Alene.

Har du kjent på den følelsen, å være helt alene? Det er jeg ganske sikker på at du har, en eller annen gang. Og er den frivillig, er du heldig. Er den ufrivillig, kan den kanskje være ganske så kjip. 

Jeg har kjent på den kjipe følelsen, 'luksusvarianten' av den. Den jeg vet er forbigående og kun iscenesatt av meg selv. Den som heter 'mammasavnerdøtrenesinesåinnigranskauenatdetgjørhelvetesvondt'.

Ja, jeg er dårlig på å være #mammautenbarnhjemme og samtlige hash tag som innebærer det faktum at mine små flytter hjemmefra. Det suger, og det suger skikkelig (eller 'it sucks', som i mitt hode klinger litt bedre)! Jeg har sogar venninner som oppfordrer jentene mine til å 'være sammen med mamma (meg) så mye som mulig'. Gode venninner, eksemplariske døtre. De skjønner meg.

Helgen var magisk. Det er MYE selskap i tre firbente gutter, for all del og jeg kan ikke klage! Og jeg trenger ikke å være uten selskap av andre enn mine firbente hvis jeg ikke vil. Jeg er privilegert sådan, og tar vare på de jeg har.

Så kom Pus og helgen var komplett. Heldige meg som får besøk av eldstedatteren min <3

Og nå sitter jeg i kjøkkenet og skriver. Og får den privilegerte følelsen igjen. 

For fra spisestuen strømmer det musikk, sang, banneord (jepp, jeg oppfordrer mine døtre å banne når ting går i stå, men de er meget forsiktige så der går jeg dem en høy gang) og høylytt sang. Smula jobber med eksamen. Smula er hjemme. Og synger. Jeg titter forsiktig rundt hjørnet, vil ikke forstyrre mer enn jeg 'må'. 3X2 meter bord er dekket med papirer og maskiner. Hun har 'mygg' på ørene, liten høyttaler som spinner 'hey, I'm crazy'...iPhonen besvares kontinuerlig samtidig som det synges av full hals og alle ti fingre taster samtidig på Mac, iPad og iPhone...hvordan får de det til? Her jeg sitter, høres det ut som et team på minst fem som arbeider, der inne. Og her sitter jeg med to pekefingre på tastaturet og er såre fornøyd.

 Smula er hjemme

(foto: Mie Cappelen)

Kampanjen traff meg som en knyttneve. Ikke altfor hardt, men dog...jo faktisk ganske hardt, når jeg tenker etter. For jeg ble tvunget til å huske. Huske den natten. Natten jeg ble voldtatt.

'Me too'. Følelsene raste plutselig...me too?

Ja, jeg også, ble voldtatt. Men det føles så utrolig fjernt og så uendelig langt tilbake, og jeg ønsker så i helvetes lite å bringe det frem, å tenke på det. For jeg har fortrengt det, frem til nå.

Facebook og media ellers har hatt stort og viktig fokus på overgrep mot kvinner de siste uker. Størst har fokuset vært på Hollywood, USA. Noen av filmbyens største kvinnelige stjerner, står en etter en frem, med sine historier. De er blitt utsatt for den verste styggedommen noen få maktmenn mener de besitter; kontroll over kvinnen og deres integritet. Deres kropp. Og retten til å bestemme over akkurat den.

Jeg ble frarøvet den retten en natt. Jeg var 17 år ung og overnattet hos en venninne. Midt på natten våknet jeg av det jeg trodde var et mareritt. Liggende på magen i en 'skrustikke' med armene låst på ryggen, ble jeg voldtatt. 

Tårene renner nå, Gud bedre som følelsene kommer, som harpuner trenger de inn og løsner opp i noe som kanskje har vært låst og fortrengt.

Ingen har visst, nei. Men mens jeg skriver dette, har jeg fortalt begge jentene mine, hva som kommer på bloggen i kveld. De må være de første til å vite, og de eneste som kan fortelle meg at dette er greit å skrive om. Jeg er stort sett uten filter på bloggen min, men på enkelte ting vil jeg ha jentene mine med meg først.

