JEG trodde jeg hadde det. Helt til jeg traff familien Fernandez.

I alle mine somre på Tjøme, var jeg (og fortsatt er) helt overbevist om at vi var helt rå på øy- og strandutflukter. Jeg er vokst opp med en pappa som aldri kunne reise ut med båten uten et visst menangeri inneholdende delikatesser til å mette minst dobbelt så mange mager som vi talte om bord eller på stranden. Det var alltid et hav av oster, frukt, egg, kjøtt og skalldyr, drikke i alle varianter og styrker, og selvsagt alltid mammas hjemmebakte brød og gode smør. Vi dro aldri uten servietter og stetteglass, og bestikket var aldri av plast. Når vi lastet alt om bord for en dagstur på sjøen, så det ut som om vi kastet loss for flere dager. For når mamma og pappa dekket til lunsj på svaberget eller om bord i båten, var det alltid raust og ujålete.

Og en strandutflukt her i Spania kan gjøres ganske likt, og på så mange andre måter. Noen kommer med en stor parasol, diger kjølebag og solstol mens de kanskje sleper på en barnevogn. Andre nøyer seg med et håndkle og en liten bag inneholdene det mest nødvendige; strandlektyre, solkrem og kanskje en flaske vann. 

Andre igjen (som undertegnede) foretrekker minst mulig 'håndbagasje' på feriestranden og overlater nødvendighetene til de jeg leier solsengen av.

Det gjør ikke familien Fernandez.

De spanske storfamiliene kommer stort sett bare på søndagene. Ellers i uken er de mer 'oppstykket'. To-tre godt voksne par som samles under parasolene med ivrige diskusjoner og kortspill. Det unge paret med sine to små som til tross for barnas ivrige lek, ligger godt under desibel'en til de med kortspillet i skyggen. Og kjæresteparene; de som ligger mest på magen og ser på hverandre, når de ikke duver sammen i bølgene.

Jeg ser de alle sammen, og jeg nyter å følge med. Spanjoler har en helt særegen og naturlig laid back måte å nyte strandlivet på. Kanskje er det fordi de kan, hvis de vil og har anledning, oppleve dette nær sagt alle dager i året? 

Men søndagene er spesielle. Da kommer familiene. Storfamiliene. 

Tidlig på formiddagen rigges teltene. Samtlige har de firkantede paviljonteltene, røde, hvite eller de blå/hvit stripede. På rekke og rad står de på de aller beste plassene langs stranden, men med en stor og respektabel avstand til hverandre. Her er strendene lange og romslige, og ingen 'trenger' seg på.

Og ingenting ser ut til å være overlatt til tilfeldighetene.

Når teltet er satt opp (gjøres på rutinerte 'to sekunder'...-hvor er disse folka når jeg skal rigge telt i hagen?), innredes det til å dekke alle behov for 12-14 familiemedlemmer for minst tre, men gjerne fire generasjoner.

Her er selvsagt langbord med gode stoler til alle, inkludert fluktstoler for de som vil ta seg en siesta. Det er store griller og kjølebager på størrelse med et middels stort kjøleskap. Små parasoler til de som vil ha litt skygge utenfor teltet og haugevis av myke tepper for de små som vil ha ettermiddagsluren sin i skyggen på den varme sanden. De bringer svære 'tanker' med hjemmelaget sangria og bærebånd som rommer fire 2,5 liters vann og brus. Det flommer over av mat, drikke og familiekjærlighet. Det bades, spises og soves. Leses, prates og latteren høres ut til å sitte like løst som en skrue uten gjenger. 

Og disse søndagene føler jeg at de ikke har gjenger. Befriende.

Kanskje ikke så ulikt min barne- og ungdomstid på Tjøme. 

Familien Fernandez med sin medbragte vannscooter på hjul (hvor kult er det!)

For en herlig gjeng!

Hele storfamilien.

Guapas!

Solsmil <3

La Patriark, familiens overhode. Førr ei dame!

Da er det endelig i boks, vedtatt, opplest og lagt på nett...og hvorfor ikke gjøre noe helt nytt etter fylte 52? Superspennende, for det er fortsatt haugevis av år og tid til å gjøre nye ting og supersprell!

