kan skje i London, og det kan skje her. Det kan skje hvor som helst og når som helst.

 

Jeg løper rundt i Nesøyaskogen og tenker at det er helt trygt, enda jeg er helt alene der, føler jeg med helt trygg.

 

Og den følelsen og tryggheten skal, og bør jeg ha. Den følelsen skal, og bør, alle kvinner ha.

Samtidig må jeg bare erkjenne, jeg er ikke trygg. Ikke helt.

Og det er heller ikke mine døtre.

 

Og jeg tenker på Martine. Følte hun seg trygg?

Ja, jeg tror hun gjorde det.

 

b2ap3_thumbnail_2016-09-04-21.54.47.jpg

 Hvordan vi kanskje kan bidra litt til rettferdighet for Martine, skal jeg komme tilbake til snart, i neste blogg.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

...It's four o'clock in the morning...

Postet av i Blogg

...and I can't sleep.b2ap3_thumbnail_IMG_5976.JPG

 

Det nærmer seg slutten nå, det gjør det, og jeg fylt av en salig blanding av lettelse og savn. Lettelse for endelig, ENDELIG! å få sove en hel natt igjennom og treffe puten før 05.00 eller senere... Savn fordi det er mitt siste russebarn, aller siste gang jeg er russemamma. Og det føles faktisk utrolig kjipt og vemodig. 

Vi har hatt grille-vors med hele 'bussen', foreldre på grilling, russeleker og rullet, bl.a. Og jeg angrer ikke ETT sekund på å ha stilt hjem og parkering til disp gjennom hele russetiden og hver dag sørget for vaskeutstyr og hva de ellers måtte trenge. 

For meg har det vært enkelt. Fordi jeg har hatt mulighet, og ikke minst fordi jeg har villet og har hatt stor glede av det.

 

Men jeg har jo hørt; 'at du gidder!' og da blir jeg svar skyldig for slike komplett idiotiske uttalelser fortjener å forbli ubesvart. Noen skjønner det ikke, og det  er greit.

 

 

Hun er ute nå, nest siste rulling. Og jeg følger med. Fordi vi har en genuin forståelse oss i mellom; hun vet jeg er der, døgnet rundt, og da gir hun meg også beskjed, døgnet rundt. Men ja, jeg innrømmer at jeg er super mer stresset på dette og gleder meg mye mer til 17 mai enn hva hun gjør.

 

Til dere russeforeldre in spe; jeg lover at det å involvere seg, følge med, inkludere og invitere, engasjere seg og ALLTID vite hva/hvor/når, aldri legge dere til å sove før russeungen er hjemme, kjøre og hente og lage varm melk med honning overdrislet med varme kyss.

 

Dette kommer aldri igjen <3

 

I kveld har jeg hatt en hyggelig middag med foreldre som tilsammen har FIRE(4) 'rookies', og de vil ila de neste fire årene, være russeforeldre.

Heldiggriser, sier nå jeg...

 

Be good. Be there.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg er livredd....

Postet av i Blogg

 

...livredd for å dø. 

Og når jeg blir skikkelig redd, ja da mister jeg litt av filteret mitt. Det filteret de aller fleste av oss har, som får oss til å moderere, tenke oss om to ganger, vurdere og trekke i fra.

I natt var jeg redd.

Det å komme hjem fra en vanvittig stemningsfull aften med gode venninner, og fortsatt litt 'høy' på all den herlige energien disse jentene gir meg, og så finne en melding fra en venninnekollega som takker for seg, for livet...knyttneven som slo i magen, alt blodet som forsvant fra ansiktet og fikk det til å svimle, det å pluttselig måtte tisse men ikke få det til...dustete ting, men kroppen går i forsvarsmodus, knyter seg og responderer ikke på noe. 

