Jeg fikk en mail her for leden (ja, jeg er så gammel at jeg ikke bare bruker, men liker uttrykket), som satt meg litt ut. 

Jeg måtte lese den flere ganger før jeg forsto, men det 'dumme' jeg gjorde, var å svare henne med en gang. Tenkte å være ad hoch, og etter å ha lest den kjapt, tenkte jeg at denne må jeg bare svare med en gang. Det burde jeg ikke ha gjort.

Jeg vet hun leser dette, så jeg skal forsøke å trå varsomt, men jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal sette foten akkurat nå. Hun skriver nemlig, at hun har fulgt bloggen min gjennom alle år. At hun har både grått og ledd seg gjennom innleggende mine, og har digget matinnleggene mine.

Så sier hun....

At jeg må la døtrene mine gå fri og ikke la de ta ansvar for meg og min ensomhet. Finne noe(n) som kan ta bort belastningen jeg legger på mine døtre og gi meg mening med livet. Vel, den svei ørlite akkurat der og da og det var mye mer hun skrev, så jeg tenkte 'hva faen!'

Så tenkte jeg videre...

Hun har ikke bare tatt seg bryet og finne min private email. Hun har ikke bare tatt seg bryet å sette av timer (jfr lengden på mailen) til å fortelle meg hva hun tenker og føler. Hun har ikke bare tatt seg bryet å lese bloggen min, i flg henne, de aller fleste innleggene.

Kjære J, min trofaste leser; jeg vet hvem du er, og jeg ser deg i det du velger å dele med meg.

Jeg er ikke ensom eller alene, jeg har så vanvittige herlige mennesker rundt meg. Og jentene mine er alt for meg, døgnet rundt UTEN å føle at de er ansvarlig for at jeg har det OK. De vet jeg har det bedre enn best. 

Og jeg har sluppet dem fri, for lengst.

Men når det er sagt...jeg slipper dem aldri av syne. Basta.

Herregud, så stille det er i huset. Eneste lyden er 'blopp-blopp' fra de alltid sultne koiene som sporadisk holder meg med selskap her i kjøkkenet. Ingen TV, ingen radio, ingen hunder som bjeffer. Selv de er stille nå. 

Ingen føtter som løper opp og ned trappen; 'mammaaaaa, er det middag snart? Soooorry, glemte å ta av meg skoene, vasker trappen i morgen, okay?'.

Rotet er borte, det forsvant med flyttelasset i dag. Skuffen med alle de rare matgreiene som jeg aldri helt skjønte, fryseren med veggis meg her og der (smaker det egentlige noe? Ja, kunne hun forsikre meg) er også borte. Det samme er Möet & Chardon'en i den fine esken ('jeg må jo kanskje feire at jeg flytter, mamma!').

Huset er musestille, og jeg er pisse redd. Virkelig, og for første gang på veldig lenge, er jeg redd.

For jeg er ikke husredd, og jeg er ikke redd stillheten heller. Hverken mørket eller den. Har ingen behov for å trekke for gardiner jeg ikke har, og går gjerne kveldstur i min egen hage, helt i mørket.

Det er ikke det jeg er redd for. Jeg er redd for å miste, det er dét jeg er så pisse redd for. For jeg har vært så nær ved å miste henne, og vi har kjempet noen kamper sammen, hun og jeg.

Jeg har fått noen spørsmål, og mer eller mindre forsiktige kommentarer; 'hvorfor er du så veldig protective...?' AKA; 'hvorfor er du så inn i hampen hønemor?'. Har man vært så på tampen ved å miste, kjempet for å redde og fått satt ting så til de grader i perspektiv, ja da blir man utrolig vár. Og redd. Det skal så lite til før alle antennene strekker seg i stram alert og det fører til fulle sirener i et mammahjerte.

Vi gikk opp litt løype i går. 'Se, mamma, her går jeg av trikken, og da er det bare den lille veien gjennom parken til døren min'. Lille veien??? Det er minst syv minutter å gå, gjennom en park! Alene, midt på natten! 

Jeg hadde problemer med å holde tårene tilbake, men hun var så stolt! Så forbasket herlig stolt! Og jeg pisse redd...

Så legger hun armene rundt halsen min, 'mamma, det kommer til å gå så bra'. Og jeg føler meg bittelitt svak og tenker at det burde være omvendt; det er jo akkurat det JEG burde si til henne...men hun sier 'ikke vær lei deg, mamma'. 

Jeg tørker tårene mine og kjenner på stoltheten jeg har for mine døtre. Storesøster sier til meg; 'mamma, hun kommer til å få det såååå fint, og jeg lover å passe på! Jeg vet hun vil.

Men ansvaret har hun selv. Gjennom parken midt på natten etter jobb på restaurant. Gjennom gatene tidlig en morgen på vei til skolen. Rekke trikken, rekke bussen. 

Vaske trappen etter sølete sko.