Etter halvannet år hos Ziconda, er garderoben min betydelig oppjustert. Med klær og sko som noen har brukt før meg, hatt på seg og hatt tærne nedi.

Men det var den terskelen da...second hand? Litt loppisfølelse? 

Absolutt ikke. 

Da min venninne Tone tok over skattkisten for halvannet år siden, var noe av det første hun gjorde, å spørre meg om jeg kunne tenke meg å teame opp med henne. Hmmm...tenke-tenke og ørlite skeptisk om det var noe for meg (som stort sett jobber i treningsklær) og om jeg egentlig passet som 'butikkdame'?. Det var en litt skummel tanke, så jeg tok meg god tid til å tenke. Og Tone ventet.

Så, i august 2015, gikk jeg inn i hennes business, med 'hud og hår' og med skrekkblandet fryd. Det var en aldri så liten skummel følelse det å pluttselig ha pene sko på jobb og bytte ut sports-bh med blonder...

Men det funket! I hvertfall sånn noenlunde...

Fra dag én var det en stor glede å møte så mange herlige damer på second hand-og nytt-brukt-jakt. Og enda større glede å se så fornøyde jenter/damer i alle aldre, gå ut av butikken med dagens største kupp.

Jeg tenker miljø, bærekraft og sosial agenda og feel-good. Hvem vil ikke være lykkelig over å gå ut med et 'som-godt-som-nytt' plagg, til 1/3 av prisen det kostet som nytt? Og i veldig mange tilfeller, klær med prislappen fortsatt på, rett fra butikk? 

Jeg har ihvertfall 'sett lyset'. Og sier som mange av våre kunder; det eneste jeg nå kjøper i 'vanlige butikker', er undertøy og sporsttøy.

Men vet du hva det (nesten) aller beste er?

Jeg har fått så utrolig mange nye og gode venninner!

Vi knytter nye og nære bånd, hver eneste dag. 

Min yngste datter viser her noen få av de ca 1.800 vi har inne.

Gucci

Forte/Forte

Dior

S. Rykiel

H. Lang

B&P

Vince

Theory/Gucci

Here I go again, knytter nevene og snurper munnen, jeg skal bli tynn igjen. For 4.de gang i mitt 52. årige liv.

Første gang jeg ble tynn, var da jeg hysterisk slanket og trimmet (lenge før treningstudioet kom, det var Jane Fonda-videoer og lietards) av de 28 kiloene mitt første svangerskap begunstiget meg med. Jeg reddet livet til min førstefødte, ved å ligge fire måneder helt stille og uten å røre meg. Kiloene kan ikke måles i kjærligheten og lykken over å ha mitt første lille nurk i armene mine. Hun var kommet inn i min lykkelig verden, og jeg kom kjapt tilbake til matchvekt.

Andre gangen jeg ble tynn, var fordi jeg fikk problemer med maten. Et halvt eple to ganger om dagen var mer enn nok. Alt annet måtte ut av kroppen, og falt jeg for fristelsen for et halvt pitabrød med skinke, ble det tygget i bittesmå biter så jeg kunne nyte det. For jeg visste at det var reversibelt, maten skulle aldri bli i kroppen. Jeg var stolt over å kunne fordele 49 kilo på hele 170 cm. Jeg var syk, men skjønte det ikke.

Jeg så ut som et skjelett, og likte det. Så kom jeg opp i matchvekt igjen, endelig. Og likte det.

Tredje gangen var en hendelse i livet mitt, hva man kaller 'en personlig krise'. Den type krise som setter deg helt ut, i vakuum, handlingslammet. Du vet ikke opp/ned eller frem/tilbake og kroppen settes i forsvarsmodus. Den nekter å innta føde. På to uker var åtte kilo borte, og det var ikke pent. Fettet forsvinner før huden rekker å følge med, og pluttselig så jeg ikke bare syk ut, men også gammel. Og det stoppet ikke der. Før jeg fikk grepet om meg selv, var 14 kilo som dratt av kroppen min og jeg var miserabel.

Men jeg fikk komplimenter!

