Blogg
Abonner på listen via RSS (Nyhetsfeed) Viser innlegg merket unntakstilstand

Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...

Postet av i Blogg

Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gjøre seg selv enda mer sårbar, lagelig til for hugg.

Og kanskje ikke bare det ytterste skallet, men inn til beinet og kanskje litt inn i sjelen.

MEN IKKE ALLE ER LIKE 'KOMFORTABLE' MED DET. 

Mitt forrige blogginnlegg var en jævlig real sak, spør du meg. Dønn ærlig, rett på. Avkledd og hudløs...jeg gråt, jeg var sinna og forbannet. Og jeg var dritredd. Skikkelig pisseredd.

Jeg våknet neste morgen, med den aller største klumpen i magen...hva vil folk mene, si og tro? Hva har jeg gjort?

Da den verste 'kvalmen' hadde gitt seg, bestemte jeg meg for å stå i det. Og sa til min alltid støttende mamma; 'jeg står for det jeg har delt her på bloggen min. Punktum, så kan alle andre mene hva de vil.'    Jeg bryr meg ikke.

Tull. Selvsagt gjør jeg det. Og ganske mye også, dessverre. Eller heldigvis, alt etter som.

Jeg har fått vanvittig mange tilbakemeldinger, på alle de 'kanaler' jeg er tilgjengelig. Venninnene mine visste ingen ting. Ei heller familien bortsett fra jentene mine.

(-'Mamma, det er jo ikke sånn at du har opplysningsplikt, heller')- da jeg hadde litt dårlig samvittighet...herligheten, jeg kunne ikke ønske meg finere døtre.

 Rundt 100 kvinner og menn har sendt meg meldinger, utelukkende positive.

Så fikk jeg denne 'refleksjonen' her forleden... 'JEG HAR NÅ MISTET RESPEKTEN FOR DIN BLOGG'. Og tenk, den var fra en mann...

#metoo kampanjen har vært helt fantastisk, og ÆRE VÆRE alle jenter i alle aldre som deler, hash-tagger og viser at de er blitt gjort urett mot. Hvor mange voldtektsofre tror du lar være å anmelde? Hvor mange jenter er det der ute som stille tier? Altfor mange, og det skjønner jeg! For det er forbanna tøft å stå frem og dele sin historie. Jeg er heldig, tross alt. Jeg er så voksen nå at jeg har lagt det litt bak meg. Men det som skjedde med meg i USA i 1980, det sitter jo som fastbrent i sjelen. Jeg blir aldri helt kvitt det, men det hjelper å dele. Jeg lover.

Jeg håper så inderlig at hvis du som leser dette, er blitt utsatt for en drittsekk, anmelder. La vedkommende stå til rette for ugjerningen, ikke la ham slippe unna, slik jeg lot min overgriper gjøre.

 

And make no mistake about it; jeg er ikke 'hun som ble voldtatt'. Jeg er Nina.

Husk det.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.

Postet av i Blogg

Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg tenker etter. For jeg ble tvunget til å huske. Huske den natten. Natten jeg ble voldtatt.

'Me too'. Følelsene raste plutselig...me too?

Ja, jeg også, ble voldtatt. Men det føles så utrolig fjernt og så uendelig langt tilbake, og jeg ønsker så i helvetes lite å bringe det frem, å tenke på det. For jeg har fortrengt det, frem til nå.

Facebook og media ellers har hatt stort og viktig fokus på overgrep mot kvinner de siste uker. Størst har fokuset vært på Hollywood, USA. Noen av filmbyens største kvinnelige stjerner, står en etter en frem, med sine historier. De er blitt utsatt for den verste styggedommen noen få maktmenn mener de besitter; kontroll over kvinnen og deres integritet. Deres kropp. Og retten til å bestemme over akkurat den.