Men skal jeg skamme meg? Være flau? Føle meg mindreverdig over at én jævla drittsekk tok kontroll over kroppen min? Tok seg til rette uten mitt samtykke? Ikke faen! Min kropp er ikke noens andre, og vil heller aldri bli. Det du stjeler blir aldri ditt. Og det du rapper fra meg, tar jeg tilbake. Med renter.

Tusen takk verdens beste Julie og Mie, love you to pieces <3

Mamma

Tusen takk facebook, som hver dag i disse tider minner meg på hva og hvor min kropp og sjel var for ett år siden på denne tiden.

Jeg var russemamma, og det med stor M.

Jeg sitter her og lytter til dundrende bass og 'dunk-dunk' fra bussene, og hjertet fylles av glede <3 . Endelig kom våren og med den, varmere kvelder og netter, og jiiippiii for en herlig tid for russen. 

Som nevnt, fb minner meg stadig og hver dag på, hva og hvor jeg var for ett år siden, og minnene er gull verdt. 

Jeg har hatt 'øyelokkene nede på kinnbena' i tre uker, ikke sovet mer enn to timer ad gangen og sittet bak rattet klokken fire om morgenen...men jeg fikk sett utallige vakre soloppganger.

Jeg har stekt pizza og grillet ostesmørbrød klokken fem om morgenen, maaange ganger, redd opp senger til seks russejenter og laget frokost til femten. 

Har ikke tall på hvor mange vors på terrassen (ja, er dere mer enn 15, så er det greit at dere sitter ute, så fyrer vi opp grillen og setter ut varmelamper). Hele mai og mye av april, var vi et åpent hjem for de som ville komme. Og bussen. Selveste BUSSEN! Den bodde jo her i åtte uker, og det var mer enn morsomt hver kveld den dro ut på rulling, og utrolig koselig når jentene som hadde vaskevakt, sto her på døren hver eneste ettermiddag for å hente bøtter og kluter. Klart jeg leverte, og joda, jeg vasket også.

De var jo 'familie'. <3

Så fikk vi heller leve med den ene naboen som kjeftet...hun var dessverre ikke så priviligert å være russemamma. Men hun kom seg, etterhvert ;-)

Så nå sitter jeg her, med vestveggen mot Kalvøya, og lar vibrasjonene dundre inn veggen. Joda, ganske sikkert så sover jeg dårlig i natt (skulle jo ha lagt meg for lengst, men russen holder meg våken og inspirerer til blogg), men hva gjør vel det?

Tusenvis av ungdom er jo ute og har det gøy. Forhåpentlig tar de ansvar, er fornuftige og tar vare på hverandre.

Jeg hører dere feste. Jeg ser dere komme forbi.

Dæææven, jeg er lei meg for at jeg aldri mer kan være russemamma...for en fantastisk tid det var.

Til alle russemammaer in spe; hvis du gruer deg eller lurer på hvordan du skal komme deg gjennom dette: det skal helst gå bra, og det gjør det også! Råd? Engasjer deg! Bli med på absolutt ALT du får anledning til (du kommer IKKE til å angre!). Har du mulighet; inviter så mange som mulig så ofte som mulig. da har du en smule kontroll og venner for livet ;-)

Ha bilen (og hodet)klar, så du kan hente etter rulling (viktig, og ikke noe du kommer til å angre på - tvert om). Ha ÅPENT hus om du kan, jeg lover; det er ikke alle som har anledning og kapasitet, så det å våkne opp med 15 russ i huset, er bare helt vidunderlig (så lenge de kommer seg riiiimelig fort av gårde etter frokost).

JA, jeg var en allright russemamma. Fordi jeg hadde lyst. Men også følte ansvar, og det er ganske viktig.

Og jeg angrer ikke ETT sekund. 

