Blogg

Jadda, jeg har bikket matchvekten, for første gang i mitt liv etter barn-i-magen som ga meg en plausibel ekstra grunn...  

Jeg veide små 52 da første lille frø la seg i magen min, men det var den gang da. Og det er snart 24 år siden, så jeg må si at jeg har både alder og vekt på min side, sånn noenlunde. 

 

Når det er sagt, 52 er altfor lite når man er 170, i hvertfall med kroppsfasong som måler brede skuldre og ditto hofter...ta daa!

 

Jeg er superstresset for magefettet og puppene som flyter ut, rumpa som ikke får plass i jeansen. Det hender jeg har mareritt om å ikke komme inn i favorittbuksene, men det går heldigvis fort over...

 

Må Gud forby, sier nå jeg, og mekker meg en aldri så liten søndagsdelicious;

 

Men nå er jeg dønn seriøs, dette er superdigg og superenkelt;

 

Enten så mekker du en burger selv av kjøttdeig knadd med krydder, eller du spanderer en ferdig leiv. 

I tillegg trenger du; salat (crisp), tomater i skiver, rødløk i tynne skiver, hvitløk i syltynne skiver, noen sylteagurker og masse godt stæsj i majones-/burgervarianter. Uansett, det skal smake, dæsjes og pøses på med godsaker. Jo mer det renner og det mer servietter du trenger, det bedre er burgeren.

Jeg lover. NAM!

 

 

b2ap3_thumbnail_Bilde-27.09.2016-19.54.19_20160927-201555_1.jpg

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Kan du tenke deg, forestille deg, hvordan det må være å stå ved sitt barns grav. Se urnen senkes ned i den lille firkanten med jord, og bare ønske og ville følge med? Den fullstendige men irrasjonelle følelsen av at du må være med ned dit, følge barnet ditt, for ungen din skal ikke være alene - - -

Akkurat slik følte Martine's pappa det, da han så urnen senkes i jorden som skulle bli hennes minnested.

 

Denne dype og ekstensielle følelsen, kan man bare kan ha når man har mistet det aller kjæreste man har; barnet sitt.

 Og nei, man kan ikke enkelt sette seg inn i hvordan det er å miste et barn, og det skal og kanskje bør, man heller ikke. Men det å tillate seg å kikke ned  i bunnen av den brønnen - for det er hva det må føles som - kan kanskje gi et ørlite glims(t) av hvor mye angst det er å være forelder. Den alltid tilstedeværende angsten for å miste det aller kjæreste man har.

 

Jeg har vært nær, og kjent på angsten, den vanvittige redselen som sluker hele sjelen din og etterlater deg fullstendig hudløs og så sårbar... Min sjel ble reparert men vil for alltid ha arrene som tause vitner. Hjertet mitt fant tilbake til sin hjertelige form, det er ikke lenger i fillebiter. Men jeg er aldri helt trygg, og det er heller ikke du.

 

I går hørte jeg Martine's pappa lese fra bloggen min på NRK P2, og det skar i sjelen min, men på en god måte. Blogginlegget mitt 'Kvinne funnet død', var vanskelig å skrive, jeg stred mellom de følelsene jeg hadde og redselen for å 'tråkke over', direkte og varsom på samme tid.

Så da jeg hørte Martine's pappa lese det jeg hadde skrevet, rant tårene. Sterkt å høre ham lese mine ord, ord om datteren hans og mine refleksjoner, som på en måte ble fullstendiggjort i hans ord.

 

Vi foreldre har vel alle følt på det, tenkt tanken; HVA hvis dette skjer mitt barn?

Er du ikke redd, om ikke hele tiden, så innimellom? 

Selv har jeg ikke sove-netter når barna er ute. Jentene mine har flyttet hjemmefra og klarer seg selv, alikevel er jeg overstadig bekymret hvis jeg vet de er ute på ett eller annet. Noe de er fullstendig og sikkert smertelig klar over, og sender meg derfor natta-meldinger. 

 

Men; jeg har døtrene mine, i live. Jeg har ikke en overgriper og drapsmann som står på den andre siden og 'peker nese'.

 

Som beskyttes av sin rike familie og sitter på informasjon som hvis han hadde hatt baller nok, kunne gitt en familie litt sjelefred.

 

Men vi våger ikke tenke tanken, for da kan det lett svartne for oss.

 

 

 

 

 

(enkelte utdrag fra intervjuet Ellingsen/Magnussen fra 'Bokprat Cappelen/Damm)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord i: love Thank You
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
0
Fortsett å lese Kommentarer

Hva definerer lykke?