 

Ja, jeg har mistet før, og opplevd tap som har satt sine dype spor. Men jeg har tross alt gått rimelig fri for de store sorgene. Det å miste Pappa, var så totalt meningsløst, for det er akkurat det kreft er; meningsløst. Pappa ble 79, fikk levet det livet han ønsket og med alle sine rundt seg. Jeg sørger fortsatt og trenger mine ukentlige turer opp til graven hans, men meg om det.

Men når unge mennesker dør, det er da jeg blir redd, skikkelig redd. Jeg tror ikke jeg frykter selve døden, for fornuften i meg vet jo at dit skal vi alle. Men jeg frykter veldig det å dø FRA de jeg er glad i. Og surrealismen i meg sier noen ganger det jeg nesten ikke tør å si høyt, og helt sikkert ikke burde; noen ganger når jeg blir skikkelig redd, så tar jeg meg i å tenke på dem som ikke har barn eller andre de har ansvar for, at de neppe kan være like redde for døden.

Jeg er redd nesten hele tiden. Når døtrene mine er ute på reise kan jeg bare glemme hvilepuls. Den eldste er på tur nå, nesten seks timers flytur unna (og det hjelper lite at det er tre år siden hun flyttet hjemmefra), og min bittelille (OK, hun er 18, men dog) reiser til en av Europas mest terrortruede hovedsteder om et par dager. Så jeg sover dårlig, har mobilen under hodeputen og har verdens beste 'mammafantasi' hvis meldinger ikke umiddelbart blir besvart.

Jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde et 'greit' og avklart forhold til døden, men det har jeg ikke. Jeg leser med misunnelse om dem som ikke frykter den, som t.o.m. ønsker den velkommen. Men jeg er dritredd, og det hjelper ikke med fornuft og 'sånn er livet' og bla..bla...

 

Nå har en tenåringsmamma gitt beskjed om at hun legger inn årene, og avslutter sin siste hilsen med; "Håper alle dere lever livene deres til fulle. Ikke utsett det du kan gjøre i dag. Fortell dem du elsker at du elsker dem. Og ikke minst LEV LIVET!!! :-)"

 

Jeg kan ikke gjøre noe med redselen min, men jeg kan love henne å gjøre mitt beste for å følge hennes siste oppfordring. <3

 b2ap3_thumbnail_File-04.03.15-22.58.02.jpg

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

En måned til julaften!

Postet av i Blogg

Og gjett om jeg har tyvstartet!

Jeg er vanligvis veldig nøye på dette med glitrende julelys ute, de tennes enten 1.ste søndag i advent, eller 1. desember, which ever comes first.

Føler meg nesten litt smågæern som allerede har to opplyste grantrær, på hver siden av inngangsdøren. Jeg er ihvertfall først ute i nabolaget, og en kjapp tur rundt øya i dag, bekrefter at jeg (så langt jeg kunne se) er alene om å ha glitrende juleutelys. Så det er meg og Sandvika Storsenter da, som foregriper begivenhetens gang? Føler meg nesten litt rampete, men har for lengst gitt opp å tenke på hva andre måtte mene...

Lys ble det, og det er ikke annet enn lykke som følger med akkurat det!

Men jeg innrømmer glatt at jeg har måttet legge litt bånd på meg i dag; det ligger nemlig flere lysranker og venter. De er øremerket hekken langs oppkjørselen, men jeg skjønner at det hadde vært å gå litt for langt. Det er tross alt bare 24. november.

 

Det er bare sånn ca 26 dager til solen snur, har du tenkt på det?!? Det har jeg, og jeg kan nesten ikke vente!

!b2ap3_thumbnail_2014-09-28-00.48.59.jpg

Jeg skal nyte førjulstiden. Gleder meg vilt til tradisjonen lutefiskaften hos Hansen's, Lene's Juleskinke med 12 venninner, Pinnekjøtt, rakfisk og julebord med alle sorter sild, ribbe, sylte og stekt leverpostei med bacon. Og mye mer med gode venner.