Jeg skulle gjerne ha gjort det omigjen, men mine to jenter har forlengst etablert seg og trenger meg ikke like mye...

Ta vare, bry deg, make a difference.

Du vil aldri angre.

<3

DET, er selvsagt lettere sagt enn omgjort til praksis.

Selvsagt vil vi være lykkelige, gjøre ting som gir oss lykke og i det hele tatt sveve rundt i en lykkerus...men det går jo ikke. Vi må forberede oss på, og tåle, en real trøkk eller ihvertfall motstand, frustrasjon og kanskje tårer. Og sinne. Livet er en bumpy road for de aller fleste av oss, og arr og rynker er for mitt vedkommende et tegn på at man har levet. Har pustet, hatt det vondt, kjempet noen slag. Men også ledd mye og smilt enda mer, og tatt andres hjerter inn til sitt.

Den deilige følelsen, når du kjenner du automatisk smiler når du tenker på barna dine. Lykkeboblene som bruser i brystet når de kommer på besøk, og du må legge bånd på deg for ikke å knuse dem i mammabamseklemmen og et ørlite sekund ta hensyn til 'barnet's beste' når pannen overkysses av mammakjærlighet. 

Jentene mine er heldigvis vant til det, de tar meg for den jeg er og sier...jada, mamma er kanskje ikke helt som andre mammaer. 

Men jeg vet det er tusenvis av andre mammabamser der ute, som klemmeskviser barna sine hver eneste dag og mulighet de har, og pappaer for den sakens skyld. Vi ringer døgnet rundt og vil vite hva, når, med hvem og nøyaktig hvor mye søvn de får og om de får i seg nok og riktig mat.

Ja, jeg er petimetermammaen som har så utrolig vanskelig for å slippe. Og vanvittig dårlig på å ikke ha dem her. De fyller ikke rommene, og jeg er ikke så god til å fylle tomrommene...huset er plutselig altfor stort. Og tomt.

Men jeg vet de har det bra der de er, og jeg vet de kommer hjem når de vil og kan.

Mer kan jeg ikke gjøre (annet enn å for ALLTID være der for dem), enn å forsøke å gjøre min egen sti for 2017.

Og hvor den stien går, det vet jeg heldigvis ikke. Men jeg vet et par ting, for meg og mitt og hva jeg trenger og har behov for i 2017. Mine nyttårsforsetter, om man vil.

JEG VIL GJØRE MER AV DET SOM GJØR MEG LYKKELIG. 

Jeg vil fortsette å invitere og takke ja til invitasjoner. Til mennesker som gir meg noe, som jeg også kjenner jeg kan gi tilbake til. Jeg takker dessverre nei til 'overfladiske' party's hvor mingling og champagne er de viktigste faktorer (jepp, jeg er nok blitt litt kjedelig og dårlig på small talks). Jeg omfavner vennene mine, venninnen mine, og mine aller beste øyeblikk er med dere (bortsett fra ungene mine, men det vet dere jo), og det er dere og familien min forøvrig som betyr noe.

Jada, så blir jeg litt sentimental og 'gammal' på årets nest siste dag. Og jeg tenker som min kjære pappa sa; 'å gjøre opp sitt bestikk' (båtfolk skjønner dette), at det kan være en OK greie sånn på tampen av året.

Jeg gleder meg til nytt år. Ikke til nye muligheter og den slags for meg, svada.

Nei, jeg gleder meg til å fortsette livet. Til å fortsette å elske mine nærmeste og til å være verdens mest iherdige og slitsomme hønemor. Jeg gleder meg til å ringe/tekste døtrene mine HVER eneste dag. Gleder meg til å høre; 'maaaaaaamma, det går bra'!

OG, jeg gleder meg til å unngå alle sorte hull. Alle de som tar energi uten å gi en megabyte tilbake. 