Postet av i Blogg

LYKKE er en dyp glede, eller følelsen av dette. Lykkebegrepet er brukt innen filosofi, religion og psykologi, men definisjonene, innholdet og forståelsen av fenomenet, varierer.

Så lykke kan være så mangt, og så individuelt. Hva jeg blir lykkelig av, kan være likegyldig for andre, og omvendt.

 

Men stort sett, får vi denne mer eller mindre euforiske følelsen av de samme tingene og opplevelsene, rund baut.

 

Og når lykke kommer etter en kriseopplevelse, noe trist eller vanskelig, ja da treffer den så det synger, og lykketårene triller.

 

Torsdag morgen forsvant en jente på 16 år. Borte.

Jeg kjenner foreldrene, så det føltes veldig nært, jeg ble livredd. Da jeg fikk beskjeden om at hun var savnet, kom tårene, de bare silte. Og jeg tenkte, 'nei, ikke la det skje, ikke igjen'.

Jeg er ganske 'god' på krisemaksimering og dessverre dårlig på fornuft når jeg blir redd. For jeg ble skikkelig redd.

Og tenkte på Martine. Martine ble også pluttselig borte, forsvant uten grunn og uten at noen hadde lagt merke til noe som helst. 

 

Martine ble funnet voldtatt og drept. I en kjeller i London. Og med min ufattelige 'evne' til å tenke det verste, så kjente jeg nå ilingene langt ut i fingertuppene. Gåshuden la seg som et beskyttende, men svært ubehagelig, teppe over hele kroppen og jeg ba alle de bønner jeg kan til alle gudene jeg vet om; LA DET IKKE SKJE IGJEN! Vi kan ikke miste flere unge jenter!

 

Altfor mange voldtekts- og drapsmenn går fri, de rømmer. Til land som ikke har utleveringsavtaler. 

 

Det kunne ha vært meg. Og så uendelig mye verre, det kunne ha vært mine døtre. 

Og det kunne ha vært meg som hadde stått der i det kalde rommet og sett barnet mitt ligge på en stålseng, se bøyde hoder som ventet på min bekreftelse om at det var mitt barn som lå der. Død.

Det kunne ha vært meg, som i en surrealistisk men desperat trang, ville bøye meg ned og blåse liv i de bleke kinnene.

Slik Martines pappa ønsket å gjøre. 

 

Martines drapsmann er fortsatt fri. Og med den manglende utleveringsavtalen Jemen har med den siviliserte verden, så er det fortsatt en eller flere veier å gå. 

 

16-åringen kom til rette, etter 38 timer grusom redsel for mor, far, søsken, familie og venner.

Takk Gud for det.

 

Martine gjorde aldri det, og mor, far, søsken, familie og venner vil for alltid være én uten. 

Hvor var Gud da...

 

Mangroveskogen som plantes, vil være i Martines minne. Men den vil være for alle verdens kvinner og særs våre døtre.

 

Make no mistake about that.

 

 

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

...Det kunne ha vært meg. Og ja, like helt tilfeldig, det kunne ha vært deg. Eller døtrene våre.

.

Men vi vil helst ikke ta dette innover oss, vil vi vel...

Selv har jeg psykiske sperrer der, som gir utslag i fysiske hvis jeg tillater meg å alikevel ta det innover meg; det faktum at jeg kan bli funnet død, forvoldt av en annen person. Eller i det aller verst utenkelige og helt ubegripelige scenario; at barnet mitt blir funnet død. Voldtatt og drept.

 

Altfor mange opplever det. Da knuses sjelen, det er jeg helt sikker på at den gjør...og de fillebitene som blir igjen av hjertet, vil aldri noen sinne finne helt tilbake til sin hjertelige form.

 

Sånn sett, er vi en smule 'forskånet' her hjemme. I USA er 'serial killers' nærmest et begrep på linje med 'burglary' - innbrudd, og 'rape' noe som er dagligdags. I mange land lettes ikke et øyelokk når en kvinne blir funnet lemlestet og drept, og i andre land igjen oppfordres det sogar til ugjerningene. 

 

Jeg tror jeg har med meg majoriteten av norske kvinner, når jeg med hånden på hjertet kan takke min skaper eller hvem som måtte være ansvarlig for at vi er her, for at vi vokser opp og lever i et land som vi anser som rimelig trygt.

 

Men det er en sannhet med modifikasjoner. 