"Guuuud, så GODT du ser ut"! Gosh, Wow, gratulerer osv osv. Jeg ble nærmest bombardert over hvor UTROLIG 'godt' jeg så ut. Ja, bena mine så lengre ut (fikk jeg fortalt) nå da jeg var så tynn. Skuldre og biceps var selvfølgelig tydelig definert, og pluttselig var jeg 'sååå trent'. Jeg var tynn med minimalt underhudsfett, alt jeg var var sener og muskler. Det jeg ikke var, var lykkelig. Jeg har aldri følt meg så ulykkelig som den gangen.

Så nå har jeg fått de 14 kilo og vel så det, tilbake igjen. Og det går en liten jævel i meg...Nina, skal vi kjøre en 4.de runde?

Jeg vet jo at det vil avstedkomme komplimenter. Jeg vet at jeg igjen vil høre at jeg har lange bein. Jeg vet jeg vil få lange blikk fra andre jenter (sånn er det bare, jeg er absolutt ikke alene om det). Jeg vet at jeg vil få høre hvor godt jeg ser ut...kun basert på hvor tynn jeg er.

Jeg er i en bransje hvor kropp er i fokus, jeg kjenner på det hver eneste dag. Presset, strevet du må mobilisere og bevise. Du må være motivator...står du der med 12 kilo ekstra og skal råtrene 45 mennesker, er du et forbilde da? De som er der har ulik agenda, mål og motivasjon, men vil de ha en instruktør, motivator, coach og inspirator som faktisk har lår, rumpe og mage som monner litt? 

Ja, jeg tror det. Jeg tror det er rom for alle, både vi som er litt 'volumizers' og de som er både tyngre og lettere. 

Jeg har ihvertfall bestemt meg.

Det blir INGEN 4.de runde. 

Jeg er den jeg er.

Og mitt høyeste ønske akkurat nå, er, at nettopp DU er den du er.

I dag har jeg trent en drøss herlige jenter, i alle aldre. For en euforisk følelse det er, å ha det privilegium å fylle salen til randen med flotte sterke kvinner i alle former og størrelser. Det er pupper og lår (merkelig at det er så få menn på torsdagstimen min?), mager, armer, kinn og smil. Og de kommer i alle former, lengder og valører. Jeg nyyyter å se alle disse vakre menneskene, og etter mange år som trenigsinstruktør, blir jeg bedre og flinkere til å se den individuelle styrken - og svakheten- i alle kroppene. Og jeg digger alle som en. 

For meg er det helt og fullstendig uinteressant hvor godt de ca 640 musklene hver kropp besitter, synes. Om de er eksponert under et minimum av underhudsfett eller ligger godt emballert, er for meg fullstendig likegyldig. Det som betyr noe, er at de er der, menneskene altså. Og at de gir og tar energi, og fyller rommet med sin egen kraft.

Jeg skrev et blogginnlegg for en tid tilbake, og ble i kveld oppfordret til å poste det om igjen.

Innlegget ble i sin tid lest av ca 10.000 på bloggen og ca 20.000 på andre medier, dvs at rundt 30.000 engasjerte seg, leste og delte.

Og det må da bety noe, tenker jeg.

Siden jeg er en liten 'mygg' i bloggverdenen og ikke tjener en krone på dette, så tenker jeg at JA, dette må ha betydd noe for mange, kanskje jeg gjorde noe riktig!

30.000 engasjerte seg over temaet 'plus size model', og da slår det meg at vi er på rett spor. 

Sporet hvor vi alle kan godta alle former og farger våre medmennesker har, men ikke minst; godta oss selv for den vi er.

Her følger innlegget (en smule redigert pga personvernhensyn). Bloggeren jeg henviser til, postet et bilde av en plus size model, og fortalte hvor kvalm hun ble av å se 'overvektige' modeller og redselen for hvilken impact dette ville ha for hennes barn...(rest my case, my Lord).