Jeg ble frarøvet den retten en natt. Jeg var 17 år ung og overnattet hos en venninne. Midt på natten våknet jeg av det jeg trodde var et mareritt. Liggende på magen i en 'skrustikke' med armene låst på ryggen, ble jeg voldtatt. 

Tårene renner nå, Gud bedre som følelsene kommer, som harpuner trenger de inn og løsner opp i noe som kanskje har vært låst og fortrengt.

Ingen har visst, nei. Men mens jeg skriver dette, har jeg fortalt begge jentene mine, hva som kommer på bloggen i kveld. De må være de første til å vite, og de eneste som kan fortelle meg at dette er greit å skrive om. Jeg er stort sett uten filter på bloggen min, men på enkelte ting vil jeg ha jentene mine med meg først.

Men skal jeg skamme meg? Være flau? Føle meg mindreverdig over at én jævla drittsekk tok kontroll over kroppen min? Tok seg til rette uten mitt samtykke? Ikke faen! Min kropp er ikke noens andre, og vil heller aldri bli. Det du stjeler blir aldri ditt. Og det du rapper fra meg, tar jeg tilbake. Med renter.

Tusen takk verdens beste Julie og Mie, love you to pieces <3

Mamma

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

..."så jeg får nok dessverre ikke oppleve sommeren".

 

Hun kommer inn i butikken i dag, strålende som alltid. Og som vanlig elegant fra topp til tå, og med det smilet som alltid smelter noe i hjertet mitt.

Vi har så herlig kjemi, hun og jeg, og det har vi hatt fra dag én vi møttes. Over en klesprat og ditt og datt, livets små og litt store underfundigheter. 

Den herlige og avslappende pludrepraten som senker pulsen og lager enda flere smilerynker. Et menneske du ikke bare liker, men blir glad i.

Og hun er pratsom, det er aldri kjedelig når hun er innom. Og heldigvis har hun alltid god tid! Hun kan gjerne tilbringe en time eller halvannen, og da koser hun seg. Kanskje koser jeg meg enda mer, da.

 

I dag føk gåsehuden over hele kroppen, hjertet kjentes ut som det stoppet  opp, og tiden sto med ett litt stille.

 

Hun hadde (etter sin sedvanlige 'scanning' av godbitene hun har så godt øye for), funnet et lekkert antrekk, fra topp til tå. 

"Dette er nydelig", sier jeg. "Og et antrekk du kommer til å få mye glede av".

"Jeg tror ikke det, Nina. For saken er den, at jeg snart skal dø."

 

Jeg må si heldigvis, at det akkurat da, bare var oss to i butikken. Jeg klarte ikke annet enn å komme meg rundt disken og bort til henne, legge armene rundt henne.

Så kom spørsmålene, jeg fikk vite og hun fortalte. 

Det tok meg enorm styrke å ikke vise medynk. Det tok henne tusen ganger mer å fortelle. 

 

Det at hun vet hun ikke skal oppleve en sommer til. At hun skal dø fra mann og barn. At hun 'rydder' opp etter seg så de ikke skal 'trøbles' med det...

 

Men så kommer hun inn og kjøper ett av de lekreste antrekkene. Og sier "ja, jeg skal snart dø, men jeg legger meg ikke ned og venter', jeg vil leve til siste åndedrag. Stå opp hver morgen jeg kan, og sminke meg lekkert. Ta på meg det fineste jeg vet og ut og møte livet.

b2ap3_thumbnail_serenetyblogg.jpg

Hun har barn, som snart blir morløs.

b2ap3_thumbnail_styrkeblogg.jpg

Jeg sa til henne i dag; Vær så snill, klamre deg fast til livet, jeg vil ha deg her! Vær så snill, kom innom oss i juni.

b2ap3_thumbnail_2017-03-23-15.05.09.jpg

Hun sa, "det skal jeg så absolutt prøve å få til".

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ja, jeg gikk fem på...innlegget med å forby marsipangris. Men er det så rart, da? 