Vi blir overfalt.

Vi blir rundjult.

Vi blir slått.

Vi blir sparket.

Vi blir voldtatt.

Og vi blir drept.

 

Jævlige tøffe ord, jeg vet. Og er du som meg, så grøsser du ved tanken og  tenker at det skjer jo ikke meg. Ikke deg og ikke dine.

 

Jeg har gått fri. Døtrene mine har gått fri. Og jeg har tro og håp om at vi fortsatt vil gå fri. Fra ugjerningene.

 

Den troen hadde Odd Petter også.

 

Jeg tror at hvis noen hadde fortalt ham for åtte og et halvt år siden; at hans kamp for Martine's rettferdighet skulle vare så lenge, så hadde han ikke trodd på akkurat det. 

Men selv om sjelen er revet sønder og sammen, hjertet i fillebiter og den lille, men store refleksjonen om når tannbørsten hennes kan kastes...så står han på et for oss uforståelig vis, i det. Så ufattelig stødig.

For Martine er, og vil for alltid være, datteren hans. Og hun vil for alltid være litt vår også, en liten bit i oss alle.

 

Ja, jeg har involvert meg personlig, det treffer meg i hjerterota og jeg kjenner menneskene.

Jeg kjenner engasjementet, og det gjør noe med meg. Jeg vil så gjerne hjelpe, enn så bittelitt. Kan jeg gjøre en bitteliten forskjell, kan jeg få akkurat deg til å lytte i to sekunder, være med meg?

 

På søndag kjøpte jeg ti Mangrovetrær. For Martine.

Eller, det er jo ikke bare for Martine, men for deg, meg og våre døtre. For tryggheten.

 

La oss aldri gi opp denne kampen, og la oss ta vare på hverandre.

 

 

https://bidra.no/prosjekt/minneskog-for-martine-vik-magnussen-i-myanmar/9b57

 

Ett tre koster 100,-

Gi så mange du vil, hvert eneste tre monner. For deg, meg og våre døtre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord i: familie kjærlighet love
Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer
Postet av i Blogg

Jeg har opplevet det bittelitt, når hjertet blir revet i fillebiter og livet blir satt på vent.

Jeg har opplevd angsten ved å miste. Sittet døgn etter døgn ved sykesengen og våket over barnet mitt. Redselen som gjennomborer sjelen og gjør deg helt hudløs, så sårbar at hver eneste lille knirk i døren når legene kommer inn, får alle hårene til å reise seg, alle kroppens celler i pinefull beredskap.

Ja, jeg har vært der, i en så vanvittig angst for å miste. 

Det å ha opplevd det jeg gjorde, alle døgnene på Rikshospitalet og året med oppfølging og trening for å komme tilbake til livet, gjorde noe med meg. 

Når man er så nær ved å miste et barn, det aller kjæreste og mest dyrbare man har, da er det ingen ting annet i hele vide verden som betyr noe som helst. 

 

Dette er utrolig vanskelig for meg å skrive: 

Jeg finner ikke helt ordene, for nesten hver gang jeg tenker på henne, så kommer tårene. 

I dag gikk jeg en lang tur med 'gutta' i Nesøyareservatet, omtrent samme løype som pappa'n til hun jeg tenker på, løper hver eneste dag. 

Jeg gikk hele runden, og jeg tenkte på henne, og på hvordan det må være å miste barnet sitt. Man klarer selvsagt ikke å forstå rekkevidden av det når man ikke har opplevd det. Men jeg kan ane hvordan det føles, hvordan hjertet må bli revet sønder og sammen, i fillebiter.

Jeg var ganske alene der ute i skogen og ved det idylliske vannet som ligger midt inne i reservatet.  Og følelsene bare ramlet inn, helt bardus og uvented. 

Jeg er absolutt ikke 'skuggeredd', men så slo det meg; her tusleløper jeg rundt i Nesøyareservatet muttputt alene på en søndagskveld, og vipps? 

Hva hvis mine døtre gjør det samme, og noe skjer? 

 

Hva hvis de blir overfalt, voldtatt og drept?

Det kan skje i London, og det kan skje her. Det kan skje hvor som helst og når som helst.

 

Jeg løper rundt i Nesøyaskogen og tenker at det er helt trygt, enda jeg er helt alene der, føler jeg med helt trygg.

 

Og den følelsen og tryggheten skal, og bør jeg ha. Den følelsen skal, og bør, alle kvinner ha.

Samtidig må jeg bare erkjenne, jeg er ikke trygg. Ikke helt.

