Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), som satt meg litt ut.
Jeg måtte lese den flere ganger før jeg forsto, men det 'dumme' jeg gjorde, var å svare henne med en gang. Tenkte å være ad hoch, og etter å ha lest den kjapt, tenkte jeg at denne må jeg bare svare med en gang. Det burde jeg ikke ha gjort.
Jeg vet hun leser dette, så jeg skal forsøke å trå varsomt, men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal sette foten akkurat nå. Hun skriver nemlig, at hun har fulgt bloggen min gjennom alle år. At hun har både grått og ledd seg gjennom innleggende mine, og har digget matinnleggene mine.
Så sier hun....
At jeg må la døtrene mine gå fri og ikke la de ta ansvar for meg og min ensomhet. Finne noe(n) som kan ta bort belastningen jeg legger på mine døtre og gi meg mening med livet. Vel, den svei ørlite akkurat der og da og det var mye mer hun skrev, så jeg tenkte 'hva faen!'
Så tenkte jeg videre...
Hun har ikke bare tatt seg bryet og finne min private email. Hun har ikke bare tatt seg bryet å sette av timer (jfr lengden på mailen) til å fortelle meg hva hun tenker og føler. Hun har ikke bare tatt seg bryet å lese bloggen min, i flg henne, de aller fleste innleggene.
Kjære J, min trofaste leser; jeg vet hvem du er, og jeg ser deg i det du velger å dele med meg.
Jeg er ikke ensom eller alene, jeg har så vanvittige herlige mennesker rundt meg. Og jentene mine er alt for meg, døgnet rundt UTEN å føle at de er ansvarlig for at jeg har det OK. De vet jeg har det bedre enn best.
Og jeg har sluppet dem fri, for lengst.
Men når det er sagt...jeg slipper dem aldri av syne. Basta.