Helt siden slutten av oktober har media vært proppet av 'do's and dont's' når det gjelder vår julefeiring. Vår KRISTNE julefeiring.

Skoler dropper den ultratradisjonelle julegudstjenesten. VÅR tradisjon.

Det er selvsagt OK å velge den bort, men å forby den? Jeg husker så godt mine skolegudstjenester på syttitallet, det var en fantastisk høytid som betød begynnelsen på en feiring av julen, og ikke minst begynnelsen på en velfortjent juleferie. 

Vi hadde én i klassen som ikke var med. Bare en, og det var Anders. Anders hadde melding med hjemmefra, for foreldrene hans trodde ikke på Gud, fikk vi vite. Så Anders fikk ikke være med når vi andre toget av gårde til kirken siste skoledag før jul. 

Jeg husker at vi misunte ham litt, han fikk tross alt en fridag mens vi andre måtte sitte som tente lys på harde mahognibenker i Bekkelaget kirke. År etter år. Vi slet benkeradene, og det er jeg så utrolig glad for i dag.

 

Jeg ser med stor forundring over hva som skjer med landet vårt i dag, og vår kristne tro. Norge ble kristnet i år 1029 av Olav Haraldssøn, Olav den Hellige. Han ble drept i Stiklestad året etter, 29 juli...derfor feirer vi Olsok, men det  vet du selvsagt - uansett tro og ståsted du har? For du bor i Norge, ikke sant?

 

Vi er et kristen land. Det er utenomtvistelig. Så er vi en skjønn forening av trossamfunn, ikke troende og alternativer. Og sånn bør det være, 

Vi synger 'Deilig er jorden' og 'Et barn er født i Betlehem'. Noen har sent ut 'nynnebrev' så man skal slippe å uttale 'prektig er Guds rike'...men si meg; har vi ikke en felles Gud? Er ikke Allah, Buddah og den kristne Gud samme, som vi opphøyer og ber til?

Jeg blir litt forvirret her, innrømmer det. 

Avisene og media forøvrig skriver opp og ned i mente om at vi ikke skal ha med 'jul' i våre tradisjonelle ord...for ikke å støte de som ikke tror på vår gud og som ikke feirer jul...

 

Jeg blir litt satt ut, HVORFOR gidder vi?

 

Lille juleaften, og jeg trenger bekreftelse at mine elskede har det bra.

Lille juleaften, og jeg lurer på om hvordan 2017 blir...

Lille juleaften, og noen har fått sin sønn hjem. I en kiste.

 

Jentene mine har mistet sin fetter, Aksel.

Påkjørt og drept 19 år gammel.

 

Noen ting er viktigere enn om vi skal synge eller nynne Deilig er jorden...

 

I Aksels minne <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Endelig kan jeg puste!

Postet av i Blogg

Da jeg boardet flyet i går morges, var det med svært ambivalente følelser og mange motstridende 'argumenter' som nærmest kriget oppe i hodet mitt og gjorde meg helt svett lenge før jeg ble stoppet i sikkerhetskontrollen pga for mye 'bling' på kroppen. 

Kan jeg reise, er det helt trygt, vil han klare seg uten meg?

Det var selvfølgelig 'hittebarnet' jeg tenkte på, og som gjorde at jeg, og bare jeg, klarte å lage alle de små 'krigene' der oppe.

 

Jeg er svært dårlig på reise fra. Alt jeg reiser fra, innebærer mer eller mindre traumer i mitt indre. Jeg er skikkelig dårlig på det, og da mener jeg mer dårlig enn det verste de fleste kan forestille seg.

Jeg har alltid vært helt grusom dårlig på å reise fra barna mine (derfor har jeg alltid hatt de med meg når og hvor det har vært mulig og det er noen steder som har måtte gå til anskaffelse av barnesenger og diverse  siden de aldri har hatt besøk av babyer før...ære være dem!), og det må jeg innrømme at jeg fortsatt er, selvom de nå er voksne...