Og det er heller ikke mine døtre.

 

Og jeg tenker på Martine. Følte hun seg trygg?

Ja, jeg tror hun gjorde det.

 

b2ap3_thumbnail_2016-09-04-21.54.47.jpg

 Hvordan vi kanskje kan bidra litt til rettferdighet for Martine, skal jeg komme tilbake til snart, i neste blogg.

Sist endret på
Gi din vurdering av dette innlegget:
Fortsett å lese Kommentarer

Nina's Blogg

De siste bloggene

I dag har jeg tatt farvel med mennene i mitt liv...
Blogg
Ikke helt farvel da, hater akkurat det, og heldigvis slipper jeg det; vi sier alltid på gjensyn, og ...
Les mer...
Yoghurtomelett med parmesan, min beste hittil?
Blogg
Ååå, dette var bare så digg! Sent hjem fra jobb og til alenemiddag, null niks idé om hva som skulle...
Les mer...
Har du vært en drittkjerring?
Blogg
En eller annen gang i løpet av livet ditt, er du sannsynligvis en mer eller mindre 'drittkjerring'. ...
Les mer...
Når tre oster smelter sammen? Nydelig, enkelt og lekkert!
Blogg
Denne superenkle omeletten, ble til ved en tilfeldighet da jeg hadde diverse ost som 'sang på siste ...
Les mer...
Herreguuud, jeg savner å være russemamma!
Blogg
Tusen takk facebook, som hver dag i disse tider minner meg på hva og hvor min kropp og sjel var for ...
Les mer...

Calendar

Loading ...

Ord Sky

røkelaks Grønnsaker fetaost Be happy boller Dagenderpåmat reker i hvitløk Fylla syltet frukt julegaver kake eggerøre Tomater sommerkveld kropp Rosévin ettertanke Må ha tapas familie mozarella Laks Lunsj bake likør chili iskaffe vennemat døtre spareribs hot suppe Steinbit pasta Sunn mat! top 10 Italia parmesanchips oliven Strandliv shopping Mett av en rett kjærlighet Omtanke pen Katrine Svettetokter Feriemodus Pakistansk mat rynkefri botox krabber kakefest Il Buongustaio møkkamenn Nattmat Styrkeøkt healty Frokost Feel good about your self Blåskjell Serrano elsker deg Familiemiddag spoiled russetid halloween Pynt plommer Frukt olivenolje feel good Iberico Canary Island Moules frites Kyllingburger taco/wraps/tortillas Tzatziki Førjulsmat girlpower Det gode liv Nyttårsforsett Spania frappé Enkelt lørdagsdigg friskt Eid slank deg sunn Kald drikke kjøttkaker litt fest i hverdagen Bacon hjemmelaget Noodler pestoboller tomatsaus bilder torsk russebarn søndagsmiddag Nestkjærlighet rosépepper Naprapat Hummer superenkelt insekter solskinnsboller ost jul Thai tilbehør grønnsakssuppe Spicy Trening raskt og lekkert Hovedrett dirty snacks forretter hold deg frisk fresh verdens beste kjøttboller Ziconda vårslepp salat pretty Pizza influensa hverdagsmiddag neger Soldager kreft unntakstilstand sauser coctails pitabrød secondhand rettferdighet hjemløs smakfullt love myk hud Juledigg kosemat Sjømat helse restemat Overgangsalder barn Congratulations verdens beste Leve livet drittsekk Venner kjøttboller foto mammahjerte Sommermat aubergine/tomat/parmesan aubergine Indrefilét Vær deg selv chèviche kylling ostemat selvpleie Lev godt Fisk egg Styrke restitusjonsmat sushi scampi Poteter kvinnefest fashion venninner Kylling eplekake sort/hvitt Høstsnadder drinker pommes frites gjærbakst ferie vegetar creepy Personlig trener Hamburger gjørdetenkelt loveyoutopieces barnevennlig middag Øl&Aquavit broccoli Svinekjøtt parmesan Venninnemat cocktail ruccola Sandwich paprika Kjøtt Hverdagshygge reker healthy omelett Søndagsdigg images chevre Thank You enklere-blir-det-ikke desserter død supersaft spinat superdigg misunnelse Skalldyr småretter suppe Grill vårløk fiskesuppe maroccan oil Middelhavet kamskjell maki meal rakfisk savn Feriemat

S5 Box

Login

Register

You need to enable user registration from User Manager/Options in the backend of Joomla before this module will activate.

Logo (2)