Alex har sittet sammen med oss en times tid, men blir vinket over til et bord noen parasoller bortenfor. Han ser på oss, unnskylder seg litt og hiver den gedigne sekken sin på ryggen. Alex har litt for store sko på føttene. Allikevel stikker tærne ut gjennom den sorte stoffet på de for lengst utgåtte joggeskoene. Jeg har sett det her vi sitter, to tær på venstre fot og tre på høyre, og åpningene er fylt med sand. 'Sand mellom tærne' får plutselig en helt annen betydning.

Alex er også fra Senegal. Han har tre barn, og når jeg ber ham om å fortelle, stråler øynene hans. To sønner og en datter...'and they all go to school'. Stolt. 

Nå er han borte ved bordet som har vinket ham til seg, åpner sekken og legger de lekreste duker og håndklær frem. Blar gjennom mens de ved bordet vifter bort det de ikke gidder å se på. Så kommer duken, den lekre med elefantbroderiene som jeg kjøpte to av, til 'latterlige' 60 euro stykk. Jeg følger spent med, og tenker at denne, denne må jo damen like, den vil hun ikke vifte bort. Han løfter duken stolt opp, den skinner i ettermiddagssolen i all sin prakt. 

Og det gjør hun, hun liker den. Hun slenger en tier på bordet og sier, 'I give you a 10'er'. 

Jeg er på vei opp fra stolen for å gi henne en skikkelig verbal gjennomgang, men tar meg i siste liten i det. Ikke for henne, ikke for meg. Men for Alex. Vil ikke sette ham i forlegenhet. Han har sin stolthet. 

Det holder hardt å sitte rolig å se på, jeg innrømmer det. Og jeg har sagt i fra før. Men det er jo ikke min business. 

Alex trenger pengene, til å forsørge sine. Han sier forsiktig, 'no please madam, 20 it's OK'. 20!!!! tenker jeg, og er igjen i full alert. Damen kniper øynene sammen og sier 'Ten or nothing!'. Der og da føler jeg en disgust mot et menneske jeg ikke kjenner, en stor avsky. 

Tilbake ved bordet vårt, det ble ingen salg i dag. Alex har ikke vært hjemme på snart tre år. Han klager ikke, og er ikke bitter eller synes synd på seg selv. Den eneste grunnen til at jeg vet, er fordi jeg spør og graver, stiller ham tusen spørsmål. Hele tiden spør jeg, hva hvorfor og hvordan. Og Alex svarer.

Han har som sagt kone og tre barn. Han har et hus i Senegal, og der bor også konas fem(!) søstre og svigermor. En av søstrene er gift, de andre er foreløpig single. Ingen jobber. Alle søstrene, inkludert den enes ektemann, bruker tiden på nada og ingenting. Ingen søker jobb, men alle er på nett. Alex betaler mobilregningene til hele hurven.

Jeg sier, men Alex, du forsørger 11 mennesker, hva får du tilbake? Han ser lenge på meg, smiler litt sjenert og sier 'I'll get my kids to school'. Og senere i samtalen; 'If I'm lucky, I'll go back for Christmas'.

Alex (som egentlig heter noe annet), er bare én av mine gode venner her nede i Spania. Noen har jeg kjent i 12 år, andre har jeg blitt kjent med de siste 3-4 årene, men de er alle mine kjæreste venner. Kanskje er jeg en av de få som tilbringer 3-4 timer av dagen med å prate med dem, de såkalte strandselgerne. Jeg vet ikke. Jeg har sett nok av turister og ferierende som vifter dem bort...og ja, det er forståelig når man helst vil være helt i fred på ferie. Men jeg har til gode å oppleve å få freden ødelagt og intimsfæren invadert av disse vennene. 

Gutta vet utmerket godt når jeg trenger tid for meg selv, og når jeg er åpen for en prat. Og som oftest blir det det siste, med en Fanta med is.