Blir kjempeglad hvis dere deler, på forhånd takk <3

Jeg spontareagerte på et særs uintelligent blogginnlegg i går (og beklager til alle mine matinteresserte følgere som får en bit av det sure eplet), and here I go again...så lukk gjerne øyene de mange av dere som ser dette som like lite interessant som jeg tross alt gjør (men kan igjen ikke dy meg, for dette er så under pari at det fortjener et ekstra blikk).

Men ja, jeg ser på bloggbildet som hun postet under headingen 'Jeg støtter ikke fete rollemodeller', og tenker, er hun helt spik spenna gæern? Eller forhåpentlig bare litt kort i toppen og full av seg selv?

Etter innlegget mitt i går, fikk jeg mange pm, samtlige kritiske til hva dette kvinnemennesket med sine obskure idealer forfekter. Men det mest interessante, er at over halvparten av meldingene jeg fikk, var fra menn! Og da snakker jeg ORDENTLIGE menn, i alle kategorier, både de særs veltrente, de med en god pondus, de midt i mellom, de som bryr seg fletta og de som lar seg engasjere. Greia er, at de sendte meg meldinger, alle mann, bokstavelig talt. Hva de skrev, skal for alltid bli mellom dem og meg, men det var herlig lesning og gode anektoteter som frembrakte både tårer og latter.

Anyway, hva er det jeg vil si? Jo, at menn stort sett ser på kvinnekroppen som HERLIG. Om den er super veltrent, sånn midt i mellom eller med litt eller mer emballasje. Små eller store pupper, flat eller sprett i stussen, litt mage eller ei; menn, eller kvinner for den sakens skyld, elsker oss! Men vet du hva som jeg tenker som det aller viktigste? At VI elsker oss selv! For gjør vi ikke det, er det vanskelig å få andre til å gjøre det <3.

18 år i treningsbransjen og 15 år før det med friidrett og tennis har gitt meg en viss ballast og ikke minst erfaring. Jeg setter aldri pekefinger mot noen, men når så urett og inkompetanse utvises så til de grader, og det av en som selverklærer seg som rollemodell, da reagerer jeg.

En kvinne som blogger om "forskjønnende" operasjoner i underlivet og silikonpupper (ære være henne for det) og forteller om alle injeksjoner hun har valgt for om mulig se bedre ut, jadda - modig gjort og jeg skal ikke engang begynne å tenke på hva barna hennes synes om å lese om dette...Skulle jeg finne på det samme, ville jeg helt klart holdt det for meg selv.

Men der ligger vel én av forskjellene.

Da jeg boardet flyet i går morges, var det med svært ambivalente følelser og mange motstridende 'argumenter' som nærmest kriget oppe i hodet mitt og gjorde meg helt svett lenge før jeg ble stoppet i sikkerhetskontrollen pga for mye 'bling' på kroppen. 

Kan jeg reise, er det helt trygt, vil han klare seg uten meg?

Det var selvfølgelig 'hittebarnet' jeg tenkte på, og som gjorde at jeg, og bare jeg, klarte å lage alle de små 'krigene' der oppe.

Jeg er svært dårlig på reise fra. Alt jeg reiser fra, innebærer mer eller mindre traumer i mitt indre. Jeg er skikkelig dårlig på det, og da mener jeg mer dårlig enn det verste de fleste kan forestille seg.

Jeg har alltid vært helt grusom dårlig på å reise fra barna mine (derfor har jeg alltid hatt de med meg når og hvor det har vært mulig og det er noen steder som har måtte gå til anskaffelse av barnesenger og diverse  siden de aldri har hatt besøk av babyer før...ære være dem!), og det må jeg innrømme at jeg fortsatt er, selvom de nå er voksne...

Men tilbake til hittebarnet mitt. Felix. 

Felix ble lagt i armene mine en januardag for åtte og et halvt år siden. Storyen rundt det, har jeg fortalt før, og storyen siden da han ble alvorlig syk i midten av juni, likeså.