 

Men tilbake til hittebarnet mitt. Felix. 

Felix ble lagt i armene mine en januardag for åtte og et halvt år siden. Storyen rundt det, har jeg fortalt før, og storyen siden da han ble alvorlig syk i midten av juni, likeså.

Noen ganger (men bare når jeg trenger ekstra oksygeninntak), kunne jeg ønske at jeg ikke var en så forbasket inngrodd hønemor. Men akkurat den følelsen varer bare i noen sekunder. Jeg er selvopplest og selvvedtatt en aldri så liten studie i 'hvordan passe så grundig på at klumpen i magen aldri forsvinner'. Jeg lærer aldri. Og helt ærlig, så har jeg ingen ambisjoner om å lære å la være... 

Så ja, jeg er en vandrende bekymringsbombe som smiler utad og kriger innad.

 

Derfor sov jeg ikke i natt. Min første natt i Spania og min første natt uten 'gutta'. Enda jeg visssssste (med alle s'ene) at de var i de aller beste hender (hvis ikke, hadde jeg jo aldri reist!). I stedet lå jeg og sjekket fly tilbake til Norge, talte timer 'hittebarnet' (Gizmo har mer enn næringsvett uansett hvor han er) hadde nektet å få i seg mat og vann og talte på timene det kunne være tilrådelig å gi ham sjansen til å aklimatisere, før jeg fikk nærmest hjertestans og måtte komme meg hjem.

 

Fem uker med intensiv behandling og døgnkontinuerlig pleie, det sitter i. Selvom siste uken viste sky high progresjon og veterinærer sa OK...så er det ikke 'bare en hund'. Det er Felix.

 

Så kom meldingen tidlig i morges, mens jeg ennå var våken; Felix har spist og Felix har drukket vann. Felix har vært ute med halen oppe og ligger nå i fanget.

 

Da sovnet jeg og gikk helt greit glipp av første ferieformiddag.

Lykke <3

 

 

 

 

J

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Da sms'en tikket inn nøyaktig 04:00 i morges (kaller det natt...), hadde jeg fått to små timer med ambivalent søvn. Den søvnen du vet, som både er god og slitsom, dyp og over lakenet; du veksler mellom å føle deg besvimt og helt på alerten med den lille angsten i mellomgulvet. Hvor er hun, kommer hun snart hjem, kan hun ringe snart? Så durte det i telefonen.

Sms'en var fra Smula, russeungen min. 'Mamma, kan du hente?' Hente? Bussen 'bor' jo hos oss, da kommer du deg jo hjem?!

Men jeg vet og har fått beskjeden før; fordelen er at hun er først på bussen, ulempen er at hun er sist av...og når du føler deg ferdig festet fire om morgenen, er det selvsagt kjipt og kjøre Bærum rundt i to timer, når det eneste du ønsker er sengen din. 

Og når jeg vet at vekkerklokken er stilt på 07:15 og de to første timene er knallhard gymtrening på OPG, har jeg noe valg? Selvsagt har jeg ikke det, ihvertfall velger jeg å ikke ha det, og jeg må innrømme at veien klokken 04:15 ut fra øya og videre alene ut på motorveien, var ganske deilig...

Så russeungen min var i seng litt før fem, drøye to timer før vekkerklokken var stilt inn på opp-til-skole-tid...

Får russemamma sove da? NEI. Og det er egentlig ganske greit, slitsomt, men OK. For det er ungen min det hele handler om, og da er det intet annet som betyr noe.

Hun begynte russetiden for noen uker siden, og gikk hardt ut, for dette var jo starten på det de hadde ventet på; investeringer i xtusen, tid og teamarbeid skulle endelig materialiseres. Det de hadde jobbet så sinnsykt mye for, endelig skulle de ut og få feire!

 

To dager, to rullinger.

Så ble Smula syk. Veldig syk. Sykehus i fire døgn og veldig redde foreldre og fire døgn uten søvn.