Jeg reiser snart hjem. Om fire dager sover jeg i min egen seng. Alex og alle mine venner fra Senegal og Kenya, vil dele et lite rom med sine venner. Men de vil lage en fantastisk middag, hver eneste kveld. 'Oh yes, Nina, to night we will make fried rice with beef'.

Jeg er ikke så bekymret. Jeg har jo kjent de fleste av disse gutta i så mange år. De er en del av mitt liv.

Men de som kødder med vennene mine, får et lite helvete med meg.

DET, er selvsagt lettere sagt enn omgjort til praksis.

Selvsagt vil vi være lykkelige, gjøre ting som gir oss lykke og i det hele tatt sveve rundt i en lykkerus...men det går jo ikke. Vi må forberede oss på, og tåle, en real trøkk eller ihvertfall motstand, frustrasjon og kanskje tårer. Og sinne. Livet er en bumpy road for de aller fleste av oss, og arr og rynker er for mitt vedkommende et tegn på at man har levet. Har pustet, hatt det vondt, kjempet noen slag. Men også ledd mye og smilt enda mer, og tatt andres hjerter inn til sitt.

Den deilige følelsen, når du kjenner du automatisk smiler når du tenker på barna dine. Lykkeboblene som bruser i brystet når de kommer på besøk, og du må legge bånd på deg for ikke å knuse dem i mammabamseklemmen og et ørlite sekund ta hensyn til 'barnet's beste' når pannen overkysses av mammakjærlighet. 

Jentene mine er heldigvis vant til det, de tar meg for den jeg er og sier...jada, mamma er kanskje ikke helt som andre mammaer. 

Men jeg vet det er tusenvis av andre mammabamser der ute, som klemmeskviser barna sine hver eneste dag og mulighet de har, og pappaer for den sakens skyld. Vi ringer døgnet rundt og vil vite hva, når, med hvem og nøyaktig hvor mye søvn de får og om de får i seg nok og riktig mat.

Ja, jeg er petimetermammaen som har så utrolig vanskelig for å slippe. Og vanvittig dårlig på å ikke ha dem her. De fyller ikke rommene, og jeg er ikke så god til å fylle tomrommene...huset er plutselig altfor stort. Og tomt.

Men jeg vet de har det bra der de er, og jeg vet de kommer hjem når de vil og kan.

Mer kan jeg ikke gjøre (annet enn å for ALLTID være der for dem), enn å forsøke å gjøre min egen sti for 2017.

Og hvor den stien går, det vet jeg heldigvis ikke. Men jeg vet et par ting, for meg og mitt og hva jeg trenger og har behov for i 2017. Mine nyttårsforsetter, om man vil.

JEG VIL GJØRE MER AV DET SOM GJØR MEG LYKKELIG. 

Jeg vil fortsette å invitere og takke ja til invitasjoner. Til mennesker som gir meg noe, som jeg også kjenner jeg kan gi tilbake til. Jeg takker dessverre nei til 'overfladiske' party's hvor mingling og champagne er de viktigste faktorer (jepp, jeg er nok blitt litt kjedelig og dårlig på small talks). Jeg omfavner vennene mine, venninnen mine, og mine aller beste øyeblikk er med dere (bortsett fra ungene mine, men det vet dere jo), og det er dere og familien min forøvrig som betyr noe.

Jada, så blir jeg litt sentimental og 'gammal' på årets nest siste dag. Og jeg tenker som min kjære pappa sa; 'å gjøre opp sitt bestikk' (båtfolk skjønner dette), at det kan være en OK greie sånn på tampen av året.

Jeg gleder meg til nytt år. Ikke til nye muligheter og den slags for meg, svada.

Nei, jeg gleder meg til å fortsette livet. Til å fortsette å elske mine nærmeste og til å være verdens mest iherdige og slitsomme hønemor. Jeg gleder meg til å ringe/tekste døtrene mine HVER eneste dag. Gleder meg til å høre; 'maaaaaaamma, det går bra'!