Eller nytt og nytt...det nye handler fortsatt om mat og trening, men i en helt ny setting.

Tidlig i våres ble jeg kontaktet av to driftige og særs sympatiske damer, Annett og Vigdis, som driver Motivasjonsreiser.no.

De har i mange år hatt stor suksess med foto-og malekurs, samt kurs i motivasjon og selvutvikling. 

Nytt i år (modige er de, det skal de jammen ha) er treningskurs, med nogot attåt. Attåt'en er bl.a. tre 'herremåltider' pr dag, samt en drøss aktiviteter i og rundt et fantastisk herskapshus, midt i den nydelige lille pittoreske Provencebyen Cotignac.

Så var jeg tung å be? Nei.

Jeg har vært mye på Côte d'Azur, hele Rivieraen egentlig og flere steder i Provence, men aldri før i Cotignac. En 'søvning' liten landsby, vakker som få, ca halvannen times kjøring fra min favorittby, Juan les Pines. 

Vi leier et herskapshus, midt i landsbyen, med noe så sjeldent som 5,5 mål privat hage, stort saltvannsbasseng og tja...var det ikke 15 soverom? 

Nå som alt er i boks, har jeg begynt å planlegge. Dvs, det har vært i hodet mitt siden første planleggingsmøte, men nå da det er i boks, da virresvirrer alle treningsplaner og jeg har sant å si flere planer i hodet enn hva vi klarer å gjennomføre på disse fem dagene. Så, da kan jeg bare velge og vrake og gleder meg til å sette alt sammen. 

Det blir morgenøkter på 45 minutter før verdens beste frokost (men etter frukt, juice og hva man måtte trenge før trening), og ettermiddagsøkter på 60 minutter, i god tid etter at lunsjrosévinen er ute av kroppen.

Vi har mye på agendaen, både sykkelturer, vinsmaking, landsbymarked, ekskursjoner og...mange lange slække dager ved poolen.

Det herlige med denne turen, og noe av det jeg gleder meg aller mest til, foruten de lange lunsjene og middagene hvor det garantert blir mye latter og god stemning, er at alle kan gjøre akkurat hva man har lyst til, og jeg vil være der for alle.

Gosh, som jeg gleder meg!

www.motivasjonsreiser.no

Det har vi vel alle hatt én, fler eller mange ganger; en dårlig hårdag. Enten flatt, elektrisk, liggesveis som endret look'en totalt eller helt samarbeidsløst hår, hva du enn gjør ser du ut som et takras på hodet.

Jeg har hatt mange slike dager, men da jeg selvforskyldt endte opp som rødhåret og samtidig mistet en del av manken, må jeg innrømme at panikken tok meg litt ut av komfortsonen.

Jeg har nemlig frisørangst. Ved siden av tannlegen og gynokologen min, er det frisøren som får meg til å hyperventilere og silsvette ned plaststolene deres (for det er nemlig ikke ordentlig skinn i disse 'stolene', er det vel?). Så derfor får alle tre kun besøk av meg når det er absolutt påkrevet og jeg får innkalling (som jeg avlyser og endrer minst tre ganger før jeg endelig får kvinnet meg opp til å dra).

Så derfor farger jeg håret mitt selv, og er stort sett veldig fornøyd med resultatet; gjort på en halvtime, hjemme i min egen komfortsone, null stess, null svette og jeg puster som normalt.

Helt til nylig.

Tre dager før jeg skulle i supergiga jenteparty for å feire en venninnes 50-års dag, oppdaget jeg en hel drøss med grå spirrevipper der oppe. Hæh?har de i tillegg til å krølle seg, begynt å stå rett opp? Jeg saumfarer selvfølgelig hårprakten (sakt med visse modifikasjoner), og konkluderer med at 1. det er MINST 20 grå svirrevipper der oppe, og 2. hvis de får formere seg fritt så vil jeg snart se ut som et stålullhode ute av kontroll. (ingen forkleinelse for gråhårede, I'm just not ready yet...). Her må ting skje, og det litt kjapt.