Jeg skal bli god på det i 2017. Si NEI til alle som spør og krever, som vil ha mye uten å gi tilbake. Jeg skal lære meg til å si F**K OFF. Oftere:-)

Så dere, gjør mer av det som gjør dere lykkelig, det skal nemlig jeg.

Godt nytt 2017 til dere alle.

Rise and shine.

Ja, jeg gikk fem på...innlegget med å forby marsipangris. Men er det så rart, da? 

Helt siden slutten av oktober har media vært proppet av 'do's and dont's' når det gjelder vår julefeiring. Vår KRISTNE julefeiring.

Skoler dropper den ultratradisjonelle julegudstjenesten. VÅR tradisjon.

Det er selvsagt OK å velge den bort, men å forby den? Jeg husker så godt mine skolegudstjenester på syttitallet, det var en fantastisk høytid som betød begynnelsen på en feiring av julen, og ikke minst begynnelsen på en velfortjent juleferie. 

Vi hadde én i klassen som ikke var med. Bare en, og det var Anders. Anders hadde melding med hjemmefra, for foreldrene hans trodde ikke på Gud, fikk vi vite. Så Anders fikk ikke være med når vi andre toget av gårde til kirken siste skoledag før jul. 

Jeg husker at vi misunte ham litt, han fikk tross alt en fridag mens vi andre måtte sitte som tente lys på harde mahognibenker i Bekkelaget kirke. År etter år. Vi slet benkeradene, og det er jeg så utrolig glad for i dag.

Jeg ser med stor forundring over hva som skjer med landet vårt i dag, og vår kristne tro. Norge ble kristnet i år 1029 av Olav Haraldssøn, Olav den Hellige. Han ble drept i Stiklestad året etter, 29 juli...derfor feirer vi Olsok, men det  vet du selvsagt - uansett tro og ståsted du har? For du bor i Norge, ikke sant?

Vi er et kristen land. Det er utenomtvistelig. Så er vi en skjønn forening av trossamfunn, ikke troende og alternativer. Og sånn bør det være, 

Vi synger 'Deilig er jorden' og 'Et barn er født i Betlehem'. Noen har sent ut 'nynnebrev' så man skal slippe å uttale 'prektig er Guds rike'...men si meg; har vi ikke en felles Gud? Er ikke Allah, Buddah og den kristne Gud samme, som vi opphøyer og ber til?

Jeg blir litt forvirret her, innrømmer det. 

Avisene og media forøvrig skriver opp og ned i mente om at vi ikke skal ha med 'jul' i våre tradisjonelle ord...for ikke å støte de som ikke tror på vår gud og som ikke feirer jul...

Jeg blir litt satt ut, HVORFOR gidder vi?

Lille juleaften, og jeg trenger bekreftelse at mine elskede har det bra.

Lille juleaften, og jeg lurer på om hvordan 2017 blir...

Lille juleaften, og noen har fått sin sønn hjem. I en kiste.

Jentene mine har mistet sin fetter, Aksel.

Påkjørt og drept 19 år gammel.

Noen ting er viktigere enn om vi skal synge eller nynne Deilig er jorden...

I Aksels minne <3

En uke i vakuum, den første uken alene uten jentene mine, er vél overstått. 

Jeg sier 'vél overstått', for det har gått over - ikke all - men noenlunde, forventning.

Jentene har jo vært borte før, ferier og skoleturer, men det å flytte...FLYTTE! Ja, det er en helt annen greie. Da etterlater man seg et enormt tomrom, som om luften blir sugd ut av alle rommene de har fyllt. I ferier og skoleturer forblir tingene slik de er, når man flytter, endrer husets atmosfære seg.

Gudbedre som jeg gruet til husets yngste skulle reise. Og hun er bare 18, altfor ung, sårbar, mammatilknyttet, uselvstendig, og absolutt ikke klar til å forlate favnen min. Trodde jeg.