OG, jeg gleder meg til å unngå alle sorte hull. Alle de som tar energi uten å gi en megabyte tilbake. 

Jeg skal bli god på det i 2017. Si NEI til alle som spør og krever, som vil ha mye uten å gi tilbake. Jeg skal lære meg til å si F**K OFF. Oftere:-)

Så dere, gjør mer av det som gjør dere lykkelig, det skal nemlig jeg.

Godt nytt 2017 til dere alle.

Rise and shine.

LYKKE er en dyp glede, eller følelsen av dette. Lykkebegrepet er brukt innen filosofi, religion og psykologi, men definisjonene, innholdet og forståelsen av fenomenet, varierer.

Så lykke kan være så mangt, og så individuelt. Hva jeg blir lykkelig av, kan være likegyldig for andre, og omvendt.

Men stort sett, får vi denne mer eller mindre euforiske følelsen av de samme tingene og opplevelsene, rund baut.

Og når lykke kommer etter en kriseopplevelse, noe trist eller vanskelig, ja da treffer den så det synger, og lykketårene triller.

Torsdag morgen forsvant en jente på 16 år. Borte.

Jeg kjenner foreldrene, så det føltes veldig nært, jeg ble livredd. Da jeg fikk beskjeden om at hun var savnet, kom tårene, de bare silte. Og jeg tenkte, 'nei, ikke la det skje, ikke igjen'.

Jeg er ganske 'god' på krisemaksimering og dessverre dårlig på fornuft når jeg blir redd. For jeg ble skikkelig redd.

Og tenkte på Martine. Martine ble også pluttselig borte, forsvant uten grunn og uten at noen hadde lagt merke til noe som helst. 

Martine ble funnet voldtatt og drept. I en kjeller i London. Og med min ufattelige 'evne' til å tenke det verste, så kjente jeg nå ilingene langt ut i fingertuppene. Gåshuden la seg som et beskyttende, men svært ubehagelig, teppe over hele kroppen og jeg ba alle de bønner jeg kan til alle gudene jeg vet om; LA DET IKKE SKJE IGJEN! Vi kan ikke miste flere unge jenter!

Altfor mange voldtekts- og drapsmenn går fri, de rømmer. Til land som ikke har utleveringsavtaler. 

Det kunne ha vært meg. Og så uendelig mye verre, det kunne ha vært mine døtre. 

Og det kunne ha vært meg som hadde stått der i det kalde rommet og sett barnet mitt ligge på en stålseng, se bøyde hoder som ventet på min bekreftelse om at det var mitt barn som lå der. Død.

Det kunne ha vært meg, som i en surrealistisk men desperat trang, ville bøye meg ned og blåse liv i de bleke kinnene.

Slik Martines pappa ønsket å gjøre. 

Martines drapsmann er fortsatt fri. Og med den manglende utleveringsavtalen Jemen har med den siviliserte verden, så er det fortsatt en eller flere veier å gå. 

16-åringen kom til rette, etter 38 timer grusom redsel for mor, far, søsken, familie og venner.

Takk Gud for det.

Martine gjorde aldri det, og mor, far, søsken, familie og venner vil for alltid være én uten. 

Hvor var Gud da...

Mangroveskogen som plantes, vil være i Martines minne. Men den vil være for alle verdens kvinner og særs våre døtre.

Make no mistake about that.

Da bør du kanskje tenke deg om én gang, og gjerne fler hvis du liker å la det gå sport i det. Og nå tenker jeg ikke på alle markedsselgere og andre kremmere som har lagt på nærmere ti-gangen som utgangspunkt når prutingen er en del av 'gamet'. Det er en helt annen greie.

Nei, jeg tenker på min gode venn Malick. Malick og de hundrevis av 'kompisene' hans som tråler strendene langs solkysten. Hver eneste dag  året rundt, i brennhet sand og nedlasset av varer. 