Jeg vet hva jeg skal ha, det er et visst merke nr. 9. Nr 9. viser seg å være utsolgt i hele fylket, og jeg skifter ikke merke. Det har jeg nemlig prøvd før, og da kræsjet kjemikalene fullstendig og etterlot meg med en blåskimret manke, men det er en annen historie. Så etter å ha kjørt rundt i desperat jakt etter nr. 9., (og det er nå TO dager til party!), går jeg for nr. 7. Det kan umulig skade å bli litt mindre blond nå på vinteren...og jeg ble brun. Ikke fin gyllen- eller nøttebrun, men bæsjebrun. Helt krise og ser ikke ut i måneskinn, men nei, ikke pokker om jeg kapitulerer og ringer frisøren. Jeg mobiliserer mine yngre krefter og gir døttre beskjed om å jakte på nr. 9. I mellomtiden finner jeg nr. 8, og setter i gang, det må jo lysne litt? 

Helt krise, fargen virker ikke mer enn å gi meg litt grønnskjær, men så kommer redningen; yngste datter ringer og forteller at nr. 9 er funnet, og det var den siste de hadde! Puh-hæ, så lettet og jeg gleder meg til å sause inn håret med kjemikalier for tredje gang på to dager og til å ankomme 50-årskalaset som den blondinen jeg tross alt er... (jadda, men visse modifikasjoner). Nr 9. smøres inn (og jeg er SÅ lettet!), bevilger meg t.o.m et par glass knusktørr hvit mens jeg synger av full hals mens nr. 9. gjør jobben sin. Like sprudlende fornøyd i dusjen mens hårfargen renner ut, og funderer litt på om jeg også skal gi brynene en mørkere farge, hvilken kjole jeg skal ha på, kanskje litt ekstra stæsj på vippene? Å, som jeg gleder meg, endelig!

Jeg endte som 'rødhåret'. Ikke sånn fin og flott varmrød som venninnen min Tone. Ikke sånn brannrød vakker som Jessica Rabbit, ei heller kobberød som Geena Davis og Juliane Moore. Men oransjerød med et visst gyllent preg og gråskjær i tuppene. Og det hjalp heller lite med nyfriserte bryn og ekstra stæsj på vippene.

Men, jeg hadde en helt fabelaktig herlig kveld og natt med Elisabethfeiring og 20 flotte jenter. Jeg fikk frisørtime uken etter, tre timer i stolen og jeg var back to basic.

Men vet du hva? Hvis en bad hair day er det verste man kan oppleve, ja da har man det sannelig veldig, VELDIG bra. 

Dedikert til Katrine, som har den tøffeste sveisen jeg vet <3

På denne tiden for ett år siden, skrev jeg et innlegg "En strandselgers hverdag". 

Om hvordan disse gutta sliter fra morgen til kveld for en 'luselønn' som mange turister prøver å prute de fri for.

I år har jeg truffet igjen mine venner. 

Det begynte med første dag på stranden for litt over en uke siden. Der ligger jeg fordypet i boken min (Hundreåringen som rømmer er forresten å anbefale!) med solhatt og store solbriller (gjelder å ta det forsiktig når man ankommer 35 skyggegrader med en ikke akkurat soltilvendt hud) da en kar pluttselig setter seg på huk ved siden av meg. Tross store solbriller og dertil hatt, skygger jeg med hånden over denne 'forstyrrelsen', og blir møtt med "Hey Lady Nina, don't you remember me?". Jeg er ikke akkurat verdens kjappeste der jeg ligger fordypet i bok fortsatt dypt inne i akklimatiseringsfasen og attpåtil blendet av solen...men stemmen kjenner jeg, det er David!

David fra Senegal er der trofast på 9. året. Og David fra Senegal kjenner meg igjen enda så mange tusen turister han forsiktig og alltid høflig prøver å selge varene sine til. David kjenner meg ikke igjen fordi jeg er Nina, men fordi han er David og vi har en connection. Og fordi vi har 'kjent' hverandre gjennom fire somre og alltid har hatt tid til en prat og en flaske vann, sammen.

I år måtte han pent avslå tilbudet om både vann og brus, det er Ramadan. Og da er det ikke tillatt så mye som en tyggis mellom solopp- og nedgang.

