Topp 10 måltider

Drit i å bry deg så mye...bry deg heller mer

Postet av i Blogg

Jeg har nettopp sittet og sett på dokumentaren 'Mellom oss'. Gjennom et helt år, har helt 'vanlige' mennesker i landet vårt, sendt inn videosnutter av sine helt vanlige og dagligdagse greier. Først, så tenkte jeg 'jiiizes', en haug med nolduser som vil på TV, få sine fifteen minutes og fame', men den tanken forsvant fort. En haug med mennesker har dokumentert en flik av hverdagen sin, skrelt av seg det ytterste skallet og gjort seg sårbare, vist oss bittelitt av sitt indre, der og da. De viser sorg og glede, nytt liv og død, kjærlighet og kjærlighetssorg...uten filter i fylla og såre hemmeligheter som ingen før har fått vite. Sikkert tilsammen 100 sjeler har dundret over skjermen min siste 80 minutter, og gitt meg mye til ettertanke over året som var.

DRIT I Å BRY DEG SÅ MYE.

En av jentene i dokumentaren deler sin dypeste hemmelighet; hun bryr seg veldig, veldig, VELDIG! Om hva andre mener og synes om henne. Hun sier hun PRØVER å ikke bry seg, men hun tenker på det hele tiden, det preger det unge livet hennes. 

Nyttårsforsetter er kanskje vel og bra, så lenge man ikke setter seg altfor hårete mål. Jeg er ikke giga tilhenger av forsetter ved inngangen til nytt år, for meg er gårsdagen like spesiell og viktig som den nye dagen i dag. Det å skrive '18 i stedet for '17 er for meg bare et tall, videre. Og noe jeg surrer med til langt ute i januar...

Men tilbake til hun som bryr seg så veldig om hva andre tenker om henne. For du er vel kanskje litt der, du også? Jeg vet at jeg er der, i hvertfall innimellom. Og det er utrolig slitsomt og svært dårlig fundament for ens egen selvtillit, det å tenke på hva andre måtte synes og mene om deg.

I høst, skrellet jeg av et nytt skall, og det var tøft. Selvsagt lurte jeg på hva andre ville tenke. Men for meg var det eneste viktige, og da mener jeg absolutt det eneste, hva døtrene mine ville mene om det. Så før jeg skrev #metoo innlegget om at jeg er blitt voldtatt, så snakket jeg med jentene mine, om det var OK at jeg skrev...?    Hva alle andre måtte mene om min åpenhet, er for meg selvsagt ikke likegyldig eller uinteressant, men jeg driter i å bry meg om det. Det er ikke verdt den negative energien det tar. 

BRY DEG HELLER MER.

Den andre i dokumentaren som traff meg rett i hjertet, var hun som satt i studenthybelen sin. Kveld etter kveld, uke etter uke, mutt putt alene. Hun var ensom, og lyden av medstudenter som festet og lo, forsterket følelsen av å være alene. Så tar hun mot til seg (herlighet, hvor tar hun det fra? Jeg ble halt satt ut av beundring for pågangsmotet til denne jenta) og går på en fest hun 'egentlig ikke er invitert til, det er litt random, de som kan, kan komme, lissom'. Jeg følger spent med, og ender i tårer, sammen med henne. Hun er så vakker, og jeg mister nesten pusten over intensiteten hennes, og de utrolig nydelige og store øynene som åpent og tilsynelatende uredde, ser rett på oss. Og forteller hvor alene hun er.

Og jeg får så intens lyst til å strekke ut en hånd. Nei, ikke bare en hånd, men begge armene. 

Jeg får så intens lyst til å bry meg, hvor kan jeg hjelpe, hva kan jeg gjøre?