Så viser det seg at jeg har tatt så feil...(noe jeg innrømmer at jeg selvsagt visste innerst inne). Smula min har det helt utmerket på sin nye skole. Hun studerer internasjonal politikk, fordyper seg i menneskerettigheter og har valgt arabisk som valgfag. Bland annet. 18-åringen er ikke fortapt, ikke i det hele tatt. Det er det bare mamma'n som er, heldigvis.

Én uke har gått, og jeg har ikke grått en eneste tåre, ennå.

Ikke før i kveld, da vi facetimet og hun sa at hun kommer hjem neste lørdag kveld, etter et seminar.

Gutta spiser igjen, og Potus har gjenerobret sengen hennes. 

Helvetesuken er gjennomført og alt er nesten som før. Men bare nesten.

Huset er tomt, og alt er er stille.

Rommet hennes føles helt øde, alene og forlatt. Selv Potus, Smulas 12 kilos Maine Coon, som ALLTID sover i sengen hennes om natten, vil ikke inn dit. Han er pisse sur, vil ikke ha kos vil bare ut. 

Gizmo ligger ved døren hele tiden og knurrer på alt han ser og ikke ser. Selv en enslig liten edderkopp som har forvillet seg på innsiden av ytterdøren, får mengder av knurr. 

Felix har gått i dvale...vil ikke ha mat og drikker bare til nød når jeg byr. 

Dyrene våre er i stille protest. De sørger.

Vi kan kalle det hva vi vil, men vi er og blir en symbiose av livene vi lever sammen. Har man ikke dyr, skjønner man kanskje ikke greia ved det. Og har man ikke barn, er det sikkert vanskelig å sette seg inn i den altoppslukende og totalt ubetingede kjærligheten, den som overgår alt.

For akkurat det, er ikke til å komme utenom; barna er vår ubetingede kjærlighet.

Jeg sitter her mutt putt alene (har tre fine karer med fire potefar hver, så er ikke helt alene :-) og savner henne så. 

<3

Så ble det helt stille...

For bare minutter siden, var terrassen fylt med ungdommer. Venner fra barneskolen som vi har kjent i 13 år, venner fra ungdomsskolen, videregående og sist men ikke minst, de herlige jentene vi ble kjent med gjennom russebussen. De har alle hatt åpen dør til vårt hjem, døgnet rundt, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt gleden av å høre latter, prat og noen ganger stillhet.

I dag var avskjedsfesten.

I watch her go with a surge of that well-known sadness. And I have to sit down for a while...

Nå har de gått, videre til en fest, og jeg nyter så absolutt ikke stillheten de etterlot seg. 

En av jentene kom inn i kjøkkenet til meg i kveld og sa; vet du Nina, vi setter så utrolig stor pris på at vi alltid kan være her, du er så utrolig snill mot oss! Snill? Snill??? Dere skulle bare ha visst! Det er DERE som er snille, dere som viser tillit og hengivenhet, dere som gir i bøtter og spann og som ønsker å komme hit!

Jeg kunne bare si at 'du vet dere er alltid velkommen, når som helst', og hun sa at det er så mange foreldre som ikke ønsker å ha dem på besøk.

Uforståelig for meg. Ja, vi har hatt fester hvor ting har gått bittelitt over styr, men det har stort sett begrenset seg til spying, litt skader på et partytelt og kanskje et knust glass eller to. Hos oss har vi to party-regler; 1: jeg er ALLTID hjemme (høylytte protester på akkurat det, har akkumelert i enten/eller og kompromisset med at jeg holder meg i den andre enden av huset. Det har vist seg å funke helt utmerket, inntil 40 ungdommer har vært her på fest, og aldri har uvedkommende dukket opp. 2: de rydder alltid opp etter seg. Sorterer søppel, flasker og setter møbler på plass, og da tar jeg mer enn gjerne vaskejobben etterpå.

Som i kveld. Alle kom innom kjøkkenet, med glass, flasker og tallerkener, ikke en smule lå igjen ute. Så dro de.

The feeling that I'm losing her forever - and without really entering her world. I'm glad whenever I can share her laughter - that funny little girl.