Det samme gjelder for min andre gode venn, Malik. Malik er også fra Senegal og vi har også kjent hverandre i fire år. Malik har to sønner, to og seks år gamle, og det vil si at han har vært hjemme på besøk for tre og syv år siden. Malik gleder seg til å komme hjem på besøk i hele fire uker i november, før han returnerer til jobben sin i Spania, og forhåpentlig vil de to sønnene da få en søster eller bror neste august.

David og Malik jobber på strendene, og høflig og alltid blide forsøker de å få oss turister til å kjøpe varene sine.

Og vi pruter i vei. Vi driter da vel i at de må gå 12 timer i glodhet sand, i stekende sol uten å kunne søke skygge som holder 32-35 grader. Uten å kunne ta en slurk vann fra stranddusjene og ihvertfall ikke ta i mot et sjeldent tilbud om en kald flaske vann.

Har de da tross alt ikke bedre her enn hva de ville ha hatt det hvis de hadde blitt værende i Senegal?

Jo, både David og Malik vet det. De er takknemlige for å kunne jobbe som strandselgere, takknemlig for å møte hyggelige turister og takknemlige for at de hver måned kan sende noen euro hjem til familien. 

Men som Malik sa (han slo seg ned ved lunsjbordet vårt i går og ble sittende en hel og sjelden time); 'but it's hard, you know', samtidig som han smiler med triste øyne og ler litt mens han senker blikket. It's hard, I know. Spesielt nå når det er Ramadan.

David og Malik, sammen med tusenvis av andre, tråkker strendene fra morgen til kveld, nedlesset med salgsvarer. Tunge ryggsekker, armene fulle av vesker og gjerne to meter etasjer med hatter på hodet. David og Malik vet at jeg IKKE støtter kopiindustrien og derfor er det 100% nyttelsløst å forsøke å selge meg kopivarer.  Derimot vet de at jeg er 'grossist' i armbånd, strandkjoler, håndklær, tepper og eller alt det ikke står et 'merke' på.

Derfor har vi funnet hverandre og det skader vel heller ikke at vi konverserer på fransk. (jeg trenger språktreningen og de puster lettet ut når de kan snakke morsmålet sitt).

Men jeg pruter aldri, ALDRI. Jeg går heller med en veske fra HM enn en kopi fra stranden. Jeg lar heller være å kjøpe enn å prute, men siden jeg er en liten men lykkelig 'grossist' for David og Malik, her er en liten påminnelse for de av dere som leser dette og ikke leste innlegget for ett år siden;

Gutta plukker opp sine varer hos bakmenn tidlig hver morgen med en fast provisjonmargin. Etter 12 timer møter de samme sted og skal innlevere rest av varer og den cut 'leverandørene' forlanger i provisjon. Det vil si, at selger David og Malik en vare for 3 euro, får de kanskje 1 euro. Så hvis du pruter denne varen fra 3 til 1 euro, så får David og Malik ikke så mye som et sandkorn, men 'sjefen' er fornøyd og gutta får beholde jobben.

I dag feires Eid, slutten på Ramadan. Jeg spurte både David og Malik om det ble stor fest og feiring i kveld, men begge sa at nei; det ble nok litt brød og melk. Men begge skulle sende ekstra med penger hjem i dag, og sove litt lenger i morgen.

Happy Eid to all my Muslim Friends.

Jepp, det er faktisk 20 år siden første gang jeg var her.

Jeg var enten usedvanlig treg, eller så var jeg ikke så vant med (praktiske) sydenferier i vinterhalvåret før jeg fikk barn. Heller mot det siste jeg da, for jeg er vel ikke treg! Og dessuten ferierte jeg i helt andre verdensdeler før mammalykken kom.

For det var vinteren 1994 at jeg satte mine ben på en kanarisk øy, selveste Gran Canaria, for aller første gang. Og det med en åtte måneder gammel strålende opplagt baby!.

Jeg har vært her hvert eneste år siden den gang. Med foreldrene mine, søsken, svogere, svigerinne, mann, og selvsagt med ungene mine, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen, men vi har vært alt fra 2-3 til ti-11 familiemedlemmer, samme på tur.

Så i år er litt 'reunion' da, lille pus som lå i vognen for 20 år siden, er med mamma'n sin på  senhøstferie (eller jeg med henne;-)

LunsjSelfie

Grillet chevre og grillet halloumi 

Cæsarsalat

Anfi Beach

Ganske alene på stranden i dag...