 

b2ap3_thumbnail_2014-04-16-21.30.10.jpg

Men jeg skal ihvertfall ha én hummermiddag innimellom. Den Canadiske til 130,-/stk smaker helt utmerket med riktig stæsj.

b2ap3_thumbnail_2014-11-22-12.14.34_20141124-194011_1.jpg

Også er det viktig å unne seg en laid back lunch...som f.eks. en baguette med Iberiaskinke (serrano) og tomat, et glass hvitvin, en cortado og masse vann...

b2ap3_thumbnail_2014-09-20-19.52.36.jpg

Og har man i tillegg noe pent og beroligende å se på (her; tre av mine koi og gullfisk), så blir førjulstiden enda bedre.

b2ap3_thumbnail_2014-10-17-09.51.37.jpg

Alle har noen eller mange sommerminner, ta de frem!

b2ap3_thumbnail_2014-10-15-23.49.11.jpg

Og her er ett av mine; Marco lager en 'Sidecar' til meg, 'On top of the deck Bar' på veg til Italia.

Minnene lager du selv, ta frem de beste, med ønsker om en nydelig førjulstid.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Spor og hyggeminner

Postet av i Blogg

Trygt nede på jorda igjen, for å si det mildt. Landet i 15 grader og regn i ettermiddag, men hadde fortsatt varmen fra Spania i huden, lyset i øynene og de gode vibbene så langt fremme at hverken sur toller eller duskregn kunne ødelegge den gode følelsen i kroppen.

Jeg hadde som nevnt en følelsesladet avskjed med alle gutta på La Luna i går, og det samme med restauranteieren José (min 'stamrestaurant' gangavstand, fantastisk mat, nydelig vin og en sjelden bra service; alltid smekkfullt, men jeg bestiller aldri bord. Så når jeg kommer med gjengen min rundt 22.00 og stedet yrer, fullt av folk, høye stemmer, latter og kelnere som smygløper mellom bordene mens de roper, ler og gestikulerer-en opplevelse i seg selv , er det alltid et bord med 'reservado' skilt; mitt:-) i går kveld. Så ja,

det ble en sen sistekveld, jeg har en tendens til å skyve på morgendagen hvis kvelden er hyggelig nok til å drøye og gå på bekostning av førstnevnte. Og det har den hos José.

b2ap3_thumbnail_2014-08-01-22.17.10.jpg

 

I morgen er er ny dag, her hjemme, og jeg lurer allerede på hva i all verden jeg skal blogge om da? Mat? Ja! Gleder meg, men det blir anderledes enn de siste toogenhalv ukene, håper jeg finner inspirasjon i heimen...

Til da hygger jeg med med å dele noen feriemomentos...

b2ap3_thumbnail_2014-07-30-10.47.44.jpg

Frokost på terrassen

b2ap3_thumbnail_2014-07-30-14.00.36.jpgb2ap3_thumbnail_2014-07-31-14.15.56.jpgTones armbånd og Smulas fruktsalat

b2ap3_thumbnail_2014-07-30-16.27.18.jpg

Her ligger jeg...

b2ap3_thumbnail_2014-08-02-14.44.05.jpgb2ap3_thumbnail_2014-08-03-23.02.29.jpgLunsj og sjokoladefondue

b2ap3_thumbnail_2014-08-04-22.33.22.jpgBestisen min <3b2ap3_thumbnail_2014-08-07-14.46.00.jpgDavid, my Friendb2ap3_thumbnail_2014-08-07-22.17.12.jpgMy roommate b2ap3_thumbnail_2014-08-11-15.05.17.jpgHere we go again...b2ap3_thumbnail_2014-08-11-18.16.11.jpgSavner allerede...b2ap3_thumbnail_2014-08-11-18.18.26.jpgMy La Luna

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Time to say goodbye...