Jeg lytter til min favorittsang, ABBA's 'slipping through my fingers'. Jeg grein da jeg hørte den første gang, og da jeg sang den for full hals på Mamma Mia i London, sammen med Smula, og jeg griner fortsatt hver eneste gang jeg hører den.

Som nå. Piner meg selv med å spille den på øret mens jeg skriver. Øynene er som 'colabånner' og jeg må lene meg tilbake så ikke tastaturet blir søkk vått og kortslutter. 

Jeg fikk en velment kommentar i dag, da jeg fortalte en venninne hvor mye jeg gruer til 'sistebarnet' skal forlate redet; Nina, hun vil ha godt av det, og du vil også ha godt av det". Nei, jeg vil så absolutt ikke ha godt av det, men jeg skal forsøke å lære meg å leve med det.

Vi må jo gi slipp og la de teste de flotte vingene vi tross alt har utstyrt dem med. Og håpe og tro at retningssansen er inntakt, slik at de alltid finner veien hjem.

Slipping trough my fingers, all the time I try to capture every minute, the feeling in it.

Nei, det er jeg så definitivt ikke.

Men hun er klar til å slippe min, og den erkjennelsen går gjennom marg og bein...

Siste ungen min er klar til å forlate 'redet', og jeg går inn min siste uke som 'morgenpannekysser'.

Hver eneste morgen i 23 år og to måneder, har jeg stått opp til pannekyssing. Ett av mine utallige privilegier som mamma, har vært å vekke jentene mine med 'tusen pannenuss'. Og jeg lurer på hvordan i all verden jeg skal klare meg uten...

Joda, de vokser til og får egne (vaklende) ben å stå på, men MÅ det gå så himla fort?

Kan de ikke bli boende hjemme bare litt til, mens de studerer eller tar seg et friår?

Mange gjør jo det, og jeg er dritmisunnelig på alle mammaer hvis barn velger nettopp det. 

Men når studiene ligger utenfor fylkesgrensen og vel så det, ja da glipper alle de gode, kjærlige lune og trygge rutinene. Rutiner som en mor elsker, ihvertfall jeg.

Og datteren kanskje trenger (litt) fri fra.

Kanskje.

Så er jeg også full av respekt og ikke så rent lite beundring, for valget hennes. Hun har valgt uortodoks og sine egne veier. Og jeg er sikker på at det vil føre henne langt, men må innrømme at jeg er livredd for at vil føre henne lenger bort enn hva jeg kunne ønske. Må jeg lære meg arabisk nå?

To av mine beste venninner, har sett sine sønner vél av gårde til studier i helgen, og tårer ble felt. Og jeg følte meg ubeskrivelig heldig som har enda en uke. En uke til med pannenuss og 'armen-rundt-halsen' kos, som har vært fast hver eneste dag siden jentene knakk motorikk-koden og armene ble lagt stramt rundt halsen min, lenge før de kunne gå.

Jeg går inn i min siste uke som daglig 'morgenpannenusser'. Min siste uke hvor morgenen starter med å prøve og vekke verdens største 'morratryne', og lage frokost mens dusjen går i etasjen over.

Og det er nesten ikke til å holde ut. Å vite at det er siste uken, på veldig lenge.

Som jeg sa til min gode nabo i dag; tror jeg må finne meg en hobby.

Jeg skulle ha klippet plen og pusset vinduer. Jeg skulle ha vasket gulv og luket blomsterbedene. Jeg skulle ha sommervasket hele kjøkkenet og klippet hekken. Jeg skulle ha vært på hytta, kjøpt meg ny bikini og ligget langflat i solen med en campari. Tatt mitt føste sjøbad (noe jeg allerede ligger fire uker bak skjema på). Juli skulle være så uendelig lang, og med så mange planer...

Slik ble det ikke. Min Felix ble syk.