Noen ganger (men bare når jeg trenger ekstra oksygeninntak), kunne jeg ønske at jeg ikke var en så forbasket inngrodd hønemor. Men akkurat den følelsen varer bare i noen sekunder. Jeg er selvopplest og selvvedtatt en aldri så liten studie i 'hvordan passe så grundig på at klumpen i magen aldri forsvinner'. Jeg lærer aldri. Og helt ærlig, så har jeg ingen ambisjoner om å lære å la være... 

Så ja, jeg er en vandrende bekymringsbombe som smiler utad og kriger innad.

Derfor sov jeg ikke i natt. Min første natt i Spania og min første natt uten 'gutta'. Enda jeg visssssste (med alle s'ene) at de var i de aller beste hender (hvis ikke, hadde jeg jo aldri reist!). I stedet lå jeg og sjekket fly tilbake til Norge, talte timer 'hittebarnet' (Gizmo har mer enn næringsvett uansett hvor han er) hadde nektet å få i seg mat og vann og talte på timene det kunne være tilrådelig å gi ham sjansen til å aklimatisere, før jeg fikk nærmest hjertestans og måtte komme meg hjem.

Fem uker med intensiv behandling og døgnkontinuerlig pleie, det sitter i. Selvom siste uken viste sky high progresjon og veterinærer sa OK...så er det ikke 'bare en hund'. Det er Felix.

Så kom meldingen tidlig i morges, mens jeg ennå var våken; Felix har spist og Felix har drukket vann. Felix har vært ute med halen oppe og ligger nå i fanget.

Da sovnet jeg og gikk helt greit glipp av første ferieformiddag.

Lykke <3

J

Da er det endelig i boks, vedtatt, opplest og lagt på nett...og hvorfor ikke gjøre noe helt nytt etter fylte 52? Superspennende, for det er fortsatt haugevis av år og tid til å gjøre nye ting og supersprell!

Eller nytt og nytt...det nye handler fortsatt om mat og trening, men i en helt ny setting.

Tidlig i våres ble jeg kontaktet av to driftige og særs sympatiske damer, Annett og Vigdis, som driver Motivasjonsreiser.no.

De har i mange år hatt stor suksess med foto-og malekurs, samt kurs i motivasjon og selvutvikling. 

Nytt i år (modige er de, det skal de jammen ha) er treningskurs, med nogot attåt. Attåt'en er bl.a. tre 'herremåltider' pr dag, samt en drøss aktiviteter i og rundt et fantastisk herskapshus, midt i den nydelige lille pittoreske Provencebyen Cotignac.

Så var jeg tung å be? Nei.

Jeg har vært mye på Côte d'Azur, hele Rivieraen egentlig og flere steder i Provence, men aldri før i Cotignac. En 'søvning' liten landsby, vakker som få, ca halvannen times kjøring fra min favorittby, Juan les Pines. 

Vi leier et herskapshus, midt i landsbyen, med noe så sjeldent som 5,5 mål privat hage, stort saltvannsbasseng og tja...var det ikke 15 soverom? 

Nå som alt er i boks, har jeg begynt å planlegge. Dvs, det har vært i hodet mitt siden første planleggingsmøte, men nå da det er i boks, da virresvirrer alle treningsplaner og jeg har sant å si flere planer i hodet enn hva vi klarer å gjennomføre på disse fem dagene. Så, da kan jeg bare velge og vrake og gleder meg til å sette alt sammen. 

Det blir morgenøkter på 45 minutter før verdens beste frokost (men etter frukt, juice og hva man måtte trenge før trening), og ettermiddagsøkter på 60 minutter, i god tid etter at lunsjrosévinen er ute av kroppen.

Vi har mye på agendaen, både sykkelturer, vinsmaking, landsbymarked, ekskursjoner og...mange lange slække dager ved poolen.

Det herlige med denne turen, og noe av det jeg gleder meg aller mest til, foruten de lange lunsjene og middagene hvor det garantert blir mye latter og god stemning, er at alle kan gjøre akkurat hva man har lyst til, og jeg vil være der for alle.