Postet av i Blogg

Noe av det herligste ved å feriere på et etterhvert kjent og kjært sted, er som tidligere nevnt; det forutsigbare. Det å bli møtt hver eneste morgen med kyss på begge kinn (og med tre av 'patronen') og alltid med et "guapa", gjør starten på dagen så HERLIG! b2ap3_thumbnail_2014-08-13-16.20.03.jpg

Her er to av de fantastiske og alltid tilstedeværene gutta, som sørget for at hver eneste av de 16 dagene på Luna Beach ble noe av det deiliglateste i sommer. Ti skritt fra solseng ned til havet, fem skritt fra solseng opp til lunsj.b2ap3_thumbnail_2014-08-12-14.43.41.jpg

Vår siste dag var ekstra varm, stekende deilig som vanlig, men uten et vindpust. Jeg foretrekker strandseng som jeg kan snu ettersom solen beveger seg på himmelen, ungdommen foretrakk cabana'en i dag.b2ap3_thumbnail_2014-08-13-17.33.40.jpgb2ap3_thumbnail_2014-08-13-13.17.19.jpg

Jeg blir som sagt innimellom beskyldt for å være litt forutsigbar, men det er bare fordi jeg liker faste vaner, de som er gode. Så jeg starter alltid feriens lunsj med gambas pil pil, og avslutter alltid feriens lunsj med gambas pil pil. Med ekstra hvitløk, og jeg trenger ikke en gang å be om det, de vet.b2ap3_thumbnail_2014-07-30-14.18.36_20140813-190142_1.jpg

Siste lunsj på La Luna med mine britiske venner, den ble litt ekstra lang i dag, liksom for å holde litt lenger på den følelsen; sitte der med tærne i sanden og nippe til iskald rosé under hvite parasoller mens bølgene slår innover bare noen få meter unna...

b2ap3_thumbnail_2014-08-13-15.35.08.jpg

Og noe av det vanskeligste med feriens slutt, er å si farvel. 

I dag var det ikke de sedvanlige kyss på begge kinn, men gode omfavnelser a la bamseklem. Disse gutta vinker sine gjester farvel hver eneste dag, alikevel får de akkurat meg til å føle meg spesiell og at jeg vil bli savnet. Jeg tar med meg den følelsen fra Luna beach, at de vil savne meg litt i dagene som kommer. Et par tårer fattigere, men et herlig ferieminne rikere.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Et forrykende måltid!

Postet av i Blogg

Siste kveld med vennene, og den var nøye planlagt og booket på Truls' sin Hawaiiskjorte (litt intern den, men vi var altså garantert det beste bordet i restauranten hvis han lovet å komme i sin skjorte med store hvite og rosa liljer).

Så vi benket oss på høye stoler rundt en massiv stålplate og bak den dukket vår egen japanske kokk opp som troll i eske. Smale øyne og stort glis, ikke ett ord hverken på spansk, engelsk eller japansk. Stille som en østers med andre ord, men han var ikke der for å prate, men for å vise kunstene sine. Og i følge vår hyggelige waitress; "flown in fål the sømmel just to make happy food, yes?". 

Og jada, vi nikker og smiler og sier ja takk til sake mens vi venter. Truls med Hawaiiskjorten kan jo dette med sake og forklarer oss litt uinvidde at kald sake er sterk og varm sake er mild. Det er allerede glovarmt rundt stålplaten og vi er tross alt i Spania, så valget er lett, kald sake. Ganske godt, men det holder med et 'eggeglass'.

 

Så begynner moroa. Men veldig forsiktig, vi blir nesten litt skuffet når det kommer to fat med sushi nigiri på bordet...ingen fyr og flamme?b2ap3_thumbnail_2014-08-06-22.10.03.jpg

Men så smørmyke og med knallrosa ingefær (hjemme får vi bare blekrosa) og så mye smak at det setter smaksløkene i sitrende forventning og mer enn åpner opp evt tette neser med ekte wasabi.

b2ap3_thumbnail_2014-08-06-22.28.39.jpg

Så setter han i gang med to skarpe knivspader og lager et aldri så lite show med tigerreker og laks, snur og vender og setter til slutt fyr på det hele før det danderes lekkert på små smale fat.b2ap3_thumbnail_2014-08-06-22.16.36.jpg

Fortsatt litt sulten, men lurer litt når assistentene hans bærer inn fat på fat som de stabler langs veggen mellom ham og stålplaten...jaja, la det stå til, og det gjør vi.