Ja, veldig mange tilbyr kopierte designvarer, noe jeg av prinsipp aldri kjøper. Både fordi jeg ikke vil støtte en korrupt industri, samt at det kunne ikke falle meg inn å sprade rundt som en wannabe og flashe noe som ikke er hva det utgir seg for. Men jeg støtter disse gutta, og Malick er en av dem.

Jeg har kjent Malick i seks år. Malick er fra Senegal og jobber hele kysten fra Malaga til Marbella, hver eneste dag, året rundt.

I dag fredag, er muslimenes helligdag som søndag er for oss kristne. Da han kom til stranden i dag, spurte jeg hvorfor han ikke er i moskeen for fredagsbønnen...jeg har spurt ham om dette mange ganger før, så jeg visste svaret før det kom; 'you know, Nina, I have to work to support my family, but in two months I will take a Friday off'. 

Om to måneder planlegger Malick en fridag. Tygg litt på den. 

Malick fra Senegal har kone og to sønner hjemme. Guttene er tre og 14 år gamle, og det store spriket i alderforskjell på sønnene har sin naturlige 'jeg er jo ikke der veldig ofte'-forklaring.

Og denne vidunderlige vennen fra Senegal viser meg et bilde av 'stueveggen' hjemme. Fire bilder henger på jordveggen; ett hver av sønnene, ett av hans vakre kone, og ett av Smula og meg, tatt for noen år siden. 

Malick blir prutet på hver eneste dag, året rundt. Alt han tilbyr med sitt sjarmerende og alltid høflige smil, blir sablet ned. Ikke av alle, selvsagt, men av veldig mange. Malik starter dagen før vi har begynt på frokosten og han avslutter når vi dusjer av oss sand og Middelhavsvann blandet med dyre dråper sololje. Malick finner veien til en varm brakke han deler med mange andre, mens vi åpner en rosé og setter oss i sval terrasseskygge.

Og ja, det er sånn det er og vi kan ikke gjøre så veldig mye med det. Men kanskje vi kan gjøre bittelitt alikevel. Kanskje vi kan la være å prute. Hvis vi velger å handle fra disse stolte strandselgerne, så kan vi vel betale det varene deres faktisk koster? Husk at for hver euro du pruter, så er det en familie som får mindre å spise, et barn som må vente et år til før det kan begynne på skolen. I beste fall.

Med varmt glitter i de kølsvarte øynene, forteller Malick meg at han skal hjem i desember, for hele seks uker. Kanskje blir Malick trebarnspappa til neste høst? Ingen vet hvor veien går og hvor mange munner han etterhvert må mette. Jeg har opprettet et lite fond til sønnene, bittelitt for meg men stort for ham og familien. Alle monner drar, som kjent. 

Og vi pruter ikke, gjør vi vel?

Jeg skulle ha klippet plen og pusset vinduer. Jeg skulle ha vasket gulv og luket blomsterbedene. Jeg skulle ha sommervasket hele kjøkkenet og klippet hekken. Jeg skulle ha vært på hytta, kjøpt meg ny bikini og ligget langflat i solen med en campari. Tatt mitt føste sjøbad (noe jeg allerede ligger fire uker bak skjema på). Juli skulle være så uendelig lang, og med så mange planer...

Slik ble det ikke. Min Felix ble syk.

Du som har hund, skjønner. Hvordan alt blir snudd opp ned når hunden blir alvorlig syk og trenger deg døgnet rundt, alt blir satt på vent. 

De aller fleste hundeeiere, har én hund. Jeg har to, nærmest ved en tilfeldighet, og de nesten ni årene jeg har hatt to hunder, har overbevist meg om at jeg aldri igjen vil kun ha én hund.

Det er dobbelt glede, og 'halve jobben'; de spiser sammen, sover sammen, leker sammen, hviler sammen, går tur sammen. Alt de gjør, absolutt alt, gjør de sammen. Og når de en sjelden gang er alene hjemme, så har de hverandres selskap.