Mini cobbana

Teller nesten timene nå, Paradisuken nærmer seg slutten, men vi har EN HEL DAG igjen, og det er meldt strålende sol!

Hasta la vista!

En vakker morgen for noen dager siden, våknet jeg opp i Amalfi. Byen Amalfi ser ut som en blanding av Draculas hjemby og Kardemommeby. Stupbratte fjell reiser seg rett til værs, med hus klamrende fast i små klynger samt spredt her og der. Det er vel en aldri så liten gåte hva de tenkte da de anla en bitteliten by på det som må være en av Italias bratteste kystlinjer.

Byen består av en smal og travel 'gågate', hvor mennesker myldrer i alle retninger og små Fiat'er og minibusser tvinger seg frem i sikk-sakk mellom alt som rører seg.

(eieren av denne Fiat'en hadde forøvrig parkert midt i gaten og gikk inn til bakeren for å handle. Det dannet seg etterhvert en ganske lang kø bak bilen, men INGEN tutet eller hisset seg opp av den grunn. Ti meter lenger ned sto også en politimann og så på, men han bare smilte...)

For oss nordboere kan det virke en smule kaotisk, men for Amalfi'ene ser det ikke ut til å affiserer det grann.

Byen begynner og ender med denne hovedgaten, hvor ikke én vegg er uten en butikk eller utsmykkning av noe slag. Her ligger også små kirker, små altere med Madonnafigurer på de mest utrolige steder, vakre statuer, fontener og verdens smaleste smågater med bratte trapper 'annenhver meter' på begge sider. 

For ikke å snakke om de mange bittesmå og fargerike grønnsaks- fiske- og slaktebutikkene som får de beste supermarkedene hjemme til å blekne helt.

Verdens minste fiskebutikk?

Parma i fritt heng

Pasta i varianter du garantert ikke får her hjemme

Auberginer lange og slanke som slangeagurk, tomater på størrelse med meloner og sitroner store som appelsiner

Noe av det herligste ved å feriere på et etterhvert kjent og kjært sted, er som tidligere nevnt; det forutsigbare. Det å bli møtt hver eneste morgen med kyss på begge kinn (og med tre av 'patronen') og alltid med et "guapa", gjør starten på dagen så HERLIG! 

Her er to av de fantastiske og alltid tilstedeværene gutta, som sørget for at hver eneste av de 16 dagene på Luna Beach ble noe av det deiliglateste i sommer. Ti skritt fra solseng ned til havet, fem skritt fra solseng opp til lunsj.

Vår siste dag var ekstra varm, stekende deilig som vanlig, men uten et vindpust. Jeg foretrekker strandseng som jeg kan snu ettersom solen beveger seg på himmelen, ungdommen foretrakk cabana'en i dag.

Jeg blir som sagt innimellom beskyldt for å være litt forutsigbar, men det er bare fordi jeg liker faste vaner, de som er gode. Så jeg starter alltid feriens lunsj med gambas pil pil, og avslutter alltid feriens lunsj med gambas pil pil. Med ekstra hvitløk, og jeg trenger ikke en gang å be om det, de vet.

Siste lunsj på La Luna med mine britiske venner, den ble litt ekstra lang i dag, liksom for å holde litt lenger på den følelsen; sitte der med tærne i sanden og nippe til iskald rosé under hvite parasoller mens bølgene slår innover bare noen få meter unna...

Og noe av det vanskeligste med feriens slutt, er å si farvel. 

I dag var det ikke de sedvanlige kyss på begge kinn, men gode omfavnelser a la bamseklem. Disse gutta vinker sine gjester farvel hver eneste dag, alikevel får de akkurat meg til å føle meg spesiell og at jeg vil bli savnet. Jeg tar med meg den følelsen fra Luna beach, at de vil savne meg litt i dagene som kommer. Et par tårer fattigere, men et herlig ferieminne rikere.

Siste kveld med vennene, og den var nøye planlagt og booket på Truls' sin Hawaiiskjorte (litt intern den, men vi var altså garantert det beste bordet i restauranten hvis han lovet å komme i sin skjorte med store hvite og rosa liljer).