Indrefilét i små møre biter stekes i et lite flammehav, tres på pinner så fort at vi knapt ser det, dryss med sesamfrø og vips!er det på en ny tallerken foran oss.b2ap3_thumbnail_2014-08-06-22.32.54.jpg

Begynner å kjenne det nå, at feriemagen som er betydelig utvidet alikevel strever litt med å lage plass, men smaken er så altfor nydelig til at vi ber om 'doggy bag', og det går ned.

Nå ser kokken at vi trenger en ørliten timeout, og på disken kommer øl og Chardonnay; ti minutters pause altså. Og pausen benyttes til det kokken kanskje tror er vårt høydepunkt; mens vi nipper til frisk drikke steker han syyyltynne eggekaker som han kutter i små biter og kaster inn i munnen vår. Vi sitter der på rekke og rad og gaper så høyt vi kan (forhåndsadvart da vi booket bordet; "plis dont wel any nice shølts"...ref. derfor vi fikk bordet på skjorten til Truls), og ser ikke spesielt smarte ut der vi sitter, men gøy er det, spesielt fordi kokken bommer hele tiden og maten fyker rundt i lokalet og treffer de andre gjestene.

Så tømmer han fatene bak, og stålplaten dekkes med kylling, squash, store sopp, egg, ris, grønnsaker og masse hvitløk, og nå begynner showet.b2ap3_thumbnail_2014-08-06-23.31.18.jpg

Og ny rett på bordet.b2ap3_thumbnail_2014-08-06-23.01.00_20140807-171549_1.jpgb2ap3_thumbnail_2014-08-06-22.57.59.jpg

Mageskinnet kan ikke strekkes mer, men det er utrolig hva en dessert kan gjøre, for menneskekroppen er tross alt utrustet med en egen 'dessertmage'. Og jeg som ALDRI spiser søtt eller dessert i det hele tatt, ble småfrelst av denne. Syltynne pannekaker stekt på stålplaten, en iskule på hver, pakket sammen og satt fyr på. Den glapp på bildet, men Herligheten for en nydelighet! Som om det ikke var nok, fikk vi helt til slutt noen små glass som også ble satt fyr på, og som med lange sugerør skulle drikkes mens de brandt.b2ap3_thumbnail_2014-08-06-23.50.33.jpg

For et fyrverkeri av et måltid, og for en fantastisk siste feriemiddag med bestevennene.b2ap3_thumbnail_2014-08-06-23.43.44.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Dagen på Luna Beach varte i ganske nøyaktig 12 timer, møtte alle i 'familien' og lenge siden jeg har blitt kysset så mye så mange ganger på begge kinn av så mange! Herlig! Og fortsatt i gledesrus over en alldeles herlig dag med veldig mye god mat, drikke og ikke minst over å ha blitt så godt ivaretatt!

Første lunsj på stranden er for meg obligatorisk; reker i hvitløk. Og kokken husker fra år til år; at jeg vil ha mucho ajo, og det fikk jeg.

Dagen gikk over i kveld, og vi ble like godt på stranden siden kokken kom opp med en fersk harpunfanget Dorade på 4,5 kilo som ble grillet bak huset...kunne vi si nei til det? b2ap3_thumbnail_2014-07-30-17.08.42.jpgMin gode venn Fernandob2ap3_thumbnail_2014-07-30-20.18.11.jpgb2ap3_thumbnail_2014-07-30-21.09.02.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Bare kos i dag...

Postet av i Blogg

I dag fylte Julie'n min 21 år! Så, litt opptatt med forberedelser og dessverre ikke mye blogg-tid... Vi feiret med 5-6 forskjellige retter på grillen, greske poteter og tzatziki (til 'ære' for min greske svigersønn), nydelige grillede quesillades og masse gode salater med italiensk vri.

