...Og det er selvsagt the Texan way.

Jeg har spist spareribs på de fleste restauranter i Oslo, som tilbyr denne herlige retten, og blir like skuffet hver gang. Trevlete, seigt og du må rett og slett gnage kjøttet av beina og slik skal det absolutt ikke være. Skikkelig spareribs skal være så mørt at kjøttet slipper beinet, så mørt at du egentlig ikke trenger å tygge.. Selv restauranter som påberoper seg å være amerikanske (her i Norge), sliter virkelig med spareribsen. Fordi de har for liten tid, eller ikke gidder å bruke den tiden som kreves for å få det riktig og mørt.

Spareribs er litt som fårikål, jo lenger det ligger, det bedre blir det. Og glem hva produsentene anviser på pakkene; der står det gjerne "legg på grill eller ovn i 15 minutter, og vips! så er det klart". Feil. God spareribs trenger god tid, og er like enkelt å få til som f.eks fårikål. 

Men før vi går til ribbene, dette tilbehøret bør du få med:

Store sjampignon...

...og vårløk. Kutt løk og brekk soppen i store biter

og bland.

Sauter/stek i romslig panne, med god olje (her avocadoolje)

Og mais sammen med 3-4 ss gresk (tyrkisk) yoghurt.

Bland godt og varm opp, tilsett al dentekokte nypoteter og smak til med salt og pepper.

Legg spareribsen i en stor stekepose, hell over hva hjertet og magen begjærer (alt er lov), og jeg foretrekker Burbon, Whiskey, honning og litt vann. Litt chilipot og kanskje litt salsa. Opp til deg! Altså, gi dette mer enn god nok tid, hiv innpå hva du ønsker (more is not less, but perfect), legg i stekepose som du snurrer helt tett og la godgjøre seg i ovnen. Har du god tid, er 140 grader i 4-5 timer helt perfekt. Litt kjappere kan det gå med 178 grader i 2-3 timer (stekepose tåler maks 180).

Server rykende varm rett fra ovnen, med potet/sopp-stuing, en frisk salat og hjemmelaget tzatziki.

For første gang rappelåner jeg et innlegg til bloggen min. Men dette er for godt til å gå en pizza forbi, så jeg bare må dele innlegg fra 'Matmons kulturredaksjonen' i Aftenposten. Joacim Lund skriver fast spalte 'Under kniven' i nevnte avis, og jeg er fast leser, selvfølgelig. 

Han begynner spalten med "dette kan øke livskvaliteten din betraktelig". Allerede der, og nest etter headingen, har han min fulle oppmerksomhet.

Først oppsummerer han de skrekkinngytende fakta om det norske 'frossenpizzaregnskapet'; vi spiser frossenpizza for to (!!!) milliarder (ja, MILLIARDER!) kroner her i landet, og det bare i løpet av ETT eneste år! Det tilsvarer 23, 6 millioner kilo, som er svimlende 23.600 tonn. Og her, med fare for å få Stabburet-fansen på nakken; rundt regnet er halvparten Grandiosa.

Videre skriver Joachim at forklaringen kan være ett av to; at Grandiosa er en fantastisk pizza, og/eller at den er billig. Nope, ingen av delene, begge argumenter faller på stengrunn, i følge Joachim. Og jeg slår følge. Jeg skal unnlate å brodere videre på hva jeg synes om pappsaken med 'vomfyllet' (og jadda, jeg har smakt meg gjenneom alle variantene, for jeg liker å vite hva jeg snakker om), men konklusjonen fra en sylfersk Norstat-undersøkelse levner ingen tvil; vi har for liten tid til å lage kjapp, enkel og sunn mat fra bunnen av, og DET til tross for at vi i snitt bruker FEM timer hver dag på TV, internett og mobilen...

Vi sparer (tilsynelatende) tid på frossenpizza, den er (tilsynelatende) billig, og smaken er i det minste ikke helt for jævlig.

Men hva om du kunne få en pizza i verdensklasse i stedet, mye billigere en Grandiosa, og uten å bruke mer tid?