Så vi benket oss på høye stoler rundt en massiv stålplate og bak den dukket vår egen japanske kokk opp som troll i eske. Smale øyne og stort glis, ikke ett ord hverken på spansk, engelsk eller japansk. Stille som en østers med andre ord, men han var ikke der for å prate, men for å vise kunstene sine. Og i følge vår hyggelige waitress; "flown in fål the sømmel just to make happy food, yes?". 

Og jada, vi nikker og smiler og sier ja takk til sake mens vi venter. Truls med Hawaiiskjorten kan jo dette med sake og forklarer oss litt uinvidde at kald sake er sterk og varm sake er mild. Det er allerede glovarmt rundt stålplaten og vi er tross alt i Spania, så valget er lett, kald sake. Ganske godt, men det holder med et 'eggeglass'.

Så begynner moroa. Men veldig forsiktig, vi blir nesten litt skuffet når det kommer to fat med sushi nigiri på bordet...ingen fyr og flamme?

Men så smørmyke og med knallrosa ingefær (hjemme får vi bare blekrosa) og så mye smak at det setter smaksløkene i sitrende forventning og mer enn åpner opp evt tette neser med ekte wasabi.

Så setter han i gang med to skarpe knivspader og lager et aldri så lite show med tigerreker og laks, snur og vender og setter til slutt fyr på det hele før det danderes lekkert på små smale fat.

Fortsatt litt sulten, men lurer litt når assistentene hans bærer inn fat på fat som de stabler langs veggen mellom ham og stålplaten...jaja, la det stå til, og det gjør vi.

Indrefilét i små møre biter stekes i et lite flammehav, tres på pinner så fort at vi knapt ser det, dryss med sesamfrø og vips!er det på en ny tallerken foran oss.

Begynner å kjenne det nå, at feriemagen som er betydelig utvidet alikevel strever litt med å lage plass, men smaken er så altfor nydelig til at vi ber om 'doggy bag', og det går ned.

Nå ser kokken at vi trenger en ørliten timeout, og på disken kommer øl og Chardonnay; ti minutters pause altså. Og pausen benyttes til det kokken kanskje tror er vårt høydepunkt; mens vi nipper til frisk drikke steker han syyyltynne eggekaker som han kutter i små biter og kaster inn i munnen vår. Vi sitter der på rekke og rad og gaper så høyt vi kan (forhåndsadvart da vi booket bordet; "plis dont wel any nice shølts"...ref. derfor vi fikk bordet på skjorten til Truls), og ser ikke spesielt smarte ut der vi sitter, men gøy er det, spesielt fordi kokken bommer hele tiden og maten fyker rundt i lokalet og treffer de andre gjestene.

Så tømmer han fatene bak, og stålplaten dekkes med kylling, squash, store sopp, egg, ris, grønnsaker og masse hvitløk, og nå begynner showet.

Og ny rett på bordet.

Mageskinnet kan ikke strekkes mer, men det er utrolig hva en dessert kan gjøre, for menneskekroppen er tross alt utrustet med en egen 'dessertmage'. Og jeg som ALDRI spiser søtt eller dessert i det hele tatt, ble småfrelst av denne. Syltynne pannekaker stekt på stålplaten, en iskule på hver, pakket sammen og satt fyr på. Den glapp på bildet, men Herligheten for en nydelighet! Som om det ikke var nok, fikk vi helt til slutt noen små glass som også ble satt fyr på, og som med lange sugerør skulle drikkes mens de brandt.

For et fyrverkeri av et måltid, og for en fantastisk siste feriemiddag med bestevennene.

Noe av det hyggeligste på La Luna Beach, er å bli møtt med kyss på begge kinn, av alle som jobber der. De få av dem som kun snakker spansk, babler i vei med gestikulasjoner sikre på at jeg skjønner alt selvom de vet jeg ikke kan annet enn de vanlige høflighetsfrasene. Sjefen sjøl kommer med åpne armer og nøyer seg ikke med de sedvanlige to; ett på hvert kinn. Neida, "for you my friend, always three kisses", hvorpå han slår ut med armene, kaster hodet litt bakover i en hjertelig latter og legger høyre hånd over hjertet. 