Som nå. Gizmo viker ikke fra Felix sin side. Og jo slappere Felix er, det nærmere ligger Gizmo. Slipper ikke sin bestevenn av syne ett sekund.

Det vanskelige jeg nå må forsøke å forberede meg på, er at Gizmo kanskje vil bli alene, uten sin aller beste venn. Så mange spørsmål som melder seg, og jeg leter desperat etter svarene.

Skal han begraves her hjemme, eller kremeres? Vil han dø i amene mine, slik jeg trodde han ville i går kveld, eller vil han plutselig kvikne til og sprette rundt som han pleier? Skal han forlate livet her hjemme eller et annet sted? Men det jeg vet, er at når det evt skjer, skal Gizmo være ved hans side.

Den vonde klumpen i mellomgulvet, som så deilig løsnet for noen dager siden, har knytt seg ubarmhjertelig fast igjen. 

Felix har ingen smerter nå, og har det derfor best hjemme, med sin bestevenn og flokken sin. 

Og heldigvis, ingen kjenner morgendagen. Kanskje har bestevennene fortsatt mange gode år, sammen.

Alle burde ha en pakistaner i familien, spør du meg!

Jeg er så heldig å ha Sadia, herlige sprudlende og morsomme Sadia. Nå er hun jo ikke akkurat familie, men jeg regner henne nesten som en 'ekstra-datter', og omtrent på alder (+) med mine egne døtre. Og Sadia ikke bare behersker, etter alle kunstens regler, men hun ELSKER å lage mat! Og det til mange...Jeg har en følelse av at hennes filosofi er jo fler det bedre! Som én av syv søsken, er hun vant til å kokkelere for storfamilien, og til hennes store vennekrets. Heldige jeg som får ta del i, og glede meg over en fantastisk pakistansk aften! Og herligheten for noen smaker! Nydelig blanding av krydder, syrlig og ikke minst spicy, alt herlig balansert.

Morgi rosht, kylling bakt i ovn med masala krydder og annet digg

Sadia kjevler nanbrødemner, og her går det unna; kjevle ut en leiv og legg på stekeplaten oppe på ovnen, pensle på med kefirblanding og når stekt på én side, inn i selve ovnen, og ny leiv oppå osv.

Nystekte nanbrød

Achar gosht, oksekjøtt i fyldig spicy curry

Verdens beste! Keema saag; Spinat med kjøttdeig, hvitløk, rød og grønn chili og noen 'hemmelige' krydder, Methi tror jeg det heter. Noe av det beste jeg noen gang har smakt!

Namkin chawal; stekt ris med erter og masse herlig krydder, en rett i seg selv.

Dessert; Jalebi. En farget sukkerblanding som sprøytes ut i frityrgryten, med en 'pistol' som lager kruseduller. Sprøtt, søtt og deilig.

Søtsaker fra Madina; her er det fudge, fritterte kokosboller, smultstekt sukkerbrødaktige 'pølser' og ellers søtt og godt med mye smak.

Sadia og meg. Sadia i sin alldeles vakre og forseggjorte håndbroderte kjole, og jeg veldig stolt av min pakistanske tunika, gave fra Sadia.

Matboken min (Gyldendal) har solgt 8.500 eks i originalversjon i Norge, hele 44.000 i Finland og ca 6.000 i softcover nå i sommer til daglivarekjeder.

Restlageret hardcover selges nå ut til alle som vil ha! Julegave, kanskje?

Butikkpris; kr. 349,-

Min pris; kr. 100,-

Sender over hele landet, kjøper betaler porto/Norgespakke.

Dediserer om ønskelig.

ps. send bestilling til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  

Nå er det tid for krabber!