Da jeg fortalte om voldtekten, (som kun 'it' og jeg visste om til da), brydde folk seg. Jeg fikk faktisk flere hundre meldinger, en enorm støtte og utrolig mye varme og empati...og hva gjorde det for meg? Jo, det jeg hadde båret som en vond hemmelighet i så mange år, den indre uroen og engstelsen for at noe liknende skulle skje med mine, den løste seg nesten opp. Selvsagt vil jeg alltid og for bestandig ha det i bakhodet og aldri sovne før jentene mine er trygge, men det kan jeg helt klart og vidunderlig leve med. Og jeg lever med at det er så mange der ute som bryr seg, VIRKELIG bryr seg.

Nyttårsforsett? Gjør mer av det som gjør deg LYKKELIG. Gjør MINDRE av det som tar energien din.

Lett å si, ja jeg vet. Men jeg har vært ute noen vinterdager, jeg har mistet og jeg har fått. I 2017 har jeg mistet to gode venner i kreft. In Memory Eva-Karin og Børre <3

En venninne er blitt mamma når resten av oss venter på barnebarn Hilde <3 

Jeg har mye å være takknemlig for, men jeg tar ikke en dritt for gitt.

 

GODT NYTT ÅR

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

PANG!!!

Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga jeg opp håpet om å få mer enn de snaue fire timene med søvn den natten. Kjipt, men OK, man klarer jo én natt med lite søvn.

Da smalt det. I hodet mitt. Smellet var som om det var en giga champagnekork som spratt. PANG! Jeg skvatt skikkelig og sa høyt til meg selv "hva FAEN var det?". Så kom prikkingen. Hele hånden ble plutselig nummen, som om den 'sov'. Min umiddelbare tanke var at jeg hadde ligget slik at den kom i klem, og ikke fikk nok blodtilførsel. Selvsagt var det grunnen.  Så kom den merkelige følelsen i ansiktet, jeg dro fingrene fra tinningen og langs kjevebenet ned til haken. Og jeg kjente ingen ting. Så kom kaldsvetten. Jeg var iskald, men allikevel hadde jeg små 'fontener' i håndflatene og i pannen, og jeg ble klam over hele kroppen og iskald på hender og føtter. Jeg var ute av sengen på 0,3 sekunder og innen jeg sto foran speilet på badet, hadde jeg tenkt tre ting; smellet i hodet var på høyre side, høyre arm hadde dovnet, og høyre side av ansiktet var helt nummen. Hadde jeg nettopp hatt et hjerneslag?

Jeg hadde nylig lest en historie om en kvinne på omtrent min alder. Hun hadde sittet i passasjersetet (thank God for that) da det plutselig smalt i hodet hennes. Hun hadde ikke rukket å kjenne så mye mer før hun svimte av. Lang historie kort; hun hadde fått hjerneslag.

Så der sto jeg foran speilet og kjente panikken komme. Nei, nei, nei, sa jeg til meg selv...dette skjer ikke!  OK, pust med magen og sjekk funksjonene; Ut med begge armer, OK. Smile og vise tenner, OK. Snakke høyt, hva heter jeg, hvor bor jeg, OK. Ingen tegn til hjerneslag. Lettelse.

Men hva var det da som skjedde med meg? For dette var ikke normalt, det kjente jeg i hele kroppen. Så jeg googlet. Og landet på 'drypp'. Det var det jeg hadde hatt, sa jeg til meg selv. Bare et lite drypp! For en lettelse! For det sto ikke noe om hvor alvorlig et drypp kan være. Det jeg leste, var at det er en hjerneblødning hvis anfall varer i ca en time, og går tilbake av seg selv innen 24 timer. Da er det jo bare å sitte rolig og vente til det går over, tenkte jeg...

Så kom svimmelheten. Hele hodebunnen prikket og jeg fikk en merkelig følelse av å være utenfor meg selv. Kaldsvetten tiltok og jeg var like nummen i arm og ansikt. Og da ble jeg ble redd. Dritredd. Jeg pakket toalettsaker og klesskift i en bag og satte den ved døren. Jeg skrev opp telefonnummer til de nærmeste og la lett synlig. Jeg lot døren være ulåst i tilfelle jeg skulle svime av. Jeg la inn 113 med et tastetrykk. Alt dette mens jeg snakket høyt og artikulert til meg selv, jeg skulle ikke besvime, nei. Pustet med magen, og tenkte at dette går over. Men det gikk ikke over.