Mamma hadde med sin legendariske go'kake, en helt spesiell bløtkake-vaniliekrem-med melislokk og masse digg, en kake som  har vært fast takst på enhver fødselsdag i familien.

 

I tillegg fikk Julie en fantastisk Pavlovakake fra kollegaer på Brasseriet, så karbohydratene var i herlig fri flyt i kveld.

Når man har en datter som jobber med mat på profesjonelt nivå og har det som levebrød, kjenner man litt på at man som mat-mamma bør gå litt stille i dørene. Men så utrolig gøy og kult å kokkelere med henne i kveld, HERLIG!

Bilder kommer, håper jeg(hun er også fotografen :-)

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Til to sultne: 

400 g kvernet kyllingkjøtt røres 'seigt' med en god dæsj oliveonlje og noen gode tak med salt- og pepper kvern.


Form to baller med hendene, som flates litt ut før de legges i tørr teflonpanne på godt over middels varme. Stek brunsprøtt på begge sider, slå ned varmen på litt over lunk og snu ca hvert 5. minutt i 20 minutter. Må gjennomstekes, så sjekk med en gaffel i midten og pass på at de ikke blir liggende for lenge og blir tørre. Skal bli perfekte tykke, saftige og gjennomstekte.
Imens vasker du salat etter ønske( foretrekker crisp til denne), frisk rødløk, hvitløk, tomater, evt hel sylteagurk i skiver, slangeagurk eller paprika).
Jeg foretrekker å legge hamburgerbrødet i 100 g ovn i 15 minutter, og min favorittburger stæsjes slik;
Brød, salat, majones, tomater, agurk, rødløk og hakket hvitløk, topp igjen med et salatblad og klem litt sammen. På med kyllingburger, en tomatskive og et ekstra salatblad, saus etter smak (her hickory sauce) og legg et sprøtt og varmt brød på toppen. Nam!

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Nå er jeg i skikkelig matmodus!

Postet av i Blogg

Aldri for sent til å begynne med noe nytt!

Altså, nå er jeg med litt skrekkblandet fryd (mest fryd) blitt blogger. Tenkte (ihvertfall tenkte mann og barn det, og ga meg ny mac med oppsatt blogg i 50 års gave) at jeg måte finne på noe helt annet og videreføre alle matgledene mine til de som forhåpentlig har lyst til å følge meg.

Har laget mat hele livet, ihvertfall fra tenårene, og i 2008 var jeg så heldig (og flink!) å passere Gyldendal's bittelille nåløye med manuset mitt til matboken Venner til Middag.

Kjempemorsomt å lage matbok med alle rettene jeg har komponert selv (med et par-tre unntak hvor jeg har rappet fra venner), sammen med venninnefotograf Anne Manglerud. Anne er superproff med mange bøker på samvittigheten, og guidet meg tålmodig gjennom alle photoshoots. Jeg laget mat, hun fotograferte, og måtte inimellom bremse meg i min iver så rettene skulle se freshe ut.

Så ble boken en realitet, og solgte ca 8.500 eks i Norge, og hele 44.000 i utlandet (hey, har de mer sansen?). Boken relanseres forøvrig i disse dager i dagligvarebransjen i softcoverversjon, 6.000 bøker er å finne over hele landet, til den nette sum av 149,- (originalen koster 349,-)

Oppfølger og nytt manus er ferdig, men ligger litt i dvale og venter på å komme mellom to permer. Så i mellomtiden kommer jeg til å legge ut en drøss deilige oppskrifter her, alle easy peasy som absolutt alle kan lage! Gode smaker, masse farger, enkelt og greit og med korte ingredienslister. Det har aldri før vært så lett å lage deilig mat, la det enkle fremstå som avansert, og nyyyt tilbakemeldingene fra fornøyde middagsgjester.