Fordelen med å være på samme strand hver dag, er mange. Men veldig allright at det er forutsigbart, vi vet hva vi får, og de vet hva vi ønsker. Sånn sett er jeg sikkert et kjedelig vanedyr i ferien, men det er akkurat slik jeg liker det når jeg lever slaraffenlivet.

Vet det uansett tar slutt, at 'strieskjorta og havrelefsa' (=treningstøy og sunnere mat med mindre vin) venter ut i august en gang. Men til da, skal jeg bare nyyyyte, og det i fulle drag.

Dagens lunsj ble 'Langustines', grillede kjempereker med masse hvitløk. Så store reker er vanskelig å få hjemme, men de finnes. Har grillet de selv med vellykket resultat, og Luna gjorde en meget bra jobb med disse, akkurat passe og lette å få ut av skallet, akkurat passe sauset inn med hvitløk, knust persille og basilikum.

Salaten kan de fortsatt øve seg litt på etter min smak, hadde jeg valgt selv ville det ha vært ruccola og bladspinat med nyløk i tynne skiver, små søte tomater, ristede pinjekjerner og litt revet parmesan.

Men deres 'potatas fritas' er bra, knasende sprø og passe myk inni. Også fikk vi nystekte brød til, deilig.

La Luna Beach

Den lille havnebyen litt syd for Marbella, er en av de fem 'puerto'ene' på Costa del Sol. Oppkalt etter forretningsmannen og eiendomsutvikleren José Banús, som i 1970 bygget marinaen, og er i dag en av de aller mest luksuriøse havnene, med dyre forretninger og ikke minst; de største lystbåtene tilhørende noen av verdens rikeste.

En dagstur til Puerto Banus er nesten obligatorisk om man er i nærheten. Og selv om vi har 'been there, done that', må vi selvsagt ta turen når vi har gjester med oss som ikke har opplevd 'pulsen' i den lille havnebyen.

Og den er jo herlig, og ikke minst fantastisk skue gjennom store mørke solbriller om man vil få med seg det meste. Og det er MYE å se på, så ta eventyrbrillene på, og bli med på en liten tur til Puerto Banus.Lunsj hos El GauchoScampi Argentinsk kjøtt fra grillen, fem valgPuerto Banus sett fra marinaenMarinaens største i dag

De er der på alle strendene som har solsenger, parasoller og ferieturister; 'strandselgerne'. 

Høyreiste menn overlesset med strandkjoler, hatter, solbriller, vesker, armbånd og alt mulig annet de klarer å bære på. Store hvite glis i de kølsvarte ansiktene, alltid med et høflig 'how are you ma'am'. 

Det er mange år siden jeg lærte meg å IKKE prute med disse stolte karene. For stoltheten har de, de aller fleste, heldigvis. Jeg sier alltid nei takk til kopivarer, men kjøper villig vekk strandkjoler, stråhatter og ikke minst armbånd. Jeg må innrømme at jeg gremmes når de i nærheten pruter og forhandler som om det var en dårlig bruktbil de vil kjøpe, mens dagsleien for solsengen de ligger i, er det samme som strandselgeren har å leve på en hel uke. Da er fristelsen for å gå over å fortelle dem hvordan og under hvilke vilkår disse fine gutta lever, større enn fornuften. 

Så jeg pruter aldri. Som hos David i dag, nesten to meter høy og med de lengste sorte stilkene av noen bein, nedlesset som et telt av varer og med et glis som får selve solen til å blekne. David har vi handlet av tidligere ferier, han har kone og fire barn i Gambia, som han ikke har sett på tre år, men håper å tjene nok (les=provisjon fra 'the boss') så han kan reise i desember. 

David hadde mange flotte armbånd i dag som jeg likte, og disse ble mine på en fredag 1. august. Flotte, ikke sant? Og solen kunne like godt vært bak en sky da jeg ga David et håndtrykk med noe som kanskje kan lette tilværelsen ørlite. Smilet jeg fikk i retur var lys nok.