Så endelig hjem og sove i fire døgn til, off and on.

Så våkner russeungen opp og skjønner at hun har gått glipp av en drøy uke russefeiring...Mammmmaaaaa? Hva skjedde, hvorfor ligger jeg i sengen..Åååånei!!!

Jeg skjønner frustrasjonen, dette er en one in a life time experience. 

Men hun er erklært frisk og fikk 'go' fra legene til å fortsette..

Så nå er hun ute, på bussen sin med de andre jentene. Og her sitter jeg, klar til å hente i neste soloppgang. <3

Alltid klar.

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Fra et mammahjerte

Postet av i Blogg

Planen var å blogge om denne lille delikatessen, Gudbedre så vannvittig godt!

b2ap3_thumbnail_2015-07-21-19.25.12.jpg

...men den får komme en annen dag, for nå er det andre ting (fra et mammahjerte) som må ut.

 

I dag har jeg sluppet henne fri. Vrengt vingene motvillig til side og latt henne dra. Uten meg. Jeg har forberedt meg i hele sommer, ja hele våren også, og tenkt; 'pyttsann, hun skal jo bare en liten tur til nesten den andre siden av planeten' (ihvertfall føles det sånn) og jeg er ikke lenger unna enn at jeg kan ta første fly...

Jeg har derfor avlyst alle faste avtaler og satt alle nesten-avtaler på vent. For jeg er nå i beredskapsmodus, fra skrivende stund og ni dager frem i tid. Jeg har sjekket SAMTLIGE flyselskaper om når og hvor fort jeg kan komme meg til dette (relativt) avsidesliggende stedet/øya, og det er ikke akkurat verdens navle for å si det sånn...

 

Snart venter 3.vgs og hun begynner å bli voksen. Det at hun er født sist i desember og er bare 17 år, er noe jeg ikke kan holde mot henne. Vennene er 18 og myndige, min er bare 17 og yngste barnet mitt. Men hun må få lov til å være sammen med, og med på, det vennene hennes er.

 

Alt annet ville være feil. Sier fornuften.

Bli hos mamma, sier hjertet.

b2ap3_thumbnail_2015-07-19-22.22.04.jpg

Dilemmaet er å slippe den yngste. De eldste baner vei og har ulempen med å teste oss foreldre om hva som er OK og ikke greit og har det derfor ofte strengere enn de som kommer etter i noenlunde oppkjørt løype.

Vår eldste datter er en voksen og reflektert ung dame som tar sine kloke valg og står steinstøtt i alt hun gjør.

Innimellom lurer hun på hvorfor vi var så strenge, hvorfor hun alltid måtte først hjem fra fest og ikke fikk være ute sent på ukedager.

Hvorfor får lillesøster litt mere slack?

Første skatten min har banet vei og funnet sin sti.

Og bare et mammahjerte kan skjønne hvor utrolig stolt jeg er av henne.

b2ap3_thumbnail_2015-06-13-21.23.05.jpg

 

Og jeg er fremdeles og vil for alltid være utrolig dårlig på å være en 'cool' mamma. 

Jeg har venninner som med stålkontroll og varm is i blikket administrerer sine håpefulle på sine reiser. Selv sitter jeg som en liten 'Munion' (tror de heter det, så filmen med eldste datter i går med erklæringen;  "Mamma, du skal få le så mye og lenge du vil, jeg lover å ikke bli flau" (snakk om kjærlighetserklæring da... <3 ) (RETTELSE: Minions), og skjelver over hele kroppen. 