Taskekrabben har brukt vår og sommer til å spise seg stor og fet, og er nå på sitt aller beste, og har sin 'prime time' fra september til utpå vinteren. Men den smaker best nå tidlighøst, da vi er så mottakelige for høstsmaker, og ikke minst øl og aquavit. Smak og behag, selvsagt, men aquavit er min favoritt til krabbekjøtt og da spesielt til det brunbeige i selve skallet, det er der de gode smakene sitter.

Har full forståelse for de som velger ferdig renset krabbe. Men har man ikke smakt nykokt egenrenset, har man i mine øyne gått glipp av den store krabbeopplevelsen. Og å rense en krabbesak er jo den enkleste ting i verden!

Man legger dyret på rygg

Bryter av klør, ta tak bakerst i skallet og løft ut hele skroget.

Legg hendene rundt skallet og med håndflatene presser du ned sidene til det knekker der du ser den naturlige linjen. Men tommelen presser du inn den harde delen under øynene og løfter ut 'paven', en litt trevlet klump som følger naturlig med når du løfter den ut.

Skroget, også kalt 'klokken' frigjøres for alle ben og lunger (de grå avlange) og rens for alt annet som ligger utenpå. Del klokken i to eller fire og sørg for hummergafler til å pirke godsakene ut.

Anrett skallene på ett fat (og for all del; be fiskehandleren åpne alle krabbene du kjøper, se etter fulle og faste skallinnmat med fin farge), de delte klokkene (skrogene) på et annet og lettknuste klør på et tredje. Pynt alle fat med friske sitronbåter og dill.

Saus og smør!

Jeg sverger til Kvitseidssmør, det passer til det meste og helt nydelig til krabbe. Saus, her liker jeg mange. Så i kveld ble det aioli fra Kajsa's Deli, min egen hvitløkssaus og rømme med sitron og masse dill. Finn din egen favoritt, men har du gjestebud på krabbene dine, er det lurt å være generøs med antall sauser, det er alltid populært!

Og selvsagt, det aller sylferske av din (eller bakerens) beste loff.

En heltaften hos vennene Tone og Truls er en helaften med nydelig mat, mye mat.

Tone innrømmer glatt at hun ikke liker å stå over grytene, men elsker å stelle i stand og har så mange vakre og delikate detaljer at jeg må studere og nyte alle de visuelle smakene før gane- og strupebehaget blidgjør smaksløkene.

Også er hun helt rå på sauser, tilbehør, salater og ikke minst aioli. 

Blandet salat med ristede pinjekjerner, sorte oliven og høvlet parmesan.

Og å fylle bordet med godsaker. Mange forskjellige type skinke, pølse og annet speket kjøtt, reker, salater, grønnsaker, oster og ikke minst de gode sausene, sammen med verdens beste grøvbrød.

Mens Truls tar seg av det varme, og en av hans spesialiteter er kjøttboller. Jeg kaller mine 'spanske', mens disse er anderledes og kalles herved bare 'Truls'. Dog ble de servert med spanske poteter, en oppskrift fra La Luna i Calahonda.

Potetskiver, paprika (her grønn og oransje), chili, hvitløk, olje og havsalt, inn i 200 grader varm ovn til potetene er al dente (dvs med tyggemotstand og ikke for myke).

Truls sine kjøttboller (stor porsjon, men like greit å lage mange. De er like gode dagen etter og dessuten perfekt å putte i fryseren):

700 g kjøttdeig

400 g karbonadedeig

2 egg

chiliketchup

1 hvitløk

1 løk

1 chili

1/2 pakke tacokrydder

Finnhakk og bland alt sammen med krydder og passe med salt/pepper, tilsett kjøttet og rør godt til en seig blanding. La stå å godgjøre seg noen timer så smakene får satt seg. Lag boller store som golfballer, svi kjapt i panne med slippbelegg, over i ildfast fat og stek videre i ovn ca 200 grader. Avhengig av hvor lenge de er pannesvidd, tilpass ovnstiden og ikke la de står for lenge så de blir tørre. Heller litt for lite så de blir skikkelig saftige, og det gjør ingenting om de er litt rosa inni. Test en bolle etter 8-10 minutter. Nam!