Jeg så på telefonen, klar til å trykke 113-tasten. Men så kom tankene, 'rasjonaliseringen'. Hvis jeg ringer nå og forteller hvordan jeg har det, vil det umiddelbart sendes en ambulanse. OK, da er det flere ting som må ordnes først. Hundene må luftes, det er første prioritet. Med telefonen i den ene hånden og hundebånd i den andre, småsjangler jeg rundt i hagen og ber en stille bønn om at de må gjøre fra seg litt kjapt. Vel inne igjen, ser jeg meg i speilet; joggebukser og t-shirt. Hjelpe meg, ikke søren om jeg skal bli funnet svimt av i dette. Jeg tenker Gudskjelov at jeg dusjet før jeg la meg kvelden før, mens jeg skifter til jeans og en bluse. Og pent matchende undertøy med blonder under..(jeeezes, er det mulig...men ja, det er det når man er totalt irrasjonell).

Vel nede igjen tenker jeg at dette går over. Jeg kan ikke reise fra huset, fra hundene mine. Jeg tenker på jentene mine som er midt oppe i krevende eksamener, jeg kan ikke be dem komme hjem nå. Jeg tenker på mannen min som er i USA, Gudbedre det er midt på natten der nå, jeg vil ikke vekke ham med unødig bekymring. Jeg rekker så vidt å vurdere om jeg skal ringe noen andre, før jeg legger den ballen død. Jeg vil ikke plage noen unødig. Og jeg tenker at hvis dette skal gå skikkelig galt, så har jeg heldigvis en veldig grei liv -og uføreforsikring. 

En hjerneblødning skal i flg wikipedia vare i ca en time, så jeg støtter meg til det. Akkurat der og da vet jeg ikke bedre, og det er for mange hensyn å ta. 

Så jeg setter meg rolig ned, og venter. Sender en sms til kollegaen min, at jeg har sovet dårlig og derfor kommer litt senere på jobb. 

Jeg bestemmer meg, jeg skal på jobb. Tar en dusj for å bli kvitt kaldsvetten som nå er tørket inn, nytt antrekk og setter meg i bilen. Jeg føler meg faktisk ganske bra og tenker 'pøh, hva er det jeg driver med egentlig? Herligheten Nina, nå må du virkelig skjerpe deg og ta kontroll!' 

Jeg er på jobb i fire timer, og like før jeg skal videre til min instruktørtime i SATS, så svikter bena og hodet snurrer. Jeg må melde pass og skylder på lite søvn. Særlig, akkurat som om det har stoppet meg før. Men jeg sier ingen ting, ikke til noen. Jeg er bare 'uforklarlig' sliten. Selv ikke til bestevenninnen som jeg jobber med, sier jeg noe. Ingen skal få vite hva jeg sliter med, eller opplevelsen jeg hadde den morgenen. Jeg vil helst være 'verdensmester' og jeg trenger ingens hjelp. Vil ikke bry noen.

Så jeg drar hjem, orker ikke mat men er utrolig tørst. Drikker 'litervis' med vann, går en runde med 'gutta' og legger meg. Sove, bare få dette unna. 

Da ringer mannen min. Small talk og ja, alt er bare bra her hjemme. Han kjenner meg for godt, og jeg lyver aldri. Forteller, men med modifikasjoner og bagatelliserer så godt jeg kan, 'det er bare det at jeg er sliten'. Jeg sier jeg skal sove det av meg, i morgen når jeg våkner er jeg helt sikkert ship shape, og han sier 'hva hvis du IKKE våkner i morgen?' Insisterer på at jeg må ringe, hvis ikke gjør han det.

Så jeg ringer 113 og trekker fra alt jeg kan for at det ikke skal virke dramatisk i det hele tatt. Jeg vil jo bare sove, jeg er dødssliten. AMK setter meg over til en lege, og vipps så befinner jeg meg i et traumerom på akutten. 