Du som har hund, skjønner. Hvordan alt blir snudd opp ned når hunden blir alvorlig syk og trenger deg døgnet rundt, alt blir satt på vent. 

De aller fleste hundeeiere, har én hund. Jeg har to, nærmest ved en tilfeldighet, og de nesten ni årene jeg har hatt to hunder, har overbevist meg om at jeg aldri igjen vil kun ha én hund.

Det er dobbelt glede, og 'halve jobben'; de spiser sammen, sover sammen, leker sammen, hviler sammen, går tur sammen. Alt de gjør, absolutt alt, gjør de sammen. Og når de en sjelden gang er alene hjemme, så har de hverandres selskap.

Som nå. Gizmo viker ikke fra Felix sin side. Og jo slappere Felix er, det nærmere ligger Gizmo. Slipper ikke sin bestevenn av syne ett sekund.

Det vanskelige jeg nå må forsøke å forberede meg på, er at Gizmo kanskje vil bli alene, uten sin aller beste venn. Så mange spørsmål som melder seg, og jeg leter desperat etter svarene.

Skal han begraves her hjemme, eller kremeres? Vil han dø i amene mine, slik jeg trodde han ville i går kveld, eller vil han plutselig kvikne til og sprette rundt som han pleier? Skal han forlate livet her hjemme eller et annet sted? Men det jeg vet, er at når det evt skjer, skal Gizmo være ved hans side.

Den vonde klumpen i mellomgulvet, som så deilig løsnet for noen dager siden, har knytt seg ubarmhjertelig fast igjen. 

Felix har ingen smerter nå, og har det derfor best hjemme, med sin bestevenn og flokken sin. 

Og heldigvis, ingen kjenner morgendagen. Kanskje har bestevennene fortsatt mange gode år, sammen.

Tiden som russemamma er ugjenkallelig over, og det føles fortsatt vemodig.

Da russetiden for alvor startet for drøye tre uker siden, tenkte jeg at 'hjelpe meg, hvordan skal jeg komme meg igjennom dette...'. I dag er det 17. mai og jeg tenker, 'hvor ble de tre ukene av?'

Egentlig startet jo 'russetiden' i første vgs, med planelegging og organisering. Endelig på videregående, 'voksen' og det er da alt skal skje, og helst fortere enn hva man klarer å følge med. Første året var prøving og feiling og mye famling for å finne riktig kurs. Men de staket den ganske greit ut, og i andre vgs begynte det å ta form. Sånn noenlunde, ihvertfall. Noen falt fra og andre kom til. Det å finne en gjeng på 26 jenter som skal funke sammen i ikke bare uker, men måneder, ja det er en logistikk av en annen verden. Og siden russeungen min går på en forholdsvis liten privatskole, var hun avhengig av å kjøpe buss med jenter fra andre skoler. Og slik ble det, 26 jenter fra flere forskjellige skoler, i Oslo, Bærum og Asker.

Innen tredje vgs startet, var bussen på plass, kjøpt og betalt, og de 26 heldige, hellig kontraktfestet. For her overlates ingenting til tilfeldighetene. Bindende kontrakter og taushetsløfter, budsjetteringer og en stålsikker økonomiplan. Klare rollefordelinger og ansvar, som alle må følge ett hundre prosent, hvis ikke er det over og ut for vedkommende.

Jeg er utrolig imponert over den russebussorganisasjonen de har klart å bygge, ansvaret de har tatt og ikke minst hvordan de har etablert et aldri så lite AS i overført betydning. Alle sin rolle, alle sitt ansvar, strenge regler og føringer og absolutt nulltoleranse for avvik og brudd.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt og hentet til 'bussmøter' ('hæh, har dere bussmøte nå igjen?' - og innser at det er 34 år siden jeg selv var russ...), eller hvor mange ganger jeg har stilt mitt eget hjem til disposisjon ('kan dere ikke please-please ha møtet her?' - jeg synes det er så utrolig hyggelig å ha alle disse fine jentene i huset...). 