Bollene til høyre. Så følger til venstre potet, brød, serrano, aioli (prøv grovbrød med serrano og aioli på toppen!), salat og skivet oljemarinert hvitløk.

Trygt nede på jorda igjen, for å si det mildt. Landet i 15 grader og regn i ettermiddag, men hadde fortsatt varmen fra Spania i huden, lyset i øynene og de gode vibbene så langt fremme at hverken sur toller eller duskregn kunne ødelegge den gode følelsen i kroppen.

Jeg hadde som nevnt en følelsesladet avskjed med alle gutta på La Luna i går, og det samme med restauranteieren José (min 'stamrestaurant' gangavstand, fantastisk mat, nydelig vin og en sjelden bra service; alltid smekkfullt, men jeg bestiller aldri bord. Så når jeg kommer med gjengen min rundt 22.00 og stedet yrer, fullt av folk, høye stemmer, latter og kelnere som smygløper mellom bordene mens de roper, ler og gestikulerer-en opplevelse i seg selv , er det alltid et bord med 'reservado' skilt; mitt:-) i går kveld. Så ja,

det ble en sen sistekveld, jeg har en tendens til å skyve på morgendagen hvis kvelden er hyggelig nok til å drøye og gå på bekostning av førstnevnte. Og det har den hos José.

I morgen er er ny dag, her hjemme, og jeg lurer allerede på hva i all verden jeg skal blogge om da? Mat? Ja! Gleder meg, men det blir anderledes enn de siste toogenhalv ukene, håper jeg finner inspirasjon i heimen...

Til da hygger jeg med med å dele noen feriemomentos...

Frokost på terrassen

Tones armbånd og Smulas fruktsalat

Her ligger jeg...

Lunsj og sjokoladefondue

Bestisen min <3David, my FriendMy roommate Here we go again...Savner allerede...My La Luna

Noe av det herligste ved å feriere på et etterhvert kjent og kjært sted, er som tidligere nevnt; det forutsigbare. Det å bli møtt hver eneste morgen med kyss på begge kinn (og med tre av 'patronen') og alltid med et "guapa", gjør starten på dagen så HERLIG! 

Her er to av de fantastiske og alltid tilstedeværene gutta, som sørget for at hver eneste av de 16 dagene på Luna Beach ble noe av det deiliglateste i sommer. Ti skritt fra solseng ned til havet, fem skritt fra solseng opp til lunsj.

Vår siste dag var ekstra varm, stekende deilig som vanlig, men uten et vindpust. Jeg foretrekker strandseng som jeg kan snu ettersom solen beveger seg på himmelen, ungdommen foretrakk cabana'en i dag.

Jeg blir som sagt innimellom beskyldt for å være litt forutsigbar, men det er bare fordi jeg liker faste vaner, de som er gode. Så jeg starter alltid feriens lunsj med gambas pil pil, og avslutter alltid feriens lunsj med gambas pil pil. Med ekstra hvitløk, og jeg trenger ikke en gang å be om det, de vet.

Siste lunsj på La Luna med mine britiske venner, den ble litt ekstra lang i dag, liksom for å holde litt lenger på den følelsen; sitte der med tærne i sanden og nippe til iskald rosé under hvite parasoller mens bølgene slår innover bare noen få meter unna...

Og noe av det vanskeligste med feriens slutt, er å si farvel. 

I dag var det ikke de sedvanlige kyss på begge kinn, men gode omfavnelser a la bamseklem. Disse gutta vinker sine gjester farvel hver eneste dag, alikevel får de akkurat meg til å føle meg spesiell og at jeg vil bli savnet. Jeg tar med meg den følelsen fra Luna beach, at de vil savne meg litt i dagene som kommer. Et par tårer fattigere, men et herlig ferieminne rikere.