Gosh, som jeg gleder meg!

www.motivasjonsreiser.no

Da sms'en tikket inn nøyaktig 04:00 i morges (kaller det natt...), hadde jeg fått to små timer med ambivalent søvn. Den søvnen du vet, som både er god og slitsom, dyp og over lakenet; du veksler mellom å føle deg besvimt og helt på alerten med den lille angsten i mellomgulvet. Hvor er hun, kommer hun snart hjem, kan hun ringe snart? Så durte det i telefonen.

Sms'en var fra Smula, russeungen min. 'Mamma, kan du hente?' Hente? Bussen 'bor' jo hos oss, da kommer du deg jo hjem?!

Men jeg vet og har fått beskjeden før; fordelen er at hun er først på bussen, ulempen er at hun er sist av...og når du føler deg ferdig festet fire om morgenen, er det selvsagt kjipt og kjøre Bærum rundt i to timer, når det eneste du ønsker er sengen din. 

Og når jeg vet at vekkerklokken er stilt på 07:15 og de to første timene er knallhard gymtrening på OPG, har jeg noe valg? Selvsagt har jeg ikke det, ihvertfall velger jeg å ikke ha det, og jeg må innrømme at veien klokken 04:15 ut fra øya og videre alene ut på motorveien, var ganske deilig...

Så russeungen min var i seng litt før fem, drøye to timer før vekkerklokken var stilt inn på opp-til-skole-tid...

Får russemamma sove da? NEI. Og det er egentlig ganske greit, slitsomt, men OK. For det er ungen min det hele handler om, og da er det intet annet som betyr noe.

Hun begynte russetiden for noen uker siden, og gikk hardt ut, for dette var jo starten på det de hadde ventet på; investeringer i xtusen, tid og teamarbeid skulle endelig materialiseres. Det de hadde jobbet så sinnsykt mye for, endelig skulle de ut og få feire!

To dager, to rullinger.

Så ble Smula syk. Veldig syk. Sykehus i fire døgn og veldig redde foreldre og fire døgn uten søvn.

Så endelig hjem og sove i fire døgn til, off and on.

Så våkner russeungen opp og skjønner at hun har gått glipp av en drøy uke russefeiring...Mammmmaaaaa? Hva skjedde, hvorfor ligger jeg i sengen..Åååånei!!!

Jeg skjønner frustrasjonen, dette er en one in a life time experience. 

Men hun er erklært frisk og fikk 'go' fra legene til å fortsette..

Så nå er hun ute, på bussen sin med de andre jentene. Og her sitter jeg, klar til å hente i neste soloppgang. <3

Alltid klar.

Det har vi vel alle hatt én, fler eller mange ganger; en dårlig hårdag. Enten flatt, elektrisk, liggesveis som endret look'en totalt eller helt samarbeidsløst hår, hva du enn gjør ser du ut som et takras på hodet.

Jeg har hatt mange slike dager, men da jeg selvforskyldt endte opp som rødhåret og samtidig mistet en del av manken, må jeg innrømme at panikken tok meg litt ut av komfortsonen.

Jeg har nemlig frisørangst. Ved siden av tannlegen og gynokologen min, er det frisøren som får meg til å hyperventilere og silsvette ned plaststolene deres (for det er nemlig ikke ordentlig skinn i disse 'stolene', er det vel?). Så derfor får alle tre kun besøk av meg når det er absolutt påkrevet og jeg får innkalling (som jeg avlyser og endrer minst tre ganger før jeg endelig får kvinnet meg opp til å dra).

Så derfor farger jeg håret mitt selv, og er stort sett veldig fornøyd med resultatet; gjort på en halvtime, hjemme i min egen komfortsone, null stess, null svette og jeg puster som normalt.

Helt til nylig.

Tre dager før jeg skulle i supergiga jenteparty for å feire en venninnes 50-års dag, oppdaget jeg en hel drøss med grå spirrevipper der oppe. Hæh?har de i tillegg til å krølle seg, begynt å stå rett opp? Jeg saumfarer selvfølgelig hårprakten (sakt med visse modifikasjoner), og konkluderer med at 1. det er MINST 20 grå svirrevipper der oppe, og 2. hvis de får formere seg fritt så vil jeg snart se ut som et stålullhode ute av kontroll. (ingen forkleinelse for gråhårede, I'm just not ready yet...). Her må ting skje, og det litt kjapt.

