
DET, er selvsagt lettere sagt enn omgjort til praksis.
Selvsagt vil vi være lykkelige, gjøre ting som gir oss lykke og i det hele tatt sveve rundt i en lykkerus...men det går jo ikke. Vi må forberede oss på, og tåle, en real trøkk eller ihvertfall motstand, frustrasjon og kanskje tårer. Og sinne. Livet er en bumpy road for de aller fleste av oss, og arr og rynker er for mitt vedkommende et tegn på at man har levet. Har pustet, hatt det vondt, kjempet noen slag. Men også ledd mye og smilt enda mer, og tatt andres hjerter inn til sitt.
Den deilige følelsen, når du kjenner du automatisk smiler når du tenker på barna dine. Lykkeboblene som bruser i brystet når de kommer på besøk, og du må legge bånd på deg for ikke å knuse dem i mammabamseklemmen og et ørlite sekund ta hensyn til 'barnet's beste' når pannen overkysses av mammakjærlighet.
Jentene mine er heldigvis vant til det, de tar meg for den jeg er og sier...jada, mamma er kanskje ikke helt som andre mammaer.
Men jeg vet det er tusenvis av andre mammabamser der ute, som klemmeskviser barna sine hver eneste dag og mulighet de har, og pappaer for den sakens skyld. Vi ringer døgnet rundt og vil vite hva, når, med hvem og nøyaktig hvor mye søvn de får og om de får i seg nok og riktig mat.
Ja, jeg er petimetermammaen som har så utrolig vanskelig for å slippe. Og vanvittig dårlig på å ikke ha dem her. De fyller ikke rommene, og jeg er ikke så god til å fylle tomrommene...huset er plutselig altfor stort. Og tomt.
Men jeg vet de har det bra der de er, og jeg vet de kommer hjem når de vil og kan.
Mer kan jeg ikke gjøre (annet enn å for ALLTID være der for dem), enn å forsøke å gjøre min egen sti for 2017.
Og hvor den stien går, det vet jeg heldigvis ikke. Men jeg vet et par ting, for meg og mitt og hva jeg trenger og har behov for i 2017. Mine nyttårsforsetter, om man vil.
JEG VIL GJØRE MER AV DET SOM GJØR MEG LYKKELIG.
Jeg vil fortsette å invitere og takke ja til invitasjoner. Til mennesker som gir meg noe, som jeg også kjenner jeg kan gi tilbake til. Jeg takker dessverre nei til 'overfladiske' party's hvor mingling og champagne er de viktigste faktorer (jepp, jeg er nok blitt litt kjedelig og dårlig på small talks). Jeg omfavner vennene mine, venninnen mine, og mine aller beste øyeblikk er med dere (bortsett fra ungene mine, men det vet dere jo), og det er dere og familien min forøvrig som betyr noe.
Jada, så blir jeg litt sentimental og 'gammal' på årets nest siste dag. Og jeg tenker som min kjære pappa sa; 'å gjøre opp sitt bestikk' (båtfolk skjønner dette), at det kan være en OK greie sånn på tampen av året.
Jeg gleder meg til nytt år. Ikke til nye muligheter og den slags for meg, svada.
Nei, jeg gleder meg til å fortsette livet. Til å fortsette å elske mine nærmeste og til å være verdens mest iherdige og slitsomme hønemor. Jeg gleder meg til å ringe/tekste døtrene mine HVER eneste dag. Gleder meg til å høre; 'maaaaaaamma, det går bra'!
OG, jeg gleder meg til å unngå alle sorte hull. Alle de som tar energi uten å gi en megabyte tilbake.
Jeg skal bli god på det i 2017. Si NEI til alle som spør og krever, som vil ha mye uten å gi tilbake. Jeg skal lære meg til å si F**K OFF. Oftere:-)
Så dere, gjør mer av det som gjør dere lykkelig, det skal nemlig jeg.
Godt nytt 2017 til dere alle.
Rise and shine.