Jeg skulle jo bare snakke med en lege, tenkte jeg, og så rett hjem. Derfor står bag'en jeg pakket med toalettsaker og klesskift, igjen ved døren hjemme. Hundene mine og katten er alene, og den eneste som vet at jeg ligger i det traumerommet, befinner seg i USA. Og jeg kjenner panikken komme, tårene som presser på, klarer jeg å svelge bort.

Enda, så ringer jeg ingen. Jeg har mer enn nok med å forholde meg til teamet som jobber rundt meg. Alle elektrodene som festes til kroppen, fra anklene og opp til halsen. Det stikkes med små nåler i absolutt hele kroppen, noen stryker hardt over leggene og jeg rekker å tenke 'Gudskjelov at jeg barberte de i går kveld'. Og når fotsålene får gjennomgå med stålstaver, tenker jeg gjennom smerten at 'heldigvis er tærne nylakkerte'. Fullstendig irrasjonell, igjen. Legen kommer og klemmer rundt føttene mine, jeg kjenner de er kalde og klamme i de varme hendene hans, og jeg blir utilpass, flau. Jeg som aldri svetter på føttene, de er alltid varme og tørre. Og nå klarer jeg å kjenne på at jeg synes det er flaut.

Jeg ligger der og tenker på alt annet enn situasjonen jeg er i. Nåler perforerer armer og håndbak, små slanger festes og det er en kontinuerlig sjekk med lys, motorikk og blodtrykk. Og alt jeg kan tenke på, er hvordan det går med mine kjære og hva skjer når de får vite at jeg ligger her? Jeg klarer ikke å slappe av, og vil bare hjem.

I seks timer ligger jeg i traumerommet. Så CT av hodet, og videre opp til slagavdelingen i 8. etasje. Hvor jeg blir tatt i mot med så mye varme at jeg blir nesten satt ut, enda så sliten jeg er der jeg ligger. Har bare lyst til å klemme den omtenksomme sykepleieren som tar meg i mot halv seks om morgenen.

Nye åtte timer med prøver (hvor mye blod er det egentlig mulig å tappe, og hva skal de med så mange 'litre'?), nålestikk over hele kroppen annenhver time, opp og stå, ta på nese, gå på linje osv...nye elektroder festet til steder der hovedpulsåren pumper,  for å fange opp evt blodpropper. 

Utpå dagen sier legen; 'dette skjønner vi ikke helt. Alle prøvene din er helt fine, allikevel har du klare symptomer på hjerneblødning. Blødningen kan i noen få tilfeller gå fra hjernen og ned i spinalvæsken, så vi må derfor vurdere en ryggmargsprøve'.

Her resignerer jeg. Jeg føler meg som en idiot. Jeg var kanskje veldig syk, men tok ikke hensyn i det hele tatt. Jeg tenker på jentene mine, hva har jeg gjort? Jeg burde ha tatt signalene og ringt 113 med en gang den morgenen. Så hvorfor tok jeg sjansen på å være 'verdensmester'? For det er jeg så absolutt ikke.

Men. Jeg skal helst klare alt og det meste alene. Jeg ber ikke om hjelp, aldri. Som en annen bestevenninne sa til meg i dag; 'Nina, du er jo aldri syk, så vi skjønte ingen ting!'.

Jeg er ikke lenger 'verdensmester', og jeg har fått en skikkelig tankevekker.  Og tenker at hvis det verste skulle skje, og jeg ikke hadde gjort noe med det og det skulle ha gått utover mine kjære?. Da kunne jeg aldri ha tilgitt meg selv.

Selv ikke fra Himmelen. 

Ta signalene på alvor. Ikke vent og se an. Det kan stå om liv, eller ikke. Men vi gambler vel ikke med livet.