Jeg vet hva jeg skal ha, det er et visst merke nr. 9. Nr 9. viser seg å være utsolgt i hele fylket, og jeg skifter ikke merke. Det har jeg nemlig prøvd før, og da kræsjet kjemikalene fullstendig og etterlot meg med en blåskimret manke, men det er en annen historie. Så etter å ha kjørt rundt i desperat jakt etter nr. 9., (og det er nå TO dager til party!), går jeg for nr. 7. Det kan umulig skade å bli litt mindre blond nå på vinteren...og jeg ble brun. Ikke fin gyllen- eller nøttebrun, men bæsjebrun. Helt krise og ser ikke ut i måneskinn, men nei, ikke pokker om jeg kapitulerer og ringer frisøren. Jeg mobiliserer mine yngre krefter og gir døttre beskjed om å jakte på nr. 9. I mellomtiden finner jeg nr. 8, og setter i gang, det må jo lysne litt? 

Helt krise, fargen virker ikke mer enn å gi meg litt grønnskjær, men så kommer redningen; yngste datter ringer og forteller at nr. 9 er funnet, og det var den siste de hadde! Puh-hæ, så lettet og jeg gleder meg til å sause inn håret med kjemikalier for tredje gang på to dager og til å ankomme 50-årskalaset som den blondinen jeg tross alt er... (jadda, men visse modifikasjoner). Nr 9. smøres inn (og jeg er SÅ lettet!), bevilger meg t.o.m et par glass knusktørr hvit mens jeg synger av full hals mens nr. 9. gjør jobben sin. Like sprudlende fornøyd i dusjen mens hårfargen renner ut, og funderer litt på om jeg også skal gi brynene en mørkere farge, hvilken kjole jeg skal ha på, kanskje litt ekstra stæsj på vippene? Å, som jeg gleder meg, endelig!

Jeg endte som 'rødhåret'. Ikke sånn fin og flott varmrød som venninnen min Tone. Ikke sånn brannrød vakker som Jessica Rabbit, ei heller kobberød som Geena Davis og Juliane Moore. Men oransjerød med et visst gyllent preg og gråskjær i tuppene. Og det hjalp heller lite med nyfriserte bryn og ekstra stæsj på vippene.

Men, jeg hadde en helt fabelaktig herlig kveld og natt med Elisabethfeiring og 20 flotte jenter. Jeg fikk frisørtime uken etter, tre timer i stolen og jeg var back to basic.

Men vet du hva? Hvis en bad hair day er det verste man kan oppleve, ja da har man det sannelig veldig, VELDIG bra. 

Dedikert til Katrine, som har den tøffeste sveisen jeg vet <3

Hørt den før, kanskje? For du har vel ikke hørt motsatt, at 'nå synes jeg at du er blitt veldig tykk'? Og nå snakker jeg ikke om nådeløs mobbing, men disse kommentarene vi voksne kan lire av oss i tide og utide. Spesielt og nærmest utelukkende oss kvinner i mellom, for menn kommenterer aldri hverandres kropper på samme måte, det skjer bare ikke. Hvorfor er det slik?

Jeg har akkurat kommet hjem fra bedriftstime i Elixia Business Fornebu, hvor jeg trener voksne mennesker i 'alle aldre'. Etter mange år med stort sett samme gjeng, kjenner vi hverandre ganske godt. Og de kommer til trening i all sin prakt; noen flisetynne, de fleste 'vanlige' og noen med litt ekstra 'emballasje'. Skulle jeg vurdere innsats og menneskeverd ut i fra kroppsfasong? Burde jeg mene at hun helslanke er en bedre rollemodell enn hun som kanskje har 20 kilo mer?

Jeg vet temaet begynner å bli tynnslitt, og jeg hadde egentlig bestemt meg for å la 'kroppsfokuseringen' ligge (ihvertfall for en stund;-), men en kommentar fra en av deltakerne i dag, fikk meg til å tenke på dette med kroppskommentarer som slenges ut.