Så altså, her kommer det masse gode oppskrifter, men også tips og råd, daglige beraktninger og sikkert innmellom litt fjasematprat og ditt og datt om hva jeg driver med.

Interessert? Supert, da er det bare å følge med!

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

I dag har jeg tatt farvel med mennene i mitt liv...
Blogg
Ikke helt farvel da, hater akkurat det, og heldigvis slipper jeg det; vi sier alltid på gjensyn, og ...
Les mer...
Yoghurtomelett med parmesan, min beste hittil?
Blogg
Ååå, dette var bare så digg! Sent hjem fra jobb og til alenemiddag, null niks idé om hva som skulle...
Les mer...
Har du vært en drittkjerring?
Blogg
En eller annen gang i løpet av livet ditt, er du sannsynligvis en mer eller mindre 'drittkjerring'. ...
Les mer...
Når tre oster smelter sammen? Nydelig, enkelt og lekkert!
Blogg
Denne superenkle omeletten, ble til ved en tilfeldighet da jeg hadde diverse ost som 'sang på siste ...
Les mer...
Herreguuud, jeg savner å være russemamma!
Blogg
Tusen takk facebook, som hver dag i disse tider minner meg på hva og hvor min kropp og sjel var for ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

Feriemodus kakefest Sunn mat! iskaffe røkelaks grønnsakssuppe vegetar Frokost drittsekk bilder Svettetokter Må ha Hamburger fresh Trening dirty Leve livet parmesan rynkefri olivenolje bake pestoboller suppe images Sommermat healthy enklere-blir-det-ikke aubergine Moules frites Feel good about your self chili julegaver kjøttboller Italia snacks Thai Styrkeøkt eplekake pommes frites spinat Tzatziki sushi paprika Bacon savn halloween Pakistansk mat influensa kreft selvpleie pretty cocktail girlpower møkkamenn Overgangsalder superenkelt Sandwich restitusjonsmat hold deg frisk russebarn syltet frukt Be happy shopping smakfullt rettferdighet healty Kylling rosépepper torsk Kjøtt restemat top 10 sommerkveld pitabrød Indrefilét Katrine kosemat Hovedrett kjøttkaker Vær deg selv Il Buongustaio ruccola litt fest i hverdagen vennemat kjærlighet hverdagsmiddag spoiled frappé pasta Familiemiddag broccoli reker Feriemat Det gode liv Nestkjærlighet eggerøre sauser solskinnsboller fashion pen kvinnefest Nyttårsforsett Ziconda familie Fylla mozarella creepy Pizza elsker deg loveyoutopieces slank deg sunn vårløk tilbehør maroccan oil hjemløs foto Soldager verdens beste kjøttboller reker i hvitløk russetid Mett av en rett gjærbakst Enkelt coctails unntakstilstand Strandliv Noodler Spania likør ettertanke salat Grønnsaker Iberico Tomater fiskesuppe hjemmelaget helse Poteter boller lørdagsdigg gjørdetenkelt spareribs verdens beste døtre Fisk vårslepp drinker meal Nattmat myk hud secondhand Søndagsdigg raskt og lekkert ostemat chèviche kylling barn botox misunnelse Laks Eid Førjulsmat rakfisk ost Omtanke jul feel good Thank You Pynt Steinbit Skalldyr tapas Frukt Lev godt taco/wraps/tortillas småretter kropp Lunsj Canary Island Middelhavet desserter scampi forretter venninner Juledigg superdigg Venninnemat Venner Kald drikke Svinekjøtt Spicy søndagsmiddag Kyllingburger Styrke Serrano Grill kamskjell barnevennlig middag chevre Høstsnadder Rosévin Hverdagshygge Naprapat omelett Hummer død egg mammahjerte krabber Dagenderpåmat plommer maki ferie Øl&Aquavit Personlig trener tomatsaus fetaost supersaft Sjømat kake friskt oliven sort/hvitt aubergine/tomat/parmesan parmesanchips love neger Blåskjell hot suppe insekter Congratulations

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)