Og jeg er i nesegrus beundring over hva disse 26 jentene har fått til.

Ja, det har vært motgang, ja det har dukket opp uforutsette problemer, og ja, det har vært noen få konflikter. Men, har de løst det? JA! Og har de hatt det helt usannsynelig gøy? JA!!!

Jeg tror jeg har vært Russemamma med stor M. Og med stor G for Glede. 

Og russebarnet har vært raus med å fortelle meg nettopp det. 

Da bussen stanset utenfor huset vårt i morges (etter en herlig russefrokost på Rykkin (hvis foreldre gikk av med 'anbudsseieren' - vel fortjent, heldiggrisene)), for å takke for oppstalling og tilstedeværelse (my pleasure;-), ja da gikk mammahjertet i skikkelig russemodus. Ut strømmet 26 jenter, så freshe og vakre selv uten nevneverdig søvn siste 48 timer, og inn til meg som sto der i pysjen,  og kastet seg rundt halsen min. Og drakk vann, masse vann. Og smeltet hjertet mitt. Igjen.

Jeg fikk slengt på meg slåbråken og tasset barbent ut i hagen, etter dem og hvor bussen sto. Med full vreng på høyttalerne så bakken under meg vibrerte. O'LYKKE!!!

Jeg tror at hvis fjes kan revne i smil, så gjorde mitt det da - fra øre til øre. 

Det blir ingen 17. mai-feiring på meg i år, jeg har allerede fått min aller beste del. 

Stakken får for første gang på 14 år, henge i skapet. Jeg har i stedet shorts og t-skjorte på. 

Og ved siden av meg, i sofaen her jeg sitter og skriver, ligger russeungen min og sover. Endelig. Og ingen ting i verden får meg ut av huset nå. Jeg skal være her når hun våkner, og det vet hun.

Ønsker alle en riktig god 17. mai.

Er du en mamma, så har du selvsagt det  <3

Men har du nervene som kreves for Mammajobben? Er du oppe hele natten når barnet ditt er ute, går hvileløst fra vindu til vindu mens du sjekker mobilen; svarer hun snart på meldingen din, kan hun være så snill å svare før pulsen hakker hjertet i fillebiter? I hvertfall føles det sånn, og bilnøkkelen er fast knyttet til hånden din, du er klar til å rykke ut, "jeg er der om tre minutter"! Hører du? Jeg kommer! 

Jeg ønsker å være der, hele tiden. Jeg ønsker å kjøre deg hvor enn du skal, ønsker å hente deg hvor som helst og til alle døgnets tider...Jeg ønsker å holde hånden din, hele tiden og hvor enn du er. Jeg ønsker å passe på at du ikke drikker for mye, at du ikke fryser og at ingen gjør noe galt mot deg. 

Jeg trenger å vite at du har det bra, nå, gjennom russetiden og for alltid etterpå...Jeg har jo lovet deg at jeg for alltid skal passe på deg.  

Jeg setter livet på hold, når det gjelder jentene mine. Intet mer har større betydning, ingen ting er mer viktig. 

Mitt siste år som 'russemamma'...superstolt av jentene mine, og passe, nei mer enn livredd...'mamma, det går bra! Slutt å bekymre deg, jeg klarer meg helt fint!' Og et lite hvisk i øret; 'jeg vet at du alltid vil passe på meg'...

Jeg har dekket langbordet og gleder meg til å ha hele bussen på frokost 06:00 i morgen...på en søndag, og jeg som er B-menneske...ugh!

Men det er mitt privilegium, for jeg er, og vil alltid være, en mamma. 

Mamma'n til Julie og Mie <3

Og Smula min, som er der ute og fester seg gjennom natten på selveste russeslippet;  jeg sover med minst ett øye åpent og telefonen på øret. Jeg har redd opp sengen din, klar og fresh til du stuper ned etter frokosten i morgen. Alt er klart til du kommer hjem, og det vet du.

Jeg venter på deg.