Det gikk bra med meg. Denne gang. Gudskjelov. Det var ingen hjerneblødning. Etter 42 timer uten søvn, var det en nevrolog som stilte diagnosen, og jeg kunne lykkelig 'kollapse' i min egen seng. Vel vitende om at jeg er frisk! Og ved neste eventuelle korsvei, så skal jeg love meg selv, og ikke minst mine nærmeste, å IKKE være verdensmester. 

Det kunne ha gått så veldig galt. Jeg fikk skikkelig refs av den første legen jeg traff. Hvorfor hadde jeg latt det gå så lang tid? Hadde dette vært hjerneblødningen jeg hadde alle symptomer på, kunne dette ha gått riktig så ille, hva tenkte jeg på?!?

Ikke vær verdensmester, ta signalene og ring 113. 

Better safe than sorry <3

 

ps. min diagnose er Exploding head Syndrome. En helt ufarlig tilstand, men som kan oppleves svært ubehagelig og skremmende. I de fleste tilfeller 'nøyer' den seg med en eksplosjonslyd i hodet, alt fra et 'popp' til et skikkelig høyt smell. I noen få tilfeller, som den jeg opplevde, etterfølges den av symptomer som kan assosieres med hjerneslag eller hjerneblødning. Og som min behandlende lege sa til meg; opplever du dette igjen, så ring 113, og det med én gang.

Man kan nemlig aldri vite.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), som satt meg litt ut. 

Jeg måtte lese den flere ganger før jeg forsto, men det 'dumme' jeg gjorde, var å svare henne med en gang. Tenkte å være ad hoch, og etter å ha lest den kjapt, tenkte jeg at denne må jeg bare svare med en gang. Det burde jeg ikke ha gjort.

Jeg vet hun leser dette, så jeg skal forsøke å trå varsomt, men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal sette foten akkurat nå. Hun skriver nemlig, at hun har fulgt bloggen min gjennom alle år. At hun har både grått og ledd seg gjennom innleggende mine, og har digget matinnleggene mine.

Så sier hun....

At jeg må la døtrene mine gå fri og ikke la de ta ansvar for meg og min ensomhet. Finne noe(n) som kan ta bort belastningen jeg legger på mine døtre og gi meg mening med livet. Vel, den svei ørlite akkurat der og da og det var mye mer hun skrev, så jeg tenkte 'hva faen!'

Så tenkte jeg videre...

Hun har ikke bare tatt seg bryet og finne min private email. Hun har ikke bare tatt seg bryet å sette av timer (jfr lengden på mailen) til å fortelle meg hva hun tenker og føler. Hun har ikke bare tatt seg bryet å lese bloggen min, i flg henne, de aller fleste innleggene.

Kjære J, min trofaste leser; jeg vet hvem du er, og jeg ser deg i det du velger å dele med meg.

Jeg er ikke ensom eller alene, jeg har så vanvittige herlige mennesker rundt meg. Og jentene mine er alt for meg, døgnet rundt UTEN å føle at de er ansvarlig for at jeg har det OK. De vet jeg har det bedre enn best. 

Og jeg har sluppet dem fri, for lengst.

Men når det er sagt...jeg slipper dem aldri av syne. Basta.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one

Postet av i Blogg

Alene.

Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en eller annen gang. Og er den frivillig, er du heldig. Er den ufrivillig, kan den kanskje være ganske så kjip. 

Jeg har kjent på den kjipe følelsen, 'luksusvarianten' av den. Den jeg vet er forbigående og kun iscenesatt av meg selv. Den som heter 'mammasavnerdøtrenesinesåinnigranskauenatdetgjørhelvetesvondt'.

Ja, jeg er dårlig på å være #mammautenbarnhjemme og samtlige hash tag som innebærer det faktum at mine små flytter hjemmefra. Det suger, og det suger skikkelig (eller 'it sucks', som i mitt hode klinger litt bedre)! Jeg har sogar venninner som oppfordrer jentene mine til å 'være sammen med mamma (meg) så mye som mulig'. Gode venninner, eksemplariske døtre. De skjønner meg.