Dagen på Luna Beach varte i ganske nøyaktig 12 timer, møtte alle i 'familien' og lenge siden jeg har blitt kysset så mye så mange ganger på begge kinn av så mange! Herlig! Og fortsatt i gledesrus over en alldeles herlig dag med veldig mye god mat, drikke og ikke minst over å ha blitt så godt ivaretatt!

Første lunsj på stranden er for meg obligatorisk; reker i hvitløk. Og kokken husker fra år til år; at jeg vil ha mucho ajo, og det fikk jeg.

Dagen gikk over i kveld, og vi ble like godt på stranden siden kokken kom opp med en fersk harpunfanget Dorade på 4,5 kilo som ble grillet bak huset...kunne vi si nei til det? Min gode venn Fernando

Da er jeg på plass i vakre Calahonda, et lite tettsted mellom Málaga og Marbella. Pakket ut og fyllt opp kjøleskapet med delikatesser, men mest ost, skinker, frukt, oliven og deilig rosé for å nevne noe, for nå blir det ikke mye kokkelering neste knappe tre ukene jeg skal være her...Men jeg gleder meg veldig til Fernando's lunsj på Luna Beach i morgen, og til å møte min spanske 'familie' igjen. La Luna drives av en herlig og fargerik familie, der er det høyt under taket og latteren sitter løst, og de lager verdens beste ferie-laid-back mat. Vi holder kontakten gjennom året, så nå gleder jeg meg veldig til gjensyn i morgen!

Bildet viser utsikten fra terrassen her jeg sitter og skriver, og hvor jeg kommer til å skrive (forhåpentlig) litt hver dag og poste bilder og oppskrifter av hva jeg nyter gjennom dagene (og kanskje litt annet også). Så blir litt anderledes kommende dager, men jeg gleder meg til å sitte under sitrontreet på terrassen, se utover Middelhavet og parken med bassenget og nippe til iskald ettermiddagsrosé mens jeg pludrer om mat- og ferieopplevelser. 

Sitrontreet, ikke helt modne ennå, men jeg har ganske god tid... ;-)

Noen ganger (eller egentlig ganske ofte;-) er det veldig deilig å bli servert...bare lene seg tilbake og glede seg til venninnens kulinariske utfoldelse.

Denne dagen sent i juli, var det 32 dager i skyggen da vi ankom Anja's herlige landsted på Tjøme. Anja og jeg har vært venninner i 35 år, og det er ikke få måltider vi har delt. Både som hyttenaboer på Tjøme, på fjellet, hjemme hos hverandre, men også mange nydelige matopplevelser på restauranter her hjemme og i utlandet. 

Anyway, hva er vel bedre i varmen enn Anja's helt spesielle blåskjellsuppe! Men først var det iskald blekrosa drikke, en tørr og fruktig rosé, servert med en aldri så liten appetizer; grillpinner for anledningen spiddet med frukt, spekeskinke og ost, en deilig start som satte smaksløkene i sitrende forventning. Så kom roséen Montrose på bordet i store 'plastvesker' fulle av is, og vi var mer enn klare for Anja's blåskjellsuppe. Hvorfor jeg ikke tenkte på å forevige blåskjellene skjønner jeg ikke, men jeg var vel såpass fokusert på å skravle med fem venninner samt det faktum at duftene fra suppen satte meg litt ut, sulten som jeg var.

Til oss 6, hadde Anja dampet 4 nett levende blåskjell i sin egen kraft sammen med 1 flaske tørr hvitvin, og når skjellene såvidt begynte å åpne seg, tilsatte hun 3/4 liter fløte, hakket hvitløk og 1 stort glass grovkornet Dijon sennep! Det var dagens overraskelse, det har jeg aldri prøvd, og det smakte helt fantastisk! Og morsomt med alle sennepsfrøene som satte en ekstra spiss på det hele. Til dette var det kurver med generøse skiver sylfersk loff og olivenbrød, saftig og perfekt til å dyppe i den deilige sausen.

På bildet er vi stapp mette av blåskjellene og har tatt et bad i 26 grader sjøvarme, et par timer på bryggen før vi er klare for dessert.

Anja byr på 'verdens lengste' lunsjer, så årets varte i ti timer, derfor ble det selvsagt krydderpølser til kveldsmat...Noen sommerminner lever man veldig lenge på <3ForrettVertinnegaven (rosévin)