Vi snakket om blogginnlegget mitt 'Hvis dette var meg', illustrert med en 'plus size model', og hun kom med et poeng som jeg i farten ikke hadde tenkt på da jeg skrev om 'uegnede rollemodeller'. Hun sa; Nina, har du tenkt på hvordan det er å til stadighet få høre hvor tynn du er? Jeg måtte umiddelbart skifte det modus jeg var inne i da samtalen begynte, siden fokuset mitt var på nettopp det motsatte. Hun fortsatte; jeg har alltid fått høre hvor tynn jeg er, at jeg har pipestilker til ben, og det har aldri vært hyggelig å høre.

Joda, jeg har vært der, been there done that, dessverre. Jeg har vært undervektig og hatt velmenende 'oppassere' som har fulgt etter meg på toalettet, overbevist om at jeg kastet opp all maten. For når man spiser godt og er syltynn, da er man automatisk bulemiker...få tenker stoffskifte og/eller andre faktorer.

Og ja, jeg har til tider trent for mye og for hardt, ikke vært særlig snill mot kroppen min og følt 'belønning' over å kunne telle synlige muskler sammen med ribben og hoftekammer. Og nei, det var ingen god periode sett i ettertid, men det var min periode og noe som ingen andre hadde noe med. Velmenende eller ei, det er for meg like rart å kommentere vektnedgang, som det er å 'helt naturlig' legge hendene på en annens gravide mage. Begge deler like feil og misforstått empati.

Så hvorfor er det helt OK å kommentere tynne mennesker (mest jenter/damer), mens omvendt er tabu? (nå ser jeg som sagt bort i fra mobbing og netthets). 

Vi jenter er oss selv lik. Enten om du liker det eller ei; vi trekker paralleller mellom slanke mennesker og vellykkethet. Stålkontroll, ikke sant? For hun som bærer på sine ekstra kilo, kan umulig ha kontroll over egen tilværelse og helse?

Akkurat det er noe gedigent sprøyt. Jeg kjenner jenter hvis barn sliter med anoreksi, samtidig som de selv fettsuger armhulene sine. Og jeg kjenner jenter som bærer sin plus size body med stolthet.

Jeg vet jeg er en smule utsatt i min jobb som treningsinstruktør og personlig trener, og det gir meg selvsagt et visst ansvar også. Jeg kjenner også blikkene, jeg vet jeg blir vurdert, veid og målt. Og ja, jeg har også følt på det at noen har registrert at kroppen min har endret seg, jeg er ikke lenger den tynne.

Men jeg er meg, og du er deg, og det er hva vi bør forholde oss til.

Og vi er bra nok, samme hva <3

De sene kveldsturene med 'gutta', alias bikkjene mine, er for meg litt magisk...jeg går siste kveldstur i sene nattetimer når folk flest har falt til ro og slokket lysene.

Akkurat da finner jeg roen og føler at luften står stille. Om det er en vårnatt med duftene av Jasminhekken min, sommerheten med rosene, høsten med vått løv og gjørme under gummistøvlene, eller den duftløse vinteren...har de alle sin sjarm. 

Hver senkveld/natt går jeg min faste runde med mine to hunder ('gutta'), fra huset til butikken og tilbake. Og på den lille strekningen, når mørket faller ned på skuldrene, sjøen er stille og hard og ikke noen andre mennesker ute, da finner jeg motiver langs veien jeg har lyst til å dele.

I'm still Standing

X-Mas

Shades

Starry skies

Refections

All by Myself

Straw

Survive

Standing tall

Dividing

Edge

Un chien

Deux

Let go

Driveway post

Fence

Reflections

Cracked ice

Sidewalk

Rain on snow

Highlight

Thorn bush

Iced

Twilight

Snow storm in fog

Left overs from the storm

Patterns

The Moon

B&W

Spring soon

Wasted

Staw above the fence

And a Dove left me this Sign of Spring