Helgen var magisk. Det er MYE selskap i tre firbente gutter, for all del og jeg kan ikke klage! Og jeg trenger ikke å være uten selskap av andre enn mine firbente hvis jeg ikke vil. Jeg er privilegert sådan, og tar vare på de jeg har.

Så kom Pus og helgen var komplett. Heldige meg som får besøk av eldstedatteren min <3

Og nå sitter jeg i kjøkkenet og skriver. Og får den privilegerte følelsen igjen. 

For fra spisestuen strømmer det musikk, sang, banneord (jepp, jeg oppfordrer mine døtre å banne når ting går i stå, men de er meget forsiktige så der går jeg dem en høy gang) og høylytt sang. Smula jobber med eksamen. Smula er hjemme. Og synger. Jeg titter forsiktig rundt hjørnet, vil ikke forstyrre mer enn jeg 'må'. 3X2 meter bord er dekket med papirer og maskiner. Hun har 'mygg' på ørene, liten høyttaler som spinner 'hey, I'm crazy'...iPhonen besvares kontinuerlig samtidig som det synges av full hals og alle ti fingre taster samtidig på Mac, iPad og iPhone...hvordan får de det til? Her jeg sitter, høres det ut som et team på minst fem som arbeider, der inne. Og her sitter jeg med to pekefingre på tastaturet og er såre fornøyd.

 Smula er hjemme

 

(foto: Mie Cappelen)

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...

Postet av i Blogg

Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gjøre seg selv enda mer sårbar, lagelig til for hugg.

Og kanskje ikke bare det ytterste skallet, men inn til beinet og kanskje litt inn i sjelen.

MEN IKKE ALLE ER LIKE 'KOMFORTABLE' MED DET. 

Mitt forrige blogginnlegg var en jævlig real sak, spør du meg. Dønn ærlig, rett på. Avkledd og hudløs...jeg gråt, jeg var sinna og forbannet. Og jeg var dritredd. Skikkelig pisseredd.

Jeg våknet neste morgen, med den aller største klumpen i magen...hva vil folk mene, si og tro? Hva har jeg gjort?

Da den verste 'kvalmen' hadde gitt seg, bestemte jeg meg for å stå i det. Og sa til min alltid støttende mamma; 'jeg står for det jeg har delt her på bloggen min. Punktum, så kan alle andre mene hva de vil.'    Jeg bryr meg ikke.

Tull. Selvsagt gjør jeg det. Og ganske mye også, dessverre. Eller heldigvis, alt etter som.

Jeg har fått vanvittig mange tilbakemeldinger, på alle de 'kanaler' jeg er tilgjengelig. Venninnene mine visste ingen ting. Ei heller familien bortsett fra jentene mine.

(-'Mamma, det er jo ikke sånn at du har opplysningsplikt, heller')- da jeg hadde litt dårlig samvittighet...herligheten, jeg kunne ikke ønske meg finere døtre.

 Rundt 100 kvinner og menn har sendt meg meldinger, utelukkende positive.

Så fikk jeg denne 'refleksjonen' her forleden... 'JEG HAR NÅ MISTET RESPEKTEN FOR DIN BLOGG'. Og tenk, den var fra en mann...

#metoo kampanjen har vært helt fantastisk, og ÆRE VÆRE alle jenter i alle aldre som deler, hash-tagger og viser at de er blitt gjort urett mot. Hvor mange voldtektsofre tror du lar være å anmelde? Hvor mange jenter er det der ute som stille tier? Altfor mange, og det skjønner jeg! For det er forbanna tøft å stå frem og dele sin historie. Jeg er heldig, tross alt. Jeg er så voksen nå at jeg har lagt det litt bak meg. Men det som skjedde med meg i USA i 1980, det sitter jo som fastbrent i sjelen. Jeg blir aldri helt kvitt det, men det hjelper å dele. Jeg lover.

Jeg håper så inderlig at hvis du som leser dette, er blitt utsatt for en drittsekk, anmelder. La vedkommende stå til rette for ugjerningen, ikke la ham slippe unna, slik jeg lot min overgriper gjøre.