Vet jeg ikke skal sove de neste ni døgn. Vet jeg skal ha mobilen med meg (fullt oppladet) døgnet rundt. Vet jeg skal sjekke alle mulige kanaler jeg kan nå henne på, ringe hotellet og sjekke flyselskapet. Vet jeg skal gå hvileløst rundt hvis sms ikke besvares på sekundet. Vet jeg kanskje skal slappe litt mer av på dagtid når de er på stranden og helt sikkert slappe desto mindre av og hyperventilere når jeg vet de er ute om natten. Jeg skal engste meg for en litt for fartsglad jente på jetski, en som liker å dykke litt lenger ned enn de andre. Jeg skal engste meg for at de lange bena og det gulgrønne blikket, kanskje kan fange andre og helt feil for henne.

 

Jeg går herved inn i en unntakstilstand. 

Jeg er mamma.

b2ap3_thumbnail_2015-07-23-15.53.34.jpg

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Det å ville være 'verdensmester', kan faktisk koste deg livet.
Blogg
PANG!!! Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga ...
Les mer...
To eller tre kanariefugler...ikke mine døtres ansvar. Hell no!
Blogg
Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), ...
Les mer...
Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one
Blogg
Alene. Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en e...
Les mer...
Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...
Blogg
Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gj...
Les mer...
Me too. Ja, jeg er blitt voldtatt.
Blogg
Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

Italia olivenolje superenkelt rynkefri bilder Canary Island pommes frites vårslepp fashion gjørdetenkelt Katrine enklere-blir-det-ikke Serrano Sunn mat! friskt paprika Grill Nyttårsforsett drinker Pynt rakfisk girlpower Feriemat influensa litt fest i hverdagen Lev godt Hverdagshygge Spania healty savn Feriemodus reker i hvitløk reker torsk Noodler maroccan oil spinat Moules frites Lunsj meal Rosévin dirty solskinnsboller pretty ost Styrke Sommermat coctails fetaost drittsekk Svinekjøtt myk hud russebarn ostemat pen bake sommerkveld Kylling eggerøre Bacon Skalldyr insekter søndagsmiddag Be happy kreft ensomhet ettertanke Tomater chili alene kvinnefest på egne ben Førjulsmat Fisk desserter kake verdens beste kjøttboller selvpleie Styrkeøkt maki raskt og lekkert images Dagenderpåmat fresh Poteter Kald drikke Venninnemat shopping neger mammahjerte elsker deg Thai foto mozarella supersaft love venninner helse Tzatziki secondhand Svettetokter møkkamenn Familiemiddag egg røkelaks kosemat Må ha boller grønnsakssuppe smakfullt Laks Frokost misunnelse superdigg restitusjonsmat Søndagsdigg Ziconda lørdagsdigg Feel good about your self healthy Kyllingburger creepy loveyoutopieces vårløk broccoli Iberico syltet frukt Blåskjell Nattmat salat kjøttboller døtre pasta suppe aubergine fiskesuppe oliven tapas Hummer kakefest sushi rettferdighet hold deg frisk Frukt Trening gjærbakst vegetar aubergine/tomat/parmesan Thank You død hverdagsmiddag scampi spareribs Enkelt Juledigg kjøttkaker avocado Det gode liv restemat chèviche kylling superdigg restitusjonsmat barnevennlig middag hjemløs Nestkjærlighet Soldager pestoboller Sjømat familie Øl&Aquavit top 10 ruccola bra nok Mett av en rett tilbehør Naprapat døttre likør Spicy taco/wraps/tortillas plommer forretter snacks rosépepper slank deg sunn Sandwich Il Buongustaio kropp hot suppe Venner tomatsaus eplekake sauser jul parmesan sykehus frappé halloween parmesanchips sort/hvitt nærdødenopplevelse barn Omtanke russetid omelett Pakistansk mat Leve livet Høstsnadder Kjøtt Grønnsaker Strandliv verdens beste Personlig trener feel good krabber unntakstilstand ferie Eid botox iskaffe spoiled voldtekt småretter Indrefilét Congratulations pitabrød Overgangsalder kjærlighet Steinbit cocktail Middelhavet vennemat chevre Hamburger Pizza kamskjell hjemmelaget Vær deg selv julegaver Hovedrett Fylla

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)