Jim Lahey fra Sullivan Street Bakery, har publisert en 'må ha' oppskrift i New York Times. Det er ikke mindre en en egenmekket pizzaoppskrift, som både burde skremme vannet av frossenpizzaleverandørene, samt gi pizzaelskere med tidsklemme (og alle andre pizzadiggende folk) en skikkelig aha-opplevlese. For dette er mirakeloppskriften;

500 g mel

1 gr tørrgjær

16 gr salt (ca 1 ts)

350 g vann (3,5 dl)

Rør alt sammen ved 22-tiden om kvelden, og deigen er klar ved 16-tiden dagen etter. Så når du kommer hjem fra jobb, trening eller hva, og er supersulten; del deigen i fire og trekk leivene ut til passe størrelse. Legg på hva du vil (alt duger) og stek på full pinne under grillen i stekovnen i en fem minutters tid. Der har du pizzaen din!

Ingrediensene til deigen koster 1,50 kroner pr. pizza. En anstendig topping med tomatsaus, ost, skinke eller pepperoni og basilikum, kanskje 20 kroner. Omtrent halve prisen av en Grandiosa, og ca en halv milliard ganger bedre. 

og de fem minuttene du bruker på deigen, sparer du inn på steketiden.

Jeg er ikke i tvil, men hvis ingrediensene ikke er i hus (kan jo pluttselig mangle hvetemel!), blir det pizza fra Kajsa's Deli (foto)

Helt på tampen av en lørdag ettermiddag, og du lurer på hva du skal lage til 'lørdagskosen' i kveld? Vel, hvis du liker reker, synes at hvitløk er usedvanlig godt og ikke går av veien for litt hotte saker, anbefaler jeg reker i hvitløk. Eller gambas al ajillo, gambas con ajo eller gambas pil pil, som den også kalles i varmere strøk. Det finnes flere varianter men ingrediensene er de samme; reker (enten arktiske/fjord eller forskjellige typer gambas/scampi), hvitløk (kinesisk eller med fedd), chili ('ørten' varianter, fra de milde til de som nærmest blåser av topplokket) og olje (solsikke, raps eller mild olivenolje).

Jeg bruker ofte scampi (NB! Rå) hvis jeg tar det på sparket eller ikke føler for å rense/skrelle rekene, men synes egentlig det smaker litt bedre med arktiske/fjord reker. Så jeg tar som oftest den jobben, og det går fort hvis man setter på noe bra musikk, ser på TV eller har en skrellemedarbeider. Mengde avhenger av om det skal være en forrett, liten rett eller spille hovedrollen. Men beregn mer enn du tror, for denne får bein å gå på! Her i huset går det gjerne 1/2 kg (fryste) per pers. For her bruker jeg gjerne fryste reker, til en pris godt under halve av ferske. Og siden de skal 'besudles' med olje og masse sterke smaker, synes jeg det er litt bortkastet å bruke ferske, som jeg synes er best 'naturelle'.

Og dette går kjapt:

Tin rekene i romtemperatur, på en avis.

Jeg er så heldig å ha mye chili igjen fra fjordårets egenproduserte avling, det jeg ikke bruker av friske chilifrukter i løpet av sommeren og høsten, blir tørket og lagt i tette bokser. Disse er semi hotte, så jeg deler de i store biter så det ikke blir så sterkt at man ikke kjenner de andre smakene. 

Og ja, jeg tar med frøene, men liker man en mildere variant, er det bare å klemme/riste ut frøene før man deler chilien.

Legg i porsjonsskåler sammen med hvitløk og den oljen du ønsker (jeg foretrekker en mild olivenolje), og sett i ovn på 200 grader. 

Når det syder godt rundt hvitløken, tas skålene ut.

Legg i reker og bland godt, sett på grill og la stå i noen minutter til reketuppene er gyldne. Pass på og ikke la de ligge så lenge at de blir seige. Vend gjerne i skålen underveis, så alt blir rykende varmt.

Serveres umiddelbart, og med godt 'dyppebrød' til.