 

And make no mistake about it; jeg er ikke 'hun som ble voldtatt'. Jeg er Nina.

Husk det.

 

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

Drit i å bry deg så mye...bry deg heller mer
Blogg
Jeg har nettopp sittet og sett på dokumentaren 'Mellom oss'. Gjennom et helt år, har helt 'vanlige' ...
Les mer...
Det å ville være 'verdensmester', kan faktisk koste deg livet.
Blogg
PANG!!! Jeg hadde vært våken siden klokken fire den morgenen, og da det begynte å lysne av dag, ga ...
Les mer...
To eller tre kanariefugler...ikke mine døtres ansvar. Hell no!
Blogg
Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), ...
Les mer...
Hey, I'm crazy, I know I'm not the only one
Blogg
Alene. Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en e...
Les mer...
Ikke f*** om du skal få definere hvem jeg er...
Blogg
Det er ganske så tøft å stå der, la panseret sprekke og skrelle av seg det ytterste skallet. Gj...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

jul torsk hjemmelaget mammahjerte Bacon fiskesuppe Be happy salat fetaost Det gode liv Venner Kyllingburger chèviche kylling Katrine oliven nærdødenopplevelse snacks vårslepp Styrke Thai ferie grønnsakssuppe Moules frites loveyoutopieces Venninnemat røkelaks Tzatziki superdigg pitabrød Pynt mozarella Søndagsdigg pretty voldtekt plommer Sandwich Pakistansk mat Thank You reker i hvitløk tapas Laks Grønnsaker slank deg sunn omelett love fashion parmesan lørdagsdigg sauser Personlig trener superenkelt Hverdagshygge eggerøre unntakstilstand kvinnefest Sunn mat! Kylling chevre botox helse hot suppe aubergine savn sykehus ruccola iskaffe vennemat Vær deg selv aubergine/tomat/parmesan gjørdetenkelt drinker Hamburger rosépepper rettferdighet selvpleie misunnelse venninner creepy Serrano russetid barn Mett av en rett døttre kjærlighet neger Grill parmesanchips tilbehør vårløk pommes frites Svettetokter supersaft Svinekjøtt hverdagsmiddag kreft Strandliv Juledigg Nestkjærlighet kake paprika sushi bake Eid pen spoiled Familiemiddag taco/wraps/tortillas Dagenderpåmat Blåskjell kjøttboller drittsekk vegetar pasta Steinbit Feriemodus egg enklere-blir-det-ikke halloween litt fest i hverdagen chili broccoli forretter verdens beste kjøttboller død tomatsaus Førjulsmat Leve livet jeg er her hjemløs drit i å bry deg Trening girlpower Kald drikke Nattmat russebarn reker Canary Island Spicy kropp Pizza sort/hvitt barnevennlig middag cocktail rynkefri godt nytt år Soldager healty spareribs dirty døtre kosemat Frukt feel good bra nok images Poteter foto Omtanke møkkamenn hold deg frisk ost ostemat maroccan oil spinat ensomhet myk hud Rosévin Lev godt Tomater kjøttkaker Feriemat familie verdens beste Enkelt suppe Naprapat raskt og lekkert Hovedrett boller friskt desserter Sjømat Styrkeøkt top 10 healthy Middelhavet julegaver bilder elsker deg småretter Må ha olivenolje frappé Overgangsalder Kjøtt Italia fresh på egne ben Sommermat Ziconda gjærbakst influensa pestoboller Hummer superdigg restitusjonsmat søndagsmiddag Fylla ettertanke kjærleik meal kakefest Spania Feel good about your self Iberico scampi Congratulations alene shopping syltet frukt coctails Høstsnadder Skalldyr Fisk Lunsj Frokost restemat secondhand likør krabber Noodler sommerkveld kamskjell smakfullt restitusjonsmat maki Il Buongustaio Nyttårsforsett Indrefilét eplekake insekter solskinnsboller Øl&Aquavit rakfisk avocado

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)